15. Henrich Müller

Henrich Müller
var født 18. okt. 1631 i Lübeck og døde 23. sept. 1675, bare 44 år gammel.

Han kom altså til verden i trettiårskrigens redsler. Faren var borger og kjøpmann i Rostock i Mecklenburg i Tyskland, men hadde søkt tilflukt i Lübeck på grunn av krigen. Foreldrene hadde lite av jordisk gods å gi gutten, men de oppdrog ham i kristen tro og liv. Moren var en from kristen, og hun gjorde seg umak med å lede sønnen til kristen tro helt fra barndommen. Dermed la hun grunnen for det tros-og bønneliv Henrich hadde senere.

Henrich var svak legemlig, men ble sterk i ånden. 14 år gammel begynte han på høyskolen i Rostock og gjorde en rask karriere. Allerede 22 år gammel ble han doktor teolog og året etter professor, Kort etter giftet han seg med Elisabeth Siebrand, datter til en kjøpmann i Rostock. Hun var en from jomfru og en god hustru.

I denne etterkrigstiden måtte landet bygges opp igjen, det var ganske rasert og nøden var stor. Men Müller så at Guds rike måtte også bygges opp igjen. Nøden hadde lært folk å be, men krigen hadde forherdet mange. Han arbeidet med ungdoms mot for å bygge den åndelige kirke.

Han sier om denne tida: ”Jeg var full av angst og redd, for jeg var ennå uerfaren og hadde uøvde sanser i guddommelige ting og lite mot til å straffe de ugudelige. Hva skulle jeg gjøre? Jeg knelte ned for Gud på mitt rom og sa med Jeremias: Akk, Herre, jeg kan ikke tale, for jeg er ung. Men Herren sa til meg: Si ikke: jeg er ung, for du skal gå dit jeg sender deg, og det jeg befaler skal du tale.”

Han hentet kraft i bønnen og stod fast på den evangeliske kirkes bekjennelse i arbeidet for Herren. Selv om han møtte motgang og baktalelse, fikk han flere kall til store høyskoler og storbyer. Men han holdt fast på Rostock – byen han kalte Rosenstock. Han var sterk i ånden, men svakere etter hvert som menneske. Vinteren 1669 ble han syk. Folket var redd han skulle dø, men selv var han frimodig. Da skrev han ned også de trøstetanker han hadde i sykdomstida, men døde få år etter.

Han skriftefar sa om ham: ”Han levde mer i himmelen enn på jorden. Verden og dens lyst var bitrere enn malurt og galde, men Jesus søtere enn honning.” Og hans valgspråk var: Som bedrøvede, dog alltid glade.

Han trykte prekener og andaktsbøker fikk stor utbredelse. I 1659 utkom ”Det himmelske kjærlighetskyss”(utkom på svensk med tittelen ”Guds kärleks lof” i 1914 og 1930) og i 1661 en bok om Salme 143. To prekensamlinger over søndagens tekster og epistler kom ut i 1663 og 1672. Størst utbredelse fikk ”Åndelig vederkvegelse” i 1664. Det året han døde, gav han ut ”Tåre-og trøstekilde”, og prekensamlingen ”Hjertespeil” kom ut etter hans død, i 1679. Andaktsboken "Nåde og sannhet" kom også ut etter hans død ved Viktor August Jäger.
---NDH.