13. Gjertine Orrestad

13. Gjertine Orrestad

To kvinner var dei aller første misjonærane som fekk kall frå Kinamisjonsforbundet - ja, det var før Forbundet vart skipa. Ein komite i Bergen kalla Brita Vestervik frå Hardanger, og Kina-vener i Stavanger kalla Gjertine. Dei var mellom dei første utsendingane til Kina i 1891.
Ho var fødd 9. april 1859 i Sokndal av foreldre Kristian Olsen og Grethe Torkelsen Orrestad. Garden Orrestad ligg langt frå sentrum og Hauge i Dalane. Og det var ikkje av dei større gardane. Handeland skriv at ho vaks opp i “et kristent gårdbrukerhjem” og var heime til 16-årsalderen. Då reiste ho til Stavanger der ho var i 4 år og var då sterkt påverka av Guds ord. Dette var midt i Oftedahlstida då store vekkjingar gjekk over distriktet. Det er ikkje utruleg at ho var påverka av den. Ho torde ikkje å gå ut i det verdslege livet, og truleg har mora sine formanaingar og bøner fylgd henne seint og tidleg.
Ho hadde nok ofte skamma seg heime, skriv Handeland, når ho og søskena blei kalla “borna til den heilage Grethe”. Men otte for døden og uro i sjela var tung å bera. Då ho var 20 år, vart ho vakt for alvor og kom gjennom til tru og kristenliv. Etter endå 2 år i Stavanger, tok ho til på Diakonissehuset i Oslo. Der vart ho i ti år til ho drog til Kina. Ved Lovisenberg vart tanken på misjon vekt i henne då ein spurde om ho ikkje ville bli misjonær. Det slo ned og sleppte ikkje taket i den unge kvinna. Det vart eit kall frå Gud. Siste året der hadde ho permisjon for å studera engelsk. Ei tid tenkte ho på India. Men då arbeidet i Kina kom på tale, oppmoda venene i Stavanger henne til å reisa til Kina som deira utsending.

I Kina vart ho gift med Ludvig Johnsen, men vart enkje alt året etter. Ho vart verande i Kina og er kjend under namnet “fru Johnsen” i t.d. Kineseren. Desse to saman med Brandtzæg var dei første misjonærane som gjekk i land i Kina 13. nov. 1891. Som så mange andre reiste dei over Amerika.
Bestemor til Gjertine var med i det første kvinnelaget for NMS på Bø i Sokndal (Kirkebø) og bar rokken ei mil for å vere med på møta, fortel J. Straume.

Gjertine skreiv sin “Levnetsbeskrivelse” hausten 1891, og den kom inn i Kineseren i februar 1892.


Gjertine Orrestad (Aarrestad).

Hun var også blant de første som drog direkte til Kina sammen med Brandtzæg, og Johnsen - som skulle bli hennes ektemann. Hun skriver slik i sitt vita:
Jeg er født på garden Årrestad i Sogndal i Dalane av foreldre Kristian Olsen og Grethe Torkelsen. Mine barneår rant hen stille og ubemerket i mitt hjem med en streng kristen oppdragelse. Særlig min mor formante oss barn tidlig og sent til å være hos Herren og ikke forlate ham. Jeg var visst til stor bekymring og sorg for henne framfor mine søsken. For jeg ønsket å nyte noe av verdens fornøyelser som vi ellers alltid ble nektet å delta i.
Jeg ønsket nok å være en kristen, men ikke å ta det så alvorlig som min mor. Slike tanker fikk jeg særlig når kameratene kalte oss barne til den hellige Grethe.Dette syntes jeg var en skam. Likevel hadde jeg ofte en svær angst og frykt for å dø, og da lovet jeg Gud å vende om om jeg bare ble fri denne angsten.
Da jeg var 15 år gammel, døde min far og min bror overtok garden.Jeg syntest at jeg ikke hade mer å gjøre hjemme. Derfor reiste jeg året etter til Stavanger, dit hadde mine søstre reist tidligere. Glad og fornøyd forlot jeg hjemmet der jeg ofte hadde følt det var for trangt.
I Stavanger fikk jeg snart mange venner og tenkte at nå skulle jeg uhindret glede meg med verden og dens verden. Men den trofaste hyrde fulgte etter meg og gav meg ingen ro. Jeg var ikke før kommet i verdslig selskap før min mors formaninger og bønner og hennes siste tårer stod for meg som en mur. Full av angst forlot jeg vennene og gikk fredløs hjem. Da gjentok jeg alltid løftet om at nå ville jeg vende om.
Slik gikk det i 4 år da jeg endelig ble ledet til omvendelse ved Guds godhet og langmodighet. Det gikk en tid før jeg fikk tro at synden for forlattMen Herren gav meg til slutt også den nåde, og nå fikk jeg smake den fred som overgår all forstand. Da song jeg glad: Farvel du brede strede, du seg meg aldri mer.
Nå kunne jeg neppe kjenne meg selv igjen. Nå var det om å gjøre å vite hvorledes jeg best kunne vie mitt liv til Herrens tjeneste. Og jeg bad inderlig at Gud måtte lede meg ved sitt råd. Det gjorde han også. På en uforklaring måte viste han meg til diakonisse gjerningen som var nesten ukjent for meg før. I vissheten om at det var Guds kall til meg, søkte jeg og fikk plass etterat jeg i to år hadde lagt saken fram for Gud og spurte vennene til råds.
22 år gammel reiste jeg så til Diakonissehuset i Kristiania. Jeg var nok ung og uerfaren, men jeg var bestemt på å tjene Herren. Etter et par år oppfordret en venn meg om å tenke på arbeidet blant hedningene, og denne tanken har siden forfulgt meg.
Litt senere fikk jeg høre om Zenanamisjonen som vakte en levende interesse hos meg. Jeg kom også sammen med en søster som fullt delte og forstod min interesse. Hun skrev til Fosterlandsstiftelsen og bad om opplysninger. Fra den tid ble vi ført inn i hvorledes kvinnene var forsømt både i Kina og India.
Nå bad vi Gud om å åpne veien for oss om det var hans vilje. Men nå tok Gud denne søster hjem til seg, og jeg ble igjen alene med Gud om denne saken. Selv om jeg nå bad om å få ofre meg helt for Gud der han ville lede meg, følte jeg likevel at det ikke var noen lett sak å forlate alt som jeg hadde kjært. Det var også vanskelig for å bli klar over at jeg skulle forlate den gjerning som Gud hadde gitt meg.
Først etter mange kamper og prøvelser kunne jeg si av hjertet: Her er jeg, Herre, send meg. Men jeg visste ikke hvorledes det skulle skje. Jeg bad om permisjon ved Diakonissehuset og fikk det. Nå ville jeg lese engelsk og lære misjonen å kjenne bedre.
Jeg var en tid hos slektinger i Stavanger, og der fikk jeg tilbud om å være deres utsending til Kina. Det var en glede for meg å vite at Gud hadde vakt noen lutherske kristne til å begynne denne misjonen. Jeg ville nødig bli skilt fra dem. I august 1890 reiste jeg over til London for å lære mer engelsk og ble der til kommiteen kalte meg hjem for å være med på generalforsamlingen i Bergen i mai 1891.
Det jeg opplevde i England, alene blant et ukjent folk, var noe av det mest lærerike i mitt liv. Jeg fikk oppleve Guds trofaste hjelp og ble mer stadfestet i mitt kall til å gå ut blant hedningene. Etter møtet i Bergen der jeg sammen med noen brødre ble antatt som Forbundets utsendinger, reiste jeg til Kristiania for å si farvel til min kjære forstander og forstanderinne og de mange kjære søstre. I 10 år hadde jeg nå vært i denne gjerningen.
Det er med inderlig takk til Gud jeg ser tilbake på den gjerning som Herren betrodde meg for å forberede meg til min endelige gjerning i det fjerne Østen. Min bønn til Gud må alltid være at hans velsignbelse må hvile over Diakonissehuset og dets arbeid.
“Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.”Venner, be for Kinamisjonen og for meg.

Gjertine kom til Kina 13. nov 1891, gift i Kina 1892 med Ludvig Johnsen som døde 1893. Ho vart i Kina til 1911, død 1946(47). Ho flytte heim til Sokndal og døydde der. Ved 50-årsjubileet i 1941 var ho den siste som levde av dei som reiste ut i 1891. Då var ho 82 år, men “hun talte med kraft og glød, enmerket ikke stort til at hun var langt over 80 år”, skriv Handeland.
Årboka 1947 skriv om henne at ho “vitnet gripende om Herrens ledelse og hjelp gjennom de mange år”.
Då mannen var døld, arbeidde ho ved Liangigai stasjon. Ho var altså ute i 20 år, 18 år som enkje.

Ludvig Johnsen
Blant de første som reiste direkte til Kina. Han skriver:
Året 1867 den 17. juni ble jeg født i Mandal. Mine foreldre er skipsfører Johan Johnsen og Hanna Johnsen. Som barn fikk jeg en god oppdragelse i et kristent hjem. Da jeg var 6 år gammel, begynte jeg på borgerskolen i Mandal, som i min skoletid ble forandret til middelskole. Slik fikk jeg anledning til å ta middelskoleeksamen som en avslutning på skolen da jeg var 15 år.
Når jeg ser tilbake på min barndom, var den lys og lykkelig for meg. Mine foreldre hadde jo så gode kår at jeg ikke behøvde å savne noe av det nødvendige. Fra jeg var barn har det stått så for meg at den eneste rimelige livmulighet var å bli et Guds barn og leve som det. Ikke desto mindre var jeg fremmed for Gud til jeg var 17 år.
Mitt kjennskap til sannheten var bare delvis. Jeg erkjente at jeg var fortapt og fryktet døden og dommen. Men jeg håpet på omvendelse en gang i framtida. I konfirmasjonstiden arbeidet Guds Ånd så sterkt på meg, at jeg lengtet etter å gå opp til Herrens alter for offentlig å bekjenne at jeg ville høre Herren til.Av den grunn fryktet jeg ikke for å gi svar på de spørsmål som konfirmantene fikk.
Likevel tok jeg feil. Jeg kjente ikke Guds fred fordi jeg ikke kjente hans nåde. Ja, både før og etter konfirmasjonen var det tider da jeg følte at jeg var en fredløs og som ikke kunne være trygg noe sted. Jeg husker at en tanke stod så levende for meg da jeg skulle dra ut fra hjemmet: “Nå har du alt du behøver som utrustning for dette livet. Det har dine foreldre sørget for. Men du mangler en ting: Fred med Gud. Når du har fått den, kan du trygt reise til verdens ende.”
I denne tilstand reiste jeg til Kristiania der jeg fikk post og ble et år. Her vokste min uro. Jeg søkte ikke venner, da jeg ikke kunne være med i det verdslige lag. Ofte måtte jeg på kne for Gud, særlig når jeg gikk til hvile om kvelden. Likevel hadde jeg liten tro på at det ville hjelpe. Det var bare den indre nød som tvang meg til det.
Først da jeg et år senere kom hjem til mitt fødested, lykkes det Herren å få meg til å søke ham. Og da fant jeg min frelser. Nå behøvde jeg ikke å be til ham som til en ukjent Gud, men til min kjære far i Kristus Jesus.
Nest etter Gud hadde min eldre bror Johannes mest innflytelse på denne forandring i mitt liv. Siden denne tid har jeg i ca. 6 år vært tilsatt i handelen i Mandal. Men jeg dugde visst ikke til å være kjøpmann, selv om jeg kunne brukes som handelsbetjent. Min lyst lå ikke her, og dessuten skaffet handelslivet meg mye nød og mange bekymringer. Og de måtte tjene til å føre meg inn i bønn til Gud. Under disse omstendigheter var det min eneste utvei.
Mine fristunder var mye opptatt. I 3 år var jeg lærer ved en søndagsskole. I tillegg kom litt virksomhet for Guds rikes sak både i byen og rundt om på landet, ettersom mine evner strakk til. Det største blant disse ytre ting er likevel det at jeg eidde og eier mine kristne brødre og søstres kjærlighet og tillit. Og jeg føler meg ett med dem, så jeg vil sent glemme det kjære Mandal.
I nesten hele denne tiden lå det i mitt hjerte en dyp og sterk lengsel etter å bli misjonær. men så lenge det var så små utsikter til å realisere min plan, skjulte jeg mine tanker godt. To ting var mest fremtredende ved mitt misjonskall. På den ene side var det hedningenes nød som drog meg, og på den andre side fant jeg ikke fred i å leve rolig hjemme.
Det som som om jeg ble nektet å slå meg til ro i mitt hjemland. Gjennom alt dette bad jeg til Gud at han ville finne en utvei slik at jeg en gang kom ut på misjonsmarken hvis det kunne bli til hans navns ære og til gagn for meg og hedningene.
Når Gud nå i det siste har ordnet det slik at jeg kanskje snart er i Kina som et vitne for ham, da måtte jeg være meget vantro om jeg ikke hadde den tillit til Herren at det skal bli til ære for hans navn.
Jeg kan i den forbindelse ikke unnlate å bemerke at et års tid etter at jeg var komme til liv i Gud, ble også min kjære broder Seyffarth vakt, og vi skal reise sammen til Kina. Fra den stund har vi sluttet vennskapspakt og styrket hverandre, også med hensyn til vårt misjonskall.
Sist vinter var jeg 4 måneder i Kristiania for å tilegne meg noen smuler av legevitenskapen ved Rikshospitalet og ved lesning.
Når jeg nå er i ferd med å forlate mitt hjem, mitt land og folk og mye kjært i gamle Norge, da er det mange tanker i min sjel. Blant disse er det en som fortjener liv og vekst: Om jeg hadde langt mer kjærlighet, begavelse, kunnskap, erfaring og styrke enn jeg har, da ville jeg med glede ofre det der ute for Jesus. Og når jeg nå synes at det er meget lite av alt dette hos meg, og Gud likevel kan bruke meg, da ser jeg det som en særlig nåde av ham. han vil selv gjøre meg til sin røst, som for ham og mine søsken i troen her hjemme kan rope ut et godt budskap til dem som sitter i mørke og dødsskygge i Kina.”
- Johnsen døde i Hankow 6. aug. 1893. han var 24 år då han kom til Kina, frå Mandal. han vaks opp i ein truande heim i ein velståande skipsførarheim. Barndomstida var god, og han til realskuleeksamen 15 år gamal. Men kom ikkje til personleg gudsliv før 2 år etter. Det var lengsel og uro og kamp. Eit år var han i Oslo, men kom heim att og var ulukkeleg. Ein eldre bror, Johannes, hjelpet han, og han fekk fred i sjela. Seyffarth var også kristen då og dei blei vener. Tanken om å bli misjonær vakna. Johnsen var handelsbetjent i Mandal og var med i søndsagsskole og anna kristent arbeid. Men han sa aldri noko om misjonærtankane til andre enn Seyffarth. Då Kinaforbundet vart skipa, vart det sjølvsagt å gå inn der. Det kjende han som Herren si leiing, og han måtte være meget vantro” om han ikkje nytta høve nå. Herren ville leia han vidare. Livet som misjonær vart kort, men det vart til Guds ære, skriv Handeland - “ikke mindt ved en tidlig grav i fremmed land, den første i Kinaforbundets arbeide der ute”.

- Johnsen og Gjertine saman med Brandtzæg var dei første som kom til Kina i 1891 og skulle finna arbeidsplass for norsk misjon.

- Våren og sumaren 1893 var misjonsheimen i Hankow ferdig, ein stor bygning på 2 etasjer. Gjertine og Ludvig Johnsen fekk ei dotter, Lilly, og alt såg lyst ut for den norske kolonien.