10. Alfsen

10. ALFSENS MISJONSARBEID
Av Nils Dybdal-Holthe


1993


Forord

Dette heftet om misjonær Alfsen er skrevet på grunnlag av flere kilder. Her nevner vi først og fremst Zoe Alfsens minnebok og selvbiografi "The Story of Zoe". Den har nok de samme svakheter som de fleste selvbiografier har, men er uhyre verdifull som kilde til misjonærlivets hverdag. Og det gjelder både i 1920-30 årenes Kina og etterkrigstidens år i Østen. Noen av svakhetene kan være minnet. Som kjent kan det svikte oss og noen ganger bedra oss. Det ser likevel ut til at Zoe hadde et svært godt minne om sitt liv. En annen svakhet kan nettopp være det subjektive utgangspunkt enhver selvbiograf har og som lett kan farge bedømmelse og framstilling. Her forsøker vi å kontrollere opplysninger med andre kilder.
Nevnes må også H: Stene Dehlins bok "Grotid i Øst" 1976, om Misjonsalliansen. Der er Alfsen nevnt, bl. a. som tilsynsmann på Kinafeltet.
En annen verdifull kilde til Alfsens liv er hans mange brev hjem til Norge og bladet "Kallet fra Malaysia" og "Brev fra misjonær Alfsen" som diakon Viktor Lassen i Bergen redigerte og sendte ut i omkring 35 år. Det er øyeblikksskildringer fra hverdagslivet og mindre reflekterte vurderinger. Men nettopp for å belyse misjonærlivet er slike kilder uvurderlige. Vi hadde aldri visst om deres hverdag uten slike brev.
Videre kan vi nevne Tibetmisjonens 40-års historie "Kristen misjon i et lukket land" 1978, og 50-års skriftet "Tibetmisjonen gjennom 50 år", 1988. I tillegg til dette har vi hatt kontakt med både Tibetmisjonen og Misjonsalliansen om opplysninger. Her vil vi få takke hjertelig for all velvilje og hjelp.
Nevnes må også Norsk Misjonsleksikon som har en kort artikkel om Alfsen og han er nevnt i artikkelen om Den Norske Tibetmisjon.




Diakon Alfsen

Edin C. Alfsen var en særpreget personlighet. Selv om jeg ikke møtte ham, er det mulig å danne seg det inntrykket ved å studere hans livsgjerning. Naturligvis vil ikke alle være enige i hans måte å virke på. Vi mennesker er så forskjellige at det skal noe til å støpe alle i denne samme form. Derfor må vi akseptere en god del forskjeller blant Guds folk og spesielt blant Guds medarbeidere.
Edin Cornelius Alfsen var født 15.4.1896 i Skogn i Sør-Trøndelag. Foreldrene var emissær Kristoffer Alfsen og Brita Hollekim, og faren arbeidet i Den indre sjømannsmisjon.
Etter folkeskolen gikk Edin Fredly kr. Ungdomsskole ved Trondheim og senere Diakonhjemmet 1917-1922. Deretter ble han innviet til diakon og skulle slik ut i en hjelpetjeneste for mennesker i nød. Og hele hans liv ble det.
Alfsen ble omvendt til Gud i unge år og fikk som faren et klart, evangelisk syn på Guds ord, frelsen og Guds rikes arbeid.
Som sekstenåring følte han kall til å bli misjonær. "Jeg leste en bok om de håpløse tilstander av hedenskapets mørke i Tibet, som gjorde et dypt inntrykk på meg. Men ung og uerfaren som jeg var, så jeg ikke klart Guds plan med mitt liv, så da en dør åpnet seg for meg til Kina, dro jeg dit." Slik forteller han i brosjyren "Mitt kall til Tibet".
Men ingen misjon arbeidet i Tibet, fjell-landet oppe ved "jordens tak" - Himalaya. Derfor søkte han kontakt med Den Norske Misjonsallianse og ble utsendt til Kina der han arbeidet i provinsen Chahar i Nord-Kina i 15 år. Der møtte han en ung amerikansk misjonær, Ethel Oakes. Og det ble "kjærlighet ved første blikk", som hun selv forteller i boka "The Story of Zoe".





Ethel Zoe Oakes
Var Edin Alfsen en personlighet, var ikke Ethel Zoe det noe mindre. 7. august 1896 så hun dagens lys i en liten by, Purdy, i staten Missouri, USA. Søskenflokken talte 8 og hun var nr. 5.
Familien Oakes var fattig. Faren var prest og det førte med seg flytting fra sted til sted. Han hadde ikke fast lønn, men levde av gaver han fikk av folk og offer på møtene.
Hennes mor Martha Jane McIntosh var født 1867 i Benton County, Arkansas, USA. Som tenåring var hun på et møte i kirken og møtte en ung, ivrig evangelist. Hun hvisket til seg selv: Det er mannen for meg! Evangelisten var Jim Oakes, og han følte det samme for henne. På grunn av en ulykke i barndommen, hadde han mistet synet på det ene øye og fikk noen ganger krampe. Men det glemte han å fortelle henne før han fridde. Hennes far ønsket å bryte forbindelsen da han skjønte det. De unge var imidlertid bestemt på å leve sammen, og en mørk natt rømte de like godt fra det hele. Hun var 16 og han 18 år da. Gift ble de i alle fall og de fikk altså en fin barneflokk.
Ethel Zoe vokste opp i trange kår i Arkansas. Det var ikke alltid mat på bordet til barna når de stod opp. Uten tvil har denne oppveksten herdet henne og satte henne i stand til et hardt misjonærliv i flere land. Alfsen og frue var misjonærer av den gamle sorten.
Etter noen år solgte de farmen og flyttet til besteforeldrene i Flordia, uten at økonomien ble noe bedre av det! Da faren døde, flytte de til Lakeland og mora giftet seg på nytt med James Marshall Vuncanon fra Nord-Carolina. Her gikk Ethel på bibelskole. Etter kort tid på et bønnemøte, følte hun at Gud talte til henne og stilte spørsmålet: vil du reise til Kina? Hun svarte straks: Ja, Herre. Etter den dag ble Kina målet og hun så ikke noe annet for seg. Hun var på skolen i 6 år. Men det var ikke så enkelt å komme til det nye landet.

Kina
Etter mye dramatikk kom hun til Shanghai - med båt. Det var i 1920. Men hun måtte dra videre på en tre dagers reise til innlandet, til stasjonen ved Tai An Fu, som nå ble hennes hjem og arbeidsplass. Som for alle misjonærer begynte tjenesten med språkstudium. Læreren sa ikke ett ord på engelsk, men brukte bare kinesisk og forsøkte å gjøre seg forståelig med det med en gang. Han pekte på seg selv og sa: "wa". Da skulle de forstå at han sa "jeg". Slik begynte misjonærlivet og snart var arbeidet i full gang.
En sommer bestemte Ethel Zoe og en annen misjonær, miss Brevard seg, for å reise til et sommersted i ferien. Like ved var et konferansested for misjonærer fra forskjellige kirkesamfunn. De to damene gikk dit, og en kveld, så hun en vakker mann noen benker foran seg. Hjertet holdt opp å slå et øyeblikk, og tanken kom: Jeg vil gjerne møte denne mannen! Et par kvelder senere var det regnvær og nettopp denne mannen kom og tilbød henne sin kappe. Selvfølgelig svarte hun ja takk til Edin Alfsens tilbud, og så begynte et livslangt samliv i tjeneste for Herren.
De ble gift i Peking 25. mars 1925. Deres første stasjon var i landsbyen Lung Men omgitt av høye fjell. Det var i provinsen Chakar i det indre Mongolia. Det er det området som ligger mellom den kinesiske mur og den mongolske republikken (ytre Mongolia). Her skulle de være mens den tidligere misjonæren var på ferie. Her kom de opp i dramatiske hendinger da kommunistene rykket inn i området. Og midt opp i alt dette ble bl. a. en liten jente født - vesle Thelma. Og hun skulle fortsette tjenesten etter sine foreldre. Fra før hadde de sønnen James. Under beleiringen måtte de være i byen Kalgan som ligger like ved den kinesiske muren og kalles i dag Wanchuan.

Norge og USA
En tid etter var det tid for ferie og hjemreis til Norge. Ethel Zoe skulle for første gang møte mannens familie og oppleve Norge. De var i Trondheim og de besøkte Edins mor og brødre, og her fødte Ethel deres tredje barn, Thomas. De besøkte også Skogn der moren fremdeles bodde.
På reisen tilbake til Kina, reiste de innom USA for å besøke hennes mor. To av Edins brødre var også i Amerika og fikk besøk. Men det var snart tid for en ny periode ute i feltet. Turen gikk tilbake til Kina.

Til Kina
På tilbaketuren var båten innom Kobe i Japan. Og der hadde de nesten mistet Thelma. En japansk kvinne var interessert i barnet og lekte med det. I et ubevoktet øyeblikk tok hun barnet og skulle til å forlate båten. I siste minutt oppdaget de at barnet var borte og fikk stanset kvinnen.
Denne gangen skulle de arbeide i landsbyen Chih Cheng som lå ennå lenger inne i landet. Her ble John født, men han døde etter ett år. Han ble begravet rett utenfor bymuren, men gravrøvere åpnet graven og tok alt unntatt selve gutten. På gravstedet hadde Edin skrevet på kinesisk: I framtida vil han stå opp igjen!
Det gikk to og et halvt år før de så en utlending. Så langt borte fra folk var dette. Enda et barn ble født her inne i fjellene.
Etter omkring 7 år i feltet, var det på ny tid for ferie og hjemreis. Det var i den forbindelse Edin ga Ethel litt av et sjokk. Han fortalte henne at han ikke kom tilbake til denne provinsen. Han hadde andre planer.

Tibetmisjon
Tanken på Tibet kunne han ikke glemme. Dette landet levde hele tiden i hans sinn, "men jeg nølte og vegret meg," skriver han.
Fru Alfsen ble nok helst noe forskrekket da mannen fortalte om kallet til Himalaya. Kina var en forholdsvis trygg arbeidsplass på denne tida med et rikt og etablert misjonsarbeid. Men hvordan var det oppe i fjellene nær verdens tak? Det var ikke så lett å svare på. "Da får du reise alene, for jeg kan aldri reise til et vilt og fremmed land uten å være kalt av Gud," var hennes første svar. "Er det ikke nok at jeg er kalt?" repliserte han. Men Ethel var bestemt: "Nei, jeg må selv ha et bestemt kall fra Gud."
Begge var sterke personligheter, og hver gang han nevnte Tibet, ble hun forarget. Likevel nærmet de seg hverandre i synet på kallet. En dag måtte også hun si: "Ja, Herre, når du kaller."
I 1936 forlot de Kina og året etter ble han løst fra Misjonsalliansen. Året etter - den 19. nov. - stiftet han en ny misjon med hovedformål å bringe Kristus til folket i Tibet. Han var ikke alene om dette. Den unge David Westborg hørte Alfsens vitnesbyrd om sitt kall, og var med. "Dette er stedet Gud har valgt ut for meg; jeg vil gå," sa han.
Dette året var ferieår samtidig som Edin reiste land og strand for å tale den nye misjonens sak.
Nå fikk Alfsens liv en annen retning enn Tibet, mens Westborg var knyttet til den nye misjonen. Alfsen fikk riktignok en tur til Tibet, mens arbeidsfeltet ble et annet sted - men stadig i Asia.

Usikkerhet og utreise
Årene som fulgte ble usikre. Å starte en ny misjon i 30-åra var ikke lett. Det var arbeidsledighet i landet og krigstrusler i Europa. Flere store misjonsselskap slet med sine regnskaper. Det var ikke lett å få gehør for noe nytt. Noe av det samme opplevde Otto Torvik da han skulle stifte en ny misjon 3 år etter.
De kom til Norge våren 1936. 23. april skrev Alfsen til Hovedstyret i Misjonsalliansen og ga til kjenne tanken om misjon i Tibet. Det ser ikke ut til at han tenkte seg muligheten av at M.A. skulle ta opp arbeid der på dette tidspunktet. I brevet konstaterer han bare: "Da M.A. ikke har noe arbeid i Tibet, føler vi at vi må træde ut av misj(onen)." De hadde ikke søkt seg over i noe annet selskap og heller ikke tenkte de å gjøre det, sier han. Grunnen er selvsagt at det ikke var noe selskap her i landet som drev misjon der. Nå var kona amerikansk, og han mente kanskje at de ikke tenkte å søke om å bli antatt der heller.
Heller ikke antyder han noe om å stifte en ny organisasjon. Alfsen mener vel helst å reise ut på egen hånd og stole på Gud i alt når han i brevet skriver: "Kanhænde vi vil arbeide direkte under faderens, Sønnens og D. h. Ånds ledelse."
I denne setningen ser vi trolig noe av Alfsens grunnsyn også senere da han startet misjon i Malaysia. Den kalte han "Malaysia Faith Mission". Dette grunnsynet hadde han kanskje fra starten av da han søkte seg til en alliansemisjon.
Dette kom nok overrasket på hovedstyret som svarte med å beklage det inntrufne og henstilte til Alfsen om "å ta saken opp til fornyet overveielse", slik det er notert i protokollen.
Allerede 9. mai svarer Alfsen, brevet er referert i styreprotokollen uten kommentar. Her understreker han at det ikke er p.gr.a. friksjon verken med hovedstyret eller misjonærene at han går ut. Han mener arbeidet i Kina vil "gå frem like så godt om jeg er der eller ei". Det viser at han så seg ganske løst fra dette arbeidsstedet. Tanken på Tibet må ha fylt ham fullstendig nå.
Etter dette er det stille om saken i styreprotokollen en tid. I mellomtida som (som var Alfsens ferieår), hadde han nok gjort visse forberedelser for det nye arbeidet. Det framgår av referatet av styremøtet 10. febr. 1937. Da var han innkalt til å redegjøre munntlig for sine videre planer. Det må bety at døren ikke var helt lukket igjen for et samarbeid, og viser at forhandlingene hadde foregått i en fin ånd. Alfsen la også nå vekt på at han ikke gikk ut p.gr.a. uoverensstemmelse. Nå forteller han også at dette kallet ikke var nytt. Det "var kommet for mange år siden". Dessuten hadde han fått kontakt med diakon Westborg som følte det samme kallet. Han var nettopp kommet hjem fra en hjelpeaksjon i Etiopia. Denne saken var eneste post på dette styremøtet, noe som viser at de tok det alvorlig.
På styremøtet talte de også om hvordan midlene skulle skaffes. Også her kommer Alfsens syn på "trosmisjon" fram. Han hadde ikke "gjort seg op noen mening, men vilde overlate det til herrens ledelse". For første gang får vi her tanken om en "frittstående organisasjon". En annen mulighet var "et annet selskap". Planene var altså temmelig løse og uklare i så måte, noe som ofte går igjen ved opprettelsen av små arbeidsgrupper: man har ikke tenkt gjennom hva det egentlig koster å drive et arbeid i andre land.
Tanken om samarbeid mellom M.A. og Alfsen ble også drøftet uten at vedtak ble gjort. Begge parter må ha følt at planene var for uklare. Misjonen kom likevel med et tilbud: Fru Alfsen skulle reise til Kina og overta fru Hannestads stasjon mens hun var på ferie. Alfsen skulle så reise til Tibet for undersøkelse, eventuelt sammen med Westborg. Dette viser vilje fra misjonens side til fleksibilitet og ansvarsfølelse overfor Alfsens misjonkall. Samtidig skulle det opprettes en egen konto for misjon i Tibet (dvs. for øyremerka gaver). Alfsen lovet "å ta det under overveielse og bønn om Guds ledelse". Han ble også oppfordret til å komme med en detaljert plan om det nye arbeidet. Alfsen og Westborg brukte de neste tre vekene til dette planarbeidet. Med tanke på et helt nytt land og arbeidsfelt (og dermed arbeidsmåter), kan dette i ettertid kritiseres for å være et "hastverksarbeid". Her skulle de både ta hensyn til Tibets egenart som misjonsland uten å ha vært der, og til givergrupper i Norge i en misjon som allerede hadde et stort arbeid i Kina, og flere nye misjonærer stod klar til utreise. Den videre behandling av saken kan tolkes som at de ikke hadde tenkt grundig nok gjennom det.
1. mars 1937 sender de brev til M.A.'s hovedkontor og styre med forslag om samarbeidsplan. For første gang kaller de arbeidet for "Tibetmisjonen", brukt som overskrift. Planen var så omfattende og krevende (økonomisk) at Hovedstyret i møte 9. mars ved sekretæren la fram en økonomisk oversikt over utgiftene i 3 år framover på tilsammen kr. 24.000. I brev datert dagen etter var bruddet egentlig endelig: "De forpliktelser som dere nu krever av oss, finner styret ensstemmig å være så vidtgående, at vi finner dem helt uantagelige." Og etter styremøtet 13. april ble redegjørelse om dette sendt til misjonærene, representanter og foreninger.
Planen var samtidig et avslag på styrets forslag av 10.2. til samarbeid (se ovenf.). For den nye planen gikk atskillig lenger og ville bli ganske dyr økonomisk sett.
M.A. skulle gi Alfsen og Westborg de samme vilkår som misjonærene i Kina, men med en viktig forskjell: de ville bare ha en prøveperiode på 2-3 år med en gjensidig oppsigelsestid på 3 mndr. Da ville de ha garantert hjemreis. Hvis de fant at arbeidet burde fortsette, skulle de skrive ny kontrakt. Men da skulle en familie få reise hjem for å opprette den. De mente også at en ny mann burde tilsettes ved Hovedkontoret for å ta seg av "Tibets sak". Eget regnskap for Tibet skulle også føres med egen journal over de foreningene som ville arbeide for Tibet. I tillegg skulle misjonen arbeide aktivt for å vekke interesse for dette nye arbeidet.
I realiteten var dette "en stat i staten". Forslaget kan også tolkes som en viss usikkerhet om hvordan det ville gå, ellers ville det ikke ha vært nødvendig å be om garantert hjemreise. Avslaget var forståelig og medførte Alfsens oppsigelse samme år. Med det var også signalet gitt til en ny organisasjon i Norge.

Alfsen bad altså generalsekretæren for Misjonsalliansen om å få dra til Tibet, men fikk avslag. De hadde ikke midler til et nytt arbeidsfelt. Men Alfsen mente at Gud hadde kalt ham til dette. Nå tok han konsekvensen av det og sa opp i den misjonen han hadde tjent i mange år. Det er jo nærmest umulig å etterprøve forholdet når noen hevder at de har et kall. Her må en ganske enkelt tro folk på deres ord - eller la det være. Det virker som om de fleste misjonsledere nøler med å tro slike utsagn dersom ikke andre ting legges til rette og taler for samme sak.

Tibetmisjonen
Tibetmisjonens fødselsdag blir vanligvis regnet fra 19. nov. 1938, som var dagen for avskjedsfest for Alfsen og Westborg i Oslo Lærerskoles aula. Denne misjonens historie er relativt godt kjent i misjonshistorien og skal ikke gjentas i detaljer her. Men nordmenn og andre skandinavere hadde også før vært engasjert i misjon i Tibet. Skandinavisk Alliansemisjon var interessert i arbeidet der. Den norske misjonæren Edvard Amundsen var engasjert i Tibet-misjon, først i China Inland Mission, senere i Det Britiske Bibelselskap.

Nå opplevde faktisk Alfsen at det var interesse for misjon i Tibet i Norge. Likevel ble det ikke lett. Som ofte ellers, er det økonomien som setter grenser for arbeidet. Ethel ville nå gjerne være med til den nye misjonsmarka. Men misjonen hadde ikke penger nok til reisen for henne og fem barn. Dessuten var barna så store at de måtte begynne på skolen. Hun mente at da burde han få med seg en mann for å være to på en slik farefull reise. Og så kom Westborg med i arbeidet.
Disse to planla nå turen til Himalaya, og hver av dem måtte skaffe reisepenger og opphold selv. Etter to år kunne de dra. Året før krigen brøt ut i Europa, dro disse to avsted mens kone, barn og forlovede stod igjen på jernbanestasjonen og vinket farvel.
De reiste med tog til Italia, og båt derfra til Hong Kong og Kina. Tre veker tok turen og den ble en god hvilepause som de behøvde nå før de virkelig store anstrengelsene. Fra kysten gikk ferden videre med elvebåt, gamle biler og esel innover landet. Denne turen tok to måneder før de nåde grensa til Tibet. Få hadde klart å komme lenger. De kom også inn i Tibet og nådde en misjonsstasjon der dr. Bear arbeidet. Her fikk de være og begynte det møysommelige arbeidet med å studere tibetansk.
Etter en tid forsøkte de å finne et nytt sted der de kunne begynne arbeidet. De fikk med seg en del tibetanere og karavanen drog inn i landet. Da de kom rundt et fjell, ble de overfalt av røvere. Straks hoppet Alfsen ned av hesten og la seg flat på marka. De andre ropte at han var død. Da skytingen stanset, reiste han seg og fortsatte reisen. Men tibetanerne trodde han var stått opp fra de døde og pekte på jakka hans: den var gjennomhullet som etter skudd. Da ble han minnet om Salme 91, 7: "Om tusen faller ved din side og ti tusen ved din høyre hånd - til deg skal det ikke nå."

Nye problem
Etter to år reiste Westborg til Hong Kong for å møte sin forlovede. Økonomien var nå så anstrengt at han måtte ta seg arbeid for regjerningen med å hjelpe stammefolk. Han var frastjålet alt og hadde bare et par bukser laget av et telt. Westborgs forlovede, Anne Helene Halvorsen, fikk med seg nye klær også til Alfsen. Men de så han selvsagt ikke noe til nå.
Kort etter at Westborg hadde reist, kom to soldater og arresterte ham. Etter en tid i fengsel, ble han plutselig løslatt. Han hadde fastet og bedt, og Ethel hadde kontaktet både den norske kongen, fru president Roosevelt og Madame Chang Kai Shek. Herren utfridde ham, men helsa fikk en knekk. Da han ble fri i 1944, reiste han til Amerika. Og da kom klærne som Westborgs forlovede hadde tatt med, til god nytte. Han visste ikke noe om dem før han var i India på gjennomreise. I Calcutta ventet klespakken på ham. Han kasta sine gamle filler i havet og kledte seg i nye - norske - klær. Da han kom til Amerika, var det 6 år siden han hadde sett kone og barn. På grensa mellom Tibet og India hadde han solgt nesten alt han hadde for å skaffe reisepenger.

Fra Norge til USA
I mellomtida hadde familien vært i Norge og opplevd den dramatiske 9. april 1940 med tysk invasjon, full krig i landet og det meste av Europa og regelrett okkupasjon av landet. Det var ikke lette år for dem - hun var jo egentlig utlending. Ethel hadde reist fra Oslo 8. april, dagen før krigsutbruddet. Slik slapp hun selve invasjonen der og vanskene med å komme ut fra byen da. Hun skriver selv at årene i Norge ikke var lykkelige. Det kom delvis av sykdom - hun hadde en hofteskade. Og delvis kom det av lengsel etter mannen og usikkerheten om han hadde det bra. Og hun følte at hun trengte ham i oppdragelsen av barna. Men en årsak var også språket og tross alt det fremmede samfunnet hun levde i nå. Mat var det også lite av, men slekt og venner hjalp til.
Det var også vanskelig å få barna ut av landet. De ble regnet som norske mens hun hadde amerikansk pass. Etter omkring to år med krig, lykkes det for dem å reise ut. Edins eldste bror i Amerika var dommer og hjalp til her.
En dag i 1944 ringte telefonen fra New York. Det var mannen som ringte! Edin hadde vært på reis i to måneder og var endelig framme. Hun hadde ikke visst om han levde eller var død nå. Han hadde reist med en norsk båt og fått god mat ombord.
Edin fikk snart arbeid ved Mayo Clinic i Rochester, Minnesota og var der i 14 år. Han ble løst fra Tibetmisjonen i 1950, men står oppført som misjonær bare til 1946 i Tibetmisjonens 40-års historie.

Pensjonist - eller?
Men tanken på 25 mill. kinesere utenfor Kinas grenser ga ham ikke ro. Mottoet var: En gang misjonær, alltid misjonær. Han kunne ikke finne fred når han visste at 82 mennesker døde hvert minutt -mange uten å kjenne Kristus.
På tross av hjertefeil og 3 år igjen til pensjonsalder, lekte tanken med ei ny misjonsreis. Det var fristende å bli i Amerika. De kunne få en rolig og trygg alderdom. De hadde tross alt vært gjennom mange harde tider og gjort en gjerning ute i verden. Kan man vente mer av nær 70 år gamle mennesker?
Mange hadde tenkt slik. Den misjonen han stiftet hadde fått egne misjonærer - ikke i Tibet som nå var hermetisk lukket, men i nabolandet Nepal. Denne misjonen støttet et arbeid på grensa mellom India og Buthan til 1953 - der hadde Westborg arbeidet. Og i 1952 reiste Monrad Ulveseter til Darjeeling i India og å undersøke om det var mulig å nå inn i Tibet, men det lyktes ikke. I 1955 reiste så Ingeborg Skjervheim til Nepal der misjonen har arbeidet siden. Flere misjonærer er etter hvert sendt dit og fruktene har grodd fram som resultat av arbeid og Guds velsignelse.
Alfsen reiste i alle fall til Norge i 1946 da det første egentlige landsmøtet i misjonen ble holdt i Horten. Her ble misjonsarbeidet konsolidert ved at grunnregler ble vedtatt og styre valgt. Valg av misjonsmark tok naturlig nok sin tid på grunn av politisk uro og usikkerhet i området. Ett av alternativene var en henstilling til Alfsen om å oppta og lede et misjonsarbeid blant Lolo-stammen i Øst-Tibet der han hadde arbeidet under krigen. Dette lot seg ikke gjøre nå, og Alfsens liv fikk en annen retning og ble i USA noen år. Han var også i Norge i midten av 1950-årene.

Til Asia igjen
I mars 1958 gikk så turen østover til kineserne igjen. Etter krigen mellom Japan og Kina og senere kommunistenes maktovertagelse i Kina, hadde mange kinesere flyktet til Hong Kong og Formosa. Her mente Alfsen at han så sin oppgave. De hadde bare underhold fra en liten kirke, Bethany Bible Church i Le Roy, Minnesota.
Thelma var med på turen. Hun hadde valgt misjonærkallet framfor karriere og familieliv i Amerika. Hun gikk straks på språkskole i Tai Pei. Selv om hun kunne kinesisk som barn, var mye glemt etter mange år i andre land. Av fag var hun sykepleier og hadde gått bibelskole.
Edin arbeidet nå på en spedalskkoloni utenfor Tai Pei på Formosa. Han hadde også tilbud om å overta en misjonsstasjon, men valgte de syke. Også det er typisk for Alfsen. Han tok sjelden de lettere oppgavene menneskelig talt. Der det var vanskelig, der gikk han. Ved siden av sykearbeid, ledet de også bibelklasser og forkynte evangeliet.
Etter omkring et års arbeid her, sa Alfsen noe som også var karakteristisk for ham: "I forhold til størrelsen har Formosa flere misjonærer enn noe annet misjonsfelt. Jeg vil finne et sted der nøden er større." Formosa ble et for enkelt sted å være. Alle kunne ikke klumpe seg sammen der. Nå skulle de igjen ut på reis.
Først reiste han en tur til Indonesia. Men de politiske forhold under president Sukarno var vanskelige, særlig for utlendinger. Det var nesten umulig å reise fra sted til sted. Han kunne ikke finne ro for å være der.
En dag møtte han en annen misjonær som arbeidet i Singapore, pastor Hsu. Han bad ham komme dit for å hjelpe ham.

Singapore og Malaysia
Ethel reiste til Singapore mens Thelma ble igjen på Formosa. Etter seks måneder i storbyen, gikk turen videre til Malaysia. Også der skulle de arbeide blant kinesere. Dette var i august 1959, og da fikk de sin endelige stasjon i Batu Gajah. Mange kinesere hadde flyktet etter krigen og kommet til dette landet. Her hadde regjeringen opprettet mange nye kolonier og landsbyer der flyktingene fikk bo.
Malaysia er et muslimdominert samfunn der misjon egentlig er forbudt blant de innfødte. De har samme språk og kultur som indoneserne. Med de innflytta kineserne var det noe annet. Der kunne de arbeide relativt fritt.
I begynnelsen hadde de ikke bil og det gjorde arbeidet tungt. Til slutt fikk de så mye penger utenfra at de kunne kjøpe en. Dermed begynte et nytt liv for dem. Arbeidet var også lettere ved at kineserne bodde så samlet. Hele landsbyene på 2-4000 mennesker var arbeidsområdet deres.
Etter tre år hadde de rett på ferie. Det var blitt en helt ny praksis siden de 7 år i Kina før krigen. Men klimaet i Malaysia var også et ganske annet med varme og stor fuktighet. Mange tåler ikke det. Thelma skulle overta stasjonen i ferien, og de fikk en velfortjent tur hjem. De fikk bo hos en dame i Lime Springs, Iowa, og senere i Florida.
Edin fikk nå hjerteproblemer, og de reiste til Mayo Clinic der han hadde arbeidet før for å få behandling. Men etter et helbredelsesmøte, sluttet han å bruke medisiner. Han ble bedre og kunne returnere til misjonsfeltet. På turen tilbake til Østen, reiste Edin Alfsen alene til Norge først, trolig for å møte venner av misjonen. Ethel reiste med båt østover i et fryktelig stormvær.
I Malaysia begynte de nå et nytt arbeid i byen Kuala Lipis. Dette var høsten 1963. Andre misjonærer arbeidet nå i Batu Gajah. Alfsen var nå 67 år og helsa var ikke god. En dag måtte han på sykehus på grunn av hjertet, men ble bedre igjen. De bestemte seg likevel for å reise hjem til USA i april 1965.

Siste reis
Denne turen ble den siste for Edin Alfsen. De kom vel fram til Amerika og fikk bo i Kasson, Minnesota. Edin var trett og kunne bare ligge på sofaen og hvile.
En pastor fra Wisconsin bad ham vikariere for seg mens de var i Europa. Som vanlig var Alfsen villig til å ta et tak og begynte arbeidet. Etter to veker ble han kraftig syk - trolig av hjerteproblemer. Kort etter sovnet han stille inn. Han hadde flere ganger sagt at hans gjerning var fullført og at han var rede til å dø. Edin C. Alfsen døde 18. aug. 1966, vel 70 år gammel. Han ble begravet i denne byen der han gjorde sin siste tjeneste som en Herrens tjener, i Stockholm, Wisconsin. Her venter han på oppstandelsens morgen da Herren selv vil komme ned med bydende rop og kalle ham hjem. De siste årene kjempet han mot vranglære og liberal teologi.
Amerikaneren Kenneth Ditzer og kineseren Peter Tang var ordinert og de overtok arbeidet i Malaysia s.m. frk. Quek og Loo i Kuala Lipis.

Ethel Zoe
Før mannen døde kjente Ethel på at hun skulle tilbake til Malaysia og misjonsarbeidet. Da sa hun til Herren: Hvis du vil at jeg skal tilbake dit, må du gjøre mannen min frisk. Slik gikk det ikke. Han tok han hjem til seg. Hun hadde nettopp fylt 70 år da det skjedde. Thelma var også hjemme og begge bodde nå i Florida i vel to år. De ventet på pass for ny utreise. Men nå skilte mor og datter lag - Thelma drog til Afrika og Ethel tilbake til arbeidet i Malaysia.
Flyreisen gikk over Manila til Singapore. Hun hadde mye bagasje og det var ikke lett å finne fram kl. 2 om natta alene på et fremmed sted.
Tre kinesiske jenter ventet på henne i Singapore og turen kunne gå videre til Batu Gajah. Ditzer var nå reist på ferie og hun drev arbeidet mye alene. Frk. Quek skulle ta sertifikat, men gang etter gang klarte hun det ikke og var dermed til liten hjelp.
Misjonsarbeidet var travelt. Om formiddagen vasket hun klær, gjorde innkjøp og ellers det som var nødvendig for henne personlig. Om ettermiddagen arbeidet hun i landsbyene med husbesøk og møter. Hun drev to søndagsskoler hver søndag, en på engelsk og en på kinesisk. Hun hadde også to gudstjenester om ettermiddag og to om kvelden, også her en på hvert språk. Det er klart at dette var stridt og krevde mye anstrengelse. Etter fem måneder kom Ditzer tilbake og da klarte også frk. Quek prøven og fikk sitt sertifikat. Da følte Ethel at de ble altfor mange på stasjonen, og hun flyttet til en annen by, Pen Chong, og åpnet arbeid der. Frk Loin var med henne og hjalp til der.
En av historiene fra misjonsfeltet er slik:
I Pen Chong hadde hun bl.a. to tvillingjenter: Ivy var meget pen mens Irene ikke var så vakker, etter Ethels beskrivelse. Irene reiste til England og fikk utdannelse som sykepleier. Da hun kom tilbake hadde hun bl.a. med seg engelsk avis. Der leste Ivy en annonse om brev-venner. Hun skrev til adressen og fikk fire brev fra Amerika og England som svar. Hun valgte seg ut en og korresponderte med ham i to år. Da fridde han til henne - på lydbånd, og hun svarte ja - også på lydbånd. Han sendte henne en diamantring og fastsatte bryllupsdagen. Men hun måtte komme selv til bryllupet! Og Ivy reiste til Amerika og ble lykkelig med sin amerikaner i Kentucky.
En dag falt Ethel på golvet og brakk foten og måtte på sykehus. Men også av dette kom hun seg og kunne fortsette i sitt kjære arbeid. Eller kunne hun ikke?
Noen få dager etter at hun kom tilbake til stasjonen fra hospitalet, kom det brev fra hjemmeledelsen i USA om at en annen gruppe skulle overta arbeidet. Hun skriver ikke hvem det er. Ei veke senere kommer et nytt brev om at forhandlingene ikke førte fram og at ledelsen hjemme hadde bestemt å avslutte arbeidet i Malaysia. Det må være den gruppa i Amerika som støttet henne og stod bak Malaysia Faith Mission hun sikter til her.
Som ventet var Ethel knust av denne nyheten. Hva skulle hun gjøre nå? Det var ikke bare tale om økonomisk støtte, men også om fornyelse av visum i misjonens navn. I mellomtida hadde imidlertid en annen misjon tatt opp arbeid i det samme landet. Veien for henne gikk nå til Afrika, til datteren Thelma.


Malaysia slutt
Siden 1966 hadde det vært forhandlinger med Lekmannsmisjonen i Norge om at deres misjonær Andreas Bø skulle komme og arbeide i samme distrikt sammen med Alfsen. Han fikk ikke visum til Formosa eller hjelp av andre misjonærer til å komme dit. Han ble gjort oppmerksom på Edin C. Alfsen i Malaysia og brevvekslet med ham i USA. Alfsen ordnet med to garantister for visum til Bø 1 veke før han døde i august 1966. Årsmøtet i Lekmannsmisjonen vedtok dette med stort flertall i Namsos i juli 1966. Det ble debatt om saken siden Alfsens misjon er en alliansemisjon, meldte bladet Lov og Evangelium. Men Bø skulle kunne arbeide etter den lutherske tro uten begrensninger, og dermed ble det flertall. Avtale om samarbeidet ble anbefalt både av formannen i Lekmannsmisjonen Olav A. Dahl på vegne av styret og lederen for Alfsens misjonsarbeid i Norge, Viktor Lassen. Avtalen ble også oversatt til engelsk på grunn av misjonsvennene i Amerika. Om høsten 1966 fikk Bø visum til Malaysia for ett år med anledning til fornyelse. 6. sept. kom han til Batu Gajah. Her arbeidet han til fru Alfsen kom ut i 1967 og senere sammen med henne og inderen Rajah en tid. De besøkte mange landsbyer og gummiplantasjer i distriktet. Bø var sjåfør og taler. Da fru Alfsen fikk ny sjåfør høsten 1967, flyttet Bø til utstasjonen Penjom i Pahang. Og da Ditzer kom fra USA til Penjom, flyttet Bø til Kuala Lipis i januar 1968 for å arbeide der.
Dette "bruddet" hadde delvis dogmatiske årsaker. Kenneth Ditzer var baptist, og etter Bøs utsagn lærte han at en kristen ved Åndens fylde ble kvitt den gamle Adam. I tillegg ville det amerikanske styret for Malaysiamisjonen at et ektepar skulle overta etter fru Alfsen.
Men arbeidet var ikke lett for Andreas Bø. I Lov og Evangelium for august 1968 skrev han temmelig nedtrykt: "Misjonsarbeidet er så elendig at det kan ikkje setjast på papir." Men med den setningen har han sagt alt. Det var ingen vanlig menighet i byen og få kom til møtene, ser det ut til. Og bladet meldte i samme nummer at samarbeidet med fru Alfsen var avsluttet pr. 1.1. 1968, men det var vanskelig å få til et eget arbeid der. Bø samarbeidet med en nasjonal prest, pastor Tang i Kuala Lipis. Fra da av arbeidet han bare i Lekmannsmisjonens navn og går for så vidt ut av denne historien. - Veien til Malaysia ble snart stengt. Og dermed ble all misjon som hadde kontakt med Norge slutt i Malaysia.

Thelma
Thelma Alfsen er født i Kina og har misjonsarbeidet "i blodet". Hun er vokst opp med det fra tidlig barndom i Kinas innland og det slapp henne aldri i de harde barne-og ungdomsårene i Norge og Amerika. Derfor måtte hun si ja til kallet da foreldrene reiste ut til Formosa i 1958. Men da faren var død og moren reiste tilbake til Malaysia, satte hun kursen for Liberia i Vest-Afrika. Det var i februar 1968.
Etter 38 måneder der, reiste hun hjem på ferie høsten 1971. Der hadde hun drevet sykearbeid.
Året etter reiste de begge til enda en ny misjonsmark - til Indonesia. Edin Alfsen hadde som sagt vært en tur der flere år før uten å finne åpning for misjonsarbeid. I mellomtida var situasjonen blitt mye forandret i det landet. De politiske spenninger med frykt for kommunistisk maktovertagelse omkring 1965 gjorde at religionen fikk ny betydning for folket, og kristendommen ble en av de fem aksepterte religionene. Derfor var det lettere å få visum nå enn i 1959. Hun hadde trukket seg fra ledelsen i Malaysia Faith Mission og Dietzer la ned arbeidet året etter, som nevnt ovenfor.

Indonesia
Dette ble den misjonsmarka som Thelma kom til å bruke lengst tid i til nå. Sammen med sin mor kom de til landet 6. nov. 1972. Hun begynte som lærer ved Aletheia Bible School i Lawang på Øst-Java. Samtidig virket hun i fjellene i Gunung Wilis s.m. innfødte som evangelister i feriene. Hun hadde ofte tenkt på Indonesia, og nå var det virkelighet. Og hun ble der i omkring 11 år.
Ethel var altså med til Indonesia selv om alle barna satte seg mot det. Du er for gammel, du har gjort din del, sa de. Men hun var ikke til å rokke. Hun skulle ut som misjonær enda en gang! Gløden fra gamle dager var ikke sluknet. I det nye landet var hun musikklærer for de kinesiske studentene ettersom hun ikke kunne indonesisk.
Thelmas arbeid ble her altså vesentlig på to områder. Hun kom inn som lærer ved Bibelskolen i Lawang og underviste i bibelfag.
Det andre området var direkte evangeliserende misjonsarbeid. Hun tok elever fra bibelskolen med seg til et nærliggende fjellområdet, Gunung Wilis. Her reiste de omkring i landsbyene, viste lysbilder og fortalte om Jesu liv og gjerning. Dette folket var mottagelig og nye menigheter og kristne grupper ble dannet. Flere nasjonale evangelister arbeider i fjellene her.
I 1976 reiste de hjem til USA på ferie. Denne gangen planla Ethel å være hjemme resten av livet. Hun fikk en god og passende leilighet i Park Towers i Rochester som svigersønnen hadde skaffet henne. Men hennes hjerte var ikke der. Hun ble ikke rolig for å hvile. Hun måtte ut på nytt. Og slik ble det. Hun drog av sted alene til Østen denne gang, siden Thelma skulle reise innom Norge.
En ny periode begynte. Nå brukte Thelma mest tid i fjellene ved Tulungagung. Etter et år, fikk Ethel ikke fornyet visumet. Hva kan en 82 år gammel kvinne gjøre? spurte myndighetene. Hun fikk turistvisa på 3 måneder to ganger. Men da var det slutt. Nå måtte hun hjem til USA, og denne gangen var det for godt. Hun fikk plass på et hjem for eldre i Stewartville, Minnesota. Og der bodde hun fremdeles til hun døde, over 95 år gammel.
Etter 11 år i Indonesia måtte Thelma ut av landet. Loven sier at en utlending bare kan være der i 10 år. Var også hennes tjeneste slutt med det? Eller skulle det åpnes en ny vei?

Kina?
Thelma er som nevnt født i Kina. Og der bodde hun til hun var 9 år gammel og kan dermed regne Kina som ett av sine barndomsland. Da portene til Indonesia ble stengt, var det derfor naturlig å tenke på dette veldige landet. Ville det lykkes for henne å nå inn bak bambusteppet?
Omtrent samtidig med at hun måtte ut av Indonesia ble forholdene i Kina lettere. Det ble enklere å få innreisetillatelse og reise til andre steder enn Peking og andre storbyer som myndighetene godkjente visum til.
Drømmen var selvsagt å besøke Chakar-provinsen der barndommens rike var. Hun har vært i Nord-Kina et par ganger, også i det Indre Mongolia. På reisene og der hun bor har hun delt ut mye kristen litteratur, bibler, traktater og evangeliske hefter. Som en hjelp i dette vitnearbeidet bruker hun et lite hefte: Veien til himmelen, som er oversatt på flere språk og spredt i mange tusen eksemplarer. Det var en god kontaktskaper og åpnet mange muligheter til samtaler om de åndelige ting endog med offiserer og kinesiske ledere. Her møter hun folk som ellers kanskje aldri kommer i kontakt med evangeliet, og slik får hun være en pionermisjonær av rang og bryter nytt land i Guds rike.



Resultater?
Hva har skjedd ved dette misjonsarbeidet? Finnes det resultater som rettferdiggjør arbeidet? Hva kunne vært oppnådd på en annen måte?
Dette er spørsmål som en misjonsledelse alltid stiller seg. Ettersom det er et åndelig arbeid med andre dimensjoner enn det rent jordisk-verdslige, kan vi aldri få endelige svar på slike spørsmål.
Men vi stanser ikke der. Vi forsøker likevel å lete etter resultater og prøver å vurdere et arbeid i Guds rike ut fra de forutsetninger vi har. Og det er både det bibelske budskap om hva som skal gjøres - hva som er selve målsettingen med misjon, og det vi kan oppdage av frukter der arbeidet har pågått.
Det første vi merker oss er at Guds ord ble rikelig forkynt i Alfsens misjonsarbeid, men også diakonale kjærlighetsgjeringer ble gjort. Alfsens motto var: Tro mot Bibelen, blodet og oppstandelsens håp. Det stod under tittelen på bladet Kallet fra Malaysia. Vi har all grunn til at han var trofast mot dette mottoet.
Dernest ble det tross alt berettet om noen omvendelser på misjonsmarkene. Og det er synlige frukter av tjenesten.
Verre er det kanskje om selve formålet med misjonen ble synderlig oppfylt alle steder. Han satte nemlig som Formål i bladet: Å danne selvunderholdende, selvstyrende og misjonærende menigheter. Det er et meget krevende formål for en misjonær. Det vet alle som har vært med i ytremisjonsarbeid på et eller annet plan i ledelsen. Her spiller så mange faktorer inn også blant de nasjonale. Vi vet ingen ting om det arbeidet Alfsen utførte i Tibet før og under krigen. Derfor kan vi ikke vurdere det. Vi har sett glimt av arbeidet i Malaysia også etter hans tid, og vi får et bestemt inntrykk av at det var ikke lett å arbeide evangelisk der. Arbeidet var dermed ikke mislykket ettersom Ordet ble sådd. Men målet om menigheter ble knapt nådd. Tida i Afrika var kort. I Indonesia er det annerledes. Der fikk Thelma både undervise ved en stor bibelskole og drive menighetsarbeid sammen med nasjonale evangelister. Oppe i fjellene ble det dannet flere menigheter som virkelig drev misjon i sitt eget område og land. Det er altfor tidlig å si noe om hva som blir igjen etter reisene i Kina. Det er også av en slik karakter at vi sikkert aldri får vite noe om det. Men også der er Ordet sådd på flere måter.
Det viktigste i misjonsarbeidet er ikke at vi ser resultater, men at vi er trofaste i tjenesten. Det er viktig for en misjonsarbeider både hjemme og ute å bli stille for det. Gud krever ikke resultater, men troskap.








LITTERATUR

Zoe Oakes Alfsen: The Story of Zoe. An Autobiography. 1985.
The Way to Heaven. 1989. Utgaver på flere språk ved siden av engelsk: kinesisk, russisk, finsk, estisk, indonesisk m. fl. Utgitt av Thelma Alfsen.
Kristen misjon i et lukket land. Tibetmisjonen 40 år. 1978.
Tibetmisjonen gjennom 50 år. 1988.
Stene Dehlin, H.: Grotid i Øst. Den Norske Misjonsallianse 1901-1976. Oslo 1976.
Brevarkiv - Thelma Alfsen.
Kallet fra Malaysia. Trykte og stensilerte utgaver.
Alfsens misjonsbrev. Trykte og stensilerte utgaver.
Alfsens misjonsarbeid. Trykt.
Brev fra misjonær Alfsen. Stensilert.
Lov og Evangelium. Flere årganger.
Norsk Misjonsleksikon 1-3.
Concise Dictionary of the Christian World Mission. London 1970.