tag:blogger.com,1999:blog-35064918099044540762024-02-08T03:55:44.117-08:00Gudsfolket - Mini-biografiarNokre korte biografiar over meir eller mindre kjende personar i Noreg og andre land. - Klikk på andre loggar nedafor for å gå til andaktar,talar m.m.Nils Dybdal-Holthehttp://www.blogger.com/profile/10376439942452015799noreply@blogger.comBlogger20125tag:blogger.com,1999:blog-3506491809904454076.post-3434926410063557502010-10-02T00:27:00.000-07:002010-10-02T06:46:12.138-07:00Ludvig Harms<div class="MsoNormal"><b><span style="font-size: 14pt;">Ludwig Harms.</span></b></div><div class="MsoNormal">Ved Nils Dybdal-Holthe.</div><div class="MsoNormal"><br />
</div><div class="MsoNormal">Ludwig Harms var en av de betydeligste vekkelsespredikanter i Tyskland, f. 1808 d. 1865 i Hermannsburg. Han var sønn av en prest. I 1817 kom familien til Hermannsburg, og i 1825 begynte Ludwig på den høyere skole i Celle og senere studerte han evangelisk teologi i Gøttingen. Ved å lese Joh. 17, 3 at det evige liv var å kjenne Gud og Jesus Kristus, forstod han at han ikke var en rett og sann kristen. Det var noe mer enn å være religiøs og leve et fint og godt liv. Han måtte eie Jesus for å blir en kristen.</div><div class="MsoNormal"><br />
</div><div class="MsoNormal">Fra han tok eksamen i 1830 var han huslærer hos kammerherre von Linstow i Lauenburg. Samtidig holdt han bibeltimer og grunnla Lauenburger Misjons forening i 1834.I denne tiden avla han to nye eksamener i teologi, men hadde ikke utsikt til å få noe presteembete. Han hjalp faren som var prest i Hermannsburg og fikk en ny huslærerstilling i Lüneburg i 1840. Han arbeidet også for å hjelpe fattige, syke, fanger og barn. </div><div class="MsoNormal"><br />
</div><div class="MsoNormal">Faren ble syk og derfor flyttet han tilbake til Hermannsburg i 1843 for å hjelpe ham og ble hjelpepredikant året etter. Nå begynte vekkelsen der i byen. Han gikk på husbesøk, hadde forsamlinger i prestegården ved siden av de ordinere gudstjenester. Da faren døde i 1849, bad menigheten om at Ludwig måtte overta presteembetet der. Konsistoriet i Hannover gjorde det samme år. </div><div class="MsoNormal"><br />
</div><div class="MsoNormal">Denne vekkelsestiden står litt i kontrast til kirkelivet i Sør-Tyskland. Der vokste det fram en betydelig lekmannsbevegelse som var aktiv i vekkelsen der. I Nord-Tyskland ble noe av vekkelsen ledet av prester. (Se ellers G. Skagestad s bok om "Lægmandsbevægelsen i Tyskland" fra 1911.) <br />
<br />
<br />
Harms var en begavet person og hadde evne til å fortelle slik at folk lyttet. Søndagskveldene brukte han til dette, og hans historier kom ut i skriftene "Honnig" (honning) og "Gullepler i sølvskåler". Fra 1846 samlet han folk til misjonsfest der det kunne være opp til 6000 mennesker. Denne festen fortsetter foresten ennå hvert år den 24. juni.<br />
<br />
<br />
I 1849 grunnla han "Missonsanstalt" i Hermannsburg, og broren Theodor ble inspektør der. Denne misjonsskolen skulle utdanne misjonærer, og i 1853 sendte de ut 16 misjonærer til Etiopia. 28. okt. reiste de med misjonsskipet <i>Candace</i>. Men de fikk ikke gå i land i Etiopia og måtte dra til Natal (Durban) der de bygde opp en koloni som de kalte Hermannsburg. Her arbeidet de blant zuluerne og lærte afrikanerne opp i streng luthersk tro og samtidig i praktisk jordbruksarbeid. Åtte av de første misjonærene var håndverkere og bønder.<br />
<br />
<br />
Ludwig Harms reiste aldri ut av Tyskland, men ledet arbeidet fra sitt prestekontor. Han behersket forresten flere språk ved siden av tysk, som latin, gammelgresk og nygresk, hebraisk, italiensk, engelsk og fransk. I 1864 begynte han også misjonsarbeid i India. I dag blir Harms misjonsarbeid videreført av den evangelisk-lutherske misjon i Niedersachsen (ELM).<br />
<br />
Ved siden av de nevnte fortellingsbøker har Harms også utgitt prekenbøker både over evangelie-og episteltekstene og en samling av hans brev. <br />
<br />
<br />
<br />
</div>Nils Dybdal-Holthehttp://www.blogger.com/profile/10376439942452015799noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3506491809904454076.post-34388055308374947672007-10-28T04:43:00.000-07:002007-10-28T05:38:37.713-07:00Minneboka<p class="MsoNormal" style=""><b style=""><u><span lang="NO-NYN">Frå Minneboka mi.<o:p></o:p></span></u></b></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> Innhald:<br /></o:p></span></p> <p class="MsoToc1" style=""><!--[if supportFields]><span lang="NO-NYN"><span style="'mso-element:field-begin'"></span><span style="'mso-spacerun:yes'"> </span>TOC \o "1-3" \h \z <span style="'mso-element:field-separator'"></span></span><![endif]--><span lang="NO-NYN"><span class="MsoHyperlink"><span style=""><a href="http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=3506491809904454076&postID=3438805530837494767#_Toc12176195"><span style="">1. Bestemor - og Nøkken.</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><span style=""> </span></span><!--[if supportFields]><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-begin'"></span></span><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"> PAGEREF _Toc12176195 \h </span><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-separator'"></span></span><![endif]--><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);">1</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><!--[if gte mso 9]><xml> <w:data>08D0C9EA79F9BACE118C8200AA004BA90B02000000080000000D0000005F0054006F006300310032003100370036003100390035000000</w:data> </xml><![endif]--></span><!--[if supportFields]><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-end'"></span></span><![endif]--></a></span></span></span><span style=""><o:p></o:p></span></p> <p class="MsoToc1" style=""><span class="MsoHyperlink"><span style="" lang="NO-NYN"><a href="http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=3506491809904454076&postID=3438805530837494767#_Toc12176196"><span style="">2. Songen til far.x</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><span style="">. </span></span><!--[if supportFields]><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-begin'"></span></span><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"> PAGEREF _Toc12176196 \h </span><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-separator'"></span></span><![endif]--><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);">2</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><!--[if gte mso 9]><xml> <w:data>08D0C9EA79F9BACE118C8200AA004BA90B02000000080000000D0000005F0054006F006300310032003100370036003100390036000000</w:data> </xml><![endif]--></span><!--[if supportFields]><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-end'"></span></span><![endif]--></a></span></span><span style=""><o:p></o:p></span></p> <p class="MsoToc1" style=""><span class="MsoHyperlink"><span style="" lang="NO-NYN"><a href="http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=3506491809904454076&postID=3438805530837494767#_Toc12176197"><span style="">3. Til bedehuset x</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><span style="">. </span></span><!--[if supportFields]><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-begin'"></span></span><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"> PAGEREF _Toc12176197 \h </span><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-separator'"></span></span><![endif]--><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);">2</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><!--[if gte mso 9]><xml> <w:data>08D0C9EA79F9BACE118C8200AA004BA90B02000000080000000D0000005F0054006F006300310032003100370036003100390037000000</w:data> </xml><![endif]--></span><!--[if supportFields]><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-end'"></span></span><![endif]--></a></span></span><span style=""><o:p></o:p></span></p> <p class="MsoToc1" style=""><span class="MsoHyperlink"><span style="" lang="NO-NYN"><a href="http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=3506491809904454076&postID=3438805530837494767#_Toc12176198"><span style="">4. I militæret x</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><span style="">. </span></span><!--[if supportFields]><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-begin'"></span></span><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"> PAGEREF _Toc12176198 \h </span><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-separator'"></span></span><![endif]--><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);">3</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><!--[if gte mso 9]><xml> <w:data>08D0C9EA79F9BACE118C8200AA004BA90B02000000080000000D0000005F0054006F006300310032003100370036003100390038000000</w:data> </xml><![endif]--></span><!--[if supportFields]><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-end'"></span></span><![endif]--></a></span></span><span style=""><o:p></o:p></span></p> <p class="MsoToc1" style=""><span class="MsoHyperlink"><span style="" lang="NO-NYN"><a href="http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=3506491809904454076&postID=3438805530837494767#_Toc12176199"><span style="">5. Til ei ny brakke. x</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><span style="">. </span></span><!--[if supportFields]><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-begin'"></span></span><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"> PAGEREF _Toc12176199 \h </span><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-separator'"></span></span><![endif]--><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);">4</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><!--[if gte mso 9]><xml> <w:data>08D0C9EA79F9BACE118C8200AA004BA90B02000000080000000D0000005F0054006F006300310032003100370036003100390039000000</w:data> </xml><![endif]--></span><!--[if supportFields]><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-end'"></span></span><![endif]--></a></span></span><span style=""><o:p></o:p></span></p> <p class="MsoToc1" style=""><span class="MsoHyperlink"><span style="" lang="NO-NYN"><a href="http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=3506491809904454076&postID=3438805530837494767#_Toc12176200"><span style="">6. Mitt første vitnemål. x</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><span style="">. </span></span><!--[if supportFields]><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-begin'"></span></span><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"> PAGEREF _Toc12176200 \h </span><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-separator'"></span></span><![endif]--><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);">4</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><!--[if gte mso 9]><xml> <w:data>08D0C9EA79F9BACE118C8200AA004BA90B02000000080000000D0000005F0054006F006300310032003100370036003200300030000000</w:data> </xml><![endif]--></span><!--[if supportFields]><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-end'"></span></span><![endif]--></a></span></span><span style=""><o:p></o:p></span></p> <p class="MsoToc1" style=""><span class="MsoHyperlink"><span style="" lang="NO-NYN"><a href="http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=3506491809904454076&postID=3438805530837494767#_Toc12176201"><span style="">7. Åleine kristen. x</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><span style="">. </span></span><!--[if supportFields]><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-begin'"></span></span><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"> PAGEREF _Toc12176201 \h </span><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-separator'"></span></span><![endif]--><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);">5</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><!--[if gte mso 9]><xml> <w:data>08D0C9EA79F9BACE118C8200AA004BA90B02000000080000000D0000005F0054006F006300310032003100370036003200300031000000</w:data> </xml><![endif]--></span><!--[if supportFields]><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-end'"></span></span><![endif]--></a></span></span><span style=""><o:p></o:p></span></p> <p class="MsoToc1" style=""><span class="MsoHyperlink"><span style="" lang="NO-NYN"><a href="http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=3506491809904454076&postID=3438805530837494767#_Toc12176202"><span style="">8. Bestefars bibel. x</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><span style="">. </span></span><!--[if supportFields]><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-begin'"></span></span><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"> PAGEREF _Toc12176202 \h </span><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-separator'"></span></span><![endif]--><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);">6</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><!--[if gte mso 9]><xml> <w:data>08D0C9EA79F9BACE118C8200AA004BA90B02000000080000000D0000005F0054006F006300310032003100370036003200300032000000</w:data> </xml><![endif]--></span><!--[if supportFields]><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-end'"></span></span><![endif]--></a></span></span><span style=""><o:p></o:p></span></p> <p class="MsoToc1" style=""><span class="MsoHyperlink"><span style="" lang="NO-NYN"><a href="http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=3506491809904454076&postID=3438805530837494767#_Toc12176203"><span style="">9. Omvendt i lyn og tåke. x</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><span style="">. </span></span><!--[if supportFields]><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-begin'"></span></span><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"> PAGEREF _Toc12176203 \h </span><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-separator'"></span></span><![endif]--><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);">6</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><!--[if gte mso 9]><xml> <w:data>08D0C9EA79F9BACE118C8200AA004BA90B02000000080000000D0000005F0054006F006300310032003100370036003200300033000000</w:data> </xml><![endif]--></span><!--[if supportFields]><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-end'"></span></span><![endif]--></a></span></span><span style=""><o:p></o:p></span></p> <p class="MsoToc1" style=""><span class="MsoHyperlink"><span style="" lang="NO-NYN"><a href="http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=3506491809904454076&postID=3438805530837494767#_Toc12176204"><span style="">10. Bibelord på ljåen. x</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><span style="">. </span></span><!--[if supportFields]><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-begin'"></span></span><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"> PAGEREF _Toc12176204 \h </span><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-separator'"></span></span><![endif]--><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);">7</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><!--[if gte mso 9]><xml> <w:data>08D0C9EA79F9BACE118C8200AA004BA90B02000000080000000D0000005F0054006F006300310032003100370036003200300034000000</w:data> </xml><![endif]--></span><!--[if supportFields]><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-end'"></span></span><![endif]--></a></span></span><span style=""><o:p></o:p></span></p> <p class="MsoToc1" style=""><span class="MsoHyperlink"><span style="" lang="NO-NYN"><a href="http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=3506491809904454076&postID=3438805530837494767#_Toc12176205"><span style="">11. Kona med saltet. x</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><span style="">. </span></span><!--[if supportFields]><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-begin'"></span></span><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"> PAGEREF _Toc12176205 \h </span><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-separator'"></span></span><![endif]--><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);">8</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><!--[if gte mso 9]><xml> <w:data>08D0C9EA79F9BACE118C8200AA004BA90B02000000080000000D0000005F0054006F006300310032003100370036003200300035000000</w:data> </xml><![endif]--></span><!--[if supportFields]><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-end'"></span></span><![endif]--></a></span></span><span style=""><o:p></o:p></span></p> <p class="MsoToc1" style=""><span class="MsoHyperlink"><span style="" lang="NO-NYN"><a href="http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=3506491809904454076&postID=3438805530837494767#_Toc12176206"><span style="">12. Fars bøn. x</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><span style="">. </span></span><!--[if supportFields]><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-begin'"></span></span><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"> PAGEREF _Toc12176206 \h </span><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-separator'"></span></span><![endif]--><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);">9</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><!--[if gte mso 9]><xml> <w:data>08D0C9EA79F9BACE118C8200AA004BA90B02000000080000000D0000005F0054006F006300310032003100370036003200300036000000</w:data> </xml><![endif]--></span><!--[if supportFields]><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-end'"></span></span><![endif]--></a></span></span><span style=""><o:p></o:p></span></p> <p class="MsoToc1" style=""><span class="MsoHyperlink"><span style="" lang="NO-NYN"><a href="http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=3506491809904454076&postID=3438805530837494767#_Toc12176207"><span style="">13. Mitt første ja. x</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><span style="">. </span></span><!--[if supportFields]><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-begin'"></span></span><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"> PAGEREF _Toc12176207 \h </span><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-separator'"></span></span><![endif]--><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);">9</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><!--[if gte mso 9]><xml> <w:data>08D0C9EA79F9BACE118C8200AA004BA90B02000000080000000D0000005F0054006F006300310032003100370036003200300037000000</w:data> </xml><![endif]--></span><!--[if supportFields]><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-end'"></span></span><![endif]--></a></span></span><span style=""><o:p></o:p></span></p> <p class="MsoToc1" style=""><span class="MsoHyperlink"><span style="" lang="NO-NYN"><a href="http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=3506491809904454076&postID=3438805530837494767#_Toc12176208"><span style="">14. Predikanten på Mo.x</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><span style="">. </span></span><!--[if supportFields]><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-begin'"></span></span><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"> PAGEREF _Toc12176208 \h </span><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-separator'"></span></span><![endif]--><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);">9</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><!--[if gte mso 9]><xml> <w:data>08D0C9EA79F9BACE118C8200AA004BA90B02000000080000000D0000005F0054006F006300310032003100370036003200300038000000</w:data> </xml><![endif]--></span><!--[if supportFields]><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-end'"></span></span><![endif]--></a></span></span><span style=""><o:p></o:p></span></p> <p class="MsoToc1" style=""><span class="MsoHyperlink"><span style="" lang="NO-NYN"><a href="http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=3506491809904454076&postID=3438805530837494767#_Toc12176209"><span style="">19. Predikant</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><span style=""> </span></span><!--[if supportFields]><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-begin'"></span></span><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"> PAGEREF _Toc12176209 \h </span><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-separator'"></span></span><![endif]--><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);">10</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><!--[if gte mso 9]><xml> <w:data>08D0C9EA79F9BACE118C8200AA004BA90B02000000080000000D0000005F0054006F006300310032003100370036003200300039000000</w:data> </xml><![endif]--></span><!--[if supportFields]><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-end'"></span></span><![endif]--></a></span></span><span style=""><o:p></o:p></span></p> <p class="MsoToc1" style=""><span class="MsoHyperlink"><span style="" lang="NO-NYN"><a href="http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=3506491809904454076&postID=3438805530837494767#_Toc12176210"><span style="">Kr. 1,75. x</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><span style="">. </span></span><!--[if supportFields]><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-begin'"></span></span><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"> PAGEREF _Toc12176210 \h </span><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-separator'"></span></span><![endif]--><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);">10</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><!--[if gte mso 9]><xml> <w:data>08D0C9EA79F9BACE118C8200AA004BA90B02000000080000000D0000005F0054006F006300310032003100370036003200310030000000</w:data> </xml><![endif]--></span><!--[if supportFields]><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-end'"></span></span><![endif]--></a></span></span><span style=""><o:p></o:p></span></p> <p class="MsoToc1" style=""><span class="MsoHyperlink"><span style="" lang="NO-NYN"><a href="http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=3506491809904454076&postID=3438805530837494767#_Toc12176211"><span style="">17. Bestemor får eit syn</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><span style="">. </span></span><!--[if supportFields]><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-begin'"></span></span><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"> PAGEREF _Toc12176211 \h </span><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-separator'"></span></span><![endif]--><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);">11</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><!--[if gte mso 9]><xml> <w:data>08D0C9EA79F9BACE118C8200AA004BA90B02000000080000000D0000005F0054006F006300310032003100370036003200310031000000</w:data> </xml><![endif]--></span><!--[if supportFields]><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-end'"></span></span><![endif]--></a></span></span><span style=""><o:p></o:p></span></p> <p class="MsoToc1" style=""><span class="MsoHyperlink"><span style="" lang="NO-NYN"><a href="http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=3506491809904454076&postID=3438805530837494767#_Toc12176212"><span style="" lang="DE">18. Ein slurk brennevin.</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><span style=""> </span></span><!--[if supportFields]><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-begin'"></span></span><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"> PAGEREF _Toc12176212 \h </span><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-separator'"></span></span><![endif]--><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);">12</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><!--[if gte mso 9]><xml> <w:data>08D0C9EA79F9BACE118C8200AA004BA90B02000000080000000D0000005F0054006F006300310032003100370036003200310032000000</w:data> </xml><![endif]--></span><!--[if supportFields]><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-end'"></span></span><![endif]--></a></span></span><span style=""><o:p></o:p></span></p> <p class="MsoToc2" style=""><span class="MsoHyperlink"><span style="" lang="NO-NYN"><a href="http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=3506491809904454076&postID=3438805530837494767#_Toc12176213"><span style="">15. På Skorpevatnet.x</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><span style="">. </span></span><!--[if supportFields]><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-begin'"></span></span><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"> PAGEREF _Toc12176213 \h </span><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-separator'"></span></span><![endif]--><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);">12</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><!--[if gte mso 9]><xml> <w:data>08D0C9EA79F9BACE118C8200AA004BA90B02000000080000000D0000005F0054006F006300310032003100370036003200310033000000</w:data> </xml><![endif]--></span><!--[if supportFields]><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-end'"></span></span><![endif]--></a></span></span><span style=""><o:p></o:p></span></p> <p class="MsoToc2" style=""><span class="MsoHyperlink"><span style="" lang="NO-NYN"><a href="http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=3506491809904454076&postID=3438805530837494767#_Toc12176214"><span style="">16. Eit knust glas.x</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><span style="">. </span></span><!--[if supportFields]><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-begin'"></span></span><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"> PAGEREF _Toc12176214 \h </span><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-separator'"></span></span><![endif]--><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);">12</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><!--[if gte mso 9]><xml> <w:data>08D0C9EA79F9BACE118C8200AA004BA90B02000000080000000D0000005F0054006F006300310032003100370036003200310034000000</w:data> </xml><![endif]--></span><!--[if supportFields]><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-end'"></span></span><![endif]--></a></span></span><span style=""><o:p></o:p></span></p> <p class="MsoToc2" style=""><span class="MsoHyperlink"><span style="" lang="NO-NYN"><a href="http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=3506491809904454076&postID=3438805530837494767#_Toc12176215"><span style="">17. Julesong på Ormhaug.</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><span style=""> </span></span><!--[if supportFields]><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-begin'"></span></span><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"> PAGEREF _Toc12176215 \h </span><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-separator'"></span></span><![endif]--><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);">12</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><!--[if gte mso 9]><xml> <w:data>08D0C9EA79F9BACE118C8200AA004BA90B02000000080000000D0000005F0054006F006300310032003100370036003200310035000000</w:data> </xml><![endif]--></span><!--[if supportFields]><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-end'"></span></span><![endif]--></a></span></span><span style=""><o:p></o:p></span></p> <p class="MsoToc2" style=""><span class="MsoHyperlink"><span style="" lang="NO-NYN"><a href="http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=3506491809904454076&postID=3438805530837494767#_Toc12176216"><span style="">18. Bønnestein.</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><span style=""> </span></span><!--[if supportFields]><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-begin'"></span></span><span style="'display:none;mso-hide:screen;text-decoration:none;color:windowtext;"> PAGEREF _Toc12176216 \h </span><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-separator'"></span></span><![endif]--><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);">13</span><span style="display: none; text-decoration: none; color: rgb(0, 0, 0);"><!--[if gte mso 9]><xml> <w:data>08D0C9EA79F9BACE118C8200AA004BA90B02000000080000000D0000005F0054006F006300310032003100370036003200310036000000</w:data> </xml><![endif]--></span><!--[if supportFields]><span style="';color:windowtext;"><span style="'mso-element:field-end'"></span></span><![endif]--></a></span></span><span style=""><o:p></o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style=""><!--[if supportFields]><span lang="NO-NYN"><span style="'mso-element:field-end'"></span></span><![endif]--><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <h1><a name="_Toc12176195"></a><a name="_Toc524056154"><span style=""><span lang="NO-NYN">1. Bestemor - og Nøkken.</span></span></a></h1> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Bestemor gjekk på bedehuset. Det gjorde mor og, men ho hadde ikkje alltid tid.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Ein kveld visste eg at det var møte, og mor hadde sagt at ho kunne ikkje gå. Far var truleg bortreist. Då gjekk eg opp i folgehuset og sa til bestemor Guri: "Skal du gå på møte?"</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>"Ja," sa ho, "eg skal gå."<span style=""> </span></span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>"Kan eg få fylgja deg då? Dei andre skal ikkje på møte i dag."</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>"Klart du kan," sa ho, og me rusla oppover Dalen til bedehuset. Om litt kom me til ein bekk eller ei lita elv. "Mørka-bekkjen" heitte han. Der var ei gamaldags bru, berre med stabbesteinar på kva sida. Men dei stod eit stykke frå akvarandre, så det var lett å gå feil. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Då me kom ned til brua, stansa bestemor og sa: "Nå, Nils, må du ta meg i handa så skal eg leida deg over brua. For du veit at nede under brua bur Nøkken, og han vil ta slike små gutar som deg. Så dreg han deg ned i fossen."</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Ja, så blei det gjort. Eg hugsar ennå kor trygt eg gjekk over brua. Bestemor si hand var sterk nok for meg. Og seinare har eg tykt at det var ein ganske god pedagogikk ho hadde då.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Men så snart eg var over på den andre sida, sa eg:"Nå kan eg gå åleine!" Og det fekk eg. Korleis det var på møtet, er borte frå minnet. Men hendinga på brua står fast.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Slik er jo livet vårt. Me har ein veg å gå, ofte er den fårleg, og Nøkken - den gamle djevelen - er etter oss heile tida. Då seier Jesus: Ta mi hand, då er du trygg.<span style=""> </span>Og han heldt oss fast, ikkje berre på einskilde fårlege stader. Men kvart steg. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Ein dag er me framme, på den andre sida, i himmelens rike. Då er me trygge for alltid, og kan aldri falla meir. Og der vil aldri "Nøkken" nå oss. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: right;" align="right"><span lang="NO-NYN"><br /></span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <h1><a name="_Toc12176196"></a><a name="_Toc524056155"><span style=""><span lang="NO-NYN">2. Songen til far.</span></span></a><span style=""><span lang="NO-NYN"></span></span></h1> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Far var lærar og klokkar og bonde. Og han kunne synga. Ein gong i tidleg ungdom skulle eg ha tak i far - eg trong vel hjelp til eitkvart. Eg gjekk bak løa - eg visste han arbeidde der. Eit stykke frå høyrde eg han song dette verset av Wexels: <span style=""> </span></span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span><i style="">"Tenk når en gang jeg uten synd skal leve,<o:p></o:p></i></span></p> <p class="MsoNormal" style=""><i style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>hver tanke ren, hver gjerning uten brist, <o:p></o:p></span></i></p> <p class="MsoNormal" style=""><i style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>når aldri jeg behøver mer å beve,<o:p></o:p></span></i></p> <p class="MsoNormal" style=""><i style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>for muligheten av en syndig lyst."</span></i></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Eg forstod med ein gong at her var eg på "heilag grunn". Far hadde ei stund med seg sjølv og sin Gud der eg ikkje skulle bryta meg inn. Difor snudde eg og gjekk attendc til huset. Mitt arbeid var ikkje så viktig nett då. Det hasta ikkje slik.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Far kjende nok og på fall og nederlag og synder han ikkje blei kvitt. Og synda var ei plage for han, og han vann ikkje råd med det som budde i hjarta hans. Då såg han fram mot ein ny dag då alt dette var slutt. Eg sa aldri til han at eg hadde høyrt songen og trekt meg stille bort. Der er stunder i livet vårt me skal ha for oss sjølve. Dei er mest heilage for oss då. Men i himmelen vart det nok notert. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Seinare har eg skjøna meir av det far kjende på i den stunda. For eg har sjølv hatt slike heilage stunder borte frå folk. Me ynskjer ikkje å blir forstyrra då. Og det var vel ei slik stund som låg bak denne strofa i songen: "<i style="">Når eg og Jesus åleine er, då ynskjer eg ikkje meire her."</i> I vår travle tid skulle me hatt fleire slike heilage "øyeblikk" med Gud. Det ligg mykje kraft der.</span></p><br /><h1><a name="_Toc12176197"></a><a name="_Toc524056156"><span style=""><span lang="NO-NYN">3. Til bedehuset</span></span></a><span style=""><span lang="NO-NYN">.<br /></span></span></h1> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Ikkje alle hendingar i livet vårt er me stolte av - heller ikkje reint menneskeleg. Eg har fleire slike dagar i mitt liv som eg ofte har skamme meg over.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Ein av dei var merkeleg nok ved eitt av bedehusa heime. Ein kveld det var møte der - og på same tid var det dans på ungdomshuset. Eg var ein stad i dei første tenåra.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Det gamle bedehuset i Osen låg den gongen ved ein sideveg til vegen til ungdomshuset. Bedehusvegen var forresten ein del av det me kalla "kjærleiksstien". På vegen til ungdomshuset var det altså eit kryss der bedehusvegen tok av.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Eg hadde sykla ikr. 4 km til dette møte, og det var nok haust eller vinter. For då eg nådde fram var det mørkt og eg hadde lys på sykkelen. Eg høyrde spel og song frå ungdomshuset, og mange unge gjekk langs vegane. Det må ha vore ein laurdagskveld - då var det oftast dansefest. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Som dei andre sykla eg bortover vegen til ungdomshuset, men ingen var nær meg. Eg visste berre at nokre kom etter. Då eg skulle ta av den gamle og smale vegen til bedehuset, heitna eg i kinna. Tenk om dei kjenner meg, og kva vil dei seia etterpå? På den tida var det ein kamp å vera ein kristen. Det kosta kameratskap og vener. Kva skulle eg gjera nå?</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Eg slo av lyset på sykkelen. Eg kjende meg feig og redd og ynkeleg liten der eg prøvde å finna leia og vegen. Stille sette eg frå meg sykkelen ved bedehusveggen, såg meg litt ikring før eg smatt in bedehusdøra. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>- Ikkje noko å skryta av nei. Men det har vore ein tankevekkar ofte seinare. Eg våga ikkje å heisa flagget reint og fritt og visa at eg var ein kristen. Sjølv om dei fleste som kjende meg, visste det frå før!</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Og det store underet for meg er at eg vart bevart som kristen. "Nåde at han fant meg, nåde at han bar meg til sin fold."</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p><br /><p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <h1><a name="_Toc12176198"></a><a name="_Toc524056157"><span style=""><span lang="NO-NYN">4. I militæret</span></span></a><span style=""><span lang="NO-NYN">.<br /></span></span></h1> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Eg vart norsk soldat i 1953, og fekk plass i Somaleiren ved Sandnes. Luftvernartilleriet var våpengreina der då. Og der hadde eg fleire opplevingar som kristen. Første dag er kanskje mest spesiell på ein slik stad. Og eg visste det var best å tona flagg så tidleg som mogeleg. Men korleis skulle eg gjera det?</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Den første dagen vart eg plassert på eit 12 eller 16-mannsrom i ei gamal tyskarbrakke. På vegen bort til brakka gjekk me forbi eit hus der det stod om lag slik: "Kristent soldatlag." Ein av karane banna og ropte: "Senk farten, her er det kristne!" Eg skjøna alt då at det ikkje var søndagsskule eg var komen til. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Då me skulle leggja oss og det gjekk mot rosignal, vart det litt banning og laust snakk. Eg var sist som skulle i seng, og eg tenkte sterkt på korleis eg skulle få visa at eg var ein kristen. Ein av karane hadde ein gitar som låg på eit bord. Han hadde spela ein trudelutt før han gjekk til ro.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Eg kunne tri-fire grep og spurde eigaren om å få prøva gitaren. Eg sette meg på bordet og klunka litt i C-dur. Etter ei stund to eg til å nynna - mest som for meg sjølv: <i style="">"Jeg har vandret med Jesus i mørke og lys --- Hvilken lykke og fred, ja vidunderlig fred som jeg har…."</i></span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Då var det stille i brakka. Ein sa: Syng eit vers til! Det gjorde eg og la meg lukkeleg den kvelden. Eg hadde vist kven eg var. Minst tolv gutar visste det nå. Ein lukkeleg soldat sovna - han hadde vitna om sin Frelsar.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: right;" align="right"><span lang="NO-NYN"><br /></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: right;" align="right"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <h1><a name="_Toc12176199"></a><a name="_Toc524056158"><span style=""><span lang="NO-NYN">5. Til ei ny brakke.</span></span></a><span style=""><span lang="NO-NYN"><br /></span></span></h1> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Etter ei tid i militærleiren skulle me flytta. Då vart det eit mindre rom - eg trur me var 4 mann der. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Dei eg kom saman med nå var nye folk. Igjen måtte eg tenkja på korleis eg skulle få vitna om Gud. Eg hadde fått underkøy denne gongen og hadde ein krakk til nattbord. Då eg hadde lagt effektene mine på plass i skapet slik det skulle vera, var det sengetid for soldatane. Alt skulle gå føre seg til rett tid før rosignal og alt vart stille. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Kva skulle eg gjera nå? Her var ingen gitar eller andre hjelpemedel.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Då fann eg fram det vesle Nytestamentet mitt og la det på krakken ved senga mi. Dei andre såg det, og eg fekk berre ein kommentar, hugsar eg: "Å ja, du er ein som les i Bibelen!"</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Så hadde eg fått sagt frå denne gongen også. Det var ikkje så lett for meg å stå fram midt på golvet og seia: Hei, eg er ein kristen!</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Men eit lite NT var ein fin ambassadør for meg, som tala eit språk alle skjøna. Og gutane visste kor dei hadde meg. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Her vart eg buande resten av soldattida. Men eg kan ikkje minnast at nokon hakka på meg for mi tru. Ein gong prøvde ein kar seg på meg. Han ville ha meg med på ein syndig veg. Eg svara nokså kontant: Nei, det gjer eg ikkje. Det var igrunnen lett å svara slik når eg hadde vist kven eg var. Då såg han på meg og sa: Nei, du vil vel ikkje det, du. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Han visste korleis ein kristen var!</span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: right;" align="right"><i style=""><span lang="NO-NYN"><br /><o:p></o:p></span></i></p> <p class="MsoNormal" style=""><i style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></i></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <h1><a name="_Toc12176200"></a><a name="_Toc524056159"><span style=""><span lang="NO-NYN">6. Mitt første vitnemål.</span></span></a><span style=""><span lang="NO-NYN"><br /></span></span></h1> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Det er søndag kveld og møte i Osen bedehus. Ingen talar var med, men bedehusformannen leia møtet.<span style=""> </span>Me var tre-fire unge og fleire vaksne og eldre.<span style=""> </span>Det må ha vore i 1950-51.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Alle dei som brukte å vitna, hadde vore oppe å "tala". Nokre av dei tala lenge og godt. Eg skjøna ikkje alt dei sa, eg tykte dei brukte mange vanskelege ord.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Dei andre unge reiste seg òg - med enkle vitnemål, bibelvers og songar. Berre eg sat att.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Då snudde formannen seg og såg på alle - og sa: Me syng eit vers til, hvis det er ein til som vil seia noko. Det brann i kinna mine då. Berre eg sat att. Og han hadde sett det, det var ikkje fleire. Kva skulle eg gjera nå? Eg hadde aldri reist meg på eit møte før. Eg trur ikkje det var så vanleg at dei unge var snare til å reisa seg heller. Det var dei gamle som skulle tala, og me skulle høyra.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Eg sat og fomla med det vesle Nytestamentet mitt og hadde funne eit vers eg var glad i. Eg trudde det var til meg. Det høvde i alle fall godt i mitt liv.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Så reiste eg meg. Skjelvande og usikker og redd. Ordet las eg. Det var kort: "Så er det då inga fordøming for dei som er i Kristus Jesus," (Rom 8,1). Eg fekk stamma fram at eg tykte det var godt for meg, eg trudde det var mitt ord. Og eg hadde fått sagt til sambygdingar at eg ville høyra Jesus til. Difor var det ein glad gut som sykla oppover dalen den kvelden.</span></p><br /><p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style=""><b style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></b></p> <h1><a name="_Toc12176201"></a><a name="_Toc524056160"><span style=""><span lang="NO-NYN">7. Åleine kristen.</span></span></a><span style=""><span lang="NO-NYN"><br /></span></span></h1> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Eg veit ikkje av at nokon av dei eg gjekk i klassen med eller vart konfirmert saman med heime, var kristne. I dag kjenner eg ikkje til korleis alle har det. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Difor var eg ofte åleine heime so<span style=""> </span>kristen ungdom. Eg hadde fire km å sykla til møte i yngres og der det oftast var møte søndagskveldane. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Difor var det ikkje alltid lett å vera frimodig eller tru at alt var rett med meg. Og kvifor skulle eg vera ein kristen når alle andre gjekk på dans? </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Ein talar så noko ein gong som eg hefte meg med, og som blei til hjelp for tanken min på dette området. Eg trur det var rett, og han sikta vel til ungdomen som var på møtet: Det treet som har vakse opp åleine, har sterkaste røter. Og det klarar seg best når det kjem storm. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Eg skjøna kva han meinte, og han sa det vel klårt også.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Seinare har eg ofte tenkt som i songen: <i style="">"Å, jeg undres hvorfor Jesus stanset meg og opp meg tok-."</i> </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Kvifor skulle nett <i style="">eg</i> få nåde til å ta imot Guds kall til frelse og vera med i arbeidet i Guds rike og misjonen. Eg veit vel at eg ikkje fortente det. Eg var ikkje eit hakk betre enn dei andre i klassen.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Difor må eg synga så ofte: "<i style="">Han søkte meg i nåde som gikk på syndens vei. Han fant meg…."<o:p></o:p></i></span></p><br /><h1><a name="_Toc12176202"></a><a name="_Toc524056161"><span style=""><span lang="NO-NYN">8. Bestefars bibel.</span></span></a><span style=""><span lang="NO-NYN"><br /></span></span></h1> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Eg har eit gamalt og stygt NT heime. Eg bad mor om å få det ein gong. For det har eg etter bestefar som eg heiter etter.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Det er skittent med sunde og lause blad, og det passar ikkje i bokhylla i stova. Men eg har teke vare på det med stor vyrdnad.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Eg ser bestefar Nils for meg. Han arbeider ute på garden. Han var haugianar og tok sin kristendom på alvor. Så strevar han med åndelege spørsmål, legg spaden frå seg, har ikkje tid å vaska hendene. Han går berre inn i stova, grip boka og må lesa. Han måtte sjå kva det stod i boka den dagen - og fingrane set sine merke der. Gule og mørke blad fortel om mange timar attmed Bibelen.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>På denne måten vart han kjend i den gamle boka. Han hadde funne gode vers og mykje mat for sjela. Kort før han døydde, bad han mor om å få sjå vesleguten som nett var komen og som var kalla opp etter han. Mor fortalde at han gjekk inn på salen, såg på guten før han la hendene på hovudet hans og velsigna han. Det var det siste han gjorde på denne jorda.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Den dagen han slokna, retta han hendene opp og mest ropte ut: <i style="">"Gid du vilde agte paa mine Bud Da skulde din Fred vorde som en Flod, og din Rettferdighed som Havets Bølger,"</i> Jes. 48,16. Og dette verset vart sett på gravstøtta hans. Det var ikkje uttrykk for ei lovisk tru, men for djup respekt for Guds heilage Ord.</span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: right;" align="right"><i style=""><span lang="NO-NYN"><br /><o:p></o:p></span></i></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <h1><a name="_Toc12176203"></a><a name="_Toc524056162"><span style=""><span lang="NO-NYN">9. Omvendt i lyn og tåke.</span></span></a><span style=""><span lang="NO-NYN"><br /></span></span></h1> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Ein kald haustdag skulle eg gå etter posten - eg trur det var i 1948 eller 49. Far var ordførar då og fekk mykje post. Me måtte henta han på ein gard lenger nede i dalen der postkassane stod då. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Det regna og såg ut til å verta torevér. Men det var min tur å gå, og ingen diskusjon nytta då. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Eg fann posten og var på heimveg. Då måtte eg gå over ei bruk over ein bekk - den var litt annleis i den tida enn nå. Rett før eg kom til brua skar eit lyn over himmelen - eg tykte det gjekk rett framfor meg. Eg måtte berre stansa opp, stiv som ei støtta.</span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Den første tanken som slo meg då, var dette: Dersom det lynet hadde truffe deg, hadde du ikkje gått til himmelen. Den andre plassen eg kunne koma til, våga eg ikkje å tenkja på ein gong. Og eg følte lynet ville ta meg.<span style="letter-spacing: -0.15pt;"><o:p></o:p></span></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span style="letter-spacing: -0.15pt;" lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Det gjorde det nok ikkje. Men opplevinga var likevel dramatisk. Eg stansa og sa til Gud: Nå skal eg bli ein kristen. <span style=""> </span>For eg visste med meg sjølv at eg var ikkje ferdig til å døy, ungguten eg var. Skulle eg døy, måtte eg møta Gud først til oppgjer og omvending. Sjølvsagt visste eg lite om kva det var eigentleg. Men frå mi sida var i alle høve tanken klår og bestemt: her og nå skal det skje same kva folk flest seier. <o:p></o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span style="letter-spacing: -0.15pt;" lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Sein på heimvegen var eg slett ikkje. I fullt firsprang bar det opp brekkå på andre sida av brua, snudde av frå hovedvegen og inn gardsvegen. Heime kasta eg posten inn på bordet til far. Han såg visst litt opp på ungguten og tenkte vel sitt. Svært til hastverk han har i kveld. Men avisa og brevene samla vel interessa hans då og eg for på loftet på rommet mitt. Eg låg forresten saman med yngste bror min på same rommet då. Men me hadde kvar vår seng. Dei stod på kvar side av rommet. Eg trur han alt hadde lagt seg.<o:p></o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span style="letter-spacing: -0.15pt;" lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Eg kledde av meg i ein fart. Tankane sprengde hovudet nett nå. Tid til prat vart det ikkje. Eg måtte få tida for meg sjølv, tenkja litt alvorleg.<o:p></o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span style="letter-spacing: -0.15pt;" lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Under dyna snudde eg meg, kan eg minnast, og bøygde kne oppe i senga. Eg var for feig og skamfull til å bøya kne ved sengekanten. For å vere skikkeleg skulle det vel helst vore slik. Men det fekk ikkje hjelpe. Med dyna godt over meg, låg eg framfor den levande Gud og trygla om hjelp: eg bed om tilgjeving for mitt liv og alle syndene mine. Kan eg få bli frelst nett nå?<o:p></o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span style="letter-spacing: -0.15pt;" lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Han svara meg ikkje høgt slik profetane fekk det i den gamle pakta. Men ungguten hadde høyrt frå Skrifta og lese litt sjølv. Han visste at Jesus tilga synderar. I den stunda kjende eg meg som ein syndar om eg ikkje kunne peika på dei store syndene moralsk sett. Eg må helst seia det. Ikkje hadde eg drukke meg full og ikkje røykte eg. Eg var ikkje på dans eller kino, og hadde ikkje vore mot jenter som eg ikkje skulle. Det var ikkje det som plaga. Men det var noko inne i meg, det plaga meg. <o:p></o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span style="letter-spacing: -0.15pt;" lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Men eg fekk svar. Eg trudde han tilgav i den stunda. Eg somna så godt etter det. Eg hadde fått hjelp. Eg var fri. Og vissa om denne tilgjevinga fekk eg avdi eg visste at Bibelen sa det. Nokre svære kjensler og brus hadde eg ikkje. Det var ei erkjenning i mitt indre av mi synd, og ei tru på Ordet sin grunn at Gud tilga.<o:p></o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span style="letter-spacing: -0.15pt;" lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Seinare plaga det meg sume gonger at eg var blitt ein kristen av otte og redsle. Eg høyrde folk sa at då var det ikkje rett. Det kunne ikkje halda om eg kom på den måten. Sjølve opplevinga mi kom eg i tvil om og seinare. Serleg når eg høyrde ein streng predikant som berre tala om ei slag oppleving. Det var ein vond vinter.<o:p></o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span style="letter-spacing: -0.15pt;" lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Med tida las eg òg at Luther opplevde det på ein slik måte. Men mi oppleving var ikkje herming etter ein stor mann. Dette hadde eg nok ikkje høyrt stort om då eg opplevde tòreveret i ei lita bygd i Ryfylke. Då var det <i style="">eg</i> som møtte Jesus - eg åleine. Og det er ei rett omvending.<o:p></o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: right;" align="right"><i style=""><span lang="NO-NYN"><br /><o:p></o:p></span></i></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <h1><a name="_Toc12176204"></a><a name="_Toc524056163"><span style=""><span lang="NO-NYN">10. Bibelord på ljåen.</span></span></a><span style=""><span lang="NO-NYN"><br /></span></span></h1> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Tønnes budde i ei bygd på Sørlandet. Sumaren 1958 var det teltmøte i den bygda, og han var ikring 50 år og ufrelst då. Det samla seg mykje folk, og teltet var tema for mange samtaler dei vekene det stod godt synleg i bygda.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Ein onsdag i slutten av juli bøyde han seg for Gud. Teltet stod då på 5. veka.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Men Tønnes kunne ikkje få tru seg frelst. lenge gjekk han å grubla over dette. Kvifor var det slik for han når fleire andre stod opp og vitna frimodig om kva dei hadde fått av Jesus? Var det ikkje von for han?</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Ein dag i slåtten gjekk han ute og slo med longorven. Då slo det ned i han, ein kort setning: "Min nåde er nok åt deg." Han visste ikkje kor det stod, men trudde vel det var i Bibelen ein stad. Men det vart så stort for han og løyste han ut or striden han hadde. Nå skjøna han det! Alt var berre nåde! Han skulle ikkje gjera noko sjølv. Jesus hadde gjort alt. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Dette ordet måtte han ikkje missa, og over 40 år etter fekk eg høyra korleis det skjedde. Han hadde korkje blyant eller papir. Så tok han ein spiker. med den rissa han inn bibelverset på skaftet på ljåen. Og der vart det ståande! Til minne om ein salig dag då ljoset rann.</span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: right;" align="right"><i style=""><span lang="NO-NYN"><br /><o:p></o:p></span></i></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <h1 style="text-align: justify;"><a name="_Toc12176209"></a><a name="_Toc524056172"><span style=""><span lang="NO-NYN">11. </span></span></a><a name="_Toc502758734"><span style=""><span style=""><span lang="NO-NYN">Predikant</span></span></span></a></h1> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span style="letter-spacing: -0.15pt;" lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Eg var meg vel ikkje bevisst at eg skulle bli predikant heile livet. Men eg hadde bala med dei tankane frå eg var barn. Og eg hadde prøvd meg på det nokre gonger "på lesta". <o:p></o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span style="letter-spacing: -0.15pt;" lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Den eine gongen var heime på guterommet ein søndag ettermiddag me kom frå kyrkja. Eg hadde sett presten messa og preika. Denne dagen trur eg det kom folk heim til oss, utan at eg veit nå kven det var. Me gutane gjekk då på rommet vårt på salen og leika. Då gjekk eg opp i senga, tok eit laken eller ullteppe rundt meg som prestedrakt og tok til å messa: a-a-men. Dei hysja på meg og tykte vel presten var litt uvanleg.<o:p></o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span style="letter-spacing: -0.15pt;" lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Ein annan gong var eg og yngste bror min ein tur opp i lia. Eg veit ikkje om me hadde ærend. Det var om våren. Eg gjekk opp på ein stor stein og tok til å halde 17. mai tale for han - om Norge og fridomen.<o:p></o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Det som kom nærast ein predikant var nok talen til sauene. Det var etter at eg var blitt ein bevisst kristen og eg var nok tidleg i tenåra ein stad. Det var slik hjå oss at sauene var inne om natta og måtte hentast om kvelden. Om morgonen skulle dei så avstad til beite lenger aust i marka. Fleire gonger gjekk eg med dei. Og då eg hadde lukka grinda att og skulle snu heim, stilte eg meg opp ved grinda og heldt tale til sauene. Eg hugsar eg tok med meg eit Nytestamente og les for dei og prøvde å leggja ut Ordet etter fatig evne. - Så vart dette det meste av livet mitt eg vart oppteken av.<span style=""> </span></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <h1><a name="_Toc12176205"></a><a name="_Toc524056164"><span style=""><span lang="NO-NYN">12. Kona med saltet.<br /></span></span></a></h1> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Eg hadde møte i ei bygd, og ein dag vart eg beden om å vitja ei gamal kone. Ho var skral og kunne ikkje gå på møtet. Men ho ville tala med predikanten. </span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Kaffi kom på bordet, og drøsen gjekk. Eg måtte fortelja om mitt liv, og ho sa litt om korleis ho hadde levd. Så det vart ei utveksling av erfaringar i truslivet. </span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>I samtalen sa ho mellom anna: Eg finn så mykje fint om Jesus i Kolossarbrevet, om Jesu kross og død. Det brevet likar eg godt og les det ofte. Der måtte eg vera samd, og eg las nokre vers for henne om han som sletta ut skuldbrevet vårt.</span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Då eg skulle gå, sette ho kvasse augo i meg og sa med sterkt trykk: Du må ikkje gløyma å ha salt i talen!</span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Der stod eg - det demra for meg kva ho meinte. Alvoret måtte fram. Ordet om synd så vel som om nåden. Ordet om to utgangar av livet, dom og frelse. </span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Hugs saltet! Det fylgde meg i lang tid.</span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: right;" align="right"><span lang="NO-NYN"><br /></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <h1><a name="_Toc12176206"></a><a name="_Toc524056165"><span style=""><span lang="NO-NYN">13. Fars bøn.<br /></span></span></a></h1> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Ein gong var eg i stor naud. Andre menneske fôr med sladder og urett snakk og skapte vanskar for meg. Eg kjempa litt då, både om kveldar og dagar. I slike stunder veit me ikkje alltid kva me skal gjera, og me kan lett fara feil.</span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Ei tid etter fekk eg brev frå far. Han hadde vakna midt på natta for ikkje lenge sidan og vart minna om å be for guten sin. Han visste ikkje kva det var, eg hadde ikkje fortalt om min strid. Men han skjøna det var noko som stod på, og difor tala han med sin far om saka. </span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Nå skreiv han om det. Eg sa aldri kva eg streid med då - eit og anna skal me visst ha for oss sjølve. Men det gjorde godt å vita at Gud kjende mi stoda og fann ein som ville bruka litt av natta i bønekamp.</span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Men eg sende far takkebrev. </span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p><br /><p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <h1><a name="_Toc12176207"></a><a name="_Toc524056166"><span style=""><span lang="NO-NYN">14. Mitt første ja.<br /></span></span></a></h1> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Ein gong i slutten av barndomen sat eg på bedehuset på møte der heime. Eg var truleg 11-12 år. Ein predikant tala. Eg hugsar korkje tekst eller kva han sa. Det er visst mykje som går i gløymeboka.</span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Men mot slutten av møtet sa han noko som hengde seg fasti tanken: Hvis du vil bli ein kristen nå, kan du falda hendene dine der du sit og seia: Jesus, eg vil bli din.</span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Det gjorde eg, og meinte det i fullt alvor den kvelden. Eg ville vera i lag med bedehusfolket, for eg ville til himlen.</span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Men! Denne stunda vart nok snart gløymd og eg vart den same guten att. Likevel låg det der. Eg hadde sagt eit ja og ville til Guds himmel. </span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Seinare lærte eg eit bibelvers - eg lærte det på bokmål i den gamle omsetjinga: ”Hvem vil forakte den ringe begynnelses dag?” Sak. 4,10. Eit lite frø var sådd, og seinare fekk eg venda om til Gud. </span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <h1><a name="_Toc12176208"></a><a name="_Toc524056167"><span style=""><span lang="NO-NYN">15. Predikanten på Mo.</span></span></a></h1> <p class="MsoBodyText"><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Ein gong i barndomen var eg på møte på bedehuset. Og det møtet gløymde eg aldri. Truleg var det ein ung og ny predikant. Kanskje var han ute på reist for første gong.</span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span style="" lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Han hadde skrive preika si, på fleire ark. Så stod han på talarstolen og las og preika. Kor ”godt” det var, veit eg ikkje nå. Men plutseleg seilte alle arka ut frå Bibelen og frametter midtgangen framfor talarstolen. <o:p></o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span style="" lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Truleg var han både raud og blå av skam og rådløyse. Han summa seg likevel, gjekk ned dei to-tre trinna og plukka arka opp. Eg vil tru han ikkje kjende seg sers høg i den stunda.<o:p></o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span style="" lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Han kom opp på ’stolen’ att, sa truleg noko om hendinga og ei orsaking. Så vidt eg hugsar heldt han fram - så snart han fann sidetalet!<o:p></o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span style="" lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Eg hugsar eg tenkte: Når eg blir predikant, skal eg ikkje ha lause ark. Det er for risikabelt!<o:p></o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><b style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></b></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: right;" align="right"><span style="" lang="NO-NYN"><br /><o:p></o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <h1><a name="_Toc12176210"><span lang="NO-NYN">16. Kr. 1,75.<br /></span></a></h1> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Det var rett før påske i 1952. På bedehuset var det møtet, og formannen leia. Etter møtet sa han at han hadde ”Påskeboken” for sal, om nokon ville ha. Han kom til meg og sa: Du vil vel og ha ei slik bok? Det var bibelskulen i Staffeltsgata i Oslo som ga ut boka då. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Eg sa som sant var at eg ikkje hadde pengar med meg. I den tida gjekk me ikkje rundt med lommeboka eller hadde pengar på oss. Påskeboka kosta kr. 1,75. Men formannen sa: Berre ta boka du, eg ser deg alltid seinare, så kan eg få betaling då. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Og boka vart med meg heim - og alle stader der eg seinare har flytta. Men betalinga vart gløymt.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Heilt til eg stod i vekkjingsmøter ein stad på Vestlandet. Ein sein kveld etter eit stridt møte med mange på kne, kom påskeboka til meg att. Den har du ikkje betalt, sa samvitet. Så vidt eg visste, levde ennå formannen. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Og same natt reiste eg meg opp, fann skrivepapir og skreiv til den gamle formannen og ba om orsaking. I brevet la eg ein blå fem-kronesetel: Her er betaling og renter.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Ei tid etter var eg heime hjå foreldra mine. Då kom formannen syklande. Han takka for brevet og sa: Du sende for mykje, eg skal ikkje ha meir enn 1,75. Eg stamma noko om rentene, men han sto på sitt: Eg hadde gløymt alt saman, sa han, og det er nok med det bladet kosta. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Ein gamal bedehusformann var truleg glad i hjarta. Han skjøna ein av gutane i bygda hadde eit vart samvit. Mitt hjarta var og glad og letta. Eg hadde gjort opp.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Påskeboka står framleis i bokhylla mi.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: right;" align="right"><span lang="NO-NYN"><br /></span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <h1><a name="_Toc12176211"><span lang="NO-NYN">17. Bestemor får eit syn</span></a></h1> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>I 1905 døydde bestefar. Han fekk lungebetennelse og måtte sendast med båt til sjukehuset i Stavanger. Det var ein sjukdom til døden i den tida. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Bestemor var og sjuk og låg på salen. Då båten kom frå byen med flagget på halv stang, sa: Det er mannen min. Ho hadde 9 born - den minste var eitt år gamal. Trygd og pensjon var ikkje oppfunnen for vanlege folk, og ho tenkte nok med gru på framtida.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Ei natt hadde ho ei slik tung stund. Ho visste ikkje om det var draum eller eit syn Gud spanderte på henne. Ho var langt frå overspent. Men ho såg det soleklårt:</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Nede ved enden av senga kom Jesus gåande, han bar krossen med seg. Ved fotenden nikka han til henne og gjekk vidare. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Den morgonen var det klårt for den 43 år gamle Åsa: Jesus bar krossen for henne til Golgata, og nå ville han bera henne vidare. Framtida var ukjent, men Jesus var med. Ho fekk leva i 44 år til før ho møtte mannen sin att. Og det ho såg den natta i 1905, var sanning for henne kvar dag. Trass i to store krigar, fekk ho røyna det misjonsbodet seier: Sjå, eg er med dykk alle dagar.</span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: right;" align="right"><span lang="NO-NYN"><br /></span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <h1><a name="_Toc12176212"><span style="" lang="DE">18. Ein slurk brennevin.</span></a><span style="" lang="DE"><o:p></o:p></span></h1> <p class="MsoNormal" style=""><span style="" lang="DE"><span style=""> </span></span><span lang="NO-NYN">Eit lite feilsteg kan få fylgjer, og er me ikkje redd synda er det lett å falla. Det hadde eg lært. Ikkje alltid har eg vore på vakt, det er mi sorg. Men ein gong var det levande klårt for meg at det vonde måtte eg flykta frå.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Ein laurdagskveld var eg saman med ungdomsflokken, og me rek langs vegane. Då møtte me og ein kar som hadde flaske på baklomma. Som vanleg var han ivrig etter å spandera. Du må prøva ein liten slurk, sa han til unggutane. Mange smakte, og harka og hosta for å få det ned.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Eg stod for tur. Nå, Nils: du må og prøva. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Då kjende eg otten i meg. Far hadde sagt: Ta aldri det første glaset, då er du ferdig. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Eg var ikkje modig eller karsleg. Men eg stamma fram eit nei, tok sykkelen og fôr på heimveg. Eg ville ikkje ta det første glas. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Det er ein god regel å halda seg til i alt som er fårleg. For freistingane kan ofte vera sterkare enn viljen. Har ein først teke det første steget, vil ofte det neste koma mest av seg sjølv. Gud vil nok seia oss: ta ikkje det første glaset.</span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: right;" align="right"><span lang="NO-NYN"><br /></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: justify;"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoToc1" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <h1><a name="_Toc12176214"></a><a name="_Toc524056169"><span style=""><span style="" lang="DE">19. Eit knust glas.</span></span></a><span style="" lang="DE"><o:p></o:p></span></h1> <p class="MsoNormal" style=""><span style="" lang="DE"><span style=""> </span></span><span lang="NO-NYN">Ein kveld sat eg heime åleine. Eg var tyrst og ville finna meg eit glas vatn. Det var vel ikkje noko galt i det? I kjøkkenskapet fann eg eit av desse små glasa me brukar til kvardags. I springen var det kaldt og godt vatn. Det skulle smaka nå!</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Eg måtte ta det inn i stova, der sat eg med ei god bok og levde meg inn i ei framand og spanande verd.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Då hende ein av desse småtinga som ikkje skal henda: Eg snubla i teppet og miste glaset! Vatnet rann utover - du store tid.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Det var ikkje det verste. Glaset - kor var det? </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Heile bordet vart fullt av støv. Og golvet rundt, det flaut over alt. Glasstøv dekka teppet og stolen. Kva skulle eg gjera nå? </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Og medan eg prøvde og renska opp etter meg, kom tankane: Slik er det å bli knust. Det er ingen ting att, og det kan ikkje reparerast. På den tida hadde eg bala med bibeltekstar om påske. Der stod det at Jesus vart knust - for oss. Slik var det altså. Totalt borte, øydelagt, kunne ikkje bli berga med mannehånd. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Då vart det ei lita andaktsstund for meg. Ei nådestund. For det var eg som skulle vore knust, i ei evig fortaping. Men Jesus tok plassen min - og straffa. Eg var altså fri. Her sat eg i stova og fekk gleda meg: eg gjekk fri - for han vart knust!</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: right;" align="right"><span lang="NO-NYN"><br /></span></p> <p class="MsoToc1" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <h1><span lang="NO-NYN">20. Datamaskinen - ein predikant.</span></h1> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Alle har ein datamaskin i dag, i alle høve 99,9%. Ungdom og eldre kan bruka denne vidundermaskinen. Sjølv om der er mange finessar me sjeldan bruker og mykje me ikkje kan, så er han utruleg nyttig. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Datamaskinen har til og med vore predikant for meg. Og eg lyttar til han med ope sinn. For han har fleire punkt på preikene sine.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Eit av dei er denne: Ein av knappane heiter ”Delete”. Det er ein god knapp, men også fårleg. Trykkjer eg på den, forsvinn noko ut av maskinen. Har eg laga ”område” av eit brev eller eit langt dokument, er det borte og vekk med eit lite tastetrykk. Det skal ikkje meir til.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Då sa han til meg: Lag eit område av ditt gamle liv med alle dine synder - og trykk på knappen. Så er det borte. Og knappen er Jesus. Han rår med alt. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>I sume dataprogram kan eg angra det eg har sletta ut slik. Eit lite klikk - og alt saman er på plass att. Det er nyttig. Kor ofte har eg ikkje angra, og så fått retta det opp att. Jesus gjer det og.</span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><span style=""> </span>Men i eit par andre program eg brukar, kjem det nokre gonger meldinga: Kan ikkje angra. Vis eg trykkjer på knappen då, vil eg aldri sjå det att. Det er borte for alltid. Slik er det når Jesus tek<span style=""> </span>mine synder. Men du kor fårleg det er om eg trykkjer JA når Jesus kjem med sitt kall. For slik er det i fortapinga. Der kan du aldri angra. Det er for alltid for seint. </span></p> <p class="MsoNormal" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal" style="text-align: right;" align="right"><span lang="NO-NYN">Nils Dybdal-Holthe</span></p> <p class="MsoToc1" style=""><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p>Nils Dybdal-Holthehttp://www.blogger.com/profile/10376439942452015799noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3506491809904454076.post-29254053899818597652007-07-09T09:09:00.000-07:002007-07-09T09:11:25.356-07:0017. Johannes Gossner<p class="MsoNormal"><span lang="NO-NYN">Han heitte eigentleg <b style="">Johannes Evangelist Gossner</b>, og levde etter det namnet. Gossner var fødd ved Augsburg i Tyskland i 1773 i ein katolsk familie. I denne trua vart han og utdanna som prest. <o:p></o:p></span></p> <p class="MsoNormal"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal"><span lang="NO-NYN">Snart kom han likevel under påverknad av evangelisk tru og studerte Bibelen flittig. Det ser me av dagboka hans. Som prest prøvde han å tala evangelisk og kom dermed i motsetnad til si katolske kyrkje. Han var fleire stader, men la ned embetet sitt i 1811 på grunn av forfylging og tok imot eit nytt kall i München og seinare Düsseldorf. Han skreiv mykje, men vart til slutt avsett frå embetet sitt.</span></p> <p class="MsoNormal"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal"><span lang="NO-NYN">Gossner skjøna nå at han ikkje kunne arbeida evangelisk nokon stad i den katolske kyrkja, og reiste til Russland. I Petersburg var han i fire år som eit glad og frimodig vitne. Han opplevd ei rik vekking i denne byen. <b style="">Her fekk han motstand både frå dei romersk katolske og den ortodokse kyrkja og måtte slutta i si teneste i 1824 og forlet Russland. Keisar Alexander I beklaga det, han hadde vyrdnad for Gossner. <o:p></o:p></b></span></p> <p class="MsoNormal"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal"><span lang="NO-NYN">Nå slo han seg ned i Leipzig, og her skreiv han m.a. andaktsboka Skattkiste. Og nå gjekk han over til den evangeliske kyrkja og ynskte å halda fram som predikant. I brevet til leiinga for kyrkja skreiv han m.a.. ”Eg bed, kort sagt, om høve og tillating til å forkynna Guds ord offentleg igjen.” </span></p> <p class="MsoNormal"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal"><span lang="NO-NYN">I 1829 vart han tilsett ved Betlehemskyrkja i Berlin der han virke i 17 år, utan at han fekk sjå dei store vekkingsfrukter som i Russland. Men Gossner var eit bønemenneske også her. </span></p> <p class="MsoNormal"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal"><span lang="NO-NYN">Han var også med i misjon. Gossner tykte misjonsselskapet i Berlin var for teoretiske og byrja dermed sitt eige arbeid. Han førebudde unge handverkarar til arbeid for misjonen. Dei måtte gje Gud heile sitt hjarta og leva eit inderleg liv med Gud. Han fekk senda ut misjonærar til sydhavsøyane, Java og Vest-India. Han sende og prestar til tyske kyrkjelydar i Nord-Amerika. Alt dette gjorde han åleine og hadde aldri nokon medarbeidar eller sekretær. </span></p> <p class="MsoNormal"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal"><span lang="NO-NYN">Gossner var 65 år då han byrja dette arbeidet og heldt fram i 20 år til han døydde i 1858. Då hadde han sendt ut 140 misjonærar og heile tida preika han sjølv. Prestetenesta omfata og foreiningsarbeid og diakoniteneste. Han skipa til og med eit eige sjukehus i Berlin. </span></p> <p class="MsoNormal"><span lang="NO-NYN"><o:p> </o:p></span></p> <p class="MsoNormal"><i style=""><span lang="NO-NYN" style="font-size:14;">Eit rikt arbeids-og trusliv gjekk mot slutten. Og den siste tida opplevde han sjukdom og hadde store smerter til han døydde. Ein stor og modig, men einsam Herrens tenar gjekk bort 30. mars 1858. <o:p></o:p></span></i></p> <p class="MsoNormal"><span lang="NO-NYN">NDH.<o:p></o:p></span></p>Nils Dybdal-Holthehttp://www.blogger.com/profile/10376439942452015799noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3506491809904454076.post-23565422536989179262007-06-04T09:52:00.000-07:002007-06-04T23:07:37.801-07:0016. Jens Zetlitz<span style="font-weight:bold;">"Glædens muntre sanger" -</span><br /><br />Av Nils Dybdal-Holthe.<br /><br /><span style="font-style:italic;">Soga om Zetlitz.</span><br /><br /> Diktarpresten Jens Zetlitz lever ennå i minnet hjå eldre folk i fleire bygder. Han var oppvaksen i Stavanger, kapellan i Ly på Jæren, prest i Vikedal i Ryfylke og seinare Kviteseid i Telemark. Han sette slik merke i bygdene at endå i mi ungdomstid song me viser av han. <br /><br /> Han var sant nok prest. Han utførte sikkert tenesta si rimeleg bra i høve til andre prestar på den tida. <br /><br /> Men han var og diktar og ikkje lite av ein folkeleg person som visste korleis folk tenkte og dermed kva dei likte. På den måten møtte han folk på heimebane.<br /><br /> Likevel - det var kanskje ikkje alt han gjorde som var like vel. Eg møtte ein eldre mann i ei bygd og spurde etter Zetlitz, om han kjende han? Han såg granskande på meg og sa litt kjapt: Er du i slekt med han? Då er det best eg passar meg.<br /><br /> Eg kunne forsikra at eg nok ikkje var etterkomar av han så langt eg visste då - og samtalen kom i gang. Så merke har han sett etter seg og mange segner går om han.<br /><br /> Han sette og merke etter seg på anna vis. Reint gløymt vart han ikkje litterært sett. I eldre leseverk var det dikt av han - sjølv om dei har skrumpa inn til eitt einaste i eit av dei siste. Og i leksika og sogebøker er han med.<br /><br /> Axel Coldevin skriv t. d. i eit historieverk om Det norske Selskab i Køvenhavn at då glanstida var slutt med Wessel, kom det "en etterblomstring under Jens Zetlitz, Jonas Rein og Lyder Sagen". <br /><br /> Og i Aschehougs Konversationsleksikon er han omtala som norsk diktar, "død som sogneprest til Kviteseid". Her skriv dei om han at "hans forsøk i folkelig digtning er belærende og moraliserende efter tidens smak, men rummer ikke megen poesi. Høiest naar han i sin naturlyrik og i sine selskabs-og drikkeviser; sidstnævnte skaffet ham i samtiden hædersnavnet 'glædens muntre sanger'".<br /><br /> I eit seinare leksikon er ei anna vurdering av han i ei setning: "Det er fart og lyrisk varme over hans diktning." Det syner kanskje kor ulikt folk har sett og ser på Zetlitz sitt arbeid. At folk sette pris på dikta hans i samtida, kan vel "ærestittelen" eller heidersnamnet i ein viss mon visa. Då kalla dei han "Glædens muntre sanger". <br /><br /> Kristen Valkner nemner han med namn i Nordisk Teologisk Uppslagsbok i kapitlet Salmedigtning. Han reknar opp ein del salmediktarar og skriv så: "En lettere tone har opplysningstidens diktere, Claus Frimann og Jens Zetlitz..." <br /><br /> Interessant er det og at han er komen med i Kirkeleksikon for Norden. Her er han kalla "norsk præst og Digter". Her vert han vurdert som"munter og glad og poetisk begavet" og dermed "et skattet Medlem af "Det norske Selskab" i København. Her vert det og påpeika at "hans Digtning saavel som hans Forkyndelse bærer Præg af den belærende og moraliserende Oplysningstid, hvori han hørte hjemme, og det meste var mere velment end vellykket. Højst naaede han med sine Viser - han forstod at gribe den flygtige Stemning..."<br /><br /> Det er sikkert rett som fleire peikar på at hans diktarevner låg i naturskildring og dei meir lette selskapsviser. I alle høve var han ikkje ein salmediktar der verka hans har levd vidare. I nokre av salmane hans er det likevel nokre gode ansatsar. Bibelsk og teologisk tyngde kan ein likevel ikkje seia dei har om ein jamnfører dei med andre. <br /><br /> Korleis var så denne mannen?<br /><br /> <span style="font-weight:bold;">Barndom og ungdom.</span><br /><br /> Jens Zetlitz var fødd 26. januar 1761 i Stavanger av foreldre Sigismundus Zetlitz f. c. 1725 d. i Holstein 19.9.1762, og kona Mette Christine f. Magnus f. 29. sept. 1735 d. 22. nov. 1772. Vesleguten låg framleis i vogga då faren døydde i leiren i Danmark/Tyskland. <br /><br /> Då Jens var 5 år, gifte mora seg om att den 9. desember 1766 med apotekar i Stavanger Andreas Borse (1732-1776). Men mora døydde då han var på 12. året. Stefaren, seier han, "føyede min Lyst til at studere, som man kalder det og sørgede for at jeg nød privat Undervisning i det latinske sprogs Elementer indtil 1775, da jeg blev optagen i den Bergenske Kathedralskoles 3dje Klasse". Året etter døydde stefaren. Dermed måtte han læra å stola på seg skjølv. Han tok artium i 1780/81. Etter dette var han dels i Drammen som huslærar hjå justisråd Stockfleth og seinare i Arendal hjå Søren Dedekam til 1786. Han budde så eit par år i Stavanger der han levde av å "informere" (vera lærar). Han måtte altså på eiga hand streva seg fram for å koma til København, som Kreutz Magnus skriv. <br /><br /> I september 1788 finn me han så i København der han m. a. skreiv dikt til kronprinsen som kom frå Noreg. I 1770 åra var det usemje mellom dei danske og norske studentane ved universitetet i København. I 1772 hadde dei norske studentane skipa sitt eige lag: "Det norske Literaturselskab" i motsetnad til det danske. Her møttes dei norske jamleg. Dei hadde møtebok og skreiv sine epigram der. dei vart seinare utgjevne under namnet "Poetiske Samlinger av et Selskab". Etter å ha skrive diktet: "At Slyngler hæves til Ærens Top, At Smiger meskes og Sandhed tigger..." vart det oppstand. Her viser Zetlitz seg som ein uredd refsar av dei etablerte som ikkje for rett fram. Han avslørte utan nåde korleis storfolk, rike og adelsmenn var. Då var det nær han vart opp-prylt, etter det han sjølv fortalde. Og det treng ikkje berre vera etterpå-skryt. Nokre år seinare fekk Peter Andreas Heiberg smaka det.<br /><br /> Medan han var i hovudstaden ga han ut sine første dikt, "Poesier" i 1789. Kanskje hadde han ambisjonar om å bli diktar.<br /><br /> Men alt i 1790 var han cand. theol. og vart same år tilsett som pers. kap. hjå Jens Bull på Ly på Jæren. <br /><br /> I Ly.<br /><br /> Alt året etter vart han gift med prestedottera der, den yngste av Bull sine døtre. 10. september 1791 stod bryllaupet med Maren Elisabeth Bull f. 11. sept. 1761 d. 20. jan. 1801. Desse to var forresten noko i slekt - av Kielland-familien. Dei var firmenningar etter Morten Seehuusen og Elisabeth Godtzen nedf. Ho gjorde han til "den lykkeligste Mand", skriv han i kallsboka. <br /><br /> Han heldt fram som pers. kap. i Ly der 3 born vart fødde. Det fjerde barnet vart fødd i Stavanger i 1799 den 6. januar. Han har truleg halde til der ei stund.<br /><br /> Han skreiv nye dikt på Jæren. Minst to samlingar kom ut då: "Sange for den norske Bondestand" i 1795 og og "Psalmer" same år. I 1800 ga han ut "En norsk Høst", truleg før han reiste til Vikedal. Skriftet er trykt i København og Zetlitz er då kalla "Sognepræst til Vigedal". Truleg har han fått det trykt i hovudstaden då han var hjå kongen for å få nytt embete. Då det var klarlagt, gjekk boka i trykken. Dette var elles same år - om sumaren - då lekpreikaren Hans Nielsen Hauge var i København for første gong, også han for å tale med regjeringa og få bøker trykt. <br /><br /> <span style="font-weight:bold;">Til Vikedal.</span><br /><br /> Same år, den 3. januar 1800 vart han sokneprest i Vikedal der han vart i 11 år. Her kom eit dødfødd barn - det og ei jente. Det vart til stor sorg for dei båe. Det "ble Aarsag til at den Ædleste Qvinde aflod ganske at see den, og jeg nogensinde at see den ret blid mere, denne sørgelige catastrophe indtraf i Begyndelsen af 1801 - kort efter at jeg var flyttet til Wigedahls Kald". Slik skreiv han i kallsboka i 1811. <br /><br /> Maren Elisabeth - eller "Elisa" som han kalla henne - døydde etter dette barselet den 20. januar 1801. <br /><br /> Med første kona hadde Zetlitz desse borna:<br /><br /> a) Axeliane Christine Zetlitz f. i Ly 8. juli 1792 d. i Stavanger 15. febr. 1855 g 1811 med Jacoob Kielland f. 14. des. 1788 d. 1863. Han var konsul og kjøpmann i Stavanger. Dei var nær i slekt som søskenborn. Mødrene deira var søstre. Dei vart besteforeldre til diktaren Alexander Kielland. Foreldra til diktaren var Jens Zetltz Kielland (1816-1881) og Christiane Lange (1820-1862).<br /> b) Mette Christine Zetlitz f. i Ly 12. des. 1794 d. som ugift i Stavanger 1. april 1853.<br /> c) Johanne Margrethe Zetlitz f. i Ly 28. aug. 1797 d. i Stavanger 1888 først gift 1817 med Ole Smith Ploug (1788-1824) - han var handelsmann i Stavanger og dei hadde 3 born. Ho gifte seg om att 1825 med Fredrik Petersen (1800-1840). han var og handelsmann i Stavanger. Dei hadde ei dotter. <br /> d) Kirsten Seehuusen Zetlitz f. i Stavanger 6. jan. 1799 død som ugift i 1878. <br /> Desse fire borna hadde han og kona med seg til Vikedal då dei kom inn fjorden med båt i året 1800. Som me ser vart ingen av dei verande i den bygda. <br /> e) Dødfødd jente i januar 1801 i Vikedal. <br /> Då både kona og barnet døydde i desse kalde januardagane 1801, vart presten tung i sinn. Han må kjend seg sterkt knytt til kona og han freista nok å dylgja sorga best han kunne. Tidleg vart han truleg kjend med familien von Krogh i Hogganvik. Dei høyrde så absolutt til den øvre "sosieteten" i bygda. Soga om denne familien i Vikedal skriv seg attende til 1722 då oberst Christoffer von Krogh og kona Marie de Fine kom dit og kjøpte halve garden. Den andre halvparten kjøpte han to år etter. Då kongen selde kyrkjene i Noreg i 1720 åra, kjøpte von Krogh fleire av dei i distriktet, m. a. kyrkja i Røldal. Dei hadde 7 born og to av døtrene vart gift med prestar, i Hjelmeland og Askøy. Son hans generalmajor Søren de Fine von Krogh var gift to gonger, med Anna Marie Stockfleth (1734-1769) og Cathrine Nicolava Frørup (1741-1803). Han hadde 14 born i alt. Den eldste dottera Maria vart gift med presten Michael Baade i Vikedal og den nest yngste vart andre kona til Zetlitz.<br /> Vel året etter at første kona døydde, gifte han seg om att med Christiane Sofie Fasting von Krogh. Ho var fødd i Vikedal 9. februar 1780 og altså 19 år yngre enn Jens Zetlitz og døydde 11. februar 1867. Bryllaupet stod i Vikedal 21. mars 1802. Og det var dette han gløymde å føra inn i kallsboka og føyde det til mot slutten. Men ekteskapet er ført inn i kyrkjeboka på vanleg måte. Det var prost Dybdahl i Skjold som vigde dei. Ho var slik enkje i 46 år og -<br /><br /> Dersom Zetlitz trudde at ho skulle fylla plassen til hans kjære "Elisa", tok han grundig feil. Var det første ekteskapet "9 lukkelege år", som Kreutz Magnus seier, vart det neste eit sørgeleg kapitel. Det er ikkje godt å seia kven si skuld det var. Kanskje han gjekk for raskt inn i det? Nå var det nokjså vanleg å gifte seg kort tid etter at ektefellen døydde i den tida. <br /><br /> Dei fekk tre born:<br /> f) Søren de Fine von Krogh Zetlitz døypt 20. januar 1803 d. 28. febr. 1868 gift med Inger Marie Christoffersen d. 1843. Han vart cand. philos. 1832 og cand. theol. 1833 og var først sokneprest i Kautokeino frå 1836 og frå 1851 sokneprest i Byneset. Dei hadde to born. <br /> g) Maren Elisabeth Bull Zetlitz døypt 6. nov. 1804 gift med bonde i Telemark.<br /> h) Cathrine Nicolava Frørup Zetlitz døypt 25. mars 1807 gift med bonde i Telemark. <br /><br /> Den nye prestekona hadde altså 7 born å ta seg av der fire av dei ikkje var hennar. Kreutz Magnus er inne på at dette kan vere ei årsak til at det ikkje gjekk så godt. I alle høve varte det ikkje så lenge før Zetlitz si versøster Johanne Margrethe Kielland måtte ta seg av dei små - ho var søster til Maren Elisabeth. Ho henta dei frå prestegarden til Stavanger. Nå døydde ho i 1818 og mannen i 1821, men då var dei så vaksne at dei kunne klare seg sjølve og fekk for det emste tilhald i Stavanger. <br /><br /> Det ser ut til at Zetlitz var godt likt av folk flest i Vikedal. Han var vistnok ikkje nokon stortalar. Men han tykkjest å ha vore enkel og folkeleg i si framferd. Teologisk var han nok rasjonalist som prestar flest på denne tida. Frilyndt må han og ha vore, det ser me av dikta hans der han ofte konsentrrar seg om vin og verdsleg liv. Nokon haugianar kan han knapt ha vore korkje i tru eller liv. <br /><br /> Vikedal høyrde på denne tida til Kristiansand bispedøme. Då var den danske teologen og radikale rasjonalisten Peder Hansen bisp. <br /><br /> I 1802 kalla han saman prestane i Rogaland til eit møte i Stavanger. Han kom då med påbod om at prestane skulle ta i bruk "Den Evangeliske Salmebog", leggja av prestedrakta og sjølv velja tekstar for preikene. <br /><br /> Det var visstnok ikkje mange prestar som etterkom desse "framlegga". Heller ikkje Zetlitz høvde det for. Han fylgde heller ynskja frå kyrkjelyden og ville ikkje gjera dei imot. <br /><br /> Men eitt av framlegga fall i god jord i Vikedal. Dei skulle skipa lese-selskap eller "bibliotek" i bygdane for å heva folket si daning og på den måten vera med å jamna ut den store skilnaden det var mellom folk som hadde skule og dei fleste som ingen skikkeleg skulegang hadde. <br /><br /> Zetlitz var ein av dei som såg at det var naudsynt. Folkeopplysning låg nærare for han enn Hauge si vekkjings-forkynning. Me kan også sjå dette i songane hans der han syng om og for vanlege folk.<br /><br /> 30. mai 1802 var Hansen på visitas i Vikedal, truleg i samband med møtet i Stavanger nytta han høve til å vitja ein del prestegjeld. Truleg har han tala med presten om eit leseselskap og, sjølv om det ikkje er skrive nokon stad. Han viste i alle høve interesse for skulearbeidet og har ein merknad i skuleprotokollen. <br /><br /> Alt 24. juli same år sende han ut innbyding gjennom lærarane til å skipa eit leseselskap i Vikedal. 32 personar møtte fram og betalte innskot. Dei fleste betalte 1 ort, medan presten betalte heile 1 Rd. To betalte 2 ort kvar, det var kaptein Fredrik Stockfleth von Krogh som var verbror til presten, og broren oberstløytnant von Krogh. <br /><br /> Innbydingsbrevet frå Zetlits syner oss ein vidsynt og framsynt mann kulturelt sett (forenkla rettskriving):<br /><br />"Da det er en sak som ikke kan omtviles at ettertenksom lesning i gode bøker skaffer det fornuftige menneske en behagelig tidsfordriv i formørket utveder og beriktiger dets begripelse og således setter det i stand til både å gjøre dets kallsgjerning med bedre overlegg, og riktigere å bedømme møtende tilfelle. Da det ydermere er vanlig at mange av bondens få timer - særlig om helligdagene - enten sløses bort hos gjestgiveren, eller sløeses bort i fullkommen uvirksomhet, bare fordi han savner anledning til å anvende den på en mer morende og nyttig måte, og at en god bok ville gi ham denne anledning; så har jeg besluttet å forsøke om ikke her i Vikedal prestegjeld kunne bli opprettet et lese-selskap, slik det er skjedd i flere nabo-kall. Til den ende (formål) innbydes de menn og karer som er nedskrevet nedenfor å gå inn i et slikt selskap. De som akter å inntre i dette betaler 24 sk.. For disse pengene besørger jeg å kjøpe inn passende bøker. De skal komme i omløp blant selskapets medlemmer når selskapet først har antatt visse lover til å fremme orden og sikre bøkene god medfart."<br /><br /> Av dette brevet ser me og at lese-selskapet ikkje skulle vera eit ope bibliotek for alle i bygda. Det var eit lukka lag der medlemmene skulle betale kontingent og berre dei fekk låna bøker. Dermed var og ei rekke folk utestengde frå denne åndelege påverkinga, som husmenn, tenarar og dei mange innerstar og strandsitjarar som budde i Osen.<br /><br /> At dette var ein eksklusiv klubb ser me og av medlemslista. Her var offiserar, klokkar, medhjelparane, skulehalderar og (større) bønder. 4 ungkarar var og med. I alt kom det inn 9 Rd 1 ort. I tillegg fekk dei heile 5 Rd av G. S. Kielland i Stavanger som skulle kjøpe inn bøker frå København etter lista frå Zetlitz. Kielland var verbroren, gift med søster til første kona hans. Opningsmøte var i prestegarden 24. september 1803 - altså over eit heilt år etter innbydninga. Det tok si tid å skaffa litteratur i dei dagar. Etter lovane kunne og nye verta medlemer dersom dei "lovligen er bleven valgt" og betaler sine 24 sk. <br /><br /> Kva slags bøker fekk så Vikedals-buen å lese i dei mørke vinterkveldane og på fridagane sine? Her var fleire preikebøker og nokre nyttebøker om åker-og hagebruk m. a. Men her var og "Morende Historier for Bondestanden" og boka "Om Hexemestere". I samlinga var og ei bok om "Zetlitz Bondesange" som kosta 18 skilling. <br /><br /> Presten sette nok i gong ein "åndeleg" aktivitet med dette kring i mange heimar. Truleg har fleire enn dei som hadde betalt funne eit høve til å sjå gjennom desse forvitnelege bøkene frå prestegarden. <br /><br /> Ved sida av prestegjerning og arbeidet med leseselskapet var Zetlitz oppteken med diktinga si. Det gjorde han her i Vikedal og. Han skreiv reine "drikkeviser" og andre lettare viser tilliks med salmer og vakre naturskildringar. Det teologiske innhaldet er svakt i dei fleste dikta hans. Men det treng ikkje tyda at han sjølv var ein "drankar". Det motsette ser me nett i saka om lese-selskapet. Eit motiv var då å motverka at dei gjekk til gjestgjevaren for å drikka brennevin. Elles var det meir akseptert at også prestane tok ein dram då.<br /><br /> Han ga ut ei diktsamling medan han var i Vikedal og. Den kalla han "Sange for den norske Armee" i 1808 - truleg påverka av offisersfamilien i Hogganvik som han var mykje saman med. - Til slutt i dette skriftet er ein bolk med dikt og brev av Zetlitz.<br /><br /> <span style="font-weight:bold;"> Til Kviteseid i Telemark</span>.<br /><br /> 25. januar 1811 fekk Zetlitz så kall til presteembetet i Kviteseid i Telemark. Ved fleire høve hadde han nemnt at han måtte få eit betre (økonomisk) kall enn Vikedal. Han var i stadig og stor gjeld til svogeren Gabriel i Stavanger. Nå vona han på at "Hvidesøe" skulle verta betre.<br /><br /> Her fekk han ti år til han døydde i 1821. Året etter vart ei samling "Prædikener og Lejlighedstaler" utgjevne posthumt. Juristen og diktaren Conrad N. Schwach (1793-1860) ga ut Zetlitz sine samla dikt i 2 bind i 1825. Han skreiv og eit minnedikt til Zetlitz i 1821 då han var død, og det kom med i hans eiga diktssamling i utval i 1856: "Digtninger". Diktet syner at tapet av Elisa var vida kjend - det siktar tydeleg til det. Og han bar det med seg til Telemark. Me tek diktet med her: <br /><br /> <span style="font-weight:bold;">Jens Zetlitz.</span><br /> <br /> Høit mellem Thules vilde, mørke Fjelde<br /> En Sanger gik med Lyren i sin Haand.<br /> Dybt bøiet af sin dybe Kummers Velde<br /> Med Vemod i den før så muntre Aand.<br /> Fra forhen kraftig rige Strengeleg<br /> kun sjelden, ak, og mat en Tone steg. <br /><br /> Hans Gud og Bragtes varme, tro Vendinde<br /> har sandru nævnt det aldrig lægte Saar,<br /> Som tidligt Tab af en tilbedet Kvinde<br /> slog i hans Barm, hans Aand i Elskovs Vaar.<br /> Ak, barnlig øm og skaldens hete Barm<br /> den knuses let af Smertens Vredesharm.<br /><br /> Omsider brast det llænge syge Hjerte<br /> Og Aanden fra sit Fengsel svang sig fri.<br /> Forvunden er da nu hans gamle Smerte,<br /> nu er hans lange Savn, hans kval forbi.<br /> Fred over Graven da, som venlig, huld<br /> har gjemt, o Skald, i moderfavn dit muld.<br /><br /> Naar Venskab sig i samlet krets vil fryde<br /> skal Norges Pige synge dine kvad.<br /> Naar Nordmenn vil sit Land et ønske yde,<br /> Din skjønne Sanfge han skal gjentage glad.<br /> Og friske Roser evig smykke skal<br /> Dit Navn, du Glædens og vort Norges Skald.<br /><br /> ***<br /><br /><span style="font-weight:bold;">Ættesoga.</span><br /><br />Jens Zetlitz si soge går attende til m. a. Traneslekta og Losnaætta. Elles har han fleire presteslekter og andre av dei høgare samfunnslag i ættekrinsen sin.<br /><br /><span style="font-weight:bold;">Trane-slekta.</span><br /><br /> 1. Christen Trane I. Den første me kjenner her, er Christen Trane som var gift to gonger. Som våpen hadde familien i Stavanger ei gylden trana i eit rødt felt. I den vesntre kloa heldt trana ei kule. På hjelmen hadde dei og ei gylden trana.<br /> 2. Sonen Christen Christensen Trane II f. 1533 d. 12.7. 1600 gm Magdalena, dotter til lagamnn i Stavanger Nils Jensen (eller Jonsøn) n. 1550, 1559, 1561 - av Losnaætta. Han var truleg gift med dotter til Gaute Ivarsen Dahl. Han hadde som våpen ruter mellom to slangar. - Christen Trane II vart fogd på Utstein Kloster i 1573 og seinare kongeleg fogd over Ryfylke, Jæren og Dalane. Det hang eit epitafium av han i domkyrkja i Stavanger til denne vart restaurert i 1860 åra. Kona Magdalene er kanskje identisk med Den "Gamle-Magdalene" som er omtala i Stavanger i 1605 og 1606 - då var ho altså enkje. <br /> 3. Sonen Christen Christensen III Trane må vere fødd før 15.. og levde ennå i 1647, vart gift med Anne Jensdt, levde i 1645. Ho var halvsøster til kona til biskop Lauritz Clausen Schaboe i Stavanger. Christen studerte visstnok i Rostock i 1603 og var seinare borgar og handelsmann i Stavanger. Her utførte han trelast, fisk, hud og talg. Han åtte og skip. I 1612 kjøpte han eit husved torget og åtte fleire hus og eigedomar i byen. At dei var av "fint" folk ser ein at sjølvaste kong Kristian IV var til stade i bryllaupet deira og ga dei eit sølvkar.<br /> 4. Dotter deira Elisabeth Christensdt f. 1613 d. 1684 vart så gift 1630 med Søren Pedersen Godtzen f. 1599 d. 1665. Elisabeth budde som enkje i Høyland og brev i 1665 om fritak for skatt og borgarleg teneste. Valspråket hennar var: "Gud ære og dy - er all min fryd." - Søren (Søfren) kom til Stavanger saman med brørne Henrik, Jens og Godske som alle vart rådmenn. Dei kom frå "de jydske Byer", frå Danmark. Søren vart fullmektig hjå Henrik Bille, lensherre i Stavangerfrå 1622 og vart fogd over Jæren og Dalane i 1632. To år etter vart han rådmann og i 1638 borgarmeister i Stavanger. Frå 1643 var han og tollar. Søren Pedersen dreiv handel og åtte fleire skip og eigedomar. I 1661 ser me såleis at han åtte heile eller partar i desse gardane: Hana i Høyland, Asseim, Eie i Egersund, Apeland og Omdal, Obrestad, Ueland, Høyland, Midtsale, Laland, Svihus, Østebø og Selgjer. Eigedomane vart verdsette til 2000 Rd i 1657 og det same vart formua og handelen hans samt 200 Rd i rentepengar. Det må altså ha vore ein sers halden mann med ein ikkje liten posisjon i byen, må ein tru. Som våpenmerke hadde han på skjoldet ei hand som strekte seg ut or ei sky og var utbreidt over eit dødningehovud. På hjelmen bar dei ein tredelt blomst. Valspråket hans var : Den høyestes høyre hand - alle ting omskifte kan. I domkyrkja i Stavanger heng eit epitafium over familien. Søren og frue ga og to messingarmar til domkyrkja samt i 1635 gardane Eidland og Homtland i Gjesdal "til vin og brødhold". - Elisabeth hadde elles ei søster Anne som først var gift med biskop i Stavanger Thomas Cortsen Wegner frå Skåne og sidan med biskop Markus Christensen Humble. - Det er dottera Elisabeth som fører oss fram til Zetlitz-familien.<br /> 5. Elisabeth Sørensdt Godtzen f. 26.8. 1639 d. 14.12. 1714 g 1659 m Morten Seehuusen f. 5.9. 1629 d. 25.6. 1694. Han var rådmann i Stavanger og den rikaste mann i byen, er det sagt. <br /><br /> 6. Hans Seehuusen f. 1666 d. 1712 g 1) 1696 m Mette Christine Buch d. 1711. (Han gifte seg om att 1711 med Bodil Johannesdt Sommer - ho hadde først vore gift med sokneprest Anders Andersen Fugl i Veilby. - Hans var kapellan og frå 1691 sokneprest i Helleland, magister 1696, prost i Dalane same år. Mette Chr. sine forfedrar var:<br />Jens Hansen d. 1558 var magister, kannik og sokneprest i Viborg, gm Maren Knutsdt Brynild.<br /><br />Anna Jensdt d. 1592 gm Kjeld Jensen Juel d. 1571 var Lect. theol., magister og superintendent i Viborg.<br /><br />Anna Kjeldsdt Juel gm Nils Sørensen Juel var rektor og kannik i Viborg, 1572.<br />Anna Nilsdt Juel gm Anders Olufsen Schytte d. 1592 var sokneprest i Gråbrødrekirke i Viborg. Han er son til pastor Ole Nilsen i Viborg.<br /><br />Maren Andersdt Schytte d. 1671 gm Laurits Jensen Aagaard d. 1628 sokneprest i Viborg. Han var son til Jens Aagaard, sokneprest i Langå og Vinge gm Kirsten Lauritsdt Libbert som var dotter til Laurits Libbert, borgar i Viborg, som var son til Christen Libbert, borgarmeister i Viborg 1509. 1516.<br /><br />Anders Lauritsen Aagaard f. 1609d. 1661 gm Mette Pedersdt Ostenfeld d. 1689, dotter til Peder Pedersen Ostenfeld f. 1574 i Holstein og var borgarmeister i Viborg gm Anne Christensdt. Anders var sokneprest i Ørum og Viskum i Viborg stift.<br />Maren Andersdt Aagaard f. 1647 d. 1707 g 1677 m Hans Hansen Buch d. 1685. Hans var sokneprest i Værslev og Jordløse på Sjælland 1676. Han skal ha vore av adel. <br />Mette Christina Hansdt Buch gm Hans Seehuusen ovf.<br /><br /> 7. Kirsten Aagaard Seehuusen f. 1698 d. 1754 g 1731 m Christian Magnusf. 1707 i Bergen d. 1756. (Han var gift andre gong 1755 med Margretha Hiorth 1714-1804.) Christian Magnus var kjøpmann, "Konsumptionsforpagter" og kyrkjeverge i Stavanger. <br /><br />Forfedrane hans var:<br />Heinrich Magnus var kaptein ved Bergenhusiske regimente. På eit sølvkrus frå 1686 som har familien Magnus sitt våpen, er bokstavane HHM og ANDT.<br />Christian Magnus d. 1730 var toldar i Sundhordland, seinare overtolderbetjent i Bergen. Gift med Margrete Andersdt.<br />Heinrich Magnus f. 1684 d. 1739 g 1707 med Regine Christensdt Beyer 1681-1738, dotter til Christen Mogensen frå Nordfjordeid og Trine Tomasdt. Heinrich var skipper i Bergen og kjøpmann i 1738.<br />Christian Magnus f. 1707 gm Kirsten Aagaard Seehuusen ovf.<br /><br /> 8. Mette Christina Magnus f. 29.9. 1735 d. 22.11. 1772 g 1) 1752 m Sigismundus Zetlitz f. Strømsø c. 1725 d. i leiren i Holstein 19.9. 1762. (Ho gifte seg om att 1766 med apotekar Andreas Bosse 1732-1776.) Sjå nedafor.<br /><br /> 9. Jens Zetlitz<br /><br /><span style="font-weight:bold;">ZETLITZ-slekta.</span><br /><br /> Zetlitz si eiga slekt bakover kan me fylgja eit stykke på morssida hans.<br /> 1. Den første me veit om er Cornelius Claussen. Han var sokneprest i Frue menighet i Trondheim, og kannik. Det må ha vore i 1570-80åra. Det er truleg son hans me fylgjer vidare.<br /> 2. Niels Corneliusen (Ganz) var kapellan, og 1583-89 sokneprest i Borgund.<br /> 3. Claus Nielsen Gaas d. 1625 vart 1589 sokneprest i Borgund og seinare prost. Han var gift med Maren Eriksdt, dotter til sokneprest i Herøy, Erik Knutsen. <br /> 4. Jens Claussen Parelius f. 12.3. 1585 d. 1667, gift 1619 med Gjertrud Svendsdt, dotter av fogd i Verdalen og borgarmeister i Trondheim Svend Andersen. Jens var imm. Leyden 1616 og vart sokneprest i Stjørdalen. <br /> 5. Claus Jensen Parelius f. 8.4. 1620 d. 1684 gm Kirsten. Han var sokneprest i Ørkedalen. <br /> 6. Hans Claussen Parelius f. 1670 d. 1751 gm Marie Helene Tostrup (Dostrup?) f. 1667 d. 1759. Han var kommandant på Munkholmen. Dotter deira vart Jens Zetlitz si farmor.<br /> 7. Kirsten Hansdt Parelius d. 1750 gm Johan Gabriel Zetlitz d. 1737. Han var kirurg ved det 3. akershus regiment, og "examineret af Facultate Medica og nogle af de ældste Mestere af Bertskier Lauget i København og til Bartskier Professionen at forestaa dygtig befunden". Han var Bartskier (barberar) i Strømsø frå 1727. Kona fekk løyve 1738 til å halde fram med mannen sitt arbeid. - Ein er ikkje viss om kor Johan Gabriel Zetlitz er frå. Etter adelsarkivet i Wien vart Conrad og Christopher Zetlitz zur maur i Steyermark i 1604 opptekne i "Landmanschaft" og var slik av adel. Ein har gissa på at Johan Gabriel var av denne slekta. Kielland meiner likevel det er meir truleg at han stamma frå byen Zetlitz i Bøhmen og har teke namn etter den. Han nemner likevel at tradisjonen i familien er at dei tilhøyrde adelen i heimlandet sitt. For dette talar og at presten Jens Zetlitz heilt frå tidleg ungdom nytta eit våpen med stor pietet. Det var eit blått skjold som var delt med eit skråbjelke av sølv. I kvart felt var ei lilje. På hjelmen var ein tredelt blomst. - Dei hadde minst 12 born.<br /> 8. Jens Zetlitz f. 1761 d. 1821.<br /><br /><br /><span style="font-weight:bold;">Etterord</span>: Diverre var ikkje Zetlitz den einaste i si tid av prestar og andre embetsmenn som levde som han. Mange var meir opptekne av vin og verdsleg levemåte enn med Guds vilje til oss menneske. <br /><br />Men han hadde altså ei anna side og, som han viser ved nokre dikt og salmar og preikene han etterlet seg. Ei salme av han er komen med i den siste salmeboka i Norge, nr. 271: Halleluja, vår Gud er stor, det må alt liv bekjenne. Og denne salma skreiv han i 1795, før han vart prest i Vikedal. <br /><br />----<br /><br />Litteratur:<br />Kjelder:<br />Johs Kreutz Magnus skreiv om prestane i Rogaland Historielags årshefter.<br />I Kallsboka for Vikedal skreiv han om seg sjølv. <br />C. N. Schwach: Samlede Digte (av Jens Zetlitz), 1825.<br />Utheim, J.: Udvalg af Jens Zetlitz' Digte. 1886.<br />Zetlitz, Jens: En Norsk Høst et Digt af Jens Zetlitz. Sognepræst til Vigedal. Kiøbenhavn, 1800. <br /><br />Andre kjelder og litteratur: Det Wigedalske Læse-Selskab 1803-1963 av O. Dybdal Holthe, 1963.<br />Vikedal kyrkje 100 år. 1881-1981, av Nils Dybdal-Holthe.<br />Axel Kielland: Familien Kielland med dens kognatiske Ascendents. Christiania 1897.<br />Einar Balle: Utkast til bygdebok for Vikedal (manus).<br />Bygdebøker for Kviteseid.<br />Oluf A. Løwold: Fra Jæderen. Gammelt og Nyt. Stavanger 1888.Nils Dybdal-Holthehttp://www.blogger.com/profile/10376439942452015799noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3506491809904454076.post-41852548055458651332007-05-16T07:36:00.000-07:002007-05-27T08:56:54.328-07:0015. Henrich Müller<span style="font-weight:bold;">Henrich Müller</span><br />var født 18. okt. 1631 i Lübeck og døde 23. sept. 1675, bare 44 år gammel. <br /><br />Han kom altså til verden i <span style="font-style:italic;">trettiårskrigens redsler</span>. Faren var borger og kjøpmann i Rostock i Mecklenburg i Tyskland, men hadde søkt tilflukt i Lübeck på grunn av krigen. Foreldrene hadde lite av jordisk gods å gi gutten, men de oppdrog ham i kristen tro og liv. Moren var en from kristen, og hun gjorde seg umak med å lede sønnen til kristen tro helt fra barndommen. Dermed la hun grunnen for det tros-og bønneliv Henrich hadde senere. <br /><br /><span style="font-weight:bold;">Henrich var svak legemlig, men ble sterk i ånden.</span> 14 år gammel begynte han på høyskolen i Rostock og gjorde en rask karriere. Allerede 22 år gammel ble han doktor teolog og året etter professor, Kort etter giftet han seg med Elisabeth Siebrand, datter til en kjøpmann i Rostock. Hun var en from jomfru og en god hustru. <br /><br />I denne etterkrigstiden måtte landet bygges opp igjen, det var ganske rasert og nøden var stor. Men Müller så at Guds rike måtte også bygges opp igjen. Nøden hadde lært folk å be, men krigen hadde forherdet mange. Han arbeidet med ungdoms mot for å bygge den åndelige kirke. <br /><br />Han sier om denne tida: ”<span style="font-weight:bold;">Jeg var full av angst og redd, for jeg var ennå uerfaren og hadde uøvde sanser i guddommelige ting og lite mot til å straffe de ugudelige.</span> Hva skulle jeg gjøre? Jeg knelte ned for Gud på mitt rom og sa med Jeremias: Akk, Herre, jeg kan ikke tale, for jeg er ung. Men Herren sa til meg: Si ikke: jeg er ung, for du skal gå dit jeg sender deg, og det jeg befaler skal du tale.” <br /><br />Han hentet kraft i bønnen og stod fast på den evangeliske kirkes bekjennelse i arbeidet for Herren. Selv om han møtte motgang og baktalelse, fikk han flere kall til store høyskoler og storbyer. Men han holdt fast på Rostock – byen han kalte Rosenstock. Han var sterk i ånden, men svakere etter hvert som menneske. Vinteren 1669 ble han syk. Folket var redd han skulle dø, men selv var han frimodig. Da skrev han ned også de trøstetanker han hadde i sykdomstida, men døde få år etter. <br /><br />Han skriftefar sa om ham: ”Han levde mer i himmelen enn på jorden. Verden og dens lyst var bitrere enn malurt og galde, men Jesus søtere enn honning.” Og hans valgspråk var: Som bedrøvede, dog alltid glade. <br /><br />Han <span style="font-weight:bold;">trykte prekener</span> og andaktsbøker fikk stor utbredelse. I 1659 utkom ”Det himmelske kjærlighetskyss”(utkom på svensk med tittelen ”Guds kärleks lof” i 1914 og 1930) og i 1661 en bok om Salme 143. To prekensamlinger over søndagens tekster og epistler kom ut i 1663 og 1672. Størst utbredelse fikk ”Åndelig vederkvegelse” i 1664. Det året han døde, gav han ut ”Tåre-og trøstekilde”, og prekensamlingen ”Hjertespeil” kom ut etter hans død, i 1679. Andaktsboken "Nåde og sannhet" kom også ut etter hans død ved Viktor August Jäger. <br />---NDH.Nils Dybdal-Holthehttp://www.blogger.com/profile/10376439942452015799noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3506491809904454076.post-9646383191682342782007-05-04T07:07:00.000-07:002007-05-04T07:10:36.485-07:0014. Daniel Nelson<span style="font-weight:bold;">14. Pionermisjonæren Daniel Nelson<br />Kinamisjonæren frå Sveio.</span><br /><br />Av Nils Dybdal-Holthe <br /><br />Mange misjonærar har reist ut frå Noreg. Me kan rekna dei i tusental når me slår saman alle selskap og kyrkjer. Også til Kina har nokre reist frå Vestlandet. Somme var ute i teneste i kort tid, andre brukte livet der ute og enda livet sitt langt borte frå heimen.<br /><br /> <br />Ein av dei var Daniel Nilsen frå Sveio – på amerikansk vart namnet til Nelson. Ei dramatisk soge byrja her i Sunnhordland. <br /><br />Der vogga stod<br />Slekta kom frå fleire gardar. Far til Daniel var Sæbjørn (Sigbjørn) Nilsen f. 1821 d. før 1884. Han kjøpte bruket Aastøleitet på Eltravåg i 1852, det var ein del av det gamle husmannsplasset Årstadleitet som vart delt i to i 1819. <br /><br />Far til Sæbjørn var Nils Jørgensen frå Hinderli i Sveio f. 1789 d. 1880. Han var gift to gonger og hadde 19 born. Han bygsla plasset i 1819 og var gift første gong med Helga Halvardsdtr frå Eltravåg. Sæbjørn sitt bruk fekk seinare bruksnr. 11. I 1865 fødde dei hest, fem kyr, ein gris og 17 sauer på bruket. Dei sådde to tønner havre og 1 ½ tønne poteter. Det er noko mindre enn på broren Halvor sitt bruk der Daniel tente. <br /><br />Sæbjørn var gift med Ingeborg Serine Godtskalksdtr f. 1833 frå den andre halvparten av Årstadleitet – så dei to var nære naboar! Ho var dotter til Godskalk Endresen frå Tveitastøl f. 1800, som døydde i kolera i 1849. Dei budde først på Hasseløy i Haugesund, men kjøpte Årstadleite i 1837. Kona var Marta Jensine Danielsdt f. ikr. 1803 i Haugesund. <br /><br />Den 10. april i 1853 vart så Daniel fødd på Eltravåg sørvest i Sveio. Det var på eit mindre bruk og Daniel vaks nok opp i vanlege eller tronge kår med lite utsikt til rimeleg gode levekår der. Ikkje var han eldste son heller. Slik hadde nok mange det i vestlandsbygdene på den tida. <br /><br />Skulen var ofte omgangsskule i dei dagar, og dette var i nåverande Vandaskog skulekrins. Eit rom som ikkje var i bruk, vart nytta til skulestove, har folk fortalt. Som 13-åring var han gjetar hjå onkelen og passa geiter. På same skulen gjekk óg ei jente som heitte Anna –ho var om lag 1 år yngre. Dei fekk opplæring i lesing og skriving og litt rekning. Og særleg lærte dei bibelsoge og Luthersk katekisme. <br /><br />Eltravåg ligg om lag 2,5 norske mil nord for Haugesund, men då Daniel var fødd, var det ingen by her, men ein ”ladestad” og kjøpstad. Men berre eit par år etter vaks den nye byen fram. Dei eigentlege byane for distriktet her var likevel Bergen og Haugesund. Det åndelege klima i området var nærast haugiansk og pietistisk ved sida av kyrkja. <br /><br />Fjorten år gamal vart Daniel konfirmert og drog nå ut på fiske saman med vaksne folk. Alt på første tur i båten stod det om livet. Han opplevde kulde og uvær på sjøen, og kom heim døden nær av lungebetennelse. Likevel vart han god att og heldt fram med fiske. Seinare såg han at Gud hadde berga han og ville noko med livet hans. <br /><br />Deretter gjekk Daniel om bord som kokk i ein fiskebåt som skulle til Nord-Noreg, truleg til Lofoten. Dette såg ut til å bli yrket hans. <br /><br />Ut i verda<br /><br />16 år gammal fekk han hyre som kokk på eit skip som gjekk frå St. Petersburg i Russland til London. Han tok steget ut i den store verda. Og våren etter fekk han plass på ein fraktebåt som gjekk til Antwerpen i Holland. Han og ein kamerat må ha blitt skremd av livet om bord der, og i nattemørke hoppa dei over bord og rømde i Holland. Dei fekk hjelp av ein svenske til å koma til ein gard utafor byen. <br /><br />Seinare fekk dei høyra at båten hadde gått ned og alle drukna kort etter at dei forlet Antwerpen. Denne gongen tenkte óg Daniel at Gud hadde berga han. Likevel vende han ikkje om, men følte han var langt borte frå Gud. Daniel fekk ny hyre og opplevde to gonger til at båten forliste. Også det vart nye vitnemål om at Gud var etter han. Eit anna liv venta han. <br /><br />Nå var det ikkje uvanleg med forlis korkje då eller seinare. Utan vérvarsel og noko særleg å hjelpa seg med, enda mange menn sine liv på havet. Å verta berga var eit større vitnemål då om under og Gud si allmakt enn kanskje seinare. <br /><br />Endå eit forlis venta han. I 1873 var han om bord i ein båt som gjekk frå USA til Kina. Båten gjekk ned i ein tyfon ved Kina-kysten, og Daniel vart berga av ein kinesisk fiskar. I Shanghai tok han hyre på ein amerikansk krigsbåt, og etter to år var han i Brooklyn. Deretter tok han båt til Hamburg og så heim til Noreg til jul. <br /><br />Anna Sandvig<br /><br />Heime i Sveio møtte han skulekameraten Anna att. Kanskje dei møttest ved kyrkja juledag eller ute i bygda der ungdom ferdast. Daniel fortalde om reisene sine og om eventyr på sjøen og i andre land.<br /><br />Og Anna lytta. Forundra og gripen av den store verda og kva den kunne vera. Ho hadde berre vore ein tur til Bergen og teke sykurs der. Truleg levde ho av å sy til folk. Det var vanleg for ugifte kvinner. <br /><br />Anna var fødd 22. sept. 1854. Faren var Peder Mikkelsen Sandvik f. 1816 gift med Ingebritta Aslaksdtr Rødmyr, ein liten gard litt sørvest for Daniel sin heimplass. Far til Anna kom truleg frå Eidfjord, og mora var dotter til Aslak Ingebrigtsen og kona Britta Steffensdt på Rødmyr (eller Rygmyr). <br /><br />Anna og Daniel tykte vel om kvarandre og trulova seg våren etter. Men han måtte ut på ny tur – nå til London. Der gjekk han i sjømannskyrkja og fekk nattverd for første gong etter konfirmasjonen. Far til Anna hadde påverka han til å søkja Gud.<br /><br /><br /><br /><br />Nytt liv<br /><br />På den nye båten vart det snart kjent at han var ein kristen, og dei kalla han ”den vesle kristne” – kanskje av di han var lågare enn mannskapet elles. Det var meint som eit nedsetjande skjellsord. Men det endra seg. Når sjøfolk vart sjuke om bord, spurde dei han om forbøn. Han hadde skapt respekt for levemåten sin der. <br /><br />Han heldt heile tida kontakt med Anna og skreiv brev som vart posta når dei var i hamn. Slik kan me fylgja reiseruta hans på sjøen. For Anna gøymde breva. Frå London gjekk turen til Spania, Sicilia og Sør-Amerika. <br /><br />I 1878 kom han heim att til Sveio, og han og Anna vart gifte i Haugesund. Her budde dei medan han gjekk på Sjømannsskulen der og lærte navigasjon og tok eksamen som skipsoffiser. Sjømannsskulen i Haugesund byrja i 1874, så Daniel gjekk der i ein tidleg fase. Haugesund vart etter kvart ein viktig sjøfartsby med fleire reiarlag. Skulen hadde 63 elevar først året, og dei heldt til i Strandgata 97 på den tida Daniel gjekk der. Seinare vart skulen flytt lenger opp i byen.<br /><br />Etter dette måtte Daniel ut att på ein ny langtur, og lengta heile tida heim att etter å sjå den vesle jenta (Nora) som var fødd då han var på havet. <br /><br />Endå ein ny langtur skulle han ut på, nå som styrmann på eit engelsk skip i fart mellom London og New York. På turen vestover var mange emigrantar med, dei gleda seg til å byrja eit nytt liv i Amerika. Daniel vart gripen av dette, det ein kalla ”Emigrantfeber”. Tidleg på våren 1882 var han viss: sjølivet måtte ta slutt. Han ville bli farmar i den nye verda. <br /><br />Ein onkel budde i Iowa, og han oppmuntra sjømannen til å gå i land. I mai 1882 reiste så Anna, Nora og Daniel til USA via London. Vel framme i New York tok dei toget same dag til Iowa. Her slo dei seg ned i nærleiken av Eagle Grove. To år etter organiserte dei ein norsk luthersk forsamling der Daniel vart ”diakon”. <br /><br />Misjon<br /><br />Etter sju år som bonde, byrja eit nytt kapittel i Nelson-familien. Ein varm sommardag i 1889 la han tak på huset som då vart utvida og påbygd. Tankane gjekk til kinesarane som han møtte ved forliset mange år før. Dei kjende ikkje evangeliet! Han fekk truleg òg lesa brev frå Ole Næstegaard d. e. som stod i bladet ”Lutheraneren” i 1889. Næstegaard var kinamisjonær. <br /><br />Daniel kjende det slik at Gud tala til han og bad han gå til Kina. Det ville tyda ei veldig omvelting for heile familien. Korleis ville det gå?<br /><br />Det kan sjå ut som om han var lett å påverka og hadde eit sterkt kjensleliv. Han var snar til å bryta opp heimefrå, og han hadde hatt eit uroleg og dramatisk ungdomsliv på sjøen. Det omskiftande livet kan ha gjort han open for nye ting og planar.<br /><br />I dette høvet svara han ja til kallet og fekk kona med på det, sjølv om ho ikkje trudde ho hadde noko misjonskall. Ho hadde til og med bede Gud om å senda ein annan i denne tida. Det skreiv ho mange år etter. Då reisa endeleg var avgjort, sat ho for seg sjølv om tenkte gjennom alt dette. Til slutt gav ho Gud rett og sa: ”Herre, din vilje skje!”<br /><br />Ikkje alle var overtydd om at Daniel skulle bli misjonær. Ein pastor talde han frå og gjorde han motlaus. Ein nabo spurde Anna om mannen var klår i ”sinnet”. Daniel sjølv tok straks affære og reiste til Minneapolis og gjekk eit år på bibelskulen ”Augsburg Seminary” Sumaren 1890 var han i Valparaiso, Indiana, på eit sommarkurs i bedriftsleiing. Slik førebudde han seg på fleire måtar. <br /><br />Men han fekk ingen til å støtta seg ved utreisa. Dei sa han var for gammal – han var 37 år, og hadde for mange born og heller ikkje nok utdanning. Motstandarar finn alltid argument. – Men to andre nordmenn var nå på veg til Kina og stansa i Amerika nokre månader. Dei var ugifte og kunne lettare klara seg med lite. Daniel fekk kontakt med dei som oppfordra han til å dra til Kina. Ole Næstegaard jr. og S. Netland reiste først, og Daniel møtte dei seinare i Hankou (nå: Wuhan). <br /><br />Loddet var kasta, og Daniel fekk ein nabo til å selja dyra og garden, og han kjøpte billettar til Kina. Eit nytt livskapittel skulle byrja. <br /><br />Misjonsvekking<br /><br />Me har alt sett at Daniel Nelson ikkje stod åleine som nordmann med tanke på misjon i Kina. Alt i 1887 var det planar om å skipa eit skandinavisk misjonsselskap i Oslo, sjølv om det ikkje vart noko av då. Misjonsvekkinga hadde byrja og skapt interesse og offervilje. <br /><br />Om lag 20 år før hadde Hudson Taylor i England skipa Kina Innlandsmisjon (forkorting på engelsk: CIM). 25 år etter var det etter måten mange misjonærar i landet. Men Kina var stort og vrimla av folk. Før H. Taylor hadde Griffith John frå England vore der frå 1861. Og i 1885 reiste to norske kvinner til Kina, Sofie Reuter og Anna Jakobsen. <br /><br />I tida før 1890 var det óg tysværbuen Sivert Gjerde gjekk med kall til Kina. Han reiste ut med nokre få støttespelarar i Noreg, men fekk berre nokre månader i landet. I 1891 vart så Det Norsk lutherske Kinamisjonsforbund til. Same år reiste fleire til Kina. Det var med andre ord ei aktiv ”Kina-tid” me talar om nå. <br /><br />Daniel var altså ikkje åleine. Og han visste det. Han kunne rekna med å møta både norske og utanlandske arbeidarar der borte i aust. Men var det sikkert at dei ville ta imot han og hjelpa han fram i arbeidet? Han måtte ha ein attest med seg som viste at han var ein truverdig Guds tenar.<br /><br />Kanskje dette låg bak då han bad om brev frå bibelskulen i Minneapolis. Georg Sverdrup var styrar (president) der, og han skreiv anbefaling på skulen sitt offisielle papir den 15. okt. 1890. Der stod det:<br /><br />”Med dette attesterar me at herr Daniel Nelson, som er misjonær til Kina, tilhøyrer den lutherske kyrkja, er gift, og reiser til Shanghai i Kina med kona Anna Nelson, og fire born: Nora, Peder, Sigvald og Bertine. Med dette anbefalar me han og familien til dei tenester og hjelp som misjonærar vanlegvis får.” (Fritt omsett.)<br /><br />Dei hadde med seg dette dokumentet, billettar og 500 $ frå salet av farmen då dei reiste ut frå Vancouver i Canada. 30. nov. 1890 var dei framme i Shanghai. Eit nytt avsnitt av livet stod på startstreken. <br /><br />Eit nytt liv<br /><br />Familien var ei stund i Shanghai og budde på eit misjonshospits eller heim for misjonærar der. Mange norske budde der då dei steig i land, og Daniel var sikkert tipsa om dette huset før han forlet USA. Dei hadde ingen faste kontaktar og var på ein måte ”trusmisjonærar”. Men Daniel hugsa Netland og Næstegaard d.y. som han hadde hatt kontakt med i Amerika. Nå sende han telegram til Hankou og bad truleg om råd: Kor skulle han byrja? Svaret var klårt: Kom over og hjelp oss. Ta med ein omn! – Det lønar seg alltid å vera litt praktisk. Det kan vera kaldt i Kina. <br /><br />Turen med elvebåt oppover Yangtse-elva tok fleire veker. Det er 960 kilometer innover i landet. Men i Hankou stod Netland og helsa velkomen. Gutane tykte det var eit eventyr å vera her langt inne i eit nytt land. Anna og dottera Nora på 11 år var meir reserverte. Og Nora skulle berre få tre fire år i Kina før døden kom til henne. Livet skulle ikkje bli lett for familien, og tenesta hadde sin pris. <br /><br />Dei kinesiske husa var heller ikkje som i Iowa, men små og tronge med jordgolv. Det var dei ikkje vande med. To månader etter at dei kom fram, fødde Anna ein gut, Helmer Johan. Berre mannen og språklæraren Tang hjelpte henne. Det var ikkje utan grunn ho hadde grudd seg til det nye livet. <br /><br />Språket var viktig, elles kunne han ikkje kommunisera med folket. Kvar dag sat Daniel saman med Tang, som då var ein heidning. Men Tang var den første han fekk føra til Kristus. Borna lærte kinesisk raskare enn han slik det ofte skjer. Daniel hadde eit venleg og vinnande vesen og fekk ofte kontakt slik.<br /><br />Sommaren 1891 var det ein kampanje mot alt utanlandsk i Kina. Dottera Mary skreiv om det seinare. Folket reagerte – med rette – på at vestlege land utnytta Kina økonomisk, både politisk og militært. Misjonærane fekk òg sin del av dette då folk meinte dei kunne vera spionar og kunne truga kinesisk kultur. To svenske misjonærar vart myrda, og familien Nelson måtte flytta frå bydelen Wuchang til den britiske konsesjon i Hankou. <br /><br />I desember kom fleire norske til Kina. Det var Johannes Brandtzæg, Ludvig Johnsen og Gjertine Årrestad frå det nystarta ”Kinamisjonsforbundet”, nå: Norsk Luthersk Misjonssamband). I tillegg kom m.a. H. N. Rønning, søster Thea g.m. Landahl og frk. Rørem. Det var òg nokre svenskar i byen, så dei var faktisk ein liten skandinavisk ”koloni”, sjølv om dei ikkje budde saman. <br /><br />Tidleg i 1892 vart Nelson godkjend som ”lekmannsmisjonær” i det amerikanske, lutherske selskapet som Rønning var i. Nå fekk han høve til å kjøpa land og byggja ein misjonærheim i Hankou der dei òg kunne studera språket. <br /><br />11. mai 1892 reiste Nelson saman med m.a. Brandtzæg oppover Han-elva til Fancheng og vidare til Laohekou for å finna ein høveleg arbeidsplass for Kinamisjonsforbundet. Brandtzæg likte Laohekou godt, og det vart hovudstasjon for deira misjon. Tirsdag 11. juni var dei attende i Hankou. At det var vidare kontakt mellom Kinamisjonsforbundet og Nelson ser me m.a. ved at Anna og Daniel Nelson var i Laohekou på vitjing i juni 1894. Det var akkurat i startfasen for arbeidet der. Misjonær Sama og frue og Seyffarth hadde kome til Laohekou 25. mars same år. <br /><br />Nelson tok nå kontakt med Griffith John om kor dei skulle byrja arbeidet. Valet fall på Fancheng ved Han-elva. Ikkje alt gjekk like glatt i byrjinga. Men nye misjonærar kom, og Nelson vart ordinert i 1895 av Rønning, som nå vart støtta av Hauge-synoden i USA. Same år fødde Anna ei ny jente, Nora Adina, oppkalla etter dei to borna som var døde. Den eldste, Nora, var også død. Og Anna hadde det ikkje lett med all sorga. Nelson og Netland arbeidde i Hankou den første tida medan Rønning var i Fancheng.<br /><br />Sommaren 1896 kom koleraepidemien og tok Netland. Fleire andre vart sjuke, men dei kom seg. I denne tida kom Lyder Kristensen og frue. Begge var sjukepleiarar og var til stor hjelp for misjonærane. Dei arbeidde òg for Kinamisjonsforbundet ei tid. Han og Nelson reiste nå opp til byen Xinyang i Sør-Henan og vart overtydd om at der var den framtidige arbeidsplassen. Daniel vart seinare sjuk og måtte i hast reisa frå Kina til Amerika av helsegrunnar medan familien var att i Hankou. <br /><br />I Amerika tala han misjonen si sak. Då han reiste attende til Kina i des. 1898, hadde han tre nye misjonærar med seg. Same månad vart ei ny jente fødd, Mary Lee. Ho var blond medan Nora var mørk som faren. Det var May Lee som skreiv soga om faren sitt arbeid mange år etter. <br /><br />Tidleg i 1899 vart Nelson igjen sjuk, truleg både på lekam og nerver. Og nå skulle heile familien ha ferie. Det var på ein måte heldig for dei. For året etter kom den store tragedien med det såkalla ”bokser-opprøret” i Kina. Over 200 utlendingar vart drepne og ca. 30.000 kinesiske kristne leid døden. Det var hat mot all framand påverknad som dreiv det fram. Nelson-familien kom att då opprøret var slutt. Då var tre gutar att i Amerika for å gå på skule. Den yngste på 13 år undra seg over kvifor foreldra ikkje ville ha han lenger. Det var ikkje lett å skjøna at foreldra var så langt borte i lang tid. <br /><br />Arbeidet veks<br /><br />Dei neste ti åra vaks arbeidet monaleg i Kina, særleg om ein samanliknar det med dei første ti åra frå 1890. Både kvinner og menn kom ut som medarbeidarar, og misjonen i Amerika overførte eigedom og mannskap til misjonsstyret for Den Forente Norske Lutherske kyrkje i Amerika. <br /><br />I Xinyang bar arbeidet frukt og fleire vart døypte. Etter kvart bygde dei ein ”stasjon” med kyrkje, skule, sjukestove og bustadhus, slik det var vanleg i misjonsarbeidet då. I kyrkja var det plass til 600, og Nelson var både arkitekt og byggeleiar. Sonen John var òg flittig med i arbeidet på kyrkja i 1906.<br /><br />Kinesarane var forvitne og ville sjå. Alt var etter vestleg standard og heilt ulik kinesisk kultur. På vigslingsdagen song dei ”Vår Gud han er så fast en borg” på kinesisk, og frk. Andersen spelte orgel til. <br /><br />Dette vart nå hovudstasjonen deira, og Nelson byrja arbeid i byar og landsbyar ikring. Nye misjonærar som kom, vart plassert i byar og stader der det ikkje var misjonsarbeid før. Sjølv brukte Daniel meir og meir innfødde kinesarar som medarbeidarar. Difor starta han ein liten bibelskule for å hjelpa dei. <br /><br />Forsamlinga i Xinyang vaks år for år. Både nye kristne og andre kinesarar kom til møta. Ein av dei som vart kristne her, var Chu Hao-jan, døypt 20 år gamal i 1903. Han gjekk seinare på den lutherske presteskulen (Seminaret) i Shekow og vart ordinert i 1918. Han var Nelson sin medarbeidar i Xinyang. Seinare flytte han til Shanghai og organiserte ei luthersk kyrkje der. To år etter, i 1929, vart han president i den lutherske kyrkja i Kina. Her ser me altså lange liner frå Nelson sitt arbeid. <br /><br />I 1908 bygde Daniel ein høgskule i Xinyang, og to år etter var det ny ferietur til Amerika. Det underlege er at dei truleg aldri reiste heim til Noreg i slike ferieår. Dei hadde slekt heime, men truleg ingen som støtta arbeidet deira. For Nelson var arbeidet i Guds rike nå det viktigaste. <br /><br />Våren 1911 var dei attende på Kina-feltet. Dei kom med båt til Shanghai og tok nå toget til Beijing og deretter tog sørover til Xinyang. Der ynskte flokken av kinesiske kristne dei velkomne med ein rakettparade!<br /><br />Same haust gjekk den kinesiske keisarinna av, og landet vart republikk. Men dei politiske tilhøva var ustabile, og grupper av røvarar herja mykje. Dette var ofte soldatar som hadde desertert. Misjonærane reiste nå frå feltet med tog til Hankou, men Nelson sjølv vart att i Xinyang hjå kinesarane. Mange kinesarar kom nå til stasjonen og sov i kyrkja. Der kjende dei seg tryggare enn i sine små hus og hytter. Etter fire månader stilna det av. <br /><br />Dei hadde òg skule for misjonærborn, men den flytte dei til feriefjellet Jigongshan, sør for Xinyang, då uroa kom. Nelson hadde teke initiativ til feriestaden. Han ser ut til å ha vore ein iderik og føretaksam kar. <br /><br />Nye misjonærar kom ut under første verdskrigen. Bert Nelson var ein av dei, son til Anna og Daniel. Kona hans døydde i 1921, men Bert heldt fram med arbeidet til 1930. Då vart han kidnappa av ei kommunistgruppe og døydde eit par år etter. <br /><br />Då krigen var slutt reiste familien Nelson på ferie til Amerika i 1919 og kom attende i 1921. Det vart den siste heimturen for Daniel. Nå bygde han ein ny skule for jenter, kalla ”Lena Dahls høgskule”, som var ferdig i 1925. Den var oppkalla etter …<br /><br />Nå vart det ny uro i landet. Det var nett i denne tida at det var uro mellom nasjonalisthæren (leia av Chiang kai-sjek (kinesisk skrivemåte: Jiang Jieshi) og kommunistpartiet der Mao var med. I januar 1926 var Xinyang arena for strid mellom desse gruppene. Daniel var 72 år nå og hadde vore sjuk av tyfoid-feber. Men 1. juledag året før preika han i kyrkja. I slutten av januar 1926 skreiv han ned ein del minne frå desse dagane, som ei dagbok. Andre augnevitne har òg rapportert om hendinga.<br /><br />Edvard Sovik var ein nær medarbeidar av Nelson og han har skrive bok om han, m.a. skriv han slik: ”Søndag 7. febr. var mange inne på stasjonen. Dei hadde vore angripne i to veker. Denne søndagen hadde dei gudsteneste i det indre gardsrommet, og Nelson tala og sa m.a. at livet var usikkert og ein visste ikkje kva tid den siste time kom, medan striden rasa utafor. <br /><br />Måndag kveld etter sat Nelson og kona saman med ei kvinne i eit rom og bad saman. Plutseleg kom ei geværkule gjennom rommet og råka Daniel i hovudet. Utpå natta slokna han, den 9. februar 1926.<br /><br />Daniel Nelson frå Sveio var ein pionermisjonær i den sør-austlege delen av provinsen Henan i Kina. Han var heilnorsk, og utsend og støtta av norske lutherske kristne i Amerika. E. Sovik har skrive om han: ”Han var ein trushelt, som ikkje var ulydig mot det himmelske synet.”<br /><br />Anna Nelson tykte ikkje ho hadde misjonskall. Ho bad ofte før utreisa: Herre, send ein annan! Men til slutt fekk ho nåde til å be at Guds vilje skulle skje. Kallet hennar vart å fylgja mannen i tenesta hans.<br /><br />Nå då Daniel var død, aksepterte ho kallet. Nå ville ho leva og døy i Kina. Ho var 71 år gamal. Men den politiske uroa heldt fram, og året etter måtte misjonærane dra ut til kysten og nokre reiste heim. Mellom dei var Anna Nelson, ho var gamal og kunne ikkje vera der slik stoda var då. Anna budde hjå dottera Nora ved Minneapolis til ho døydde i mai 1940, 86 år gamal. <br /><br />- Eit misjonærpar hadde avslutta tenesta. Berre æva vil visa fram dei åndelege fruktene. For oss ser det ut som at dei er mange og gode, etter 36 år i teneste. Det arbeidet dei starta vart avbrote i 1949 då Mao tok over makta. Alle misjonærar måtte etter kvart ut. Men etter liberaliseringa dei siste tiåra i Kina, held arbeidet fram. Amerikanske kristne av norsk/skandinavisk ætt støttar kinesiske kristne som arbeidar i landet både ved evangelisering og bibelskulearbeid. <br /><br /><br />Noter:<br /> Kineseren nr. 10 1892 s. 80f.<br /> Kineseren nr. 5 1893 s. 39f.<br /> Kineseren nr. 9 1900 s. 98. I ein artikkelserie om byrjinga til Kinamisjonen finn me òg Brita nemnt. Komiteen i Bergen fekk først spørsmål frå ein prest i Sogn om dei ville senda ut ei kvinne. Det svara dei nei til, avdi dei alt hadde to kvinner i Bergen, og dei var “besjelede av trang til å reise ut”. Ei av dei var Brita.<br /> Verden for Kristus s. 82. Ho var “antagen“ av Sentralstyret i Bergen før ho reiste til Oslo. Generalforsamlinga har truleg vore ei offentleg stadfesting på kallet frå Komiteen.<br /> Skordal sin Levnetsbeskrivelse” finn me i Kineseren nr. 3 1892 s. 17f.<br /> Kineseren nr. 5 1893 s. 39.<br /> Anders Hoaas: Nybrottsmenn. Lunde 1983 s. 170f. <br /> J. Straume: Langs vegen, 1946, s. 234.<br /> Skordal sin død må ha gått sterkt inn på medarbeidarane. Dei tok det inn over seg og klaga ikkje Gud for hendinga: “Det var en tuktelse fra Herren som rammet oss meget hardt,” skreiv dei. Kineseren nr. 3 1897.<br /> Utsyn nr. 16 - 1963, s. 4-5.<br /> J. Straume: Kristenliv i Hardanger... s. 49. Me veit ikkje kven denne preikaren var.<br /> Emil Birkeli: Misjonshistorie II, 1937, s. 57.<br /> K.S.Latourette: A History of the Expansion of Christianity &, 1971, p. 52f.<br /> W. H. T. Gairdner: The Rebuke of Islam, London 1920, p. 188. <br /> Stephen Neill: Misjon i 2000 år, 1972, s. 244. <br /> S. Neill: Concise Dictionary of Christian Mission, p. 482.<br /> Kirke-Leksikon for Norden, bind II, 1911, s. 545.<br /> J. Edwin Orr: The Light of the Nations, i serien The Advance of Christianity through the cebturies, vol. VIII, 1965, p. 74.<br /> Gairdner: The Rebuke of Islam, London 1920, p. 204. <br /> Bladet ”Orientierung”, utgjeve av Orientdienst i Wiesbaden, Tyskland. <br /> Clinton Bennett i International Bulletin of Missionary Research, 1. april 1996.<br /> S. Neill: Misjon i 2000 år, s. 249.<br /> E. J. Ekman: Illustreret Missionshistorie 1, Bergen 1894, s. 488. <br /> C. G. Pfander: The Mizanu’l Haqq, faksimile av utg. 1910, p. 368. <br /> Dei hadde sjølvsagt korkje radio eller andre moderne kommunikasjonsmidlar då. <br /><br /><br /> Svensk historia, bind IV, 1972, s. 777.<br /> Berndt Gustafsson: Svensk kyrkohistoria, Stockholm 1966, s. 180ff.<br /> Juelssons artikkel i Kyrka och Folk, 205. Fleire opplysningar er henta frå den.<br /> Nordisk Misjonshistorie, ved Kurt Westman m.fl., Ansgar forlag 1950, s. 333.<br /> Artikkel om Fjellstedt i Kyrka och Folk, av Gunnar Juelsson, julen 2005.<br /> Palmqvist i Fjellsetdska skolans historia (sjå nedafor), s. 21. <br /> Arne Palmqvist: Fjellstedska skolans historia, Uppsala 1994, utg. av Kamartföreningen Gamla Fjellstedtare. 320 s. <br /> Palmqvist, s. 281.<br /> Nordisk Teologisk Uppslagsbok, bind II, sp. 900.<br /> Mange opplysningar i artikkelen er basert på Herbert Strom sin artikkel i bladet Spotlight on China nr. 1 i 2001. Den er supplert med andre kjelder, skriftlege og munnleg samtale med folk. <br /> Bygdeboka for Sveio er nytta, samt kyrkjebøker og folketeljingar samt slektstavle av Solveig Hauerbach.<br /> Reidar Østensjø: Haugesund 1835-1895, 1-2 + bind 3 av Øyvind Bjørnson. <br /> Frode Steen, Fjellhaug. Har ein opplysande artikkel om skandinavisk misjon i Kina frå Amerika i Budskap 2004, årbok for Fjellhaug Misjonshøgskule – her s. 101.<br /> Her brukar me namnet Hankou, sjølv om det eigentleg var tre byar nær ein annan her – Hankou, Hanyang og Wuchang. Desse tre byane vart seinare slått saman under namnet Wuhan. Misjonærane budde i fleire av desse byane etter kvart. <br /> O. Uglem: Norsk hedningemisjon gjennom 250 år, 1976, s. 86.<br /> Sjå om desse i Harald Stene Dehlin si bok: Pionerer i skjørt, 1985.<br /> Om dette kan ein lesa i A. Tiltnes si bok: Den norske lutherske Kinamisjonsforbund bind 2, 1946, og i Erik Kjebekk si bok: Kallet fra Kina, 1999. <br /> Brev frå Ludvig Johnsen til Knut Stokke 26/5 1892; Ludvig Johnsens private dagbok 1891-94 s. 43 (avskrift s. 31); Stasjonsdagbok for Hankou s. 3. <br /> Stasjonsdagbok for Laohekou 1892-1897. s. 3b (avskrift s. 7). Boka ”25 Aar”, 1916, s. 137.<br /> Spotlight on China, nr. 1 1997 (+ nummer før og etter). Her er soga om denne kinesaren fortalt. <br /> Jung Chang/Jon Halliday: Mao. Den ukjente historien. 2005/06, s. 65ff. <br /> Opplysningar ved pastor Paul Ofstedal i Minnesota, USA.<br /><br /> .Utdrag av brevet er skrevet i Hovedstyreprotokollen for Den Norske Misjonsallianse, styremøte tirsdag 5. mai 1936 kl. 5, 30.<br /> .Det engelske navnet ble også brukt i Norge uten oversettelse til "Trosmisjon". <br /> .Hovedstyret i M.A. 14. mai 1936.<br /> .Brevarkivet i M.A. er kommet bort for tida før krigen.<br /> .Det ser ut til at Westborg opplevde dette kallet da han hørte Alfsen tale i denne tida. Se <br /> .Dette er nevnt i Alfsens brev av 9. mai 1936, referert i Hovedstyreprotokollen for 14. mai s.å.<br /> .Bilag til M.A.'s protokoll.<br /> .Her skal vi tenke på at dette skjedde midt i "de harde trettiåra" der flere misjoner strevde økonomisk. I denne tida var det f. eks. forslag om to nye misjonsmarker i Det norske lutherske Kinamisjonsforbund - Mandsjuria og Øst-Turkestan. Under genralforsamlingen i Drammen i 1930 talte flere om at tiden "ennå ikke var moden for løsning, særlig av rent økonomiske grunner", se E. Kjebekk: Verden for Kristus, s. 232a.<br /> .Til sammenligning var Otto Torvik i Øst-Turkestan i 4 år da Kinamisjonsforbundet sendte ham dit for undersøkelse og forsøk på å starte opp nytt arbeid. <br /> .Kristen misjon i et lukket land. Den norske Tibetmisjons 40-årige historie, Oslo 1978; Tibetmisjonen gjennom 50 år, Oslo 1988; Olav Uglem: Norsk Misjonshistorie, 1979 s. 197f.<br /> .Emil Birkeli: Misjonshistorie II, Oslo 1937 s. 241.<br /> .The Story of Zoe, p. 60.<br /> .The Story of Zoe 1985, p. 65.<br /> .Kristen misjon i et lukket land 1978, s. 118.<br /> .Brev fra Bø datert 29. april 1992 til styret for N. L. Lekmannsmisjon. Styret har åpnet for sitat av brev og vedtak.<br />NOTER: <br /> Festskriftet Såkorn av Guds ord, Bergen 1949, sier Andreas Fleischer ble født i Hegra, mens Norges Geistlighet i 1914 sier han var født i Ø. Stjørdal.<br /> Her sitert etter minne etter min far som var født og oppvokst i Vikedalsosen. Men samme historie har jeg også hørt av andre.<br /> John Nome: Det Norske Misjonsselskaps historie i norsk kirkeliv, Stavanger 1943, bind I s. 225.<br /> Se til slutt i denne framstillingen. <br /> Udatert brev til Andreas Fleischer i Kina; original i NMS-Arkivet, Stavanger.<br /> Denne brevbunke ble faktisk reddet i siste liten. Sammen med annet ”avfall” var den kommet i en container som skulle til søppelfyllingen. En våken mann forstod dette var historie og av interesse for misjonen. Han tok brevene og brakte de til NMS-Arkivet. <br /> Det var denne sommeren Norge ble løst fra Sverige og fikk sin egen konge og selvstendighet tilbake. 7. juni er den endelige datoen. <br /> The New International Dictionary of the Christian Church, 1974, p.953. <br /> Først hørte jeg historien av min far som vokste opp i Vikedalsosen der Petra bodde som barn og ungdom. Senere hørte jeg samme historie av en uavhengig person. Og dette ble stadfestet av misjonsprest Egil Holthe Eggen i NMS som er født i Kina.<br /> Misjonæralbumet som E. danbolt skrev i 1948 har her en feilaktig opplysning. Der er notert at han beynte i Sinhua 1905, men Fleischer reiste opp som fast arbeider først i februar 1906.<br /> Kineseren nr. 5 1892 s. 33f. Det norske lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år (DNLK), bind I s.60; bind II s. 15.<br /> J. Straume: Kristenliv i Rogaland, s. 126.<br /> DNLK gjennom 50 år, bind I s. 406. <br /> Årbok 1947 s. 18.<br /> DNLK gjennom 50 år, bind II s. 15.<br /> Mange opplysningar i artikkelen er basert på Herbert Strom sin artikkel i bladet Spotlight on China nr. 1 i 2001. Den er supplert med andre kjelder, skriftlege og munnleg samtale med folk. <br /> Bygdeboka for Sveio er nytta, samt kyrkjebøker og folketeljingar samt slektstavle av Solveig Hauerbach.<br /> Reidar Østensjø: Haugesund 1835-1895, 1-2 + bind 3 av Øyvind Bjørnson. <br /> Frode Steen, Fjellhaug. Har ein opplysande artikkel om skandinavisk misjon i Kina frå Amerika i Budskap 2004, årbok for Fjellhaug Misjonshøgskule – her s. 101.<br /> Her brukar me namnet Hankou, sjølv om det eigentleg var tre byar nær ein annan her – Hankou, Hanyang og Wuchang. Desse tre byane vart seinare slått saman under namnet Wuhan. Misjonærane budde i fleire av desse byane etter kvart. <br /> O. Uglem: Norsk hedningemisjon gjennom 250 år, 1976, s. 86.<br /> Sjå om desse i Harald Stene Dehlin si bok: Pionerer i skjørt, 1985.<br /> Om dette kan ein lesa i A. Tiltnes si bok: Den norske lutherske Kinamisjonsforbund bind 2, 1946, og i Erik Kjebekk si bok: Kallet fra Kina, 1999. <br /> Brev frå Ludvig Johnsen til Knut Stokke 26/5 1892; Ludvig Johnsens private dagbok 1891-94 s. 43 (avskrift s. 31); Stasjonsdagbok for Hankou s. 3. <br /> Stasjonsdagbok for Laohekou 1892-1897. s. 3b (avskrift s. 7). Boka ”25 Aar”, 1916, s. 137.<br /> Spotlight on China, nr. 1 1997 (+ nummer før og etter). Her er soga om denne kinesaren fortalt. <br /> Jung Chang/Jon Halliday: Mao. Den ukjente historien. 2005/06, s. 65ff. <br /> Opplysningar ved pastor Paul Ofstedal i Minnesota, USA.<br /><br /><br /><br /><br /><span style="font-weight:bold;"></span>Nils Dybdal-Holthehttp://www.blogger.com/profile/10376439942452015799noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3506491809904454076.post-7711049687121086082007-05-04T07:06:00.000-07:002007-05-04T07:07:20.004-07:0013. Gjertine Orrestad<span style="font-weight:bold;">13. Gjertine Orrestad<br /></span><br /> To kvinner var dei aller første misjonærane som fekk kall frå Kinamisjonsforbundet - ja, det var før Forbundet vart skipa. Ein komite i Bergen kalla Brita Vestervik frå Hardanger, og Kina-vener i Stavanger kalla Gjertine. Dei var mellom dei første utsendingane til Kina i 1891. <br /> Ho var fødd 9. april 1859 i Sokndal av foreldre Kristian Olsen og Grethe Torkelsen Orrestad. Garden Orrestad ligg langt frå sentrum og Hauge i Dalane. Og det var ikkje av dei større gardane. Handeland skriv at ho vaks opp i “et kristent gårdbrukerhjem” og var heime til 16-årsalderen. Då reiste ho til Stavanger der ho var i 4 år og var då sterkt påverka av Guds ord. Dette var midt i Oftedahlstida då store vekkjingar gjekk over distriktet. Det er ikkje utruleg at ho var påverka av den. Ho torde ikkje å gå ut i det verdslege livet, og truleg har mora sine formanaingar og bøner fylgd henne seint og tidleg. <br /> Ho hadde nok ofte skamma seg heime, skriv Handeland, når ho og søskena blei kalla “borna til den heilage Grethe”. Men otte for døden og uro i sjela var tung å bera. Då ho var 20 år, vart ho vakt for alvor og kom gjennom til tru og kristenliv. Etter endå 2 år i Stavanger, tok ho til på Diakonissehuset i Oslo. Der vart ho i ti år til ho drog til Kina. Ved Lovisenberg vart tanken på misjon vekt i henne då ein spurde om ho ikkje ville bli misjonær. Det slo ned og sleppte ikkje taket i den unge kvinna. Det vart eit kall frå Gud. Siste året der hadde ho permisjon for å studera engelsk. Ei tid tenkte ho på India. Men då arbeidet i Kina kom på tale, oppmoda venene i Stavanger henne til å reisa til Kina som deira utsending. <br /><br /> I Kina vart ho gift med Ludvig Johnsen, men vart enkje alt året etter. Ho vart verande i Kina og er kjend under namnet “fru Johnsen” i t.d. Kineseren. Desse to saman med Brandtzæg var dei første misjonærane som gjekk i land i Kina 13. nov. 1891. Som så mange andre reiste dei over Amerika. <br /> Bestemor til Gjertine var med i det første kvinnelaget for NMS på Bø i Sokndal (Kirkebø) og bar rokken ei mil for å vere med på møta, fortel J. Straume. <br /><br /> Gjertine skreiv sin “Levnetsbeskrivelse” hausten 1891, og den kom inn i Kineseren i februar 1892. <br /><br /><br />Gjertine Orrestad (Aarrestad).<br /><br /> Hun var også blant de første som drog direkte til Kina sammen med Brandtzæg, og Johnsen - som skulle bli hennes ektemann. Hun skriver slik i sitt vita:<br /> Jeg er født på garden Årrestad i Sogndal i Dalane av foreldre Kristian Olsen og Grethe Torkelsen. Mine barneår rant hen stille og ubemerket i mitt hjem med en streng kristen oppdragelse. Særlig min mor formante oss barn tidlig og sent til å være hos Herren og ikke forlate ham. Jeg var visst til stor bekymring og sorg for henne framfor mine søsken. For jeg ønsket å nyte noe av verdens fornøyelser som vi ellers alltid ble nektet å delta i. <br /> Jeg ønsket nok å være en kristen, men ikke å ta det så alvorlig som min mor. Slike tanker fikk jeg særlig når kameratene kalte oss barne til den hellige Grethe.Dette syntes jeg var en skam. Likevel hadde jeg ofte en svær angst og frykt for å dø, og da lovet jeg Gud å vende om om jeg bare ble fri denne angsten. <br /> Da jeg var 15 år gammel, døde min far og min bror overtok garden.Jeg syntest at jeg ikke hade mer å gjøre hjemme. Derfor reiste jeg året etter til Stavanger, dit hadde mine søstre reist tidligere. Glad og fornøyd forlot jeg hjemmet der jeg ofte hadde følt det var for trangt. <br /> I Stavanger fikk jeg snart mange venner og tenkte at nå skulle jeg uhindret glede meg med verden og dens verden. Men den trofaste hyrde fulgte etter meg og gav meg ingen ro. Jeg var ikke før kommet i verdslig selskap før min mors formaninger og bønner og hennes siste tårer stod for meg som en mur. Full av angst forlot jeg vennene og gikk fredløs hjem. Da gjentok jeg alltid løftet om at nå ville jeg vende om. <br /> Slik gikk det i 4 år da jeg endelig ble ledet til omvendelse ved Guds godhet og langmodighet. Det gikk en tid før jeg fikk tro at synden for forlattMen Herren gav meg til slutt også den nåde, og nå fikk jeg smake den fred som overgår all forstand. Da song jeg glad: Farvel du brede strede, du seg meg aldri mer.<br /> Nå kunne jeg neppe kjenne meg selv igjen. Nå var det om å gjøre å vite hvorledes jeg best kunne vie mitt liv til Herrens tjeneste. Og jeg bad inderlig at Gud måtte lede meg ved sitt råd. Det gjorde han også. På en uforklaring måte viste han meg til diakonisse gjerningen som var nesten ukjent for meg før. I vissheten om at det var Guds kall til meg, søkte jeg og fikk plass etterat jeg i to år hadde lagt saken fram for Gud og spurte vennene til råds. <br /> 22 år gammel reiste jeg så til Diakonissehuset i Kristiania. Jeg var nok ung og uerfaren, men jeg var bestemt på å tjene Herren. Etter et par år oppfordret en venn meg om å tenke på arbeidet blant hedningene, og denne tanken har siden forfulgt meg.<br /> Litt senere fikk jeg høre om Zenanamisjonen som vakte en levende interesse hos meg. Jeg kom også sammen med en søster som fullt delte og forstod min interesse. Hun skrev til Fosterlandsstiftelsen og bad om opplysninger. Fra den tid ble vi ført inn i hvorledes kvinnene var forsømt både i Kina og India. <br /> Nå bad vi Gud om å åpne veien for oss om det var hans vilje. Men nå tok Gud denne søster hjem til seg, og jeg ble igjen alene med Gud om denne saken. Selv om jeg nå bad om å få ofre meg helt for Gud der han ville lede meg, følte jeg likevel at det ikke var noen lett sak å forlate alt som jeg hadde kjært. Det var også vanskelig for å bli klar over at jeg skulle forlate den gjerning som Gud hadde gitt meg.<br /> Først etter mange kamper og prøvelser kunne jeg si av hjertet: Her er jeg, Herre, send meg. Men jeg visste ikke hvorledes det skulle skje. Jeg bad om permisjon ved Diakonissehuset og fikk det. Nå ville jeg lese engelsk og lære misjonen å kjenne bedre. <br /> Jeg var en tid hos slektinger i Stavanger, og der fikk jeg tilbud om å være deres utsending til Kina. Det var en glede for meg å vite at Gud hadde vakt noen lutherske kristne til å begynne denne misjonen. Jeg ville nødig bli skilt fra dem. I august 1890 reiste jeg over til London for å lære mer engelsk og ble der til kommiteen kalte meg hjem for å være med på generalforsamlingen i Bergen i mai 1891. <br /> Det jeg opplevde i England, alene blant et ukjent folk, var noe av det mest lærerike i mitt liv. Jeg fikk oppleve Guds trofaste hjelp og ble mer stadfestet i mitt kall til å gå ut blant hedningene. Etter møtet i Bergen der jeg sammen med noen brødre ble antatt som Forbundets utsendinger, reiste jeg til Kristiania for å si farvel til min kjære forstander og forstanderinne og de mange kjære søstre. I 10 år hadde jeg nå vært i denne gjerningen.<br /> Det er med inderlig takk til Gud jeg ser tilbake på den gjerning som Herren betrodde meg for å forberede meg til min endelige gjerning i det fjerne Østen. Min bønn til Gud må alltid være at hans velsignbelse må hvile over Diakonissehuset og dets arbeid. <br /> “Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.”Venner, be for Kinamisjonen og for meg.<br /><br /> Gjertine kom til Kina 13. nov 1891, gift i Kina 1892 med Ludvig Johnsen som døde 1893. Ho vart i Kina til 1911, død 1946(47). Ho flytte heim til Sokndal og døydde der. Ved 50-årsjubileet i 1941 var ho den siste som levde av dei som reiste ut i 1891. Då var ho 82 år, men “hun talte med kraft og glød, enmerket ikke stort til at hun var langt over 80 år”, skriv Handeland. <br />Årboka 1947 skriv om henne at ho “vitnet gripende om Herrens ledelse og hjelp gjennom de mange år”. <br /> Då mannen var døld, arbeidde ho ved Liangigai stasjon. Ho var altså ute i 20 år, 18 år som enkje. <br /><br />Ludvig Johnsen<br /> Blant de første som reiste direkte til Kina. Han skriver:<br /> Året 1867 den 17. juni ble jeg født i Mandal. Mine foreldre er skipsfører Johan Johnsen og Hanna Johnsen. Som barn fikk jeg en god oppdragelse i et kristent hjem. Da jeg var 6 år gammel, begynte jeg på borgerskolen i Mandal, som i min skoletid ble forandret til middelskole. Slik fikk jeg anledning til å ta middelskoleeksamen som en avslutning på skolen da jeg var 15 år.<br /> Når jeg ser tilbake på min barndom, var den lys og lykkelig for meg. Mine foreldre hadde jo så gode kår at jeg ikke behøvde å savne noe av det nødvendige. Fra jeg var barn har det stått så for meg at den eneste rimelige livmulighet var å bli et Guds barn og leve som det. Ikke desto mindre var jeg fremmed for Gud til jeg var 17 år. <br /> Mitt kjennskap til sannheten var bare delvis. Jeg erkjente at jeg var fortapt og fryktet døden og dommen. Men jeg håpet på omvendelse en gang i framtida. I konfirmasjonstiden arbeidet Guds Ånd så sterkt på meg, at jeg lengtet etter å gå opp til Herrens alter for offentlig å bekjenne at jeg ville høre Herren til.Av den grunn fryktet jeg ikke for å gi svar på de spørsmål som konfirmantene fikk.<br /> Likevel tok jeg feil. Jeg kjente ikke Guds fred fordi jeg ikke kjente hans nåde. Ja, både før og etter konfirmasjonen var det tider da jeg følte at jeg var en fredløs og som ikke kunne være trygg noe sted. Jeg husker at en tanke stod så levende for meg da jeg skulle dra ut fra hjemmet: “Nå har du alt du behøver som utrustning for dette livet. Det har dine foreldre sørget for. Men du mangler en ting: Fred med Gud. Når du har fått den, kan du trygt reise til verdens ende.”<br /> I denne tilstand reiste jeg til Kristiania der jeg fikk post og ble et år. Her vokste min uro. Jeg søkte ikke venner, da jeg ikke kunne være med i det verdslige lag. Ofte måtte jeg på kne for Gud, særlig når jeg gikk til hvile om kvelden. Likevel hadde jeg liten tro på at det ville hjelpe. Det var bare den indre nød som tvang meg til det. <br /> Først da jeg et år senere kom hjem til mitt fødested, lykkes det Herren å få meg til å søke ham. Og da fant jeg min frelser. Nå behøvde jeg ikke å be til ham som til en ukjent Gud, men til min kjære far i Kristus Jesus. <br /> Nest etter Gud hadde min eldre bror Johannes mest innflytelse på denne forandring i mitt liv. Siden denne tid har jeg i ca. 6 år vært tilsatt i handelen i Mandal. Men jeg dugde visst ikke til å være kjøpmann, selv om jeg kunne brukes som handelsbetjent. Min lyst lå ikke her, og dessuten skaffet handelslivet meg mye nød og mange bekymringer. Og de måtte tjene til å føre meg inn i bønn til Gud. Under disse omstendigheter var det min eneste utvei. <br /> Mine fristunder var mye opptatt. I 3 år var jeg lærer ved en søndagsskole. I tillegg kom litt virksomhet for Guds rikes sak både i byen og rundt om på landet, ettersom mine evner strakk til. Det største blant disse ytre ting er likevel det at jeg eidde og eier mine kristne brødre og søstres kjærlighet og tillit. Og jeg føler meg ett med dem, så jeg vil sent glemme det kjære Mandal.<br /> I nesten hele denne tiden lå det i mitt hjerte en dyp og sterk lengsel etter å bli misjonær. men så lenge det var så små utsikter til å realisere min plan, skjulte jeg mine tanker godt. To ting var mest fremtredende ved mitt misjonskall. På den ene side var det hedningenes nød som drog meg, og på den andre side fant jeg ikke fred i å leve rolig hjemme. <br /> Det som som om jeg ble nektet å slå meg til ro i mitt hjemland. Gjennom alt dette bad jeg til Gud at han ville finne en utvei slik at jeg en gang kom ut på misjonsmarken hvis det kunne bli til hans navns ære og til gagn for meg og hedningene. <br /> Når Gud nå i det siste har ordnet det slik at jeg kanskje snart er i Kina som et vitne for ham, da måtte jeg være meget vantro om jeg ikke hadde den tillit til Herren at det skal bli til ære for hans navn. <br /> Jeg kan i den forbindelse ikke unnlate å bemerke at et års tid etter at jeg var komme til liv i Gud, ble også min kjære broder Seyffarth vakt, og vi skal reise sammen til Kina. Fra den stund har vi sluttet vennskapspakt og styrket hverandre, også med hensyn til vårt misjonskall. <br /> Sist vinter var jeg 4 måneder i Kristiania for å tilegne meg noen smuler av legevitenskapen ved Rikshospitalet og ved lesning. <br /> Når jeg nå er i ferd med å forlate mitt hjem, mitt land og folk og mye kjært i gamle Norge, da er det mange tanker i min sjel. Blant disse er det en som fortjener liv og vekst: Om jeg hadde langt mer kjærlighet, begavelse, kunnskap, erfaring og styrke enn jeg har, da ville jeg med glede ofre det der ute for Jesus. Og når jeg nå synes at det er meget lite av alt dette hos meg, og Gud likevel kan bruke meg, da ser jeg det som en særlig nåde av ham. han vil selv gjøre meg til sin røst, som for ham og mine søsken i troen her hjemme kan rope ut et godt budskap til dem som sitter i mørke og dødsskygge i Kina.”<br /> - Johnsen døde i Hankow 6. aug. 1893. han var 24 år då han kom til Kina, frå Mandal. han vaks opp i ein truande heim i ein velståande skipsførarheim. Barndomstida var god, og han til realskuleeksamen 15 år gamal. Men kom ikkje til personleg gudsliv før 2 år etter. Det var lengsel og uro og kamp. Eit år var han i Oslo, men kom heim att og var ulukkeleg. Ein eldre bror, Johannes, hjelpet han, og han fekk fred i sjela. Seyffarth var også kristen då og dei blei vener. Tanken om å bli misjonær vakna. Johnsen var handelsbetjent i Mandal og var med i søndsagsskole og anna kristent arbeid. Men han sa aldri noko om misjonærtankane til andre enn Seyffarth. Då Kinaforbundet vart skipa, vart det sjølvsagt å gå inn der. Det kjende han som Herren si leiing, og han måtte være meget vantro” om han ikkje nytta høve nå. Herren ville leia han vidare. Livet som misjonær vart kort, men det vart til Guds ære, skriv Handeland - “ikke mindt ved en tidlig grav i fremmed land, den første i Kinaforbundets arbeide der ute”. <br /> <br /> - Johnsen og Gjertine saman med Brandtzæg var dei første som kom til Kina i 1891 og skulle finna arbeidsplass for norsk misjon. <br /><br /> - Våren og sumaren 1893 var misjonsheimen i Hankow ferdig, ein stor bygning på 2 etasjer. Gjertine og Ludvig Johnsen fekk ei dotter, Lilly, og alt såg lyst ut for den norske kolonien.Nils Dybdal-Holthehttp://www.blogger.com/profile/10376439942452015799noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3506491809904454076.post-78799121240390717812007-05-04T07:04:00.000-07:002007-05-04T07:11:45.826-07:0012. Andreas Fleischer<span style="font-weight:bold;">12. Misjonær Fleischer.<br /><br /></span><br /> 9. sept. 1904 stevnet båten ”Montebello” ut Oslo-fjorden. Om bord satt cand. theol Andreas Fleischer fra Trøndelag – med kurs for Kina. Det skulle gå nesten åtte år før han igjen satte foten på norsk jord, åtte meget begivenhetsrike år! Vi vil følge ham gjennom høydepunktene i denne tida – og senere.<br /> Først må vi imidlertid gå tilbake i tid og få med oss opptakten til det som hendte. Det danner også bakgrunn og kulisser til hans ungdomsliv. (Jeg skriver dette på bokmål ettersom det er en del sitat fra brev etc. som er på bokmål. Slik blir ikke den språklige stilen brutt.)<br /><br />Slekt og familie<br /><br /> Andreas Fleischer er født 5. nov. 1878 i Hegra, Stjørdal. Faren var sokneprest Carl Edvard Fleischer (1843-1885), prest i Bjørnør i Nidaros bispedømme og drukna på hjemreis fra osen annekskirke Allehelgens søndag 1. nov. 1885. Mor hans, Johanne Sofie f. Fergstad 1850 døde i 1926. da mannen døde satt hun igjen med to gutter, Andreas og Carl. Den siste ble offiser og kjent general, bl. a. I Nord-Norge. <br /> Andreas vokste opp i Trondheim, tok studenteksamen i 1896 og var ferdig teolog i Oslo i 1902 og tok praktikum året etter. 20. sept. 1903 ble han ordinert i Trondheim av biskop Skard. Fleischer ble engasjert av NMS som reisetaler i denne tiden. Tanken var nok å møte misjonsfolket før han drog ut som misjonær. Målet var tidlig Kina. Han ble gift med Petra Amalie Margreta Ulsaker f. i Skedsmo i 1881.<br /> På folkemunne har det gått en historie om hvordan Fleischer og Petra Ulsaker møtte hverandre og ble gift. Som reisetaler for misjonen kom han også til Vikedal i Ryfylke og bodde i prestegarden. Fra 1884 til 1913 var Johan Svendsen Ulsaker fra Hemsedal prest i Vikedal. Han var gift med Martha Marie Amble, datter til Chr. Amble som reiste som taler for NMS. Ulsaker hadde fem barn, bl. a. tre døtre. Mens Fleischer var i Vikedal, skal han ha sett ekstra godt på den ene, men fikk ikke anledning til å ordne saken før han måtte reise til Kina – der behøvde misjonen folk. Så blir det fortalt at Fleischer ikke kunne glemme jenta i Vikedal, og satte seg ned og skrev frierbrev til Norge. Han fikk ”ja” og saken utviklet seg videre i rett retning – vi skal komme tilbake til denne ”retning” senere. <br /> Petra Ulsaker er f. 28. juni 1881, tok middelskoleeksamen 1898, ble utdannet sykepleierske og gikk på misjonsskole i London i 1906. Dette var trolig C.I.M.s skole for kvinner (Kina Innlandmisjon). I løpet av våren eller sommeren 1907 kom hun så til Kina og begynte på språkstudium der. <br /> 1. februar 1908 kom så det store øyeblikk da Petra fikk ”følge (Andreas) frem til brudeskammelen og svare ja for Herrens åsyn”, som hun skrev til Fleischer en gang i 1906 eller 07. Bryllupet stod på Yiyang stasjon i Hunan. Far hennes har ført inn bryllupet i kirkeboka i Vikedal på samme dato. <br /> Men før dette skjedde, hadde de to unge brevvekslet i omkring tre år. Her får vi et ganske levende inntrykk av hvorledes misjonærlivet var i denne pionertida. Vi har 9 brev fra A. Fleischer til Petra Ulsaker og ett brev fra henne til ham. De utgjør en viktig og god dokumentasjon på misjonsarbeidet i Kina i denne tida. Flere trekk likner på eller er identiske med det norske misjonærer opplevde litt lenger nord i Kina på samme tid, Kinamisjonsforbundets misjonærer i Hubei og Henan.<br /><br /> ”Kjærlighetsbrev”<br /> Petra hadde skrevet til ham 15. mars 1905. Der hadde hun skrevet ”sjelfulle tanker og alle de sterke, gode ord”, som var til oppmuntring for ham. Posten tok lang tid i de dager, og først to måneder senere svarer han.<br /> Det første brevet vi har er datert 23. mai 1905 i Changsha. Han skriver konsekvent ”De” når han tiltaler henne – det skjer gjennom hele perioden. Noe kan nok det skyldes praksis på den tida, det skulle være formelt og høytidelig. Men det indikerer samtidig at de ikke var svært godt kjent med hverandre. Og brevene er i det hele tatt lite preget av ”kjærlighet” i mer moderne forstand av ordet. Alle hans brev er stort sett fortellinger om hans liv og arbeid i Kina, noe som kan gjenspeile hans noe flegmatiske holdning. Og brevene ligger på et ”høyt” nivå – han veksler mellom i hovedsak norsk og ord og uttrykk på engelsk, tysk, fransk og latin. Han kan forklare innholdet i en bok, skrive om teologi? og forklare ord og begreper. Men han legger også sin egen sjel åpen for henne, skriver om tvil og uro, motløshet og tanker om arbeidet. Men ingen direkte kjærlighetserklæringer. Dette første kjente brevet hans kan ikke være det første, men vi vet ikke hvor lenge de har brevvekslet – kanskje et halvt års tid, fra høsten 1904.<br /> I dette første brevet fra mai 1905 skriver han litt om seg selv. Han kjenner seg utslitt, både i hodet, øynene og hele kroppen. Han kan ikke arbeide mer enn to timer om gangen. Det stod i stil til været denne maidagen: ”Ute regner det ustanselig, plask, plask, så den lille gårdsplassen står under vann og det er trøstesløst å gå ut for å få mosjon. For luften er tung og mettet av damp, og man oppnår bare at alt man har på seg blir vått.” Ikke alltid var det lett å være misjonær, verken p.g.a. klimaet eller folket. Han må sitere sin venn pastor Eckhoff som sa at en misjonær måtte kunne ”ta et ryggtak med tilværelsen”. Han eget liv gikk både opp og ned. Han var klar over at en misjonær først og fremst var en sterk mann. Fleischer siterer også en engelsk misjonær som hadde skrevet et sted at ”misjonærens liv består langt mindre i det heltemessige eller helgenmessige enn folk vanligvis mener, og langt mer i ’plod’,” som betyr strev og slit. Selv måtte han lese kinesisk og pugge tegn og repetere lyd ”inntil det går rundt for meg og mine øyne ikke kan mer”. <br /> En annen side ved misjonærlivet var det rent praktiske som byggearbeid og kontakt med myndighetene. Heller ikke det var så lett. De hadde strev med ”å forhandle, prute på priser, kjegle med arbeidsledere?, skjenne på dovne arbeidsfolk, pine mest mulig ut av et spent budsjett, være forretningsfører, byggmester, finansmann, skjønt man ikke har lært noen av delene.” Det er tydelig at den nye misjonæren er noe frustrert over alle oppgavene. Han hadde ikke vært mer en vel ½ år i Kina nå. Men de fleste misjonærer kan nok nikke gjenkjennende til Fleischer skriver om. <br /> Og så kommer spørsmålet om det ”egentlige misjonsarbeidet” – skjer ikke det? Jo, svarer han. Misjonæren preker og underviser og viser hedningene veien til Kristus. Og det har lykkes: ”For tiden har Gotteberg en katekumenklasse på 20, som han tenker å døpe om 3 uker – i alle fall de fleste av dem.” Og han selv – for Fleischer gjort noe av det ”egentlige” arbeidet? ”Og selv jeg, min stakkar,” svarer han, ”har allerede holdt en tale på kinesisk i menighetens forsamling og deltatt i bønnemøter om vekkelse og liv sammen med mine trofaste brødre her.” Noe skjer altså, men han må vedgå at det ”blir kun en forsvinnende liten del av vår tid opptatt med dette direkte. Størsteparten går til strev og slit med forberedelse og forretningsførsel av forskjellig slag”. <br /> Petra kunne nok bli forskrekket av slikt – den ”lille pige”, som hun kaller seg i sitt brev. Og han er klar over at hun neppe ventet ”å få slike utgydelser fra misjonsmarken”. Men han har faktisk ”moro av å la henne titte litt bak kulissene” og se hvordan det egentlig er. Som eksempel på det forteller han om 17. mai i Kina. Dette skriver han jo bare 1 veke etter den, selv om han må ta det i to etapper. <br /> Det var en strålende dag, og tidlig om morgenen hørt han Gottebergs lille 5 års gamle jente synge ”ja, vi elsker”. Men noen fridag ble det ikke for han. Han gikk på skolen som vanlig og hadde engelskundervisning. Elevene var greie, ”og det var ingen sak med så villige elever”. Deretter leste han i evangeliene sammen med sin lærer – det må ha vært den kinesiske bibel de brukte da. Han hadde også en time gymnastikk – og det hadde ikke vært så enkelt i begynnelsen, for ”ingen av dem hadde det minste takt i kroppen”. Om kvelden var han hos en ung kinesisk høyskolelærer, som var med i metodistmisjonen. De var 11 unge menn, og Fleischer talte til dem – ”jeg snakket kinesisk til høyre og engelsk til venstre og følte meg riktig i mitt ess”. Og da han kom hjem dumpet han oppi et ”koselig eggedosislag… hvor vi ble sittende og filosofere over de store fordeler vi hadde ved å være født til verden som nordmenn”. Men i disse maidager i 1905 var det ganske naturlig at de talte om ”fedrelandets fremtidige skjebne” og ba ”for hjemlandet” før de skiltes ved 11–tiden. Og selvsagt mintes han Petra i sin bønn. <br /> Var 17. mai en hyggelig dag, ble dagen etter noe annet. Et ”uhyggelig regnvær” begynte, og ”de første symptomer av den blindhet som jeg nå så vidt er kommet over”. Han klager flere ganger over problem med øynene og han møtte flere problem og han var på Gottebergs katekumenklasse, ”men jeg var for trett til å følge med”. Likevel leste han ennå en time engelsk med evangelisten etter møtet. Først kl. ½ 11 var han ferdig, og da var han ”for trett til å få sove”. Det virker som om han stadig går trett og nedslitt denne første tida og skriver: ”Maktesløsheten, maktesløsheten støter en på i alt arbeid her på å bygge den allmektige Guds kirke!” Han har gløden og iveren for Guds sak, men oppdager mer og mer av sin egen begrensning. Så får han glede seg over at det skjer store ting andre steder i verden. Petra har sendt en artikkel om vekkelsen i Norge – det må særlig være vekkelsen i Calmeyergatens misjonshus ved Albert Lunde som var nettopp dette året. Og han har hørt om vekkelse i England, særlig Wales. Der stod den unge Evan Robert og forkynte. Men Fleischer er sikker på at vekkelsen vil komme. ”I den anledning var det ogsaa at vore evangelister og nærmeste venner her samles daglig til bønnemøte i middagsstunden foruten morgen og kveldsmøtene. Og vekkelsen kommer sikkert, når vi bare er utholdende i bønn, og faste i tro.”<br /> Og før Fleischer slutter dette lange brevet, kommer han med en interessant opplysning. Han har hørt rykte om at den gamle kinamisjonsveteranen Hudson Taylor skal komme på besøk. Han grunnla Kina Innlandmisjon og hadde som mål at alle provinser i Kina måtte få misjonærer. Den siste provinsen som ble åpnet for misjon, var nettopp Hunan der Fleischer nå var. H. Taylor mente hans livsverk over slutt med det – han var over 70 år gammel. Men han ønsket å få se den menigheten som vokste fram i denne del av landet også. Og han fikk virkelig sitt ønske oppfylt. Fleischer skriver ikke noe om dette, men Taylor døde i Changsha, provinshovedstaden i Hunan samme år. Hans siste reis gikk til den siste provins i Kina som ble åpnet for evangeliet!<br /><br /> Brev nr. 2<br /> Om sommeren 1905 var Fleischer en tur på sommerfjellet Kuling. Her skrev han til Petra 15. juli. Han hadde hatt liten tro på at misjonærene skulle bruke tid på en slik ferie. Men etter noen måneders slit og strev som misjonær, begynte han å forstå hvor viktig det var. Derfor måtte han ”strekke våpen”, sier han. Han føler seg nå nærmest til klassen ”kvinder og børn” – ”med skam at sige”. Han hadde både hørt og sett hvor viktig det var å komme en tur opp på fjellet noen uker og hvile ut. Mye kan forandre seg med erfaringen. <br /> Arnetvedt var reist helt til Japan ”for å prøve å få helsebot”, og Fleischer har nok hatt til til å slå følge: ”Hvor interessant at skulle få komme til Japan nettopp nu.” Men Arnetvedt var nå ”gammel og meget tunghørt” så han fikk trolig ikke mye utbytte av turen. Men de behøvde ham sårt – ”han er den eneste gamle praktikus mellom oss norske misjonærer her ute.” <br /> De gikk om bord i en japansk dampbåt i Changsha 24. juni og nøydde seg med kinesisk førsteplass på grunn av økonomien. Der var billig. Fru Gotteberg med barna og Anna Gerhardsen var med på turen. Den siste hadde en ”ustyrlig mengde bagasje med” – hun skulle holde bryllup noen uker senere. Flere andre misjonærer var også med på turen – amerikanske. Etter et døgn var de i Hankow og Fleischer fikk oppleve flere vansker i Kina. For der hadde de ”selvfølgelig” andre penger enn i Changsha og oppe på Kuling var det atter andre penger. Dette skapte vansker i vekslingen. En annen vanske var varmen – den var nå 37 ½ grad C. – som var legemstemperaturen. Nå leidde han en rickshamann til å trekke seg – ”skjønt jeg følte samvittighetnag”. Som en sterk ung mann følte han seg trolig ikke vel ved dette. Dessuten hadde han hørt at slike menn bare levde 5 år i jobben – så hardt var livet. <br /> Fra Kiukiang ble de først båret i bærestol ca. 2 norske mil over sletta og deretter ca. 1 norsk mil oppover fjellet hele 3500 fot opp (11-1200 meter) ei steintrapp. De kunne se Yangtse-elva nedafor og noen mindre innsjøer ”som det røde gull i aftensolen”. <br /> Endelig kom de opp til feriefjellet Kuling, ”en fredelig grønn dal med den ene vakre stenvilla ved siden av den andre, som en bedre liten idyllisk engelsk landsby”. Her hadde flere misjonsselskaper fra andre land sine ferieplasser. Nordmennene hadde også bygt sitt hus: ”Det norske hus var vel kjendt, oppe i lien en stor monumental bygning af huggen sten med stor træveranda foran baade ovenpaa og nedenunder. Men saa er den ogsaa beregnet paa 8 familier, bygget for hele missionen, medens de andre missioners missionærer, - de rige englendere og amerikanere -, har for en stor del hver sine private huse.”<br /> Og mens han sitter her på feriestedet, filosoferer han for Petra om kirken og misjonen og lekmannsarbeidet. Her viser han at han har et fast kirkelig ståsted. Kirken har nok ingen misjonsorganisasjon. Arbeidet tar lekfolket seg av i foreninger m.m. ” Men ellers gjør vore præster gjennomgaaende et godt arbeide. Det viser særlig den megen vækkelse, som vor kirke er velsignet med; for hvor meget den end kan være fremkaldt ved lægmænd, har den altid som sin uomgjengelige forudsætning det solide arbeide som fra søndag til søndag gjøres af præsterne ved konfirmandundervisning og fra prækestol. Det er den af dem udsaaede sæd, som indhøstes. Og saanings-arbeidet er meget vanskeligere og betydeligere end indhøstningsarbeidet. Dessuden er jo vore lægpredikanter gjennemgaaende prestenes elever og kirkens børn. Det arbeide som i Norge gjøres af andre kirkesamfund, er jo aldeles forsvinnende i sammenl. med Statskirkens. Og det norske folk er jo et gjennem kristent folk; om det end vistnok staar tilbage for de britiske folk, særlig det vælske og det skotske folk, staar det dog aldeles over ethvert andet folk i kristelig bevægethed og kristeligt arbeide, særlig missionsarbeidet.”<br /> Han sidestiller ikke lekpredikantene med prestene. Og kirkens misjon i Norge er NMS og Madagaskar. Andre selskap er ikke med i tankegangen her: ”Den norske kirke har jo netop bevist sin umaadelige livskraft ved det storartede missionsarbeide, den har faat gjøre , særlig paa Madagaskar, hvor den har faat optage i kirkesamfundet indtil 1/10 af samtlige, som det aar blev vundne av hedningekristne. Hans (=Meegs) polemik mod Missionselskabets krav paa at være kirkelig mission (er) spidsfindig og latterlig, aldenstund, - som han selv siger, - missionsarbeidet hjemme vesentlig ledes og bæres af prestene, og udsendingene er ordineret af kirkens biskop som kirkens prester og opretter lutherske datterkirker i hedningeland.” Fleischer taler her trolig om Martin J. Meeg som var misjonær på Madagaskar i 1880-1903 da han gikk av NMS.<br /> I dette brevet gir også Fleischer en vurdering og et sammendrag av en liten bok, ”En kristen” av Hall Caine. Den liker han godt. Han hadde lest den 7 år tidligere, og nå gjorde den sterkt inntrykk på ham. Og til slutt kommer han så vidt inn på Petras stilling. Skulle hun komme ut, ville Gud finne plass til henne. Det er han trygg på. De må ha diskutert om hun kunne få plass som sykesøster – som Petra var. Men nå er Ellen Guldbrandsen kommet ut og har fått frk. Olsens plass, så Petra kunne ikke få den. <br /><br /> Brev nr. 3<br /> Her på fjellet fikk han denne sommeren oppleve et misjonærbryllup for første gang. Selveste Reischelt skulle vies til Anna Gerhardsen fra Mosterhavn i Sunnhordland. Det skjedde 12. august, og Hertzberg var vigselsmann og prest. ”Han opptrådte meget verdig og staselig i norsk prestedrakt.” Det var den ”vesentligste begivenhet på Kuling” denne sommeren. Hertzberg talte over Jes. 28,16. Etter talen sang de ”I bygge skal huset…” – ”med Hartmanns deilige melodi”. Det er den melodi vi har i vår sangbok nå. Fru Hertzberg sang vers to og tre alene ”med sin deilige sølvklare stemme”. Damene ble så båret hjem til deres felles sommerhus mens ”vi mannfolk spaserte”. Og der fortsatte de festen med sang og taler. Fleischer hadde diktet en sang på kinesisk for anledningen ”til den lettsindige melodi: Å kjøre vatten, å kjøre ved.” Dette var ”en rosenrød dag”, skriver han opprømt i sitt tredje brev 4. sept. . <br /> Fire dager senere drog Fleischer og Hertzberg ned fra fjellet, tok båt oppover Chang Jiang-elva (Jang-tze) og kom tilbake til Changsha der han fortsetter brevet. Først 7. sept. får han avslutte brevet og ekspedert det til Norge. Der forteller han om en episode på bymuren i Changsha. En snekker skulle ut av byen for å avslutte en kontrakt om levering av murstein. Men da han kom til bymuren, ble han stanset av vaktene som nektet han å gå ut gjennom porten. De pleide alltid å la misjonærene passere, men ikke hvem som helst. Nå spurte de hvem han var, og han svarte han tilhørte kirken. Men da slo de ham og drog ham inn i barakken. Dette ble faktisk mer enn en episode. Fleischer selv måtte inn i diskusjonen. Han sendte sitt eget navnekort med en tjener for å be soldatene sette snekkeren fri. Men det gikk ikke så glatt. De bare lo hånlig av tjeneren og skjelte ham ut. Først da Fleischer gikk til mandarinen på fremmedkontoret, forandret klimaet seg og snekkeren ble fri. <br /> Måneden etter skulle han reise til Sinhua sammen med Hertzberg for å etablere virksomheten der, som han skriver. De ville plassere en evangelist der samt åpne utsalg for bibeler og traktater. De hadde altså tro på litteraturmisjon og ”innfødte evangelister”. I mellomtida skulle Fleischer være i Yiyang og lære ”den mest elementære legekunnskap”. Det mente han var nyttig. Han ville også skaffe seg kinesiske klær og anlegge hårpisk som kineserne gikk med. <br /> Det ser ut til at han i denne tida har problemer med seg selv og arbeidet – det er ikke noe enestående, men en temmelig felles kristen erfaring. I samme brev skriver han: ”Ikke destomindre falder jeg stadig i fristelse, paa den ene side til modløshed, - det er det almindelige, paa den anden side til overlegenhed. Det er jo ogsaa en lidt vanskelig situation: Naar jeg intet greier, intet udretter eller gegaar feil og dumheder, saa er det min skyld, min gjerning. Men naar jeg virkelig faar udrettet noget, saa er det ene og alene Guds gjerning. – Imidlertid er det noget vidunderlig stort og herligt at være overladt helt og holdent til Gud, at hvile i ham.” <br /> Han er flere ganger inne på at han har det travelt. Dagen etter skulle han tale på kinesisk, det samme skulle han gjøre søndag formiddag – og så engelsk gudstjeneste søndag ettermiddag. Og ennå har han ikke fått tid til å forberede talene. <br /> Men han kan ikke bare tale om seg selv og arbeidet i Kina. Hvorledes går det med Petra? Det opptar ham også. Hun hadde fortalt at hun hadde deltatt på sommerstevner og møter og gleder seg over det. Når skal hun komme ut? Det virker ikke som om de på dette tidspunkt tenker på ekteskap. Han skriver for vagt til det. Han mener hun ikke kommer ut før en gange neste år. ”For øvrig skjønner jeg at Misjonsselskapet gjerne vil se tiden an og se om det snart blir sikre, rolige forhold hjemme, eller om det blir uro og utrygghet, før det påtar seg flere forpliktelser…” Her er det nok usikkerheten omkring bruddet med Sverige i 1905 som er bakgrunn. Mange var usikre på den tid om det kunne bli krig mellom nabolandene. <br /> Selv er han også usikker. Hans eneste rettslige beskyttelse var konsulene, og på den tid hadde de ingen konsul. Penger måtte de også få fra utlandet – og kanskje ville de få beskjed fra NMS at de ikke lenger kunne støtte dem. Så uklart fortonte alt seg for dem i Kina.<br /> <br />Brev nr. 4<br /> Siste dag i oktober er det tid for nytt brev. Han hadde fått brev fra Petra skrevet 9. sept. Og det minte ham om avreisedagen fra Oslo med Montebello. Det var just denne dagen. (Her er ei halv side av brevet uleselig.) Brevet er skrevet i Yiyang. Han hadde nettopp flyttet dit fra Changsha og reist med elvebåt med alt sitt jordiske gods i Kina. Arnetvedt var med som ”reiseleder”. På denne turen har de hatt en interessant samtale om misjonen i Kina. Og her har trolig Fleischer fått et feilaktig inntrykk av Kinamisjonsforbundet. Om Arnetvedt bevisst har vinklet det slik i samtalen eller om det bare er Fleischer som har fått dette inntrykket, er uvisst. Men i sitt brev til Petra gir han en del unøyaktige opplysninger om ikke verre. <br /> Arnetvedt er en meget from gammel mann, sier han med rette. Han er en betydelig kristen tenker og teolog, og han har en mengde merkelige og interessante erfaringer. Derfor var det hyggelig å reise sammen med ham. Arnetvedt var egentlig lærer, men hadde også vært bonde. Så tillegger Fleischer ham æren for å ha stiftet Kinamisjonsforbundet i Bergen ”og reiste så til Kina, skjønt allerede 46 år gammel, for å redde dette forbunds arbeid herute fra undergang. Det gjorde han.”<br /> Dette siste er vel en overdrivelse. Arnetvedt var med å stifte Forbundet, det er sant nok. Men de var flere og Brandtzæg og Rettedal var vel så viktige i dette arbeidet. At han så reddet arbeidet i Kina fra undergang henviser til Brandtzægs hjemreise etter 1 år i Kina og Arnetvedt ble sendt ut som misjonens leder ute. Men det var flere misjonærer i Hubei på det tidspunkt. Men vi skal ikke frata Arnetvedt noe ære for den store innsats han gjorde på dette feltet før han kom til Hunan. Det er likevel tydelig at Fleischer og de andre i Hunan setter ganske stor pris på ham og mener han var en meget dyktig misjonær. <br /> Ordbruken om hans avgang i Forbundet er også tvilsom. Han sier at han sammen med ”Gotteberg og Hertzberg ble sparket ut av forbundet”. NMS sin 50-årshistorie om Kina nevner ikke dette, men Kinamisjonsforbundets historie går inn i saken. Bakgrunnen for at de sluttet er vedtaket i Forbundet om at misjonærene ikke skulle ordineres før utreise, men innvies av misjonens styre, den såkalte ordinasjonsstriden. Noen misjonærer ville ikke bøye seg for vedtaket. Forbundet innkalte til samtalemøte og bad alle utsette evenetuelle avgjørelser til senere. Det ville ikke misjonærene og forlot forbundet. NMS hadde ikke misjon i Kina i 1899/1900 da dette begynte. Men de vetok på generalforsamlingen i 1901 at arbeid skulle påbegynnes i Kina. Det skjedde året etter. Ordet ”sparket ut” virker derfor noe sterkt i sammenhengen.<br /> Planen var at Fleischer nå skulle reise opp til Sinhua der hans stasjon skulle bli. Men det ble ikke lett. Fremmedhatet var stort, språket var vanskelig i forhold til normal-kinesisk og vanskene me då skaffe seg hus viste seg snart. De hadde sendt en kinesisk evangelist opp dit for å rydde vei på en måte. Nå var det kommet et voldsomt anklageskrift mot evangelisten og misjonærene fra amtmannen i Sihua til Fremmedbyrået i Changsha. Det var så sendt til Yiyang. Evangelisten Liu skulle reis opp og ordne saken mens Fleischer ble i Yiyang. Her hadde han morgengudstjeneste 2-3 ganger i veka og reiste så over elva til dr. Nilssens hospitaltomt og lærte litt medisin. Det ville komme vel med i arbeidet senere. Denne tomten er det senere Taohwalun der sykehuset ble reist. <br /> Fleischer har mye godt å si om fru Hertzberg. Hun er en ypperlig lærerinne og gjør et godt arbeid blant kvinnene. ”Hun går omkring som en lysengel mellom de med klumpfot og for det meste avstumpede og ’naturlig’ utseende kineserkvinner. Hun leser engelsk med de store guttene, lærer dem og evangelisten å spille orgel, hun besøker syke, og hun er en god husmor og en kjærlig mor mot sin lille Gerhard. Samtidig er hun en vel så flink ”kineser” som oss menn som har langt mer tid og anledning til studium.” Og Fleischer kjente denne kvinnen fra før, de var faktisk artiumskamerater fra Trondheim i 1896. Som jente hette hun Øverland. <br /> I Yiyang var det et kapell med sitteplass til 3-400 mennesker, men det hadde hendt at 600 hadde presset seg sammen der. Dette forteller at arbeidet var godt i gang og interessen stor. Det så med andre ord lyst for misjonen i denne begynnerfasen. I tilleg planla de hospitalet. Grunnen var kjøpt og dr. Nilssen hadde 30 mann i arbeid. De arbeidet på en familienbolig til Nilssen. På denne tida bodde Nilssen i en kjøkkenbolig og holdt poliklinikk i portrommet. Fleischer klager over at arbeidet går seint, både fordi folket var uvant med arbeidet og hadde en tendens til å fuske. Men han gleder seg: de kommer inn under ordets hørelse. Nilssen samler dem til andakt hver morgen og Fleischer får også tale til dem noen ganger. De hørte godt etter, sier han, og de forstod ham. Og det er godt at Ordet har fritt løp, for Yiyang var tidligere et rent røverhull. Allrede nå var det forandring blant folk, det sa også de kinesiske øvrighetspersoner. Men han har sett mye usedelighet med derav følgende syfilis. <br /> Dagen etter skal han og Hertzberg sammen med en evangelist reise oppover til Anhua og Sinhua. Han er nok en smule redd, for der er en ”sterkt fremmedfiendtlig og opphisset stemning i Sinhua”. Men problemene tårnet seg opp. Man ville forandre leiekontrakten og deretter ble den oppsagt. Det kom anklage fra amtmannen om fusk og bedrageri og saken kom opp for fremmedbyrået. Midt opp i alt dette sendte Gotteberg om et skarpt angrep på misjonærene i Changshas offisielle dagsavis fra ingen ringere enn Hunans provinsguvernør. Det så virkelig mørkt ut i misjonens begynnerfase her oppe. Noen øvrighetspersoner anbefalte at de ikke reiste opp til Sinhua slik situasjonen var. Men Fleischer kunne ikke godta det. De anbefalte seg i Guds omsorg og vennenes forbønn og reiste. I tillegg kom det vanskelige språket i Sinhua-distriktet. Han kommer tilbake til det flere ganger. <br /> Med det siste brevet hadde Petra sendt ein svensk sang som hun sjev hadde satt melodi til: ”Genom lidande.” Han satte pris på den og skriver: ”Den er meget vakker og så karakteristisk i den reneste moll!” Og så håper han at han skal få høre henne selv synge den om et års tid! <br /> Nettopp på denne tid skulle to nye misjonærer komme til Kina, sykesøstrene Emilie Caspersen og Dorthea Guldbrandsen. Da var det meningen at han skulle reise ned til Hankow og følge dem til misjonsfeltet. Til Hankow kunne de reiste med båt fra Shanghai, men resten av veien var mer komplisert ser det ut til. Og dermed er brevskrivningen slutt for denne gang.<br /><br />November 1905<br /> Det femte brevet er skrevet 22. nov. 1905. Da har han fått to brev fra Petra – ett til hans fødselsdag 5. nov. – da var han 27 år ? Hun hadde også sendt brev til ham 30.sept. I tillegg hadde hun sendt ham et bilde, men det hadde han ikke fått. Han frykter det er kommet bort på veien. Det var ikke uvanlig da kineserne samlet på utenlandske bilder. Det kan se ut som om han aldri fikk dette bildet, og at han derfor ble overrasket da hun kom til Kina – det skal vi se på senere. <br /> Nå hadde han og Hetzberg vært i Sinhua og selv følt på kroppen den motstand mot kristendommen som var i byen. Generalen som var ansvarlig for deres sikkethet sendte med dem 5 soldater med denne beskjeden: ”Nå skal jeg ofre flittig til mine avguder, for at de kan bringe de to ”muh-ser” hurtig og sikkert tilbake hit. Kommer de så vel tilbake,skal dere også få en pen belønning. Men tilstøter det dem noe, skal dere miste hodet!”<br /> Det var klart og grei ordre. Og vi skal unders over at de kom vel tilbake. Og Fleischer kommenterer det slik: ”Det var rene ord for penegne, som man sier i min by, Trondhjem.” Her peker Fleischer på et forhold innen det kinesiske militærvesen og forteller om noe han har hørt av de andre misjonærene. Hvis soldatene viste for mye fortrolighet med utlendinger, kunne de risikere straff og sette forfremmelsen i fare for seg selv. Den første general som Arnetvedt hadde hatt med å gjøre i Yiyang hadde handlet slik: Han kommanderte noen soldater til å beskytte Arnetvedt og misjonsstasjonen. Når soldatene kom tilbake til brakka, fikk de pisk på bare ryggen. <br /> General Steen som Fleischer hadde med å gjøre var ikke slik. Han var nærmere 60 år ”en gammel blid, bondeaktig mann”. Han var en virkelig venn. Han satte ikke pris på evangeliet og likte ikke at de prekte for ham. Han kom ofte på besøk, og Fleischer kunne ikke forstå grunnen til det. Han hadde ingen fordel av det og de hadde vanskelig for å snakke med han, for han brukte en vanskelig dialekt. Misjonæren hadde ofte undret seg over ”hvor meget godt og solid der dog også kan være hos disse gamle hedninger”. De tilbad sine guder, ”latterlige tre-og stenfigurer. Deres interesser er penger og makt. Men de lever i en bestandig frykt for sine overmenn, for djevler og demoner og for døden.Etter døden er det intet håp, og samtidig har de en nokså klar forestilling om at deres hode ofte sitter løst på deres skuldre. Men tross alt dette er de vennlige, hjelpsomme og slett ikke upålitelige – mer enn ofte kristne mennesker hjemme viser seg å være det. Dette har jeg ikke sjelden undret meg på.”<br /> Misjonæren fikk altså erfaringer og opplevelser som han slett ikke hadde ventet midt i hedenskapet. Ja, hedenskapet var ikke slik han hadde forestilt seg i alle detaljer. Og han så mer: ”Likeså har jeg her flere ganger mødt noen unge mennesker, - rene, fine sjeler, som foraktet lasten og urenheten, men ikke kjente frelsen. Den naturlige åpenbaring har ikke så lite å si, og der er meget i det som de gamle dogmatikerne talte om som en ’anima naturaliter Christiana’.” – Men på tross av denne naturlige kunnskap om Gud og livet, var det også en annen side ved folket: ”Men håpløse, veke og udugelige er nå kineserne da, som alle ukristne folk, til tross for at deres kultur på visse måter kanskje står høyere enn vår.” Han er så ny i landet ennå at noe av den negative karakteristikken nok kan skyldes det. <br /> Landet hadde en befolkning på 400 millioner, men de ble styrt av et folk på 8 millioner – manchuene. Og landet ble styrt av en gammel kvinne. ”De forakter henne og setter henne meget lavt.” Her henviser han til dronning (keiserinne) Dette var enkekeiserinnen Tze Hsi d. 1908, enehersker fra 1881 med få avbrudd. Det var ikke alltid lett for verken kinesere eller utlendinger i denne perioden. ”De søker alskens knep og fanteri for å hindre utlendingenes, og da særlig misjonen å komme inn i Kina. Men resultatet er bare at den for hver dag gjør nye framskritt og kineserne lider nye ydmykelser.” <br /> En av dem var at den gamle kvinnen opphevet det gamle eksamenssystemet i Kina og innførte nye skoler etter vesterlandsk vis. Det betydde også brudd med ”den årtusen gamle kulturbasis”. Fleischer ser nok faren ved det og siterer en kinesisk avis: ”Vi 400 mill. kinesere er bare 400 mil. svin.” <br /> Han er opptatt av vanskelighetene i Sinhua: Der ”står nå er mektig aristokrati samlet mot vår misjon. de er støttet av en meget innflytelsesrik mann, Wei-Gwan-dao, forhenværende visekonge i Nanking, og av selveste Hunans provinsguvernør. Vi er representanter for et lite fattig land, som bare har litt over 1/10 av Hunans innbyggertall. Også på grunn av de politiske forhold var det et spent forhold. Det var den svenske konsul i Shanghai som hadde ordnet ”våre interesser” – men nå var bruddet med Sverige et faktum.<br /> Likevel hadde det gått godt til nå. Motstanderne hadde fortetatt et ”tilbaketog” i en dagsavis, og magistraten i Sinhua var meget vennlig. Han sendte til og med kaffe og syltet frukt til misjonærene! Heller ikke møtte de motstand mer mot at de leidde et hus. <br /> Sent om kvelden fortsetter han brevet. Nå hadde han fått nytt brev fra Petra – og han skryter av henne: ”Ja, De er en energisk, prektig representant for den frie noble nordiske kvinne, som med sin viljestyrke og sjelerenhet, sitt lyse smil og sine stjerneklare øyne er den beste lignelse for begrepet Guds engler vi har her i verden.De er ikke redd for å gå livets synd og nød inn på livet i all dens hæslighet og frastøtende simpelhet.” <br /> Det var store ord fra en mann til en kvinne – og ser kanskje litt romantiske ut. Er de skrevet for å vinne henne? Men han mener det nok – for ”det må da heller ikke en misjonær være”. Men det var likevel noe spesielt med Petra: ”Jeg tror som De, at Gud virkelig ganske særlig har kalt og utrustet Dem til denne store og ansvarsfulle gjerning.” <br /> Fleischer har lært at misjonærgjerningen krever mye på alle vis. Og selv føler han seg nok uskikket: ”Jeg, min stakkar, er nå av trening og disposisjon nærmest bokorm, og dette kan være bra nok om man orker å studere de 18 timer, eller ennå bedre de 22 timer i døgnet. For menn med ’scholarship’ og åndsdannelse behøves i høyeste grad i misjonsarbeidet her. Men jeg synes til min sorg at arbeidskraften er snever, og at studium dessuten her er nytteløst når det ikke er forenet med en praktisk hånd og organisasjonsevne.”<br /> Hjemme hadde både han og Hertzberg vært med å arrangere og organisere arbeid, ”men her er vi begge nærmest idioter, dog jeg naturligvis i meget høyere grad enn han”. Vi møter hans beskjedenhet flere ganger slik som her: andre er bedre enn han. <br /><br /><br />På kinesisk husbåt – brev nr. 6.<br /> Et interessant brev fra Fleischer er datert 1. jan. 1906. Da er han på kinesisk husbåt på Dong-dung-sjøen på vei til Hankow (Wuhan) for å møte to nye misjonærer. Da hadde han god tid, og han har tid til å filosofere og fortelle.<br /> Han er enig i at Petra må til London for å lære språk, selv om storbyen kan ”bringe en liden pige til at græde af hjemve”. Så sammenlikner han med norske byer: Oslo er i forhold til Stavanger som en port ut i verden. Slik er London i forhold til Oslo en port ut i den store, vide verden. Et opphold der vil gjøre overgangen til Kina mindre brå. Han gir henne et par adresser der hun kan få hjelp, bl.a. i Kina Innlandmisjon. <br /> Men så kommer et interessant avsnitt. Det gjelder spørsmålet om kvinna kan tale Guds ord offentlig. I Misjonsselskapet hadde det vært debatt om ”kvinnesaka” før, og to år tidligere hadde kvinnene fått stemmerett i NMS. Om dette teller med i det Fleischer skriver, er uvisst.<br /> Petra Ulsaker har tydelig nok vist at hun mente kvinnene kunne tale offentlig. Han skriver: Når hun er kommet hjem fra England, ”vil De vel så reise og preke litt. De har jo ikke følt Dem så svært bunden av det beryktede ord av Paulus i 1. Kor. 14,33-35.” Og vi vet at hun var med på møter før dette, bl.a. i Vikedal i 1904 der hun var sammen med Sven Foldøen i en vekkelse. Dette kjente nok misjonæren til, og trolig har han forstått at hun var viljesterk nok til å sette det gjennom. <br /> For han skriver: ”Det gjør De også rett i.” Her viser faktisk teologen Fleischer at han avviker fra svært mange kristne i synet på kvinnelige talere i begynnelsen av hundreåret. Begge står faktisk nærmere for eksempel Frelsesarmeen enn den norske kyrke i dette. Og det stemmer med den attesten begge fikk da han gikk av som biskop. I festskriftet ”Såkorn av Guds ord” til ham i 1949 er det en kort biografi. Her er skrevet: ”Parti og organisasjonsgrenser ansa dei lite.” Han har ei kort forklaring på Paulus sine ord om kvinna, uten å gå i dybden. <br /><br /><br />Brev nr. 7 – februar 1906. <br /> 7. februar 1906 er Fleischer i Changsha, og skriver brev. Han er noe deprimert, og dette har med Petra å gjøre. Han har nettopp fått brev fra henne. ”Deri bringer De meg den sørgelige nyhet at De iallfall ikke før om to år, kanskje aldri – kommer du på misjonsmarken.” Dette sørgelige har nok ikke bare med at misjonen skal muligens miste en medarbeider. Her gjelder det enda mer forholdet mellom de to. Om hun ikke kommer ut, vil han kanskje også miste henne. Han har ennå 6-7 år igjen i Kina etter vanlige perioder på 8 år. <br /> Og årsaken? ”Dette beklagelige forhold skal altså skyldes selskapets miserable økonomi.” 1905 og 1906 var vanskelige år for NMS – det kan for en del henge sammen med de urolige politiske forhold i 1905 da Norge blie fritt fra Sverige og fikk egen konge. Og dette er Fleischer klar over og setter sitt håp til at det snart vil gå over: ”Jeg kan ikke tro annet enn at det vil rette på seg snart.” Og årsaken er nettopp nye politiske signaler: ”Nå er jo, Guds skje lov, det trykk som så tungt har hvilet over landet hele forrige år, fjernet på den mest fullstendige og glimrende måte. Og den takknemmelighet og pris som jubles ut i alle blader hjemme, må vel også gi seg utslag i gjerning.” Her tenker han åpenbart på større giverglede og kollekter til misjonen – nå må gavene ”strømme inn rikere enn noensinne”. Men misjonen for Fleischer er først og fremst NMS - ”som jo er det norske folks store og vesentlige innsats i verdenslivet”. <br /> Dette måtte jo føre til at Petra Ulsaker kom ut som misjonær! Og så kommer han med et meget sterkt argument for at hun skal ut til Kina – vi må bare undre oss over hvordan det har virket inn på en ungdom på 27 år. Han skriver: ”Og dessuten, er De, som jeg har fått inntrykk av, en av Guds utvalgte redskaper, som har fått en bestemt gjerning å gjøre i verden.” <br /> Dette bruker han så til å styrke sin og hennes tro på at pengene vil komme: ”så må jeg også tro at de usle penger, som kun er det uunnværlige arbeidsmiddel, nok alltid vil komme til veie i rette tid.” Men han innrømmer at denne rette tid er det bare Gud som kjenner og kan bestemme. <br /> I denne sammenheng –stadig med tanke på Petras utreise – kommer han med noen krypiske uttalelser. Tolkingen vår er ikke sikker, men hva ellers kan det bety? La oss lese avsnittet: ”For øvrig kunne der jo også tenkes en annen ordning, som har været anatydet for meg av mine venner herute, hvorved deres utreise visstnok ville kunne fremskyndes atskillig; - Dersom De ville akseptere den ordning, - men så vel forholdene herute ialminnelighet som spesielt forholdene på den meg anviste plass og også rent personlige forhold forhindrer meg fra foreløpig nærmere å omtale denne utvei.” <br /> Hva betyr dette? <br /> Det er sannsynlig at han tenker på ekteskap. Det er lite og ingen ting som tyder på at han allerede har fridd til henne. Men han har det i tanken. De andre misjonærene har trolig sagt at misjonen sender ut vordende misjonærhustruer, og det må de skaffe midler til. Hvis han ikke ennå har fridd til henne, tar han altså forbehold om at huns varer ja. Men ennå kan det ikke skje, for hus er ennå ikke bygt ut i Sinhua. Hva han sikter til med "rent personlige forhold” er mer vanskelig å forstå.<br /> Nettopp på denne tiden fikk Petras far, prost Ullsaker, et nytt kall som prest i Enebakk. Han tok ikke imot det, men ble værende i Vikedal til sin dødsdag. Det visste ikke Fleischer da, og gratulerte henne med farens nye stilling. <br /> En annen vanskelig sak han må fortelle Petra om, er uro og motstand mot misjonen. Denne gang var det i Lienchow i Kantonprovinsen der 5 amerikanske misjonærer var myrdet på en grusom måte. Dette var sør for Hunanprovinsen. Også i Shanghai var det uro, særlig med agitasjon mot Amerika, det hang sammen med amerikansk politikk og ”utelukkelsesloven” som USA ikke ville forandre. I Hunan var det ikke minst problemer oppover Tse-dalen som førte opp til Sinhua.<br /> Han fortsetter brevet 8. februar ettersom kl. var over 12 da han avsluttet brevet kvelden før. Da forteller han om huset de hadde leiet i Sinhua, men som det ble problemer med. Fremmedbyrået lovet da å leie dem et hus og en evangelist ble sendt opp. Magistraten var imidlertid uvillig og skrev at stemningen der oppe var sterk mot utlendingene. De som reiste dit opp, ville utvilsomt bli drept. Det hadde vært flere henrettelser og mandariner var avsatt. Alt dette skjedde mens Fleischer var i Hankow.<br /> Gotteberg ble ikke imponert av alt dette, skriver Fleischer. Til slutt kalte de sammen et råd av de mest innflytelsesrike menn i byen, og magistraten leste opp fremmedbyråets brev om at de skulle skaffe Fleischer hus. Ifølge Kinas traktater med utlandet hadde faktisk utlendingene rett til å slå seg ned i byen. <br /> Resultatet ble at Magistraten brukte et barnehjemsfond til å kjøpe et shus som han så leidde ut til Fleischer og misjonen. Hertzberg satte huset i stand og ordnet med leien. Fleischer skulle faktisk reise oppover samme dag ”eller i morgen” for å slå seg ned der. Stemningen var nå forandret, selv om lederne i byen var forarget fordi de var blitt ydmyket og hadde tapt ansikt. <br /> Det var ikke postgang til Sinhua, men brev ble likevel sendt – trolig ved tjenere som kurer. Gotteberg hadde nå bygt et ”prektig hus” for to familier i Changsha. Gotteberg hadde sagt at den ene leiligheten skulle bli hans når han om noen år kom dit ned for å lede preste-og evangelistutdannelsen. Dette var altså bestemt så tidlig, og det taler for at de så på Fleischer som en dyktig mann. Likevel har han sien reservasjoner: Først om han kunne se seg istand til det – her tenker han vel på om han var dyktig nok og hadde evner til det. Det er den ydmyke Fleischer vi møter her. Det andre gjelder økonomien. Han er nok redd for at den sparsomme lønnen han får som misjonær ikke vil strekke til i en større by som Changsha – ”et kultursentrum med representasjonsplikter – og derav følgende utgifter både ovrefor de mange utlendinger og de mange høyt dannede og velstående kinesere”. <br /> Han ber om unnskyldning for dette brevet som han selv synest er rotet og uklart. Men det kommer av , sier han, at ”den som skriver det, også er uklar og rotet, og verken vet hva han vil eller vil hva han kan”. Han sier ikke hva han sikter til her. Vi kan bare gjette oss til svaret. Og mon ikke han avslutter brevet her med de samme tanker han hadde da han begynte å skrive dagen før? Det kan med andre ord være spørsmålet om å fri til Petra han er i villrede om. Det ser ikke ut til at han tviler på at han skal be henne blir hans hustru, men det er tidspunktet som er vanskelig. Og kanskje han har litt tvil også – han kjenner henne ikke så veldig godt – hvis det er sant at han har forvekslet hennes navn med søsteren. Derfor kommer trolig siste setning på denne måten: ”Men jeg vil kun hva jeg skal, og det viser Gud meg fra dag til dag, og gir til like evnen og kraften til å gjøre hans vilje.” Så bøyer han seg for Guds vilje og venter på et klart signal.<br /><br /><br />Brev nr. 8 – mars 1906.<br /> Dette er det korteste av brevene som er bevart, datert 23. mars 1903. Han har fått to brev fra Petra opp til det avsidesliggende Sinhua. Ny uro var kommet over distriktet, og misjonærer var myrdet i Kiangsi en naboprovins i øst. Det var trolig misjonærer fra et annet land. Gotteberg var urolig for den ensomme misjonæren og sendte en mann opp med post. <br /> Petra har fått flere meldinger om uro og drap i denne tida, og det må nok ha virket inn på den unge kvinnen. Fra hennes senere liv kjenner vi henne som en sterk kvinne, og hun har nok ikke latt seg skremme av dårlige nyheter. Ingen ting i brevene tyder på det. <br /> Hun har skrevet at hun vil sende ham noter, Jonas Dahls ”Orgeltoner”. Musikken skulle vel være trøst og avkobling i ensomheten. Og han er overgitt over henne: ”De er altfor god for meg, og jeg kan ikke gjøre gjengjeld!” Men straks er han igjen over i sin egen hverdag, travelhet og uro. Det var misjonsstasjonen som skulle reises nå. Hver dag hadde han morgen og kveldsandakt. <br /> Og nettopp nå føler han at Gud har åpnet vei for arbeidet. ”Her er kommet en hel del av de fornemme, av skolelærerne og lærere ved de nye skoler og vært meget interesserte og vennlige. Magistraten har utstedt en meget tilfredsstillende proklamasjon om vår virksomhet som skal slås opp over hele ”hsienet” (fylket?)” Han hadde også fått en god venn, Li.shue-shü som var en ung student. Han var den flinkeste eleven ved høyskolen i Changsha og benyttet sin innflytelse til å få studentene med til møter i den episkopalske kirke om søndagene. Men da ble han ekskuldert fra skolen, og skolens hviledag ble forandret fra søndag til mandag! Slik prøvde altså de kinesiske ledere å stanse kristendommens sinnflytelse over sine elever. Nå var han kommet hjem til Sinhua og var med Fleischer og selger bøker og gikk stadig på møtene. I tillegg hadde Fleischer engelsktimer med ham. <br /> Allerede våren 1906 var det et par troende i Sinhua og 10-12 faste tilhørere på møtene. Og på kveldsmøtene var det ”overfullt”. Han regner med å komme ned til Changsha om en måneds tid, og da skal han skrive mer. Da skulle misjopnærene ha sin konferanse. Dette korte brevet er nok skrevet i all hast mens budbærerne ventet før de skulle tilbake. <br /><br />Det siste brev – april 1906.<br /> I slutten av april kom Fleischer til Changsha til konferansen. Da lå det mer post og ventet på ham, bl.a. pakken fra Petra med ”Orgentonene” i. <br /><br />------<br />Søknad om tillatelse til ekteskap<br /> Vi har et tiende brev fra Fleischer som er av interesse her. Han sitter på sin misjonsstasjon i Sinhua og skriver til Hovedbestyrelsen i NMS. Det er blitt 19. des. 1906. Han har fått telegram fra misjonen 11. des. og kan nå ”meddele” dem at han er forlovet med Petra Ulsaker. Det har altså tatt sin tid å bli formelt forlovet. Han ville nok være sikker i sin sak. Det er så sin sak å ordne slike ting pr. brev! Men det er kanskje en svak bekreftelse på at den nevnte ”historien” har en smule sannhet i seg: De var ikke videre godt kjent fra før – det er vel alle brevene hans en indikasjon på. De var i alle tilfelle ikke forlovet, og det tok det to år å ordne pr. brev. <br /> Samtidig ber Fleischer misjonen om tillatelse til å gifte seg. En slik søknad var vanlig praksis for misjonærer da, ja, i noen selskap varte denne praksis helt til etterkrigstida. Han ber misjonen også å sende Petra ut til Kina og minner dem om at den skal ”bestride reisudgiftene”. Han mener også hun må ha minst ½ års språkstudium før hun kommer opp til han i Sinhua, og altså før de kan gifte seg. Det taler for at hun kom til Kina sommeren 1907. Og hun må lære mandarin-kinesisk, skriver han, for dialekten der han arbeider er ”meget corrumperet og vanskelig forståelig”. Samtidig ber han styret bevilge penger til kjøp av eiendom (tomt) til nytt hus der de kan bo. Og arbeidet i dette vanskelig området har allerede båret frukt. Etter mindre enn to års arbeid har de en menighet på 5 døpte derav ett barn, og de har 7 katekumener, en menighetsskole med 16 gutter. Til offentlige møter kom det 150 mennesker og 30 til menighetsmøtene. Han skal skrive mer om dette i sin rapport, sier han. At det kommer her i søknaden om ekteskap, kan kanskje bety at han dermed vil overbevise styret om at det nyttet å arbeide, og at han behøvde sin forlovede med en medhjelp i denne virksomheten.<br /><br />Ekteskap<br /> ”Historien” forteller videre at da Fleischer møtte henne i Kina i 1907, så han straks at det ikke var den rette kvinne! Han hadde forvekslet to navn. Jeg har lett i arkiver for å prøve å få stadfestet eller avkreftet dette, uten å lykkes. Men blant misjonærer i NMS har den samme historien versert med et lite tillegg: Fleischer var syk da Petra kom til Kina, og som sykepleierske stelte hun ham i denne tiden. Slik utviklet det seg likevel et kjærlighetsforhold mellom dem. Og som den gentleman han var, tok han henne til ekte selv om hans hjerte hang ved en annen. Bryllupet stod i Yiyang 1. februar 1908 og de fikk 4 år sammen i Kina fram til hjemreis i 1912. <br /> Fleischer var alene som misjonær i Sinhua 1906-07 , kom til Yiyang og Taohwalun 1908 og var der sammen med sin kone til de reiste hjem i 1912. Han bestyrte middelskolen på Taohwalun 1911-12 og evangelistsskolen i Yiyang 1909-12.<br /><br /><br />Til Norge<br /> Fleischer og frue kom hjem til Norge for godt i 1912 – kort etter ’revolusjonen’ i Kina i 1911. Han ble først sokneprest på Fitjar i Sunnhordland i 1912-1917, deretter på Stord 1917-1922 – der underviste han samtidig på lærerskolen på Rommetveit, Stord. Så kom de til Brunlanes i 1922-1932, og deretter ble han biskop i Bjørgvin 1932-1948. Han var altså blant dem som la ned sitt embete under krigen i protest mot nazistene. <br /> Som pensjonister bygde de seg hus i Vikedal der Petra hadde bodd som barn og ungdom. Huset kalte han Elim, skrevet med hebraiske bokstaver over inngangsdøra. Fleischer døde i Vikedal 23. nov. 1957. Jeg var flere ganger hos dem, også da hun var alene. Hun ringte meg opp og bad meg komme ned. Da fikk jeg kaffe og kake, hun gikk bort i bokhylla etter ei eller to bøker som hun overrakte meg. Slik fikk jeg flere av Bessers kommentarer oversatt til norsk. Da hun syntes besøket var langt nok, reiste hun seg og sa kontant: ”Nu er det nok, nu kan du gå!” Og da var det bare en ting å gjøre. <br /> Petra var et kjent bilde i Vikedalsosen. Hun gikk med svart sjal over skuldrene og beveget seg med verdighet nedover veien. Hun var flittig på bedehuset i Osen og reiste seg ofte og avla vitnesbyrd. Det var alltid levende og kraftig, hun hadde noe hun ville si til folket. Petra Fleischer døde i Vikedal 8. mai 1963. De fant henne hjemme i stua – med telefonrøret i hånda! Men hun rakk ikke å få kontakt med sentralen i Osen før livet var slutt. Begge ligger begravet på kirkegården i Vikedal.Nils Dybdal-Holthehttp://www.blogger.com/profile/10376439942452015799noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3506491809904454076.post-27804899606134991972007-05-04T07:03:00.000-07:002007-05-04T07:12:30.718-07:0011. Otto Torvik<span style="font-weight:bold;">11. Otto Torvik</span><br />Otto Torvik (1901-1988) var norsk misjonær i Øst-Turkestan og i India, og han skipa Den Norske Muhammedanermisjon (NMM) i 1940 (nå: Kristen Muslimmisjon - KMM). ____________________________<br /><br />Innhaldsliste<br />1 Liv 1.1 Slekt og heimstad 1.2 Utdanning 1.2.1 Noreg 1.2.2 USA 2. Oppgåva 2.1 Islam 2.2 Problemet 2.2.1 Vanskar 2.2.2 Ingen organisasjon<br />2.3 Misjonær 2.3.1 Øst-Turkestan 2.3.2 Noreg førebuing 2.3.3 Krigen og etter krigen 2.3.4 India<br />2.4 Misjonsleiar i Noreg 2.4.1 Generalsekretær 2.4.2 Predikant 3. Medarbeidarar 3.1 I Noreg 3.2 I andre land 3.2.1 Øst-Turkestan 3.2.2 India<br /> 3.2.3 Andre land<br />4. Skrifter 5. Litteratur ______________________<br />Otto Torvik er så sentral i organisasjonen Den norske Muhammedanermisjon, at desse to er mykje fletta inn i kvarandre. Soga om Torvik vert difor og noko av soga til misjonen. Difor vert nokre hovudliner av organisasjonen i Torvik si levetid tekne med.<br />Liv<br />Slekt og heimstad<br />Otto Torvik var frå Romsdal. Han vart fødd i Bolsøy sokn 12. juni 1901, og mora var sjuk då han vart fødd. Difor bad ho Gud om å bruka guten i si teneste. Etter folkeskulen gjekk han på Rauma folkehøgskule og fekk misjonskall den vinteren, og det klårna etter kvart: Han måtte verta misjonær! Då gjekk turen til Misjonsskulen på Fjellhaug i Oslo. Det norsk lutherske Kinamisjonsforbund dreiv skulen. Far til Otto Torvik var Ingebrigt Taraldsen frå Torvik i Romsdal. Han var bonde og lekpreikar.<br /><br />Utdanning<br />Noreg og USA<br />Etter 5 ½ år på Fjellhaug var han ferdig – etter fire år tok dei på den tida lærarprøva. Nå var han både lærar og misjonær. Det var i 1927. På Fjellhaug gjekk han saman med andre kjende misjonærar, t.d. Asbjørn Aavik som reiste til i Kina.<br />Etter tida på Fjellhaug ville Torvik ta meir utdaning. Difor reiste han til Amerika og gjekk på Augsburg Seminary i Minneapolis der han tok magistergrad i teologi der eitt av bifaga var Islam. I ferien var han vikarprest på prærien i Sør-Dakota. Presten Hemmingsen hadde mange bøker, og Torvik las med interesse ei bok av muslimmisjonæren Samuel M. Swemer d. 1952. Det var der han fekk opne augo for muslimar (då vart dei kalla muhammedanarar) og kjende kallet til å arbeida mellom dei. Swemer skreiv om muslimane i Persia og austover ved Himalaya mot Kina og skriv: ”Me treng pionerar i Guds rike.” Nå var frøet sådd: Dette var livsoppgåva hans. Dette kallsoppdraget heldt han fast på heile livet. Sentral-Asia var hans arbeidsplass.<br /><br />Oppgåva<br />Islam<br />I Sentra-Asia var det mange muslimar, og dette folket ville Torvik reisa til. I 1920-åra rekna dei med om lag 900 000 muslimar i verda og var slik den største religionen. Om dei rekna alle kristne kyrkjsamfunn under eitt, vart Islam neststørst. Før vart dei kalla muhammedanarar, og har då namn etter han som skipa religionen, Muhammed i Arabia. Han var fødd ikr. 570 e. Kr. i Mekka i det nåverande Saudi-Arabia, d. 632. Far hans var av fin slekt, men Muhammed vart tidleg utan foreldre. 25 år gammal gifte han seg med den 40 år gamle rike enkja Chadidja.<br />Då Muhammed var 40 år, vart han profet for sitt eige folk, men dei møtte han med mistru. I 622 drog han ut frå Mekka til byen Jatrib som fekk namnet Medina (profetbyen). Denne utferdsdagen vert kalla Hidjra som tyder brot, og er utgangspunktet for arabisk/muslimsk tidsrekning. Der fekk han framgang, og 8 år etter tok han Mekka med makt, og den vart hovudsetet for Islam. Berre to år etter døydde han. Då vart det snart maktkamp mellom tilhengarane og etter kvart oppstod det to store retningar i Islam som me framleis finn: sunnittar og shi’ittar. Seinare har fleire andre grupper stått fram med utgangspunkt i Islam, t.d. Ahmadiya-rørsla.<br />Koranen er Islam si grunnbok. Ordet tyder opplesing eller resitasjon. Boka er delt inn i 114 surer (kapittel), men den er ikkje ordna kronologisk. Generelt kan ein seia at dei lengste surene er plassert først og vert rekna som yngst. Dei korte og eldste står då sist, med unnatak av Sura 1 som er kort og er ei slags inngangsbøn. Muslimane ser på Koranen som ei heilag og ufeilbar bok, og er kopi av ein himmelsk original.<br />Læra i Islam vert samanfatta i 5 grunnpilarar eller søyler. Heile Islam kviler på dei. Truvedkjenninga er mest kjend: Det er ingen gud utan Allah, og Muhammed er profeten hans. Den som seier det, er ein muslim. Dei bed fem gonger kvar dag, vend mot Mekka. Ein muslim skal gje almisse til sjuke og fattige og fasta, særleg i månaden Ramadan. Ein muslim bør òg dra på pilegrimsreis til Mekka minst ein gong i livet.<br />I Koranen står det om Jesus, der han er kalla Isa al Masih. Han er ein stor profet og var ein historisk person. Men han er ikkje Gud og døydde ikkje for syndene våre. Difor er han ikkje frelsar i Islam.<br />Problemet Problemet Torvik stod ovafor var av fleire slag. Hovudproblemet var eit feil folkeslag utan Gud og frelse, slik kristendommen ser det. Muslimane hadde sin eigen religion og sin eigen veg til Paradis. Men førde vegen fram til målet? Det var problemstillinga.<br />Problemet var difor ikkje at dei levde umoralsk eller var dårlege menneske. Og heller ikkje at alle var fattige og trong humanitær hjelp og bistand.<br />Vanskar<br />I Noreg møtte han eit anna problem eller vanske. Arbeidet mellom desse folk var vanskeleg og tungt. Muslimmisjon var ein heilt spesiell misjon. Han krev kanskje meir av misjonæren enn noko anna arbeid. Det er skilnad på folk, kor samanvakse dei er med sin religion. Han skjøna at muslimar var meir eitt med Islam enn mange andre.<br />Ingen organisasjon<br />Det var heller ingen eigen organisasjon som hadde dette som sitt spesialfelt. Nokre misjonsselskap arbeidde i land der det var muslimar. Men det var ikkje hovudsaka for misjonane. Det kunne sjå ut som om nokre selskap faktisk unngjekk område med muslimar. Skulle Torvik koma ut som spesiell muslimmisjonær, såg det ut som om han måtte ha ein ny organisasjon. Nokre som såg dette som sitt spesielle kall. Men dette såg han ikkje i byrjinga, det gjekk nokre år før det dukka opp.<br /><br />Misjonær<br />Då Torvik kom heim frå Amerika, var det generalforsamling i Drammen i 1930 i Kinamisjonsforbundet der han høyrde til. Då skulle dei ta opp spørsmålet om Torvik skulle reisa ut som muslimmisjonær. Misjonsfolket vedtok då at han skulle reisa til Øst-Turkestan og byrja arbeid der. Berre 28 av 204 utsendingar stemde mot dette framlegget. Det var i Himalaya-området. Han hadde folk i Noreg bak seg då han reiste.<br />Øst-Turkestan<br />Landet ligg inneklemt mellom tidlegare Sovjet-stater, Kina, Kasjmir og Tibet. Det var fjell-landskap med fjelltoppar på 7-8000 meter over havet. Dit skulle Torvik. Seinare vart landet ein provins i Kina og kalla Sinkiang. Saman med sju andre reiste han austover mot Himalaya. Det var hausten 1931. Nokre svenske misjonærar skulle same veg, og dei vart til god hjelp for Torvik.<br />Det var ei strabasiøs reis. Dei mista mange trekkdyr på vegen opp gjennom fjella frå Nord-India. Torvik talde 80 døde dyr på ein halvtime medan dei reid bortover ”dødsvegen”, dei kalla han. Maten minka og stemninga var ikkje høg. Menneske hadde òg sett livet til her. 10. november nådde dei fram til byen Kuldja etter tree månader på reis. Han sende straks rapport heim om turen, og Torvik var flink til å skriva heim om arbeidet.<br />Lang tid gjekk med til undersøkingar. Då hadde han hjelp av dei svenske misjonærane, dei var utsende av Misjonsforbundet. Politiske tilhøve gjorde at han måtte endra planar fleire gonger. Fire år var han i Øst-Turkestan. Før han reiste heim, fekk han døypa ein ung kjøpmannsson, Abdulla Jan.<br />Fru Wiebe<br />Ein ung lærar med kone og to døtre hadde flykta frå Russland av religiøse grunnar. Det var lærar Heinrich Wiebe og kona Helene og døtrene frå Kirgisistan. Dei var nybyggarar i Ilidalen ikkje langt frå Kuldja. Men her døydde Heinrich i 1933.<br />Helene hjelpte til i misjonen, og etter to år vart dei forlova og Torvik skreiv heim om saka. Regelen var slik då at ekteskap måtte godkjennast av leiinga i misjonen. Begge skulle arbeida i misjonen.<br />I 1935 skulle dei reisa heim. Det var politisk uro i landet. I vest stod Sovjet og ville ta landet. Og i aust var Kina som og var interessert. Helene var flyktning utan pass og ville få vanskar med å koma ut. Men Torvik tok henne med gjennom Russland til Noreg på ei dramatisk reis. Mellom anna vart dei haldne 18 dagar i arrest av kommunistane i Alma Ata. Den norske konsulen hjelpte dei trygt fram.<br />Noreg - førebuing<br />Torvik var nå tilsett i Kinamisjonsforbundet i Noreg. Han var godt likt som talar der han reiste og var mykje nytta på sumarskular og ein tid på Fjellhaug. Han stod og i rik vekking eit par stader.<br />Men tanken på muslimane kunne han ikkje verta fri. Det var samtalar med leiinga i misjonen om ny utreis. Misjonen skulle nå teke til med arbeid i Mandsjuria. Og då meinte mange at det var vanskeleg å byrja på endå ein ny stad. Og nå var Øst-Turkestan stengt. Etter ei tid sa Torvik opp i misjonen frå 1. jan 1940, og eit nytt kapittel i livet hans byrja.<br />Krigen<br />Den store vansken denne gongen var krigen. Våren 1940 gjekk Tyskland til åtak på Noreg, og etter ei tid vart det uråd å reisa ut. Desse fekk åra brukte Torvik til å reisa landet rundt og samla vener til ein ny misjon som han skipa 1. jan 1940 med tanke på muslimmisjon. han fekk nokre vener med seg i Bergen. Dei skipa ein komite som fungerte som styre gjennom heile krigen. Dei tok og var på pengar som kom inn til arbeidet. Komiteen var Fridtjof Ludvigsen, Hermann Østrem og Sigvald Selbak og Torvik sjølv. Dei var me di dette arbeidet heile livet etterpå. Dei gav og ut eit blad, Lys over land – som vart stengt av NS i 1943. Frå 1945 har det kome ut.<br />Etter krigen<br />1945 var fredsåret og nye tider for Torvik og misjonen. 26. okt. 1945 samle dei seg i Bergen til konstituerande generalforsamling i Fiskarheimen med 54 som hadde stemmerett. Mange ting måtte ordnast når ein heilt ny organisasjon skulle skipast. Hovudkontoret vart nå flytt til Oslo. Fleire meinte at det måtte liggja i hovudstaden.<br />Då organisasjonen var eit faktum, gjekk mykje arbeid for Torvik med til å finna ei ny misjonsmark i Sentral-Asia. Fleire stader var det nå stengt mest av politiske årsaker.<br /><br />India<br />I 1947 vart India sjølvstendig, og det var stor spenning om korleis misjonsarbeidet ville få det nå. 3. juledag 1947 fekk fam. Torvik visum til India, og i januar 1948 drog dei dit. India var godt kjent for norske misjonsvener. Den legendariske Lars Skrefsrud byrja arbeid her og Santalmisjonen vart skipa i 1867. Dei var både i Santalistan og andre provinsar. Men Torvik fann ein stad med mange muslimar der det ikkje var misjon før – i Murshidabad i Bengal. Han byrja først i byen Dhulian som hadde 16000 innbuarar, men der lukkast det ikkje. I 1950 byrja han for alvor i Sajinipara. Det var ein stasjonsby med mange landsbyar ikring.<br />Etter fem år var det tid for ferie i Noreg. Og i januar 1953 kom fam. Idar og Harriet Egeland til India og tok over arbeidet der. Dei var i landet i 15 år.<br />Etter ferietida kom Torvik attende til India og byrja arbeid i Calcutta. Der var han og leiar av leseværelset/velferdskontoret for skandinaviske sjømenn. Og dei hadde ein kyrkjelyd i byen, og Torvik hadde slik kontakt både med heimlandet og folket i India. Helene hadde ikkje sterk helse, og dei måtte dra heim att før tida.<br /><br />Misjonsleiar i Noreg<br />I 1958 var Torvik attende i Noreg. Nå tok han over som leiar for sin eigen misjon, som Generalsekretær etter Nils Bloch-Hoell som sa opp si stilling. Nå tok ei travel tid til for Torvik. Han reiste land og strand og tala Guds ord og om misjonen. Ofte i tre veker kvar månad var han på reis. Den eine veka gjekk med til kontorarbeid. Han hadde ei uvanleg god helse. Litt av kontoret hadde han i kofferten. Slik gjekk det i 8 år. Då gjekk han over til å vera reisetalar, og han sparde seg ikkje nå heller. Og Torvik var forkynnar. Også etter pensjonsalder reiste han mykje i Noreg. Men då han var 75 år ville han trappa ned og vera heime. I 1973 var dei på ei kort vitjing i India og fekk sjå arbeidet han byrja 25 år før.<br /><br />Medarbeidarar<br />I Noreg<br />Dei første medarbeidarane i Noreg då misjonen vart starta, var dei som var med i komiteen i Bergen. I tillegg var Gunnar Lislerud sekretær i byrjinga og deretter Reidar Wang og N. Bloch-Hoell. Margit Dahle var lenge på kontoret i Oslo. Her tek me berre med folk som var med i byrjinga: Alf Andersen, Leif Bakeng og Alfred Dahl reiste for misjonen. Andre var mest knytt til krinsarbeidet. I Møre og Romsdal var Ivar I. Grøtta, Leif Bakeng og Ansgar Urkegjerde akative. I Trøndelag var Jon Røed og Ludvig Høvik aktive, og i Bergen finn me Torviks gode ven F. Ludvigsen, Berent Giil og Georg Skjetne. I Agder og Stavanger krins var Gustav Handberg den første sekretæren, deretter Egil Møller-Jonassen og Tollak Jakobsen, som alle gjorde eit stort arbeid i misjonen og var nære vener av Torvik. På Austlandet var Ragnar Thorstensen den første sekretæren og var sentral i alle år der.<br /><br />I andre land<br />Øst-Turkestan<br />I landet ved Himalaya hadde Torvik kontakt med svenske misjonærar, men måtte for det meste greia seg på eiga hand. Den første og einaste han døypte der var Abdulla Jan, som han óg skreiv eit hefte om. Her var han óg åleine som misjonær, sendt ut av Det norske Kinamisjonsforbund, nå Norsk Luthersk Misjonssamband. Kona Helene hjelpte han ei tid – dette var før dei var gifte.<br />India<br />I India møtte han norske misjonærar i Santalmisjonen, der var det og danskar og folk frå andre land. Slik sett var det lettare for han her. Han fekk indiske medarbeidarar, og seinare for fleire norske misjonærar dit. Søster Gudrun Sæther var ei trufast diakonisse i Sajinipara frå 1954 til 1986. Her var og fam. Egeland og ei tid Berit Svendsen. I Calcutta var Gerd Ognedal gift Bonarjee lærar i mange år. Ho var tidlegare Santalmisjonær.<br />Andre land.<br /><br />I Torvik si tid var også Arne og Päivi Rudvin i Pakistan og Lars og Anne Marie Gaustad i Kamerun.<br /><br />Skrifter av Torvik:<br />• Guds medarbeidere. Bibeltimar utgjeve av Misjonskurset på Fjellhaug i 1939. Nytrykk ved NMM i 1986. <br />• Mellom Muhammedanere. Bergen 1939 og 1946. <br />• Abdulla Jan. Bergen 1940 og 1942. <br />• Bak Himalaya. Bergen 1945. <br />• Muhammedanermisjon. Oslo 1961. <br />• Blant muhammedanere i India. Stavanger1967. <br />• Frelse og ansvar (Preiker. Stavanger 1971. <br />• Hele fra Kirgisistan. Oslo 1981. <br />• Artiklar i bladet Lys over land. <br />• Artikkel i boka: A. Tangeraas: kamp og spenning. Oslo 1945, s. 300-314. <br /><br />Litteratur/Kjelder:<br />- Utrykte kjelder ved NMMs kontor (forhandlingsprotokollar, rekneskap, brevarkiv).<br />- Torvik sine eigne bøker.<br />- Nils Bloch-Hoell: Muhammedanermisjon. Oslo 1954. Brosjyre.<br />- Jens Christensen: Islam. København 1959.<br />- Torben Christensen: En kirke blir til. 1957.<br />- Nils Dybdal-Holthe: På troens veier. Torviks 75-årsdag. 1976; og: På Jesu bud. NMM 50 år.1989.<br />- Olav Hodne: The Seed bore Fruit. Dumka 1967.<br />- Gunnar Melbø: Islam – et misjonskall, udat.; og: Korset kaller udat.; og: Krigerprofeten, 1951.<br />- O. G. Myklebust (red): Muhammedanismen som misjonsproblem. 1949.<br />- Norsk Misjonsleksikon 1-3. 1965.<br />- Geir Valle: Religionene og kristen misjon. 1973.<br />- A. Romarheim: Muslimenes tro og vår egen tro. udat.<br /><br />- Arne Rudvin: Evangeliet og Islam. 1971.<br />- Lys over land - blad for orgsanisasjonen.<br /><br />Artikkel i NTM, nr. 1998: Alfsens misjonsarbeid:Nils Dybdal-Holthehttp://www.blogger.com/profile/10376439942452015799noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3506491809904454076.post-6406580601239127682007-05-04T07:01:00.000-07:002007-05-04T07:13:28.338-07:0010. Alfsen<span style="font-weight:bold;">10. ALFSENS MISJONSARBEID</span><br />Av Nils Dybdal-Holthe<br /><br /><br />1993<br /><br /><br />Forord<br /><br /> Dette heftet om misjonær Alfsen er skrevet på grunnlag av flere kilder. Her nevner vi først og fremst Zoe Alfsens minnebok og selvbiografi "The Story of Zoe". Den har nok de samme svakheter som de fleste selvbiografier har, men er uhyre verdifull som kilde til misjonærlivets hverdag. Og det gjelder både i 1920-30 årenes Kina og etterkrigstidens år i Østen. Noen av svakhetene kan være minnet. Som kjent kan det svikte oss og noen ganger bedra oss. Det ser likevel ut til at Zoe hadde et svært godt minne om sitt liv. En annen svakhet kan nettopp være det subjektive utgangspunkt enhver selvbiograf har og som lett kan farge bedømmelse og framstilling. Her forsøker vi å kontrollere opplysninger med andre kilder.<br /> Nevnes må også H: Stene Dehlins bok "Grotid i Øst" 1976, om Misjonsalliansen. Der er Alfsen nevnt, bl. a. som tilsynsmann på Kinafeltet.<br /> En annen verdifull kilde til Alfsens liv er hans mange brev hjem til Norge og bladet "Kallet fra Malaysia" og "Brev fra misjonær Alfsen" som diakon Viktor Lassen i Bergen redigerte og sendte ut i omkring 35 år. Det er øyeblikksskildringer fra hverdagslivet og mindre reflekterte vurderinger. Men nettopp for å belyse misjonærlivet er slike kilder uvurderlige. Vi hadde aldri visst om deres hverdag uten slike brev.<br /> Videre kan vi nevne Tibetmisjonens 40-års historie "Kristen misjon i et lukket land" 1978, og 50-års skriftet "Tibetmisjonen gjennom 50 år", 1988. I tillegg til dette har vi hatt kontakt med både Tibetmisjonen og Misjonsalliansen om opplysninger. Her vil vi få takke hjertelig for all velvilje og hjelp. <br /> Nevnes må også Norsk Misjonsleksikon som har en kort artikkel om Alfsen og han er nevnt i artikkelen om Den Norske Tibetmisjon. <br /><br /><br /> <br /><br />Diakon Alfsen<br /><br /> Edin C. Alfsen var en særpreget personlighet. Selv om jeg ikke møtte ham, er det mulig å danne seg det inntrykket ved å studere hans livsgjerning. Naturligvis vil ikke alle være enige i hans måte å virke på. Vi mennesker er så forskjellige at det skal noe til å støpe alle i denne samme form. Derfor må vi akseptere en god del forskjeller blant Guds folk og spesielt blant Guds medarbeidere. <br /> Edin Cornelius Alfsen var født 15.4.1896 i Skogn i Sør-Trøndelag. Foreldrene var emissær Kristoffer Alfsen og Brita Hollekim, og faren arbeidet i Den indre sjømannsmisjon.<br /> Etter folkeskolen gikk Edin Fredly kr. Ungdomsskole ved Trondheim og senere Diakonhjemmet 1917-1922. Deretter ble han innviet til diakon og skulle slik ut i en hjelpetjeneste for mennesker i nød. Og hele hans liv ble det.<br /> Alfsen ble omvendt til Gud i unge år og fikk som faren et klart, evangelisk syn på Guds ord, frelsen og Guds rikes arbeid.<br /> Som sekstenåring følte han kall til å bli misjonær. "Jeg leste en bok om de håpløse tilstander av hedenskapets mørke i Tibet, som gjorde et dypt inntrykk på meg. Men ung og uerfaren som jeg var, så jeg ikke klart Guds plan med mitt liv, så da en dør åpnet seg for meg til Kina, dro jeg dit." Slik forteller han i brosjyren "Mitt kall til Tibet". <br /> Men ingen misjon arbeidet i Tibet, fjell-landet oppe ved "jordens tak" - Himalaya. Derfor søkte han kontakt med Den Norske Misjonsallianse og ble utsendt til Kina der han arbeidet i provinsen Chahar i Nord-Kina i 15 år. Der møtte han en ung amerikansk misjonær, Ethel Oakes. Og det ble "kjærlighet ved første blikk", som hun selv forteller i boka "The Story of Zoe".<br /><br /><br /> <br /><br /><br />Ethel Zoe Oakes<br /> Var Edin Alfsen en personlighet, var ikke Ethel Zoe det noe mindre. 7. august 1896 så hun dagens lys i en liten by, Purdy, i staten Missouri, USA. Søskenflokken talte 8 og hun var nr. 5. <br /> Familien Oakes var fattig. Faren var prest og det førte med seg flytting fra sted til sted. Han hadde ikke fast lønn, men levde av gaver han fikk av folk og offer på møtene. <br /> Hennes mor Martha Jane McIntosh var født 1867 i Benton County, Arkansas, USA. Som tenåring var hun på et møte i kirken og møtte en ung, ivrig evangelist. Hun hvisket til seg selv: Det er mannen for meg! Evangelisten var Jim Oakes, og han følte det samme for henne. På grunn av en ulykke i barndommen, hadde han mistet synet på det ene øye og fikk noen ganger krampe. Men det glemte han å fortelle henne før han fridde. Hennes far ønsket å bryte forbindelsen da han skjønte det. De unge var imidlertid bestemt på å leve sammen, og en mørk natt rømte de like godt fra det hele. Hun var 16 og han 18 år da. Gift ble de i alle fall og de fikk altså en fin barneflokk. <br /> Ethel Zoe vokste opp i trange kår i Arkansas. Det var ikke alltid mat på bordet til barna når de stod opp. Uten tvil har denne oppveksten herdet henne og satte henne i stand til et hardt misjonærliv i flere land. Alfsen og frue var misjonærer av den gamle sorten. <br /> Etter noen år solgte de farmen og flyttet til besteforeldrene i Flordia, uten at økonomien ble noe bedre av det! Da faren døde, flytte de til Lakeland og mora giftet seg på nytt med James Marshall Vuncanon fra Nord-Carolina. Her gikk Ethel på bibelskole. Etter kort tid på et bønnemøte, følte hun at Gud talte til henne og stilte spørsmålet: vil du reise til Kina? Hun svarte straks: Ja, Herre. Etter den dag ble Kina målet og hun så ikke noe annet for seg. Hun var på skolen i 6 år. Men det var ikke så enkelt å komme til det nye landet.<br /><br />Kina<br /> Etter mye dramatikk kom hun til Shanghai - med båt. Det var i 1920. Men hun måtte dra videre på en tre dagers reise til innlandet, til stasjonen ved Tai An Fu, som nå ble hennes hjem og arbeidsplass. Som for alle misjonærer begynte tjenesten med språkstudium. Læreren sa ikke ett ord på engelsk, men brukte bare kinesisk og forsøkte å gjøre seg forståelig med det med en gang. Han pekte på seg selv og sa: "wa". Da skulle de forstå at han sa "jeg". Slik begynte misjonærlivet og snart var arbeidet i full gang.<br /> En sommer bestemte Ethel Zoe og en annen misjonær, miss Brevard seg, for å reise til et sommersted i ferien. Like ved var et konferansested for misjonærer fra forskjellige kirkesamfunn. De to damene gikk dit, og en kveld, så hun en vakker mann noen benker foran seg. Hjertet holdt opp å slå et øyeblikk, og tanken kom: Jeg vil gjerne møte denne mannen! Et par kvelder senere var det regnvær og nettopp denne mannen kom og tilbød henne sin kappe. Selvfølgelig svarte hun ja takk til Edin Alfsens tilbud, og så begynte et livslangt samliv i tjeneste for Herren.<br /> De ble gift i Peking 25. mars 1925. Deres første stasjon var i landsbyen Lung Men omgitt av høye fjell. Det var i provinsen Chakar i det indre Mongolia. Det er det området som ligger mellom den kinesiske mur og den mongolske republikken (ytre Mongolia). Her skulle de være mens den tidligere misjonæren var på ferie. Her kom de opp i dramatiske hendinger da kommunistene rykket inn i området. Og midt opp i alt dette ble bl. a. en liten jente født - vesle Thelma. Og hun skulle fortsette tjenesten etter sine foreldre. Fra før hadde de sønnen James. Under beleiringen måtte de være i byen Kalgan som ligger like ved den kinesiske muren og kalles i dag Wanchuan. <br /><br />Norge og USA<br /> En tid etter var det tid for ferie og hjemreis til Norge. Ethel Zoe skulle for første gang møte mannens familie og oppleve Norge. De var i Trondheim og de besøkte Edins mor og brødre, og her fødte Ethel deres tredje barn, Thomas. De besøkte også Skogn der moren fremdeles bodde. <br /> På reisen tilbake til Kina, reiste de innom USA for å besøke hennes mor. To av Edins brødre var også i Amerika og fikk besøk. Men det var snart tid for en ny periode ute i feltet. Turen gikk tilbake til Kina.<br /><br />Til Kina<br /> På tilbaketuren var båten innom Kobe i Japan. Og der hadde de nesten mistet Thelma. En japansk kvinne var interessert i barnet og lekte med det. I et ubevoktet øyeblikk tok hun barnet og skulle til å forlate båten. I siste minutt oppdaget de at barnet var borte og fikk stanset kvinnen.<br /> Denne gangen skulle de arbeide i landsbyen Chih Cheng som lå ennå lenger inne i landet. Her ble John født, men han døde etter ett år. Han ble begravet rett utenfor bymuren, men gravrøvere åpnet graven og tok alt unntatt selve gutten. På gravstedet hadde Edin skrevet på kinesisk: I framtida vil han stå opp igjen!<br /> Det gikk to og et halvt år før de så en utlending. Så langt borte fra folk var dette. Enda et barn ble født her inne i fjellene.<br /> Etter omkring 7 år i feltet, var det på ny tid for ferie og hjemreis. Det var i den forbindelse Edin ga Ethel litt av et sjokk. Han fortalte henne at han ikke kom tilbake til denne provinsen. Han hadde andre planer. <br /><br />Tibetmisjon<br /> Tanken på Tibet kunne han ikke glemme. Dette landet levde hele tiden i hans sinn, "men jeg nølte og vegret meg," skriver han. <br /> Fru Alfsen ble nok helst noe forskrekket da mannen fortalte om kallet til Himalaya. Kina var en forholdsvis trygg arbeidsplass på denne tida med et rikt og etablert misjonsarbeid. Men hvordan var det oppe i fjellene nær verdens tak? Det var ikke så lett å svare på. "Da får du reise alene, for jeg kan aldri reise til et vilt og fremmed land uten å være kalt av Gud," var hennes første svar. "Er det ikke nok at jeg er kalt?" repliserte han. Men Ethel var bestemt: "Nei, jeg må selv ha et bestemt kall fra Gud." <br /> Begge var sterke personligheter, og hver gang han nevnte Tibet, ble hun forarget. Likevel nærmet de seg hverandre i synet på kallet. En dag måtte også hun si: "Ja, Herre, når du kaller."<br /> I 1936 forlot de Kina og året etter ble han løst fra Misjonsalliansen. Året etter - den 19. nov. - stiftet han en ny misjon med hovedformål å bringe Kristus til folket i Tibet. Han var ikke alene om dette. Den unge David Westborg hørte Alfsens vitnesbyrd om sitt kall, og var med. "Dette er stedet Gud har valgt ut for meg; jeg vil gå," sa han.<br /> Dette året var ferieår samtidig som Edin reiste land og strand for å tale den nye misjonens sak. <br /> Nå fikk Alfsens liv en annen retning enn Tibet, mens Westborg var knyttet til den nye misjonen. Alfsen fikk riktignok en tur til Tibet, mens arbeidsfeltet ble et annet sted - men stadig i Asia. <br /><br />Usikkerhet og utreise<br /> Årene som fulgte ble usikre. Å starte en ny misjon i 30-åra var ikke lett. Det var arbeidsledighet i landet og krigstrusler i Europa. Flere store misjonsselskap slet med sine regnskaper. Det var ikke lett å få gehør for noe nytt. Noe av det samme opplevde Otto Torvik da han skulle stifte en ny misjon 3 år etter. <br /> De kom til Norge våren 1936. 23. april skrev Alfsen til Hovedstyret i Misjonsalliansen og ga til kjenne tanken om misjon i Tibet. Det ser ikke ut til at han tenkte seg muligheten av at M.A. skulle ta opp arbeid der på dette tidspunktet. I brevet konstaterer han bare: "Da M.A. ikke har noe arbeid i Tibet, føler vi at vi må træde ut av misj(onen)." De hadde ikke søkt seg over i noe annet selskap og heller ikke tenkte de å gjøre det, sier han. Grunnen er selvsagt at det ikke var noe selskap her i landet som drev misjon der. Nå var kona amerikansk, og han mente kanskje at de ikke tenkte å søke om å bli antatt der heller.<br /> Heller ikke antyder han noe om å stifte en ny organisasjon. Alfsen mener vel helst å reise ut på egen hånd og stole på Gud i alt når han i brevet skriver: "Kanhænde vi vil arbeide direkte under faderens, Sønnens og D. h. Ånds ledelse." <br /> I denne setningen ser vi trolig noe av Alfsens grunnsyn også senere da han startet misjon i Malaysia. Den kalte han "Malaysia Faith Mission". Dette grunnsynet hadde han kanskje fra starten av da han søkte seg til en alliansemisjon.<br /> Dette kom nok overrasket på hovedstyret som svarte med å beklage det inntrufne og henstilte til Alfsen om "å ta saken opp til fornyet overveielse", slik det er notert i protokollen. <br /> Allerede 9. mai svarer Alfsen, brevet er referert i styreprotokollen uten kommentar. Her understreker han at det ikke er p.gr.a. friksjon verken med hovedstyret eller misjonærene at han går ut. Han mener arbeidet i Kina vil "gå frem like så godt om jeg er der eller ei". Det viser at han så seg ganske løst fra dette arbeidsstedet. Tanken på Tibet må ha fylt ham fullstendig nå.<br /> Etter dette er det stille om saken i styreprotokollen en tid. I mellomtida som (som var Alfsens ferieår), hadde han nok gjort visse forberedelser for det nye arbeidet. Det framgår av referatet av styremøtet 10. febr. 1937. Da var han innkalt til å redegjøre munntlig for sine videre planer. Det må bety at døren ikke var helt lukket igjen for et samarbeid, og viser at forhandlingene hadde foregått i en fin ånd. Alfsen la også nå vekt på at han ikke gikk ut p.gr.a. uoverensstemmelse. Nå forteller han også at dette kallet ikke var nytt. Det "var kommet for mange år siden". Dessuten hadde han fått kontakt med diakon Westborg som følte det samme kallet. Han var nettopp kommet hjem fra en hjelpeaksjon i Etiopia. Denne saken var eneste post på dette styremøtet, noe som viser at de tok det alvorlig. <br /> På styremøtet talte de også om hvordan midlene skulle skaffes. Også her kommer Alfsens syn på "trosmisjon" fram. Han hadde ikke "gjort seg op noen mening, men vilde overlate det til herrens ledelse". For første gang får vi her tanken om en "frittstående organisasjon". En annen mulighet var "et annet selskap". Planene var altså temmelig løse og uklare i så måte, noe som ofte går igjen ved opprettelsen av små arbeidsgrupper: man har ikke tenkt gjennom hva det egentlig koster å drive et arbeid i andre land. <br /> Tanken om samarbeid mellom M.A. og Alfsen ble også drøftet uten at vedtak ble gjort. Begge parter må ha følt at planene var for uklare. Misjonen kom likevel med et tilbud: Fru Alfsen skulle reise til Kina og overta fru Hannestads stasjon mens hun var på ferie. Alfsen skulle så reise til Tibet for undersøkelse, eventuelt sammen med Westborg. Dette viser vilje fra misjonens side til fleksibilitet og ansvarsfølelse overfor Alfsens misjonkall. Samtidig skulle det opprettes en egen konto for misjon i Tibet (dvs. for øyremerka gaver). Alfsen lovet "å ta det under overveielse og bønn om Guds ledelse". Han ble også oppfordret til å komme med en detaljert plan om det nye arbeidet. Alfsen og Westborg brukte de neste tre vekene til dette planarbeidet. Med tanke på et helt nytt land og arbeidsfelt (og dermed arbeidsmåter), kan dette i ettertid kritiseres for å være et "hastverksarbeid". Her skulle de både ta hensyn til Tibets egenart som misjonsland uten å ha vært der, og til givergrupper i Norge i en misjon som allerede hadde et stort arbeid i Kina, og flere nye misjonærer stod klar til utreise. Den videre behandling av saken kan tolkes som at de ikke hadde tenkt grundig nok gjennom det.<br /> 1. mars 1937 sender de brev til M.A.'s hovedkontor og styre med forslag om samarbeidsplan. For første gang kaller de arbeidet for "Tibetmisjonen", brukt som overskrift. Planen var så omfattende og krevende (økonomisk) at Hovedstyret i møte 9. mars ved sekretæren la fram en økonomisk oversikt over utgiftene i 3 år framover på tilsammen kr. 24.000. I brev datert dagen etter var bruddet egentlig endelig: "De forpliktelser som dere nu krever av oss, finner styret ensstemmig å være så vidtgående, at vi finner dem helt uantagelige." Og etter styremøtet 13. april ble redegjørelse om dette sendt til misjonærene, representanter og foreninger.<br /> Planen var samtidig et avslag på styrets forslag av 10.2. til samarbeid (se ovenf.). For den nye planen gikk atskillig lenger og ville bli ganske dyr økonomisk sett.<br /> M.A. skulle gi Alfsen og Westborg de samme vilkår som misjonærene i Kina, men med en viktig forskjell: de ville bare ha en prøveperiode på 2-3 år med en gjensidig oppsigelsestid på 3 mndr. Da ville de ha garantert hjemreis. Hvis de fant at arbeidet burde fortsette, skulle de skrive ny kontrakt. Men da skulle en familie få reise hjem for å opprette den. De mente også at en ny mann burde tilsettes ved Hovedkontoret for å ta seg av "Tibets sak". Eget regnskap for Tibet skulle også føres med egen journal over de foreningene som ville arbeide for Tibet. I tillegg skulle misjonen arbeide aktivt for å vekke interesse for dette nye arbeidet.<br /> I realiteten var dette "en stat i staten". Forslaget kan også tolkes som en viss usikkerhet om hvordan det ville gå, ellers ville det ikke ha vært nødvendig å be om garantert hjemreise. Avslaget var forståelig og medførte Alfsens oppsigelse samme år. Med det var også signalet gitt til en ny organisasjon i Norge.<br /><br /> Alfsen bad altså generalsekretæren for Misjonsalliansen om å få dra til Tibet, men fikk avslag. De hadde ikke midler til et nytt arbeidsfelt. Men Alfsen mente at Gud hadde kalt ham til dette. Nå tok han konsekvensen av det og sa opp i den misjonen han hadde tjent i mange år. Det er jo nærmest umulig å etterprøve forholdet når noen hevder at de har et kall. Her må en ganske enkelt tro folk på deres ord - eller la det være. Det virker som om de fleste misjonsledere nøler med å tro slike utsagn dersom ikke andre ting legges til rette og taler for samme sak. <br /> <br />Tibetmisjonen<br /> Tibetmisjonens fødselsdag blir vanligvis regnet fra 19. nov. 1938, som var dagen for avskjedsfest for Alfsen og Westborg i Oslo Lærerskoles aula. Denne misjonens historie er relativt godt kjent i misjonshistorien og skal ikke gjentas i detaljer her. Men nordmenn og andre skandinavere hadde også før vært engasjert i misjon i Tibet. Skandinavisk Alliansemisjon var interessert i arbeidet der. Den norske misjonæren Edvard Amundsen var engasjert i Tibet-misjon, først i China Inland Mission, senere i Det Britiske Bibelselskap. <br /><br /> Nå opplevde faktisk Alfsen at det var interesse for misjon i Tibet i Norge. Likevel ble det ikke lett. Som ofte ellers, er det økonomien som setter grenser for arbeidet. Ethel ville nå gjerne være med til den nye misjonsmarka. Men misjonen hadde ikke penger nok til reisen for henne og fem barn. Dessuten var barna så store at de måtte begynne på skolen. Hun mente at da burde han få med seg en mann for å være to på en slik farefull reise. Og så kom Westborg med i arbeidet.<br /> Disse to planla nå turen til Himalaya, og hver av dem måtte skaffe reisepenger og opphold selv. Etter to år kunne de dra. Året før krigen brøt ut i Europa, dro disse to avsted mens kone, barn og forlovede stod igjen på jernbanestasjonen og vinket farvel. <br /> De reiste med tog til Italia, og båt derfra til Hong Kong og Kina. Tre veker tok turen og den ble en god hvilepause som de behøvde nå før de virkelig store anstrengelsene. Fra kysten gikk ferden videre med elvebåt, gamle biler og esel innover landet. Denne turen tok to måneder før de nåde grensa til Tibet. Få hadde klart å komme lenger. De kom også inn i Tibet og nådde en misjonsstasjon der dr. Bear arbeidet. Her fikk de være og begynte det møysommelige arbeidet med å studere tibetansk. <br /> Etter en tid forsøkte de å finne et nytt sted der de kunne begynne arbeidet. De fikk med seg en del tibetanere og karavanen drog inn i landet. Da de kom rundt et fjell, ble de overfalt av røvere. Straks hoppet Alfsen ned av hesten og la seg flat på marka. De andre ropte at han var død. Da skytingen stanset, reiste han seg og fortsatte reisen. Men tibetanerne trodde han var stått opp fra de døde og pekte på jakka hans: den var gjennomhullet som etter skudd. Da ble han minnet om Salme 91, 7: "Om tusen faller ved din side og ti tusen ved din høyre hånd - til deg skal det ikke nå."<br /><br />Nye problem<br /> Etter to år reiste Westborg til Hong Kong for å møte sin forlovede. Økonomien var nå så anstrengt at han måtte ta seg arbeid for regjerningen med å hjelpe stammefolk. Han var frastjålet alt og hadde bare et par bukser laget av et telt. Westborgs forlovede, Anne Helene Halvorsen, fikk med seg nye klær også til Alfsen. Men de så han selvsagt ikke noe til nå.<br /> Kort etter at Westborg hadde reist, kom to soldater og arresterte ham. Etter en tid i fengsel, ble han plutselig løslatt. Han hadde fastet og bedt, og Ethel hadde kontaktet både den norske kongen, fru president Roosevelt og Madame Chang Kai Shek. Herren utfridde ham, men helsa fikk en knekk. Da han ble fri i 1944, reiste han til Amerika. Og da kom klærne som Westborgs forlovede hadde tatt med, til god nytte. Han visste ikke noe om dem før han var i India på gjennomreise. I Calcutta ventet klespakken på ham. Han kasta sine gamle filler i havet og kledte seg i nye - norske - klær. Da han kom til Amerika, var det 6 år siden han hadde sett kone og barn. På grensa mellom Tibet og India hadde han solgt nesten alt han hadde for å skaffe reisepenger.<br /><br />Fra Norge til USA<br /> I mellomtida hadde familien vært i Norge og opplevd den dramatiske 9. april 1940 med tysk invasjon, full krig i landet og det meste av Europa og regelrett okkupasjon av landet. Det var ikke lette år for dem - hun var jo egentlig utlending. Ethel hadde reist fra Oslo 8. april, dagen før krigsutbruddet. Slik slapp hun selve invasjonen der og vanskene med å komme ut fra byen da. Hun skriver selv at årene i Norge ikke var lykkelige. Det kom delvis av sykdom - hun hadde en hofteskade. Og delvis kom det av lengsel etter mannen og usikkerheten om han hadde det bra. Og hun følte at hun trengte ham i oppdragelsen av barna. Men en årsak var også språket og tross alt det fremmede samfunnet hun levde i nå. Mat var det også lite av, men slekt og venner hjalp til.<br /> Det var også vanskelig å få barna ut av landet. De ble regnet som norske mens hun hadde amerikansk pass. Etter omkring to år med krig, lykkes det for dem å reise ut. Edins eldste bror i Amerika var dommer og hjalp til her. <br /> En dag i 1944 ringte telefonen fra New York. Det var mannen som ringte! Edin hadde vært på reis i to måneder og var endelig framme. Hun hadde ikke visst om han levde eller var død nå. Han hadde reist med en norsk båt og fått god mat ombord.<br /> Edin fikk snart arbeid ved Mayo Clinic i Rochester, Minnesota og var der i 14 år. Han ble løst fra Tibetmisjonen i 1950, men står oppført som misjonær bare til 1946 i Tibetmisjonens 40-års historie. <br /><br />Pensjonist - eller?<br /> Men tanken på 25 mill. kinesere utenfor Kinas grenser ga ham ikke ro. Mottoet var: En gang misjonær, alltid misjonær. Han kunne ikke finne fred når han visste at 82 mennesker døde hvert minutt -mange uten å kjenne Kristus. <br /> På tross av hjertefeil og 3 år igjen til pensjonsalder, lekte tanken med ei ny misjonsreis. Det var fristende å bli i Amerika. De kunne få en rolig og trygg alderdom. De hadde tross alt vært gjennom mange harde tider og gjort en gjerning ute i verden. Kan man vente mer av nær 70 år gamle mennesker? <br /> Mange hadde tenkt slik. Den misjonen han stiftet hadde fått egne misjonærer - ikke i Tibet som nå var hermetisk lukket, men i nabolandet Nepal. Denne misjonen støttet et arbeid på grensa mellom India og Buthan til 1953 - der hadde Westborg arbeidet. Og i 1952 reiste Monrad Ulveseter til Darjeeling i India og å undersøke om det var mulig å nå inn i Tibet, men det lyktes ikke. I 1955 reiste så Ingeborg Skjervheim til Nepal der misjonen har arbeidet siden. Flere misjonærer er etter hvert sendt dit og fruktene har grodd fram som resultat av arbeid og Guds velsignelse.<br /> Alfsen reiste i alle fall til Norge i 1946 da det første egentlige landsmøtet i misjonen ble holdt i Horten. Her ble misjonsarbeidet konsolidert ved at grunnregler ble vedtatt og styre valgt. Valg av misjonsmark tok naturlig nok sin tid på grunn av politisk uro og usikkerhet i området. Ett av alternativene var en henstilling til Alfsen om å oppta og lede et misjonsarbeid blant Lolo-stammen i Øst-Tibet der han hadde arbeidet under krigen. Dette lot seg ikke gjøre nå, og Alfsens liv fikk en annen retning og ble i USA noen år. Han var også i Norge i midten av 1950-årene.<br /><br />Til Asia igjen<br /> I mars 1958 gikk så turen østover til kineserne igjen. Etter krigen mellom Japan og Kina og senere kommunistenes maktovertagelse i Kina, hadde mange kinesere flyktet til Hong Kong og Formosa. Her mente Alfsen at han så sin oppgave. De hadde bare underhold fra en liten kirke, Bethany Bible Church i Le Roy, Minnesota. <br /> Thelma var med på turen. Hun hadde valgt misjonærkallet framfor karriere og familieliv i Amerika. Hun gikk straks på språkskole i Tai Pei. Selv om hun kunne kinesisk som barn, var mye glemt etter mange år i andre land. Av fag var hun sykepleier og hadde gått bibelskole. <br /> Edin arbeidet nå på en spedalskkoloni utenfor Tai Pei på Formosa. Han hadde også tilbud om å overta en misjonsstasjon, men valgte de syke. Også det er typisk for Alfsen. Han tok sjelden de lettere oppgavene menneskelig talt. Der det var vanskelig, der gikk han. Ved siden av sykearbeid, ledet de også bibelklasser og forkynte evangeliet. <br /> Etter omkring et års arbeid her, sa Alfsen noe som også var karakteristisk for ham: "I forhold til størrelsen har Formosa flere misjonærer enn noe annet misjonsfelt. Jeg vil finne et sted der nøden er større." Formosa ble et for enkelt sted å være. Alle kunne ikke klumpe seg sammen der. Nå skulle de igjen ut på reis.<br /> Først reiste han en tur til Indonesia. Men de politiske forhold under president Sukarno var vanskelige, særlig for utlendinger. Det var nesten umulig å reise fra sted til sted. Han kunne ikke finne ro for å være der.<br /> En dag møtte han en annen misjonær som arbeidet i Singapore, pastor Hsu. Han bad ham komme dit for å hjelpe ham.<br /><br />Singapore og Malaysia<br /> Ethel reiste til Singapore mens Thelma ble igjen på Formosa. Etter seks måneder i storbyen, gikk turen videre til Malaysia. Også der skulle de arbeide blant kinesere. Dette var i august 1959, og da fikk de sin endelige stasjon i Batu Gajah. Mange kinesere hadde flyktet etter krigen og kommet til dette landet. Her hadde regjeringen opprettet mange nye kolonier og landsbyer der flyktingene fikk bo. <br /> Malaysia er et muslimdominert samfunn der misjon egentlig er forbudt blant de innfødte. De har samme språk og kultur som indoneserne. Med de innflytta kineserne var det noe annet. Der kunne de arbeide relativt fritt. <br /> I begynnelsen hadde de ikke bil og det gjorde arbeidet tungt. Til slutt fikk de så mye penger utenfra at de kunne kjøpe en. Dermed begynte et nytt liv for dem. Arbeidet var også lettere ved at kineserne bodde så samlet. Hele landsbyene på 2-4000 mennesker var arbeidsområdet deres. <br /> Etter tre år hadde de rett på ferie. Det var blitt en helt ny praksis siden de 7 år i Kina før krigen. Men klimaet i Malaysia var også et ganske annet med varme og stor fuktighet. Mange tåler ikke det. Thelma skulle overta stasjonen i ferien, og de fikk en velfortjent tur hjem. De fikk bo hos en dame i Lime Springs, Iowa, og senere i Florida. <br /> Edin fikk nå hjerteproblemer, og de reiste til Mayo Clinic der han hadde arbeidet før for å få behandling. Men etter et helbredelsesmøte, sluttet han å bruke medisiner. Han ble bedre og kunne returnere til misjonsfeltet. På turen tilbake til Østen, reiste Edin Alfsen alene til Norge først, trolig for å møte venner av misjonen. Ethel reiste med båt østover i et fryktelig stormvær. <br /> I Malaysia begynte de nå et nytt arbeid i byen Kuala Lipis. Dette var høsten 1963. Andre misjonærer arbeidet nå i Batu Gajah. Alfsen var nå 67 år og helsa var ikke god. En dag måtte han på sykehus på grunn av hjertet, men ble bedre igjen. De bestemte seg likevel for å reise hjem til USA i april 1965.<br /><br />Siste reis<br /> Denne turen ble den siste for Edin Alfsen. De kom vel fram til Amerika og fikk bo i Kasson, Minnesota. Edin var trett og kunne bare ligge på sofaen og hvile. <br /> En pastor fra Wisconsin bad ham vikariere for seg mens de var i Europa. Som vanlig var Alfsen villig til å ta et tak og begynte arbeidet. Etter to veker ble han kraftig syk - trolig av hjerteproblemer. Kort etter sovnet han stille inn. Han hadde flere ganger sagt at hans gjerning var fullført og at han var rede til å dø. Edin C. Alfsen døde 18. aug. 1966, vel 70 år gammel. Han ble begravet i denne byen der han gjorde sin siste tjeneste som en Herrens tjener, i Stockholm, Wisconsin. Her venter han på oppstandelsens morgen da Herren selv vil komme ned med bydende rop og kalle ham hjem. De siste årene kjempet han mot vranglære og liberal teologi. <br /> Amerikaneren Kenneth Ditzer og kineseren Peter Tang var ordinert og de overtok arbeidet i Malaysia s.m. frk. Quek og Loo i Kuala Lipis.<br /><br />Ethel Zoe<br /> Før mannen døde kjente Ethel på at hun skulle tilbake til Malaysia og misjonsarbeidet. Da sa hun til Herren: Hvis du vil at jeg skal tilbake dit, må du gjøre mannen min frisk. Slik gikk det ikke. Han tok han hjem til seg. Hun hadde nettopp fylt 70 år da det skjedde. Thelma var også hjemme og begge bodde nå i Florida i vel to år. De ventet på pass for ny utreise. Men nå skilte mor og datter lag - Thelma drog til Afrika og Ethel tilbake til arbeidet i Malaysia.<br /> Flyreisen gikk over Manila til Singapore. Hun hadde mye bagasje og det var ikke lett å finne fram kl. 2 om natta alene på et fremmed sted. <br /> Tre kinesiske jenter ventet på henne i Singapore og turen kunne gå videre til Batu Gajah. Ditzer var nå reist på ferie og hun drev arbeidet mye alene. Frk. Quek skulle ta sertifikat, men gang etter gang klarte hun det ikke og var dermed til liten hjelp. <br /> Misjonsarbeidet var travelt. Om formiddagen vasket hun klær, gjorde innkjøp og ellers det som var nødvendig for henne personlig. Om ettermiddagen arbeidet hun i landsbyene med husbesøk og møter. Hun drev to søndagsskoler hver søndag, en på engelsk og en på kinesisk. Hun hadde også to gudstjenester om ettermiddag og to om kvelden, også her en på hvert språk. Det er klart at dette var stridt og krevde mye anstrengelse. Etter fem måneder kom Ditzer tilbake og da klarte også frk. Quek prøven og fikk sitt sertifikat. Da følte Ethel at de ble altfor mange på stasjonen, og hun flyttet til en annen by, Pen Chong, og åpnet arbeid der. Frk Loin var med henne og hjalp til der. <br /> En av historiene fra misjonsfeltet er slik:<br /> I Pen Chong hadde hun bl.a. to tvillingjenter: Ivy var meget pen mens Irene ikke var så vakker, etter Ethels beskrivelse. Irene reiste til England og fikk utdannelse som sykepleier. Da hun kom tilbake hadde hun bl.a. med seg engelsk avis. Der leste Ivy en annonse om brev-venner. Hun skrev til adressen og fikk fire brev fra Amerika og England som svar. Hun valgte seg ut en og korresponderte med ham i to år. Da fridde han til henne - på lydbånd, og hun svarte ja - også på lydbånd. Han sendte henne en diamantring og fastsatte bryllupsdagen. Men hun måtte komme selv til bryllupet! Og Ivy reiste til Amerika og ble lykkelig med sin amerikaner i Kentucky.<br /> En dag falt Ethel på golvet og brakk foten og måtte på sykehus. Men også av dette kom hun seg og kunne fortsette i sitt kjære arbeid. Eller kunne hun ikke?<br /> Noen få dager etter at hun kom tilbake til stasjonen fra hospitalet, kom det brev fra hjemmeledelsen i USA om at en annen gruppe skulle overta arbeidet. Hun skriver ikke hvem det er. Ei veke senere kommer et nytt brev om at forhandlingene ikke førte fram og at ledelsen hjemme hadde bestemt å avslutte arbeidet i Malaysia. Det må være den gruppa i Amerika som støttet henne og stod bak Malaysia Faith Mission hun sikter til her. <br /> Som ventet var Ethel knust av denne nyheten. Hva skulle hun gjøre nå? Det var ikke bare tale om økonomisk støtte, men også om fornyelse av visum i misjonens navn. I mellomtida hadde imidlertid en annen misjon tatt opp arbeid i det samme landet. Veien for henne gikk nå til Afrika, til datteren Thelma. <br /><br /><br />Malaysia slutt<br /> Siden 1966 hadde det vært forhandlinger med Lekmannsmisjonen i Norge om at deres misjonær Andreas Bø skulle komme og arbeide i samme distrikt sammen med Alfsen. Han fikk ikke visum til Formosa eller hjelp av andre misjonærer til å komme dit. Han ble gjort oppmerksom på Edin C. Alfsen i Malaysia og brevvekslet med ham i USA. Alfsen ordnet med to garantister for visum til Bø 1 veke før han døde i august 1966. Årsmøtet i Lekmannsmisjonen vedtok dette med stort flertall i Namsos i juli 1966. Det ble debatt om saken siden Alfsens misjon er en alliansemisjon, meldte bladet Lov og Evangelium. Men Bø skulle kunne arbeide etter den lutherske tro uten begrensninger, og dermed ble det flertall. Avtale om samarbeidet ble anbefalt både av formannen i Lekmannsmisjonen Olav A. Dahl på vegne av styret og lederen for Alfsens misjonsarbeid i Norge, Viktor Lassen. Avtalen ble også oversatt til engelsk på grunn av misjonsvennene i Amerika. Om høsten 1966 fikk Bø visum til Malaysia for ett år med anledning til fornyelse. 6. sept. kom han til Batu Gajah. Her arbeidet han til fru Alfsen kom ut i 1967 og senere sammen med henne og inderen Rajah en tid. De besøkte mange landsbyer og gummiplantasjer i distriktet. Bø var sjåfør og taler. Da fru Alfsen fikk ny sjåfør høsten 1967, flyttet Bø til utstasjonen Penjom i Pahang. Og da Ditzer kom fra USA til Penjom, flyttet Bø til Kuala Lipis i januar 1968 for å arbeide der. <br /> Dette "bruddet" hadde delvis dogmatiske årsaker. Kenneth Ditzer var baptist, og etter Bøs utsagn lærte han at en kristen ved Åndens fylde ble kvitt den gamle Adam. I tillegg ville det amerikanske styret for Malaysiamisjonen at et ektepar skulle overta etter fru Alfsen. <br /> Men arbeidet var ikke lett for Andreas Bø. I Lov og Evangelium for august 1968 skrev han temmelig nedtrykt: "Misjonsarbeidet er så elendig at det kan ikkje setjast på papir." Men med den setningen har han sagt alt. Det var ingen vanlig menighet i byen og få kom til møtene, ser det ut til. Og bladet meldte i samme nummer at samarbeidet med fru Alfsen var avsluttet pr. 1.1. 1968, men det var vanskelig å få til et eget arbeid der. Bø samarbeidet med en nasjonal prest, pastor Tang i Kuala Lipis. Fra da av arbeidet han bare i Lekmannsmisjonens navn og går for så vidt ut av denne historien. - Veien til Malaysia ble snart stengt. Og dermed ble all misjon som hadde kontakt med Norge slutt i Malaysia.<br /><br />Thelma<br /> Thelma Alfsen er født i Kina og har misjonsarbeidet "i blodet". Hun er vokst opp med det fra tidlig barndom i Kinas innland og det slapp henne aldri i de harde barne-og ungdomsårene i Norge og Amerika. Derfor måtte hun si ja til kallet da foreldrene reiste ut til Formosa i 1958. Men da faren var død og moren reiste tilbake til Malaysia, satte hun kursen for Liberia i Vest-Afrika. Det var i februar 1968. <br /> Etter 38 måneder der, reiste hun hjem på ferie høsten 1971. Der hadde hun drevet sykearbeid. <br /> Året etter reiste de begge til enda en ny misjonsmark - til Indonesia. Edin Alfsen hadde som sagt vært en tur der flere år før uten å finne åpning for misjonsarbeid. I mellomtida var situasjonen blitt mye forandret i det landet. De politiske spenninger med frykt for kommunistisk maktovertagelse omkring 1965 gjorde at religionen fikk ny betydning for folket, og kristendommen ble en av de fem aksepterte religionene. Derfor var det lettere å få visum nå enn i 1959. Hun hadde trukket seg fra ledelsen i Malaysia Faith Mission og Dietzer la ned arbeidet året etter, som nevnt ovenfor. <br /><br />Indonesia<br /> Dette ble den misjonsmarka som Thelma kom til å bruke lengst tid i til nå. Sammen med sin mor kom de til landet 6. nov. 1972. Hun begynte som lærer ved Aletheia Bible School i Lawang på Øst-Java. Samtidig virket hun i fjellene i Gunung Wilis s.m. innfødte som evangelister i feriene. Hun hadde ofte tenkt på Indonesia, og nå var det virkelighet. Og hun ble der i omkring 11 år.<br /> Ethel var altså med til Indonesia selv om alle barna satte seg mot det. Du er for gammel, du har gjort din del, sa de. Men hun var ikke til å rokke. Hun skulle ut som misjonær enda en gang! Gløden fra gamle dager var ikke sluknet. I det nye landet var hun musikklærer for de kinesiske studentene ettersom hun ikke kunne indonesisk.<br /> Thelmas arbeid ble her altså vesentlig på to områder. Hun kom inn som lærer ved Bibelskolen i Lawang og underviste i bibelfag. <br /> Det andre området var direkte evangeliserende misjonsarbeid. Hun tok elever fra bibelskolen med seg til et nærliggende fjellområdet, Gunung Wilis. Her reiste de omkring i landsbyene, viste lysbilder og fortalte om Jesu liv og gjerning. Dette folket var mottagelig og nye menigheter og kristne grupper ble dannet. Flere nasjonale evangelister arbeider i fjellene her.<br /> I 1976 reiste de hjem til USA på ferie. Denne gangen planla Ethel å være hjemme resten av livet. Hun fikk en god og passende leilighet i Park Towers i Rochester som svigersønnen hadde skaffet henne. Men hennes hjerte var ikke der. Hun ble ikke rolig for å hvile. Hun måtte ut på nytt. Og slik ble det. Hun drog av sted alene til Østen denne gang, siden Thelma skulle reise innom Norge.<br /> En ny periode begynte. Nå brukte Thelma mest tid i fjellene ved Tulungagung. Etter et år, fikk Ethel ikke fornyet visumet. Hva kan en 82 år gammel kvinne gjøre? spurte myndighetene. Hun fikk turistvisa på 3 måneder to ganger. Men da var det slutt. Nå måtte hun hjem til USA, og denne gangen var det for godt. Hun fikk plass på et hjem for eldre i Stewartville, Minnesota. Og der bodde hun fremdeles til hun døde, over 95 år gammel. <br /> Etter 11 år i Indonesia måtte Thelma ut av landet. Loven sier at en utlending bare kan være der i 10 år. Var også hennes tjeneste slutt med det? Eller skulle det åpnes en ny vei?<br /><br />Kina?<br /> Thelma er som nevnt født i Kina. Og der bodde hun til hun var 9 år gammel og kan dermed regne Kina som ett av sine barndomsland. Da portene til Indonesia ble stengt, var det derfor naturlig å tenke på dette veldige landet. Ville det lykkes for henne å nå inn bak bambusteppet? <br /> Omtrent samtidig med at hun måtte ut av Indonesia ble forholdene i Kina lettere. Det ble enklere å få innreisetillatelse og reise til andre steder enn Peking og andre storbyer som myndighetene godkjente visum til. <br /> Drømmen var selvsagt å besøke Chakar-provinsen der barndommens rike var. Hun har vært i Nord-Kina et par ganger, også i det Indre Mongolia. På reisene og der hun bor har hun delt ut mye kristen litteratur, bibler, traktater og evangeliske hefter. Som en hjelp i dette vitnearbeidet bruker hun et lite hefte: Veien til himmelen, som er oversatt på flere språk og spredt i mange tusen eksemplarer. Det var en god kontaktskaper og åpnet mange muligheter til samtaler om de åndelige ting endog med offiserer og kinesiske ledere. Her møter hun folk som ellers kanskje aldri kommer i kontakt med evangeliet, og slik får hun være en pionermisjonær av rang og bryter nytt land i Guds rike. <br /><br /> <br /><br />Resultater?<br /> Hva har skjedd ved dette misjonsarbeidet? Finnes det resultater som rettferdiggjør arbeidet? Hva kunne vært oppnådd på en annen måte?<br /> Dette er spørsmål som en misjonsledelse alltid stiller seg. Ettersom det er et åndelig arbeid med andre dimensjoner enn det rent jordisk-verdslige, kan vi aldri få endelige svar på slike spørsmål. <br /> Men vi stanser ikke der. Vi forsøker likevel å lete etter resultater og prøver å vurdere et arbeid i Guds rike ut fra de forutsetninger vi har. Og det er både det bibelske budskap om hva som skal gjøres - hva som er selve målsettingen med misjon, og det vi kan oppdage av frukter der arbeidet har pågått.<br /> Det første vi merker oss er at Guds ord ble rikelig forkynt i Alfsens misjonsarbeid, men også diakonale kjærlighetsgjeringer ble gjort. Alfsens motto var: Tro mot Bibelen, blodet og oppstandelsens håp. Det stod under tittelen på bladet Kallet fra Malaysia. Vi har all grunn til at han var trofast mot dette mottoet. <br /> Dernest ble det tross alt berettet om noen omvendelser på misjonsmarkene. Og det er synlige frukter av tjenesten. <br /> Verre er det kanskje om selve formålet med misjonen ble synderlig oppfylt alle steder. Han satte nemlig som Formål i bladet: Å danne selvunderholdende, selvstyrende og misjonærende menigheter. Det er et meget krevende formål for en misjonær. Det vet alle som har vært med i ytremisjonsarbeid på et eller annet plan i ledelsen. Her spiller så mange faktorer inn også blant de nasjonale. Vi vet ingen ting om det arbeidet Alfsen utførte i Tibet før og under krigen. Derfor kan vi ikke vurdere det. Vi har sett glimt av arbeidet i Malaysia også etter hans tid, og vi får et bestemt inntrykk av at det var ikke lett å arbeide evangelisk der. Arbeidet var dermed ikke mislykket ettersom Ordet ble sådd. Men målet om menigheter ble knapt nådd. Tida i Afrika var kort. I Indonesia er det annerledes. Der fikk Thelma både undervise ved en stor bibelskole og drive menighetsarbeid sammen med nasjonale evangelister. Oppe i fjellene ble det dannet flere menigheter som virkelig drev misjon i sitt eget område og land. Det er altfor tidlig å si noe om hva som blir igjen etter reisene i Kina. Det er også av en slik karakter at vi sikkert aldri får vite noe om det. Men også der er Ordet sådd på flere måter.<br /> Det viktigste i misjonsarbeidet er ikke at vi ser resultater, men at vi er trofaste i tjenesten. Det er viktig for en misjonsarbeider både hjemme og ute å bli stille for det. Gud krever ikke resultater, men troskap. <br /><br /><br /><br /><br /><br /><br /><br /><br />LITTERATUR<br /><br />Zoe Oakes Alfsen: The Story of Zoe. An Autobiography. 1985.<br />The Way to Heaven. 1989. Utgaver på flere språk ved siden av engelsk: kinesisk, russisk, finsk, estisk, indonesisk m. fl. Utgitt av Thelma Alfsen.<br />Kristen misjon i et lukket land. Tibetmisjonen 40 år. 1978.<br />Tibetmisjonen gjennom 50 år. 1988.<br />Stene Dehlin, H.: Grotid i Øst. Den Norske Misjonsallianse 1901-1976. Oslo 1976.<br />Brevarkiv - Thelma Alfsen.<br />Kallet fra Malaysia. Trykte og stensilerte utgaver.<br />Alfsens misjonsbrev. Trykte og stensilerte utgaver.<br />Alfsens misjonsarbeid. Trykt.<br />Brev fra misjonær Alfsen. Stensilert.<br />Lov og Evangelium. Flere årganger.<br />Norsk Misjonsleksikon 1-3. <br />Concise Dictionary of the Christian World Mission. London 1970.Nils Dybdal-Holthehttp://www.blogger.com/profile/10376439942452015799noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3506491809904454076.post-31395578179794714642007-05-04T07:00:00.000-07:002007-05-04T07:01:55.791-07:009. Peter Fjellstedt<span style="font-weight:bold;">9. Fjellstedt, Peter</span><br /><br /><br />Banebrytar for svensk misjon.<br /><br />Det er Salmonsens leksikon (1919) som kallar Peter Fjellstedt (1802-1881) slik. Og det gjeld både ytre og indre misjon. Og Nordisk Teologisk Uppslagsbok bind I tek opp att denne karakteristikken i 1952. Han hadde sjølv prøvd seg som misjonær, og hadde elles eit mangslungent yrkesliv. Han var sjølv påverka av andre og vart til velsigning for nye menneske. <br /> Han kom til verda 17. sept. 1802 i ein fattig bondefamilie i Sillerud sokn i Värmland i Sverige. Faren var bonde og snekker og var mykje borte frå heimen på arbeid. Men det var ein familie som ottast Gud og heldt dagleg husandakt og gjekk i kyrkja. Alt som tiåring måtte han ut å tena til sitt eige opphald. Det heng saman med at 1812 var eit ”nødsår” i Värmland. To år før hadde Sverige fått ny konge, og han hadde politiske ambisjonar. Alf Henrikson kallar året 1812 for ”det storpolitiska” året. Kongen ville ha både Noreg og Finland under Sverige, og i tillegg ein bit av Russland. Slike planar vert ofte dyre. Fattigfolk kunne ikkje fø borna sine. Peter måtte difor vera gjetar om sumaren og omgangsskulelærar om vinteren. Slike menneske vert ofte sterke og tåler motgang seinare.<br /> Tjue år gamal vart han likevel student ved universitetet i Lund i Skåne. Han fekk fylgja ein båt til Gøteborg – over Vänern og Gøta-elva. Vidare gjekk han i 29 mil til Lund. Han tok studenteksamen først og vart eksaminert av ingen ringare enn diktaren Esaias Tegner. Men pengane tok slutt og han måtte ut att på arbeid. Då arbeidde han som huslærar (informator) på herregardar i Småland og så lærar i Brødreforsamlinga i Gøteborg. I denne tida opplevde han vekking og åndeleg gjennombrot. <br /> Dette var nett i ei kyrkjeleg vekkingstid i Sør-Sverige med Schartauvekkinga som viktig i Lund og Gøteborg. Det var sterk pietistisk forkynning og djupt alvor i kristenlivet. Henrik Schartau påverka fleire prestar. Det same var tilfelle med den sellergrenske vekkinga i Wexjø og Småland. Peter Sellergren var påverka av både Johan Arndt og Jonas Sandell, far til Lina Sandell, der han fekk ein meir evangelisk tone. Den radikale Per Nyman høyrde òg til denne krinsen i Småland. Fjellstedt hadde altså rikt høve til å høyra vekkingstalar. På same tid las han språk og hadde anlegg for det.<br /> I 1825 kom han attende til Lund for å avslutta studia. Det var i denne tida han kom til Gøteborg der pastor Stare var med i Brødrekyrkja. Han hadde eit stort bibliotek, m.a. 200 tidsskrift om misjon. Og dette fekk Fjellstedt nytta. Og nå såg han noko nytt om evangelisk misjon, og truleg vart misjonstanken tent her. <br /> For tredje gong kom Fjellstedt til Lund i 1827 og fullførte teologien og tok presteeksamen 30. april 1828 i Karlstad. Han fekk karakteren fem ”laudatur”, som var uvanleg godt. Eit par dagar etter vart han prestevigd. <br /> I mellomtida hadde han kontakta Basel i Sveits der han ville gå på misjonsskule med tanke på å verta misjonær. <br /><br />Misjonær<br /> Våren 1828 vart Fjellstedt altså vigd som prest i Karlstad. Kallet til å reisa med Guds ord til heidningane hadde han kjent på ei tid og søkt kontakt med fleire misjonsselskap. Det lukkast ikkje nokon stad, slik t.d. Skrefsrud og Sivert Gjerde også opplevde det. <br /> Men så fekk han positivt svar frå Basel. Der var han fem månader på misjonsskule, og tida der fekk mykje å seia for han og bibelsynet hans i pietistisk lei. Det engelske kyrkjemisjonsselskapet (CMS) fekk på den tida mange misjonærar frå Basel. Slik kom Fjellstedt òg i kontakt med dei. I 1 ½ år studerte han medisin og orientalske språk (arabisk og amharisk) i England med tanke på utreise. Nå gifte han seg i London i 1831 med Christiana (Nanny) Schweitzerbart, dotter til ein professor i Stuttgart i landskapet Württemberg i Tyskland. Her var det pietistiske lutheranarar. Både presten Schartau i Sverige, Basel-instituttet og teologen J. A. Bengel var åndeleg i slekt med dei. <br /> Han var også lærar ei kort tid ved skulen i Basel, før han i 1831 reiste til Sør-India. Her underviste han nokre år på presteskulen i Palamcottah, heilt på sørspissen av India. Klimaet var hardt, og han tålte det ikkje. I India fekk dei ei jente, men alt i 1835 reiste dei heim. Deretter reiste han til Smyrna i Lille-Asia/ Tyrkia for den same engelske misjonen og arbeidde mellom muslimar der, særleg med litteraturarbeid. Her var han i åra 1836-40. Men det lykkast lite, og han tålte heller ikkje klimaet der.<br /> Eg trur tida i Smyrna var viktig for han. Først fekk han bruka sine språkkunnskapar og litterære evner. Han skreiv ei kort framstilling av kristen tru – med tanke på muslimar som las Koranen. Han reviderte grundig den tyrkiske bibelen. Dette studiet fekk han seinare nytte av då han skreiv sine forklaringar til Bibelen. <br /> Men så vart han skuffa over kor vanskeleg det var å tala evangeliet til muslimar. Han og andre misjonærar reiste kring i Tyrkia og freista å nå innbyggarane. Men det lukkast lite. Difor meinte han at tida ikkje var inne for misjon mellom muslimar.<br /> Akkurat denne tanken kan me stilla spørsmål ved. For kva tid er heidningane mogne for misjon? Ein grunn til at han slit slik med dette spørsmålet, kan nok vera at dei hadde lita røynsle i misjonsarbeid. Mange har venta i mange år før frukta viste seg. Nokre såg aldri ein blom av arbeidet. Men Gud såg etter truskapen. <br /> Turen gjekk nå til Europa der han reiste for Basel-misjonen i Sveits, Frankrike og Tyskland og tala misjonen si sak. Misjonsarbeidet hans vart nå eit anna. I 40 år reiste han i fleire land og tende misjonselden. I 1843 var han attende i Sverige. Fjellstedt var svært populær då han reiste kring i Sverige etter heimkomsten. J. E. Lundahl skriv ”at det var ganske uhørt på den tiden at en mann i løpet av noen få måneder gjennom sine foredrag kunne samle inn om lag 5000 kroner”. Eit konkret døme på frukt av arbeidet var den unge Betty Larsson frå Brålanda. Gunnar Juelsson fortel om henne. Ho vart lærar og ivrig misjonskvinne i mange år. <br /> Nå vart eit svensk misjonsselskap i Lund i Skåne skipa i 1845 med eigen misjonsskule der. Og med det byrja ei ny tid for Fjellstedt, han og familien flytte då til Lund. Det ser ut til at misjonen i Lund vart oppretta i ein viss opposisjon til Svenska Missionssällskapet frå 1835 av di det nærast var ein alliansemisjon der m. a. metodistar (ved Gabriel Scott) var med. Nå ville dei ha eit reint luthersk selskap. Ved sida av skulen og møter redigerte han fleire blad. Det eine var Bibelvännen, eit bibelsk tidsskrift for lekfolk, og Lunds Missionstidning, som han fekk løna si av. Ved sida av redigerte han òg bladet Folkskolan, for lærarar. <br /> Det ”miljø” Fjellstedt gjekk inn i då han kom heim, var ein veksande kritikk av kyrkja i Sverige, og nye grupper som organiserte seg. Det var både lause venesamfunn etter vekkingane og meir strukturerte foreiningar og organisasjonar (”associationer”). Tendensen var då hjå vekkingsfolket at dei rekna meir med desse selskapa enn med kyrkja. <br /><br />”Fjellstedska Skolan”.<br /><br /> Skulearbeidet til Fjellstedt gjekk i fleire trinn. I 1845/6 skipa dei ein misjonsskule i Lund der han vart forstandar. Det var i samband med det misjonsselskapet som vart skipa der då. Skulen vart flytt til hovudstaden i 1856 og til Uppsala i 1859. Det heng saman med at Misjonen i Lund i 1855 gjekk saman med og inn i Svenska Missionssälskapet (SMS). I den første tida var skulen nærast ein bibelskule som tok sikte på å hjelpa og trena lekpredikantar og kolportørar som skulle reisa rundt i det vidstrakte Sverige, særleg i Lappland i Nord-Sverige. Han hadde altså syn for misjon i sitt eige land. Men ein del av elevane vart seinare prestar i Amerika og nokre vart misjonærar i Sør-India og Afrika. <br /> I 1862 vart skulen omorganisert. Det var Fjellstedt sjølv som våren 1862 funderte på korleis han skulle kunne verta betre. Ein har seinare rekna dette som starten på skulen. Fjellstedt trekte seg då ut or leiarskapen, men skulen bar namn etter han for framtida. Dei hadde t. d. 100 års-jubileum i 1962. Men det er altså over 160 år sidan nå at den første spira til skulen vart planta. <br /> Fjellstedt fekk støtte av m.a. professorar i teologi og folk frå adelen i Sverige når skulen skulle omorganiserast. Men arbeidet gjekk tungt den første tida. I 1869 tenkte dei faktisk på å leggja skulen ned. Men då kom ei ny drivkraft inn som snudde alt til det gode. Det var pastor og skuleinspektør Johannes Kerfstedt frå Härnösand. Han vart verande i skulen heilt til 1920. Han var både pedagog og organisator og hadde eit godt lag med gutar. Det syner seg så ofte at det må nye kostar til når det går tregt. Og Fjellstedt hadde vore viljug til å sleppa frå seg ansvaret før denne tida. Skulen skulle eigentleg vore oppkalla etter Kerfstedt, men han ville at den skulle drivast i Fjellstedt sitt namn. <br /> Tanken med skulen vart etter kvart å hjelpa fattige og flinke elevar til å studera teologi og bli prest. For det meste har skulen blitt driven ved friviljuge gåver. Den var lenge ein internatskule for studentar som ville bli prestar eller gå inn i anna teologisk arbeid. I 1982 vart sjølve skulen nedlagt. Då hadde skulen vore i drift i 120 år. Den er seinare eit sentrum med kurs for teologisk vidareutdaning særleg innan Svenska Kyrkan. Skulen leiger òg ut lokale til pastoral utdaning for dei som skal bli prestar. I 1994 skreiv biskop Arne Palmqvist skulen si soge, med brei kulturhistorisk samanheng. Han hadde sjølv vore elev der. Og her går det fram at skulen har blitt meir humanistisk og kulturell enn før. Det førte òg med seg at skulen vart open for nye retningar i tida. Det var ei utvikling over lengre. <br /> Fjellstedt hadde faktisk lite og ingen ting å gjera med den skulen som bar namnet hans etter 1862. Han brukte nå mest tida si til forkynning og skrivearbeid med tanke på ei folkevekking. Han såg at det var naudsynleg i Sverige. Han hadde tent misjonstanken i landet før. Han såg korleis ei sløv ånd kraup inn mellom kristenfolket. Nokre år var han kapellan hjå venen domprost Peter Wieselgren i Gøteborg til 1872. Då reiste familien til Württemberg til kona sin familie. Men ho døydde alt i 1876 og han kom attende til Sverige. Då budde han den siste tida i eit par små rom på skulen ”sin” i Uppsala til han døydde 4. jan. 1881.<br /><br />Bibellærar<br /> Fjellstedt er kanskje mest kjend her i landet for sin store Bibel med forklaring i tre bind. Dei siste generasjonane er han kanskje ukjend for. Men tek ein eit par steg attende i tida, var Bibelen hans nytta av predikantar og andre. To tre bibelbøker vart omsett til norsk, m.a. Matteus-evangeliet, Profeten Jesaja og Salmane er kjent. Eg kjenner ikkje til om heile Bibelen kom på norsk. Min svenske tre-bindsutgåve er frå 1875-86 og har vore eit kjært hjelpemiddel til å skjøna Bibelen utan å vera redd for liberale innslag og omtolkingar. <br /> Matteus-evangeliet av Fjellstedt var utgjeven på norsk i 1867 ved Andr. O. Olsens forlag. Og Salmane var omsett av lærar ved Misjonsskulen i Stavanger E. F. Eckhoff, og utgjeven av W. E. Lønnings forlag. Eckhoff var lærar ved Misjonsskulen frå 1859 til 1864. Salmane må ha kome ut før 1864, og Jesaja ikring 1866 då han var styrar ved Misjonsskulen. Dette viser at Fjellstedt var kjent i Noreg svært tidleg.<br /> I boka om Salmane har Eckhoff skrive eit interessant føreord. Han har hatt korrespondanse eller anna kontakt med Fjellstedt som har godkjent at noko kunne utelatast eller endrast. Men Eckhoff har òg føydd til einskilde merknader og sitat og viser det ved klammer. Slik er det òg i Matteus-kommentaren. Omsetjaren ”anbefaler den til alle slike hjerter, som ikke søker kjødelig visdom, men den enfoldige og usminkede sannhet i Kristus Jesus”. ”Den ekte evangeliske Ånd og enfoldige enkelhet i form … gjør den så skikket til å forkynne evangeliet for de fattige.” Det er ein god attest, som viser at Fjellstedt var nytta av forkynnarane, og at det var sunn og god teologi der. <br /> --- <br /> Dr. Theol. Herman Schlyter i Lund kalla han ”ein framståande bibelteolog”. I 1853 hadde forresten universitetet i Halle utnemnd Fjellstedt til Dr. Theol. Alt dette støtta opp om at han var ein bibellærd mann. Og det viser att i Bibelforklaringane hans. Her får me både hans eiga bibelomsetjing og noter som forklaring. <br /> Dette hang òg saman med at han var litt av eit språkgeni. Han kunne tala 12 språk, skriva 16 og lesa 30. Mellom desse var grunnspråka til Bibelen. Slik var han godt rusta som bibellærar. <br /> Men han var ikkje ”lærd” i tale og skrift. Ein seier om han at han ”forente en enfoldig barnlig tro med rike evner”. Det er ikkje alltid dei som slår om seg med fine ord som har mest kunnskap. Difor tok folk flest godt imot han. Dei skjøna kva han meinte.<br /> Me vil sjå litt på denne Bibelen. Etter skikken i tida brukar han ein lang tittel på boka: ”Biblia, det är All den Heliga Skrift, Med Förklaringar.” Desse tre binda kom ut i åra 1849-1855. Dermed er det truleg at far til Lina Sandell, presten Jonas Sandell som døydde i 1858, hadde desse bøkene. <br /> Denne bibelforklaringa vart mykje lest. Fram til 1886 kom dei i 9 opplag. <br /> Bøkene er bygt opp etter denne ”malen”: Heile bibelteksten er skriven, vers for vers. Og det ser ut for meg som at han der fylgjer ein bibel som var nytta i Sverige på 1800-talet. Men så noterer han kva grunnteksten seier der den kan tolkast og omsetjast annleis. Eg har samanlikna ein del tekstar med ei eldre svensk omsetjing, den såkalla Karl XII’s bibel frå 1703, utgåve 1873. Og desse er stort sett like med få unnatak og litt rettskriving. I tillegg har han så forklaringar til ein del vers. Somme av dei er korte og andre ganske lange. Ikkje alt treng forklaring. Nokre gonger kjem ei forklaring etter eit avsnitt som heng naturleg saman. <br /> Hovudtråden eller tendensen i alle forklaringane er ein klår truskap mot Skrifta. Så langt eg har sett, er det ikkje nokon freistnad på å bortforklara eller omtolka etter tankane i tida. Og då vert Ordet til oppbygging sjølv om det ikkje har form av andakt. <br /> Ein viktig tråd er profetiane om Messias i GT. Dei har mange sett svært ulikt på gjennom tidene. Og her skal me vera varsame med å ri kjepphestar. Men Fjellstedt tolkar mange fine tekstar messiansk slik kyrkja har gjort frå tidlege tider. Han vil ikkje fylgja rasjonalismen som nyttar vårt eige vit og fornuft som tolkingsregel. Her finn me derimot NT som nøkkel til GT.<br /> Heilt frå 1. Mos. 3,15 går desse trådane om Messias i Skrifta. Han byrjar forklaringa av dette verset slik: ”Dette er det første evangelium på jorda, ein lovnad om Kristus, at Han skal vinna over synda, døden og helvete, og fria oss frå synda si makt (syndens velde).” Deretter forklarar han meir inngåande og viser til NT, t.d. Gal 4,4. Den same tanken ligg i kap. 12,3 om velsigninga ved Abraham: ”Abraham kunne vel skjøna at denne lovnaden siktar til den frelsaren som skulle føra utløysing og velsigning til jorda.” <br /> Og lat oss berre nemna eit tredje vers, nemleg kap. 14,18ff. om kong Melkisedek. Her skriv han m.a.: ”Han var eit førebilete på Kristus, som er rettferds konge, ved at han skaffa til vegar den rettferda som dei får som trur på namnet hans. Og ved sin Ande gir han dei nytt liv og vilje og kraft til å vandra i rettferda… han er førebilete på Kristus ved at Kristus er frelsar for heile verda, og at riket, makta og veldet er hans, slik at alle land og alle folk og tungemål skal tena Han.” <br /> Slik kan me lesa oss gjennom bøkene i den gamle pakta – og sjå lys over framtida ved Kristi gjerning. Her har mange tapt mykje i vår tid. <br /> I NT kjem oppfyllinga, som ei samanhengande stadfesting av profetorda som fedrane hadde. Her er kremen av evangeliet. Og her finn me den bibelske etikken, t. d. ved formaningar i breva. Han byrjar forklaringa over Rom. 12 slik: ”Nå fylgjer enkelte formaningar til at Evangeliet) skal visa si frukt i livet. Den truande blir gjort rettferdig av berre nåde utan tanke på gjerningar, men nåden bringer fram gode gjerningar.” Det er klår tale. Ikkje einsidig, men dobbelsidig er kristen lære. Det er den sunne trua. Vår tid treng den òg. <br /> I tillegg til kommentarar er det fleire gode register i hans ”Bibelverk”. Det eine store registeret er over alle namn, stader og hendingar i Bibelen. Det tek til med Aron i 2. Mos. 6, og sluttar av med Suriel (Zuriel) i 4. Mos. 3, 35. Somme personar er her fyldig omtala, men heile tida med tilvising til Bibelen, t.d. Kristus (Christus) og David. <br /> Det andre store registeret er over trusartiklane i Skrifta. Det går alfabetisk frå A og Ö som namn på Jesus i Op. 1 til ”Öron” om Gud som høyrer alt, Salme 10. Somme stader er det relativt lange artiklar om eit emne, t. d. arvesynda. Og heile tida er det tilvising til bibelstader. Desse registera liknar elles på vår Bibelnøkkel eller konkordans ”Hva sier Guds ord”. I tillegg er det og eit omfatande kronologisk oversyn etter Luther, Calvin og Calovius, tabell over månadene på hebraisk og register over profetord i GT som me finn att i NT, samt tabell over mål og vekt m.m. Bibeltilvisningar i Fjellstedts Bibel er noko annleis enn i våre biblar, nokre gonger fleire og andre stader færre. <br /> Første gong kom desse forklaringane i hefter etter kvart som han vart ferdig med dei. Men han fekk hjelp til nokre skrifter. Professor C. W. Skarstedt har slik skrive tolkinga til Matteus, Johannes, Romarbrevet, Korintarbreva og Openberringa. <br /> - I ei tid med få hjelpebøker for bibelstudentar, må dette ha vore til stor nytte. Han skreiv elles ein del anna som ei omsetjinga av vedkjenningsskriftene i den lutherske kyrkja, ei bok om det åndeleg presteskapet, ei bok med framtidstankar, ei katekisme med 598 spørsmål der alle svara er bibelsitat. Han skreiv òg om forsoningslæra, der han gjekk imot den subjektive forsoningslæra til Waldenstrøm, og ein sjølvbiografi. <br /> - Det kan nok vera at ved einskilde forklaringar kan nokre av oss tenkja litt annleis. Slik er det i grunnen alltid, av di me er så ulike og er ulikt utrusta. Her har eg tala om hovudsaka i kristentrua.Nils Dybdal-Holthehttp://www.blogger.com/profile/10376439942452015799noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3506491809904454076.post-23244125705569604062007-05-04T06:59:00.000-07:002007-05-04T07:00:33.150-07:008. K. G. Pfander<span style="font-weight:bold;">8. K. G. Pfander: Ein Islam-misjonær.</span><br /><br />Ned gjennom tidene har faktisk ein del brennande kristne prøvd å vinna muslimar (tidlegare ”muhammedanarar”) for Kristus. Me skal ikkje unødig freista å minisera det andre gjorde før oss. Ser me på personar i soga før oss, pliktar me å sjå dei i høve til deira tid og dei resursar dei hadde på alle plan.<br /><br />Karl Gottlieb Pfander var ein slik tidleg ”islam-misjonær”. Han arbeidde ikkje berre som aktiv arbeidar for å få muslimar til å tru på Kristus. Han arbeidde faktisk ut ein slags ”dogmatikk” for islam-misjonærar. Mange har brukt og hatt nytte av boka hans ”Sannings-vekta” (arab.: ”Mizan ul-Haqq”) frå 1829. Emil Birkeli seier at ”Den har bragt flere muhamedanere over til kristendommen enn noen annen bok og har ennu ikke utspilt sin rolle”. <br /><br />Med ein slik attest er det truleg god grunn til å ta fram ein slik person nå – i ei tid der talet på muslimar aukar for kvart år i landet vårt. Nokre vil seia at talet akselererar. <br /><br />Kven var denne mannen, og kva gjorde han?<br /><br />Misjonær<br />Pfander vart fødd i Württemberg i Tyskland 3. nov. 1803. Han kom frå ein pietistfamilie og hadde med seg eit evangelisk kristensyn på reisa. Han var son til Johann F. Pfander og kona Elisabeth Margareta f. Bürklin. Faren var bakar i Waiblingen i Württemberg. Det var forresten det same området som kona til Peter Fjellstedt var frå, og det var kjend som eit pietistisk og evangelisk-luthersk område. Han reiste til misjonsskulen i Basel i 1821 og var der i fire år. Han er nok ukjend for mange i Europa i dag, men var i si tid ein av dei mest innflytelsesrike misjonærane i den islamske verda. Deretter arbeidde han for Baselmisjonen i Kaukasus i 12 år. Dette området var då persisk provins. Han skulle eigentleg reisa ut for å støtta og hjelpa den armenske kyrkja i landet. Men misjonærane reiste ofte rundt i landet og vart kjen de med folk og møtte også muslimar. Og dei nytta høvet til å tala evangeliet for dei og delte ut skrifter. <br /><br />Det var etter ti år som misjonær han gav ut boka ”Sanningsvekta” første gang i 1835 på persisk. Det tyske manus var ferdig alt i 1829. Seinare vart ho omsett til ei rekke språk, m.a. engelsk i 1867. Pfander reiste mykje i denne tida og lærte dermed islam å kjenna i ulike område og miljø. Her fekk han eit nøye kjennskap til Islam, både skikkar og tankegang. Slik var han godt utrusta som muslimmisjonær. Han hadde tre store kvalifikasjonar for dette arbeidet: Han hadde eit absolutt og fyldig kjennskap til emnet Islam, han var språkmann og kjende godt språk og tankegang hjå muslimar i Austerland, og i tillegg hadde han stor kontroll over seg sjølv i diskusjonar og religionssamtalar. Det viste seg ved den offentlege samtalen i Agra. Sjå nedafor.<br /><br />Det skulle koma til nytte seinare. <br /><br />Den russiske tsaren Nikolaj I. sette ein stoppar for vidare misjon i Georgia og Kaukasus i 1835 og Pfander måtte dra frå landet. I 1837 reiste han så til Nord-India og arbeidde i området der Pakistan og Afganistan er nå. Først var han nokre år i Agra og sidan i Peshawar fram til 1857. I desse 20 åra fekk han stå i ei rik teneste og var det meste av denne tida knytt til den engelske organisasjonen ”Church Missionary Society” (CMS). Her vart ein del muslimar omvende til kristen tru. <br /><br />Medan han var i India vart boka hans omsett til m.a. fleire indiske språk. Og han korresponderte med muslimar, forkynte Guds ord offentleg – og dette var berre mogleg ved at kolonimakta England beskytta han, og han var ofte i offentlege debattar med muslim-leiarar. Han fekk òg døypa nyomvende muslimar. I 1854 var ein slike debatt i Agra med fleire hundre tilhøyrarar. Muslimske leiarar nytta då bøker av liberale teologar i Europa som prov på at Bibelen var uhaldbar vitskapeleg sett. Muslimane nytta her særleg katolsk litteratur. Til debatten i Agra kom m.a. ein lærd muslim, Imad-du-din. Han var overtydd om at det han søkte, skulle han finna i ei reinsa form av islam. Han hadde leita i årevis utan å finna fred. Men etter lang indre strid og kamp vart han overtydd om at Kristus var svaret og vart frelst. Han vart seinare vidkjent som predikant og forfattar, og fekk doktorgrad i teologi av erkebispen av Canterbury. <br /><br />I 1858 ville CMS byrja misjon i Konstantinopel, og Pfander vart send dit, og verksemda såg ut til å bera frukt. Men tyrkarane stansa det heile ved forfylginga i 1864 og Pfander måtte dra frå landet. Han reiste då til England og døydde der 1. des. 1865. Med dette var alt protestantisk misjonsarbeid i byen slutt for denne gong. <br /><br /><br />Arbeid<br />Pfander gjorde si teneste på fleire måtar. Han var evangelisk forkynnar, han skreiv bøker og traktatar, og ikkje minst argumenterte han med muslimske leiarar om religionen. Det hadde han tru for, utan at me skal skulda han for å vera ein typisk ”dialog-misjonær” av liberalt merke. Han vann ikkje alltid fram med sine argument. Ein viktig grunn til det var at muslimske lærde hadde lese kristen liberal teologi og brukte det mot Pfander. Dermed kunne dei visa til kristen lære som på somme punkt sa det motsette av det misjonæren hevda. John B. Taylor seier at han leit ikkje på den menneskelege tanke og fornuft, men insisterte på guddommeleg inngrep. <br /><br />Arbeidet hans må me som sagt sjå i lys av den tida han levde i, og ikkje døma om han etter tankane i det nye tusenåret. På hans tid meinte dei fleste at den beste misjonsmetoden var å tala nedsetjande om andre religionar og slik framheva kristendomen. Det førde lett til konfrontasjon og konflikt mellom misjonær og tilhøyrar. Dette opplevde òg Pfander. <br /><br />Han hadde likevel eit ganske godt utgangspunkt til misjonsgjerninga, særleg etter som åra gjekk. Han hadde 40 års røynsle til slutt. Kirke-leksikon for Norden skriv svært positivt om Pfander: Han var ”en Mand med Store Gaver og en vindende Personlighed, et uforfærdet Mod og stor lærdom og praktisk Visdom og et enestaaende Kenskab til islam og østerlandsk Tankegang”. For eit kritisk blikk ser det mest overmenneskeleg ut. Det er likevel mykje att om me tek bort dei sterkaste orda. Ein stor misjonær var han. Ei anna misjonssoge kallar han ”ein gåverik (begavet)” mann, og han vann nokre få omvende og ein storm av forfylging. Det har alltid kosta å fylgja Jesus, kanskje mest for muslimar. <br /><br />Og misjon mellom muslimar har òg kosta frå første dag. Men Pfander var ”ei kjempe i denne krigen” og fekk sjå folk vart omvende. For treng arbeidaren ”eit spesielt temperament kombinert med høgast mogleg kunnskap og trening i språk, Islamsk litteratur og i dei viktigaste muslimske innvendingane. For på misjonsfelta er det ingen hardare og meir utfordrande oppgåver enn denne”. <br /><br />Ei seinare vurdering av han, viser det. Dr. Christine Schirrmacher har nyleg skrive at han ikkje var arrogant eller gjekk fram som ein overlegen utsending frå kolonimakta. Han freista å overtyda muslimen med saklege argument. Slik var han apologet. Bennett seier han er best kjend som sin apologi og hevda der at Kristen tru hadde fortrinn over islam. Dette ser me òg i boka ”Sanningsvekta”. Her freistar han å vega sanninga i Bibelen og framstellinga i Koranen og muslimske skrifter mot kvarandre. S. Neil. er kritisk til framstillinga ”kristelig sett”, men dette var ein av dei første framstillingane for islam-misjon. <br /><br />Først gjev han ei framstelling av den kristne trua, som ein slags dogmatikk. Dinest går han imot Islam. Det punktet han kanskje er mest kritisert for her, er dei siste kapitla om profeten Muhammed. Vår tid viser òg kor sårt dette punktet er for muslimar. Pfander kritiserer profeten så sterkt at denne delen er teken bort i nokre utgåver av boka, særleg utgåver på arabiske språk. Det var truleg denne boka, eller eit liknande skrift, som vart trykt i Tyrkia i byrjinga av 1860-åra. Ein muslim vart døypt i 1862 og fengsla for trua si, men vart fri ved hjelp av den engelske konsulen. Dei fekk selja biblar og evangeliske skrifter ope. Så kom skriftet til Pfander. 17.juli 1864 braut forfylginga ut og kristne muslimar vart fengsla, kristne bøker konfiskerte og nokre sende til galeiane (slaveskip). Dette hende trass i at lova i landet proklamerte religionsfridom. Kanskje var det ei feilvurdering av han å gå slik til åtak på religionen deira.<br /><br />Men han let ingen vera i tvil om kva som er rett. I Konklusjonen til slutt i boka, skriv han: ”Du må velja mellom Herren Jesus Kristus som er Guds Ord, og Muhammed son til Abdullah (ibn ’Abdu’llah).” Det valet er alltid sentralt i all misjon – ikkje minst i vår tid med mykje uklår tale.<br /><br />På 1800-talet tenkte gjerne misjonsfolk at muslimane snart ville venda seg til Kristus, og at Islam til og med ville bryta saman i møte med evangeliet. Pfander erfarte snart i misjonslanda at det ikkje hende. Diskusjonar, forkynning, utdeling av traktatar førte ikkje til dei talrike omvendingane, skriv Schirrmacher. Men Pfander heldt litteraturarbeidet for avgjerande i arbeidet om dei òg skulle vinna dei lærde.Nils Dybdal-Holthehttp://www.blogger.com/profile/10376439942452015799noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3506491809904454076.post-92071693004099164902007-05-04T06:58:00.002-07:002007-05-04T06:59:39.147-07:007. Carl O. Breien<span style="font-weight:bold;">7. Carl O. Breien –</span> <br />som nasjonallyrikar<br /><br />Store årstal i soga er ofte merkedagar på grunn av politiske hendingar. Krig og frigjering og kongeval er døme på det. Heller sjeldan finn me dei religiøse og kristne tonane ved slike merkedagar. <br /><br />Ser ein derimot etter i andre enn politiske og profane litterære kjelder, vil ein oppdaga at kristne leiarar har tenkt djupe tankar om frigjering og store politiske merkedagar. Ofte går ein forbi slike ved store jubile. Men då gjer ein ikkje rett mot folket og utviklinga i landet. Eg vil dra fram ein slik poetar som hadde nasjonale tankar.<br /><br />Carl Breien<br />Her tenkjer eg på frelsesoffiseren Carl O. Breien. Han kom med i Frelsesarmeen i den første tida i 1888 i Oslo, og han vart den første mannlege offiseren i Noreg. Bertha Hansen var den første. Breien var offiser i Noreg, Finland og to gonger i Danmark. Fleire gode songar er komne frå hans hand – og han levde heilt til 1960. Eg fekk forresten høve til å møta han i 1956 då han var på aldersheim i Oslo. <br /><br />I 1905 hadde altså Breien vore offiser og tenar for Herren i 17-18 år med brei røynsle. Til den politiske hendinga dette året skreiv han i etterkant ein song til den mektige tonen til Luthersalma: Vår Gud han er så fast ei borg. Her skreiv han:<br /><br />Vi gledet oss hin junidag,<br />om svake, dog så sterke.<br />Vi jublet høyt da Norges flagg<br />ble heist som samlingsmerke,<br />skjønt mørke skyer kom<br />og skjulte solen som<br />så vennlig lyste ned<br />med håpets stille fred.<br />Vi stod i bønn og ventet.<br /><br />Her er nasjonale tonar. Han gledde seg med folk flest at det gjekk vel. Dei mørke skyene er otten for krig mellom brorfolka. I fleire vers skriv han med respekt: ”Gud æren skal beholde.” For ein kristen er det heilt naturleg å sjå årsaka til alt hjå Han. Og det skamma han seg ikkje over. Difor skriv han vidare i vers 3: ”Gud trofast var, han svek oss ei.” I 1905 var Noreg i bøn for landet, og Han viste si makt. Slik tenkjer ein kristen. Han lit ikkje på kanoner og krut. <br /><br />Så kan han slutta songen frå 1905 med dette: ”Nå synger kvinne, mann: Vi eier helt vårt land.” <br /><br />35 år etter kom nye mørke skyer. Då hadde Breien vore pensjonist i 6 år. Men diktaråra rann utan stans. Om aprildagane i 1940 skriv han og fangar inn situasjonen for folk flest slik: <br /><br />Mitt kjære, kjære fedreland,<br />mitt havomkranste gamle Norge. <br />Tenk nå er også krigens brann<br />blitt tent ved dine klippeborge.<br />Her høres drønn. Her faller menn.<br />Man taler stille, venn med venn. <br /><br />Det utenkjelege hadde hendt. Folk kunne ikkje tala fritt og ope meir. Krigens brann loga i alle bygder. Han ser ”et fremmed flagg” og høyrer ”et fremmed språk”. Og han kjenner seg ”som var man gjest i eget land”. <br /><br />Slik var den politiske situasjonen då. Men vona har han ikkje mist: ”Det kommer nok en bedre dag”, og den vil han arbeida for: ”Om tunge veger vi må trede, for Norge vil vi virke, bede.” Han kjende det beste våpen for dei kristne – ”bede”. <br /><br />8. mai fem år etter kom svaret. Då vart det andre tider, skriv han: ”Trygg man går på veg og sti…” Men mange ting vitna om det som hadde vore, og det var tunge dagar som låg bak:<br /><br />Se, her kommer landsmenn frem<br />ifra fangeleir og fengsler.<br />Nå de haster til sitt hjem,<br />brutt er alle bånd og stengsler;<br />de har lidt for Norges sak,<br />derfor denne gledens dag<br />som er født av angst og vånde –.<br /><br />Ein historikar skreiv til meg ein gong at dei kristne ikkje var opptekne av det nasjonale eller det jordiske. Carl Breien har prova det motsette. Han døydde i 1960 og fekk slik smaka litt av den nye våren i landet. Han avslutta diktet slik: ”Herre, signe gamle Norge.” <br /><br />Litteratur:<br />Carl Breien: Minnene taler. Salvata 1943.<br />Carl Breien: Mot hjemmet. Salvata 1948.Nils Dybdal-Holthehttp://www.blogger.com/profile/10376439942452015799noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3506491809904454076.post-40039356441219672172007-05-04T06:58:00.001-07:002007-05-04T06:58:52.142-07:006. Christian Scriver<span style="font-weight:bold;">6. Christian Scriver</span><br />Sjele-skattens far:.<br /><br />”Hva forstår en hane seg på en kostbar perle?” spør Christian Scriver i føreordet til si store bok ”Sjæle-Skat”. Og slik er dei verdslege menneska i høve til det heilage og Guds ord. Dei skjønar det ikkje. Difor vil han forklara og skriva om det. Og det gjorde han flittig.<br /> Scriver kom til verda 2. jan. 1629 i Holstein i Tyskland. Han vaks difor opp i trettiårskrigen i Europa. Faren døydde tidleg, men han hadde ofra og vigsla sonen til teneste for Gud alt i barndomen. Slik hadde han ein stor arv, sjølv om krigen tok heile formua til familien. <br /> Han fekk forresten ein heller dramatisk barndom med fleire ”nær-døden-opplevingar”, og slike hadde han eigne erfaringar som kom vel med når han skulle skriva om sjelelivet til hjelp for andre. Og dette heldt fram i hans vaksne liv. Fire koner miste han og ti born. Sjølv om det var meir vanleg då enn nå, representerer desse 14 gravferdene i heimen eit hav av sorg og tunge netter.<br /> <br />Yrkesliv<br /> Utdanninga tok han i Rostock frå 1647. Ein arv frå fetteren T. Heber gjorde det mogeleg. Etter seks år vart han diakon i Stendal og pastor i Magdeburg frå 1667. Der var han i 23 år. Han var så trygg på at han skulle vera i Magdeburg til han døydde, at han let byggja gravstad til seg og familien ikr. 1680. <br /> Då fekk han forresten eit par spesielle kall – som hoffpredikant både i Berlin og i Stockholm. Det var særleg dronninga av Sverige som ville ha han til landet sitt. Ho tilbaud han all hjelp han trong til å flytta og ottast for at han var for gamal til å reisa så langt. Difor stilte ho til disposisjon seng eller bærestol for å frakta han til Sveariket. Då søkte Scriver mange råd m.a. ved universiteta, men takka nei.<br /> Tre år seinare slokna han, 64 år gamal, etter 40 års teneste i kyrkja. <br /><br />Skribent<br /> Det er likevel ikkje som prest han sette spor etter seg. Det var som forfattar. Han byrja tidleg å skriva, og han hadde ei lett penn og god fantasi til å finna og skapa bilete av dei åndelege røynslene. Det gjorde at folk kjende seg att og fann hjelp. <br /> Han etterlet seg fleire skrifter. Ikkje mindre enn 23 skrifter er funne etter han. I tillegg skreiv han om ”Døds-tankar”, men det vart visstnok ikkje trykt då manus kom bort. J. G. Pritius, som skreiv føreord til utgåva frå 1723 av Sjele-skatt, nemner ennå ei bok: Scrivers Enke-trøyst. Alt dette vitnar om stor arbeidskraft og klåre tankar om kristen tru. <br /> Likevel er det ei bok som står att som bauta over Scriver: Det er det store verket: Sjel-sakatt del 1-5. Ikkje noko oppbyggingsskrift i seinare tid kan truleg liknast med dette. Og Gunnar Dehli skriv om i innleiinga til boka i ”Hovedverker av den kristne litteratur” i 1929 slik: ”Av alle opbyggelsesbøker finnes det neppe nogen som i våre besteforeldres dager og i eldre tider har ført mer kristendom inn i Noreg enn Johan Arndts ”Sanne Kristendom” og Christian Scrivers ”Sjeleskatt”. <br /> Nå er det 75 år sidan den vurderinga. Ein refleksjon kjem i alle høve nokså kjapt: Vår tid treng ein sterkare kristendom enn det me ofte ser i folket vårt. Dei gamle oppbyggingsskriftene hadde ei kraft i si tid som vår tid treng. <br /><br />Sjele-skatten<br /> Kva handlar desse fem bøkene om? Er det noko der som kunne verta ein vekkjar for folk, og kunne leia dei på rett veg mot æva?<br /> Ytterst få i vår generasjon har truleg lese noko særleg i dette store verket på 2642 store sider i den komplette danske utgåva frå 1888/1892. Den norske frå ikr 1860 er diverre ei forkorta og fri utgåve. <br /> Det handlar altså om den udøyelege sjela. Han byrjar med å visa kor stor verd sjela har. me er jo skapt i Guds bilete. Gud hadde høge tankar om oss. Det ser me både ved at Gud er skapar, sjela er udøyeleg og særleg ved den pris Gud betalte for å løysa oss ut. Eg meiner, skriv han, at eit einaste blikk i tru på den krossfeste Frelsar, er nok til å dempa syndelysta. <br /> For Scriver veit vel at sjela vår er fanga i synd. Difor skriv han kraftig og sterkt om syndefallet. Me er ved fallet gått over frå eit Guds bilete til eit Satans bilete, skriv han. Så djupt er fallet. Djevelen styrta mennesket i forderving ved å så tvil om Guds ord. <br /> Hjarta er vondt, og difor vert alle gjerningar vonde, ja, der er ”eit hemmeleg hat mot Gud” i hjarta vårt. Difor er det vår eiga lyst som lokkar oss til ytre og indre synder. Djevelen nyttar dette til å forføra menneska der dei er svakast. <br /><br />Berging?<br /> I andre del av verket skriv Scriver om frelse frå synda. Og då talar han om omvendinga. Her er ingen tale om å verta snill og god og koma inn i eit godt miljø så ein verte kristne på utsida. Han talar om anger, bot og omvending. Og det er ikkje ”ei ringe sak”, men det ”fører med seg ei fullstendig endring og fornying”. Det er ikkje som eit gamalt ormstukke tre som ein malar med ny farge. Nei, ”Kristi blod trenger med si kraft gjennom til sjela si inste grunn”. <br /> Me kan ikkje venda om av oss sjølve. Omvendinga ”er berre ei rein nådegjerning av Gud”. Men han vil minna oss om at me treng omvending og må be om det. Men det er inga lettvindt omvending og frelse Scriver kjem med. I talen over Joel 2,12 skriv han: ”Det syndige hjarta må knusast og rivast sundt, før det kan fatta trøysta frå evangeliet. Det må først vita kva synda og Guds vreide er, før det kan få visse om Guds nåde i Kristus.” <br /> Og då kjem eit menneske sin ”allerlykksaligste tilstand”, nemleg ”å liggja med eit botferdig og truande hjarta ved føtene til den krossfeste Herre Jesus”. Og det er berre trua på Guds nåde som kan føra oss dit. Guds nåde ”er ein stor straum og den Herre Jesus med si forteneste og rettferd er ei uuttømande levande kjelde for denne straumen”. Denne lukkelege tilstand er at trua vågar å seia: Denne Jesus er min! <br /> Så er syndaren rettferdig – ikkje i seg sjølv, men i Guds Son. Og denne frelse held i død og dom. <br /><br />Kross og trengsel<br /> Ein frelst syndar er ikkje framme ved målet. Han har kanskje mange år å leva i denne verda. Dette talar Scriver om i del 4-5 i Sjeleskatten. Der handlar det om dei mange krossar sjela må bera, om trengsler, sorg og anfektingar. Det er ein kamp og strid som er naudsynleg for å nå fram. Me skal ikkje gå inn på dette her.<br /> Me skal berre visa til at himmelen er målet, som siste del talar om. Men eigentleg kan ingen forklara eller skildra himmelen. ”Tungen er for svak.” Men Christian Scriver ville meir enn noko anna tala slik at sjelene fann livet i Gud og nådde målet. Han levde i ortodoksitida då den rette læra var viktig. Og sjølv lærde han mykje av Johan Arndt, død åtte år før Scriver vart fødd. Men det er vanskeleg å setja Scriver i bås med andre typiske teologar i denne tida. Han er meir ein forløpar for pietismen med sin personlege kristentru og forkynning. <br /> Det er nett dette me treng i vår tid. Difor skulle me hatt desse bøkene i ny drakt, utan for mykje avkorting. For den som får smak på noko godt, vil gjerne få tak i meir. Scriver skriv sjølv i fortalen til Sjele-skatt om dette slik: ”Erfaringa vitnar om at hungeren veks til meir dei gudfryktige sjelene tek imot, og trongen aukar og veks hjå dei til meir dei får nyta av dei himmelske og guddommelege tinga”. <br /> Har folk i dag ”ete” for lite, når trongen er så liten? Det bør ein tenkja over nå.Nils Dybdal-Holthehttp://www.blogger.com/profile/10376439942452015799noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3506491809904454076.post-73870437976709927542007-05-04T06:57:00.000-07:002007-05-04T06:58:05.468-07:005. Kina-Brita<span style="font-weight:bold;">5. Kina-Brita</span><br /><br /> 30. januar 1867 vart det fødd ei jente på husmannsplasset Sauaholo under garden Vestervik i Varaldsøy kommune, og ho fekk namnet Brita. Denne garden ligg ikkje på sjølve øya, men på fastlandet, vest for øya og nord for Gjermundshamn. Kyrkja tilhøyrde Strandebarm prestegjeld. Brita vaks opp i trygge og gode kår, og alt som barn hadde ho alvorstankar. <br /> Jenta var dotter til Lisbet Olsdtr. frå Fosse g.m. Nils Johannesen i Sauaholo. Faren ætta frå den kjende futen Laurits Johannesen Galtung d. 1659 g.m. Lisbet Ottesdtr. Orning på Stord. Fem døtre vart gifte med prestar, så futen har nok vandra i eit “åndeleg” miljø. Sjølv har han slett ikkje fått så godt ettermæle. Slekta på farssida hadde budd i Sauaholo attende til 1750-talet. Truleg var det tippoldefar hennar, Lars Matiasen, som rydda dette plasset. Det er nå bruk 3 på garden Vestervik. <br /> Likevel - Brita Nilsdtr. vart korkje prestekone eller gardkone. Ho skulle få eit ganske anna liv. Mora døydde då Brita var 20 år, og det gjorde eit veldig inntrykk på henne. Det var òg den ytre årsak til at ho vende om til Gud. Og kort etter vart ho gripen av den åndeleg naud heidningane var i, og særleg i Kina. Ho har fortald om det seinare. <br /> Kvifor er denne Brita så interessant for oss i misjonen? <br /> Svaret er svært enkelt. Brita Vestervik var den første misjonæren - saman med ei anna kvinne - som fekk kallsbrev frå den nystarta Kinamisjonen i byrjinga av 1890-åra – etter J. Brandtzæg. Og ho tilhøyrde det området som seinare vart Haugesund, Sunnhordland og Hardanger krins av Misjonssambandet (HSH). <br /> Brita reiste truleg tidleg til Bergen i teneste. I mai 1892 stod hennar “Levnetsbeskrivelse” i bladet Kineseren. Her seier ho m.a. at ho måtte tidleg ut frå heimen, det var ikkje uvanleg før i tida. Og då mora døydde, ropte ho til Gud om nåde og syndsforlating, skriv Brita. Og Gud høyrde ropet og “lot nådens solsstråler skinne inn i min mørke sjel, og jeg fikk tro meg som et benådet Guds barn”. <br /> <br /> Det var eit klårt vitnemål misjonsfolket fekk lesa, og det har alltid vore lett å støtta dei som talar klårt om frelsa. <br /> Brita fekk òg høyra om heidningane, og ho vart gripen av “medynk” med dei. Men korleis kunne ei ung jente frå landet koma ut til framande land? Litt folkeskule var heile hennar utdaning. Så gjekk ho den vegen ho hadde lært: ho bad til Gud “at hvis det var hans vilje, så måtte han selv åpne veien for” henne.<br /> Alt var lagt i Guds hand og då var ho trygg. Vegen vart opna, ho kom i kontakt med misjonsvenner i Bergen, og der høyrde ho om Kina igjen. “Kallet til å dra til Kina som jeg òg hadde følt før, ble nå ganske klart for meg.” Slik skriv ho til misjonsfolket i bladet. <br /> Straks vart ho “antatt” som misjonær av “Sentralstyret i Bergen” - og dette var før Kinamisjonen vart skipa. Det var den såkalla Bergenskomiteen som gjorde det sumaren 1890. Dei sende henne til Diakonissehjemmet i Oslo. På misjonsmarka kom det vel med å kunne litt om sjukestell. <br /> Generalforsamlinga og skipingsmøtet var i Bergen i pinsehelga, 18. og 19. mai 1891. I slutten av september s.å. hadde dei avskilsfest for dei nye misjonærane, og Brita fekk kallsbrev underskriven 23. sept. 1891. Den andre kvinna var Gjertine Orrestad frå Sokndal i Dalane. <br /> Desse to kvinnene skulle oppleva å mista mennene sine dramatisk og fort. Men i kallsbrevet - som er felles for begge - fekk dei ein lovnad frå Fellesstyret og misjonen: Forbundet “vil yde dem al den støtte saavel i materiel som aandelig Henseende, som de ved Guds Naade evner og Omstendighederne maatte paakræve”. Begge desse kvinnene skulle oppleva at dei fekk bruk for nett denne setninga. <br /> Det skulle henda berre 6 år seinare. Då stod Brita åleine på kaien i Stavanger med to små born. Korleis skulle ho klare å skaffa mat til dei? Det var hennar “omstendigheter” nett då. Og seinare skal me sjå korleis Forbundet stod ved sin lovnad. Den andre kvinna, Gjertine frå Sokndal, miste mannen sin før Brita. Ho vart verande i Kina i fleire år som misjonær. - Men først må me fylgja dei på veg til Amerika og Kina. Brita kan stå som døme på kva misjonsfolket arbeidde for.<br /> Hausten 1891 gjekk turen til Amerika for Brita Vestervik. Ho skulle byrja på Red Wing-seminaret i Minnesota denne vinteren. Ho hadde ikkje nokon misjonsskule. Å kunne språk var viktig når dei skulle ut til eit framand land. Fleire av dei andre utsendingane skulle òg vera der, m. a. Henrik Seyffarth, Ole M. Sama og J. Skordal. Det var forresten bra at dei vart meir kjende som menneske òg - dei skulle bu og arbeide tett saman i det nye landet. Av desse var det Skordal ho fekk mest kontakt med. <br /> Johan Skordal var frå Sokndal i Dalane, same bygda som Gjertine. Han var fødd 1. mars 1868 og vaks opp i ein kristen heim. 15 år gamal kom han til Egersund og gjekk på middelskulen. Der møtte han ein dag Daniel Bore frå Jæren. Han tok ungguten i trøya og sa venleg til han: “Du, Gud har bruk for deg.” Meir sa han ikkje.<br /> Orda tok tak i Johan. Han gjekk straks heim, fall på kne og bad til Gud. Han fekk sjå si synd og så tru seg fri på Jesu blod. Nokre dagar etter kom misjonær Røstvig i NMS til byen. Det vart eit møte han ikkje gløymde. Igjen måtte han heim og be - og i den stunda vart misjonskallet fødd. Det song i sjela til 17-åringen: Gå ut og forkynn evangeliet! Det må ha vore ikr. 1885.<br /> Etter dette gjekk han gymnaset på latinlina og las engelsk og fransk på same tid. I fritida var han med på søndagsskule og vitja sjuke. I denne tida møtte han òg Kinamisjonen då den vart skipa og søkte kontakt der.<br /> Saman med dei andre gjekk han altså på Red Wing-seminaret vinteren 1891-92 og fekk si misjonærutdaning. Heile tida låg lengten til Kina i han. I Amerika las han misjonsblad og slukte nok alt om Kina. I januar 1892 skreiv han til bladet “Kineseren” om dette. Han hadde lese om opprør, og keisaren si hær vart slått og driven på flukt. Misjonærane i ein belgisk misjon hadde ikkje høve til å røma. Opprørarane myrda dei kinesiske kristne, hakka borna opp med kniv og brende dei på bål. Nonnene mishandla dei og drap dei med klubber. Dei belgiske prestane måtte oppleva grusomme pinsler som dei bar med tolsemd. Ein rykte dei tunga ut or, skar hjarta ut or han og brende det.<br /> Skordal innrømmer at det var grunn til å bli forskrekka over slikt. Likevel var det betre at det anspora ein til å arbeide for dei. Dei måtte be: Far, forlat dei, for dei veit ikkje kva dei gjer. Han er ikkje redd, men bed om forbøn: <br /> “Legg meg dagleg fram for Gud i bønene dykkar. Eg lengtar verkeleg etter å koma ut.” <br /> I løpet av denne vinteren har Johan Skordal og Brita frå Sauaholo sett på kvarandre, med lange og lengtande blikk. For same våren vart dei trulova: Nå skulle dei leva livet saman der ute i Kina, som vitne for dei røvarane dei las om. <br /> Likevel var dei ikkje saman heile vinteren. Så snart juleferien kom, skulle mennene ut i dei “norske” bygdene og tala Ordet og fortelja om den nye misjonen i Noreg. Sama vart sjuk så han vart ikkje med. Men Skordal reiste ut på prærien og hadde møte, og aldri hadde han hatt ei slik jul, skriv han. “Første juledag holdt jeg på å fryse fordervet på prerien i “Norseland”. Vi nådde endelig fram til folk, og etter å ha varmet oss litt, var vi all right. Vi fortsatte vår vei til kirken der jeg skulle preke. Det var kaldt i kirken så tennene klapret i munnen da jeg steg opp på prekestolen. Men det ble et velsignet møte med de få som kom, så jeg frøs slett ikke da jeg steg ned igjen.” Så heilt enkelt var det ikkje å vera talar i Amerika heller.<br /> Ein kveld fekk han hus hjå ein bonde i Lake qui Parler. Dei førte han opp på loftet der det var isande kaldt. Han kunne sjå ut gjennom sprekker i taket. Men han var trøytt, kraup til sengs og sovna. Om natta kom det snøstorm, og snøen rauk inn på rommet. Om morgonen låg snøen over heile senga. Ei luksusreis var det ikkje.<br /> Men Skordal venta at det vart mykje verre i Kina. “Send meg berre ut. Eg er frisk og takkar Gud for alt. Eg er lukkeleg over å få gå som ein Herrens tenar til Kina.” Det er <br />misjonssinnet. Ein ting var viktig for han: å fylgja kallet.<br /> Også Brita sende helsing heim. Ho gleda seg til å kome til Kina. Men skulen varde til våren ‘92, og då skulle dei reisa kvar sin veg og møtast i San Fransisco til hausten. Der skulle sjølve reisa til Kina starta. <br /> Misjonærane skulle altså reisa til Kina over Stillehavet frå San Fransisco til Japan og vidare til Shanghai. Men først skulle dei ein ny tur ut på den amerikanske prærien. Skordal og Stokke reiste til Midtvesten i mars. Om denne reisa skreiv Skordal: “Det me først og fremst hadde for auga, var å ropa ut eit frelsesord til fortapte syndarar.” Dei hadde to møte kvar dag, og begge tala litt på kvart møte. <br /> Òg nå vart dei godt mottekne. I alt fekk dei inn 200 dollar til misjonen. “Men gleda vår er likevel ikkje i desse pengane. Den er at me som brud får elska vår brudgom, Jesus, og samla sjeler ved foten av krossen..” Misjonærsinnet og nauda for sjelene kjem tydeleg fram. Det var det viktigaste. <br /> I påskeveka reiste Johan Skordal til Dakota og Brita til Iowa. Ho skulle læra meir engelsk hjå ein engelsk familie der. 4. april skriv ho heim til “Kineseren”: “Når eg ser tilbake, må eg bøya meg djupt for min Gud og vedkjenna at eg er heilt uverdig til hans nåde. For eg har vore utru på mange måtar. Med sorg og smerte må eg gå til min Frelsar, Jesus Kristus, og få forlatelse av nåde.” <br /> Om hausten samlast dei på vestkysten. Skipet “Gaelic” skulle ta dei over havet til den nye arbeidsplassen. Fem misjonærar var med på reisa, og slik kunne dei støtta og hjelpa kvarandre om turen vart einsformig, skreiv Sama i dagboka si. Han og Seyffarth bøygde kne i lugaren og la alt i Guds hand. Då var “Gaelic” på veg ut hamna Golden Gate i San Fransisco. Kalenderen viste 6. sept. 1892.<br /> Ombord var det ein del kinesarar mellom dei 260 passasjerane. Kinesarane vart ei påminning om det nye folket dei skulle til og arbeida mellom. Det er Sama som fortel om dette, men Brita og Johan var ombord på same båten slik at dei har opplevd det same. <br /> Sama nemner spesielt at kinesarane åt med pinnar. Det har nok vore ei ny oppleving. “Mest interessant er det å sjå når dei sit på huk og kastar maten inn i munnen med pinnar.” Og han ser på havet, dei endelause viddene av sjø. Då vert han liten og gripen av “Guds storhet og makt”. <br /> Etter ei veke om bord tok misjonærane til å skjøna at kinesarane var eit vanskeleg folk å arbeida mellom - utan å nemna kva det var konkret. Me må tru dei opplevde kulturkollisjonen då. Misjonærlivet ville ikkje bli ein dans på roser.<br /> Dei opplevde både storm og stille på turen. Frå torsdag 15. sept. gjekk dei rett inn i laurdag 17. Dei var på veg vestover og passerte tidssonen. Difor måtte dei stå over ein dag. Aldri hadde dei hatt ei veke utan fredag, skreiv Sama. <br /> Ein dag høyrde dei ropet frå dekk: “Land! Land!” Ut or tåkeheimen kunne dei verkeleg sjå kysten av Japan. Alle var glade, og dei lo og klappa i hendene. Dei hadde kryssa det store havet, og vegen inn til Kina var nå kort.<br /> Misjonæren tenkjer likevel åndeleg midt i den jordiske gleda. Sinnet lyfter seg over Stillehavet og “Soloppgangens land”. Den 22. sept. skriv han i dagboka: “Jeg må òg tenke på hvor stor gleden vil bli når vi engang skuer de himmelske strender etter den lange og farefulle livets reis. Å, herlige dag! Når vi etter endt vandring skuer toppene av Sion, da skal vi “hvile oss i rosendale og uavlatelig med Jesus tale”. Venner, må ingen av oss bli tilbake.”<br /> Lite visste han at han sjølv om 4 år skulle sjå Sions berg. Men først skulle dei nå fram til Kina og byrja i arbeidet. Det skal me visa litt av nå.<br /> Etter fem dagar i Yokohama reiste dei vidare til Kobe i Japan. Der møtte dei ein gamal mann som hadde vore misjonær i Kina sidan 1868. Dette imponerte dei ferske misjonærane, og han var framleis sterk og frimodig.<br /> I Nagasaki var dei 2. okt., og der såg dei det norske flagget på ein båt. Nasjonalkjensla vakna, og dei sa: “Me vil ombord til dei.” Det var dampbåten “Nordmann” av Bergen, og sjøfolka undra seg stort. Ein av dei kom bort til Sama og sa: “Eg kjenner deg frå Florø!” Sama har nok vore på møte der. Verda var ikkje stor den gongen heller. <br /> Ei vitjing på land gjorde sterkt inntrykk på dei. Dei fann ei kristen kyrkje som var stappfull av heidningekristne, og mest alle gjekk til alters. “Det var rørande å sjå at dei mange kom og knelte ved alteret, dei var alvorlege og inderlege. Å, det var herleg! Evangeliet sigrar ennå i heidningeverda. Vener, la oss gi dei det snart!”<br /> Mon me tek feil når me tenkjer at den nye misjonæren ser for seg det indre av Kina. Der skulle dei bu og arbeida. Tankane arbeider nok i dei: Skal me få oppleva noko slikt? Vil kinesarane koma og knela i vår kyrkje? Og ved sida av Sama sat Brita og Johan - med omlag dei same draumane og den same vona. <br /> 4. oktober sette dei foten på kinesisk jord. Dei var i Shanghai i Kina. Japanhavet var så stille som fjorden heime, skreiv Sama til leiinga i Noreg to dagar seinare. Det første dei såg av Kina denne morgonen var den gule elva Yang-tse-kiang. I tre år hadde Kina vore målet deira, og nå var dei der! Nå fekk dei høyra at Brandtzæg var reist heim - han vart leiar av arbeidet i Noreg. <br /> 6. okt. sat Sama i Shanghai og skreiv profetiske ord utan å ana kva dei ville innebera: “Vi lever forresten alle vel og er bestemte på å ofre våre liv her ute for kinesernes frelse, om Gud vil bruke oss.” To av dei skulle gjera det kort tid etter - langt inne mellom kinesiske fjell. <br /><br /> Tre dagar tok turen opp til Hankou og Wohang. Fru Gjertine Johnsen tok imot dei der, og ein heil misjonærflokk var nå samla: 14 norske og ein dansk misjonær. Dei gløymde mest at dei var i Kina. Brita frå Sauaholo har nok lytta og tenkt. 'Her er livsgjerninga mi. Eg er framme. Reisa frå Hardanger til Kina er over. Nå tek kvardagen til.' 29. des. 1892 skreiv Brita heim til Arnetvedt som leia misjonen i Noreg den første tida. ”Så nu er jeg kommet til China, mit bestemmelsessted,” skriv ho. ”Det er underligt at staa ansigt til ansigt med saa forfærdeligt hedenskab og nød.” Den ferske misjonæren opplever kultursjokket og på same tid den store religiøse avstanden – frå den stille Vestlandsbygda til handelssenteret i denne delen av Kina, Hankou. Saman med to andre mindre byar tett ved hadde dei om lag 1 mill. menneske. <br /> Me kan ikkje ta plass til å fylgja kvardagen deira på Hupeh-feltet (Hubei) i Kina her i boka. Men me veit ein god del om korleis dei opplevde desse første åra frå rapportar dei sende heim. Berre små glimt tek med fram nå. <br /> Våren 1893 vart Brita gift med Johan Skordal. Gjertine var tidlegare gift med Ludvig Johnsen, men han døydde av sjukdom alt i 1893. Dei fekk arbeidsplassen sin i ein liten by eit stykke ovafor Laohekou ved Han-elva, i Tsinshankiang. Her bygde dei hus som stod i mange år seinare. Dei fekk to gutar, Julius Albert f. 16. des. 1893 d. 1976, og Birger Justin f. 24. sept. 1896 d. 1973. <br /> I 1895 døypte Skordal tre små born til ein av medarbeidarane. Desse borna var førstefrukta av arbeidet i Kina. Året etter døypte dei ein vaksen mann - Yüen, den første vaksne på feltet. Her heldt dei den første nattverd der ein omvend kinesar var med. Og ein sonesons son av han, unge Yüen, var portnar for misjonen i Laohekou mange år etter! Slik var det samanhang og frukt av arbeidet.<br /> To gonger har Tsinshankiang brunne ned, men misjonsstasjonen stod att som eit minnesmerke, fortel Jakob Straume. Her var det einaste fotfeste misjonen hadde utafor Laohekou i dei første åra. Seinare vart det kamp både om huset og folket. Men Straume kom dit mange år seinare og møtte truande.<br /> Brita skreiv òg til Kineseren fleire gonger. Eit av breva var det ho skreiv ved nyttårstid 1894. Dei var nett komne inn til stasjonsbyen sin. Skordal hadde vore der før og teke til med arbeidet. Nå skulle ho og eldstebarnet koma. Folk samla seg for å sjå den nye kona og fylgde dei til huset, fortel ho. Misjonærsinnet vakna straks i Brita: "Den tid kan imidlertid komme, at en lignende forsamling kommer for å høre Guds ord. For Jesus har jo sagt at ingen ting er umulig for Gud." <br /> Diverre døydde Skordal alt om hausten 1896 av dysenteri, berre 28 år gamal. Han hadde òg hatt malaria fleire gonger. Brita var ikr. 29 år og kom til Noreg i febr. 1897. Seinare reiste ho til USA med dei to gutane sine - Birger og Julius - og arbeidde i sjukepleien. Ho vart altså ikkje lenge i Kinamisjonen. Skordal sitt sjukelege vart relativ langt og til tider smertefullt. Det tok til med klimafeber i byrjinga av juli då han var på stasjonsbyen sin. Nils Arnetvedt hadde nett kome opp til dei og fekk nå hjelpa han. Òg dei to borna hans vart sjuke, og Skordal sa at det var Herren som hadde styrt det slik at Arnetvedt skulle vera der då. Etter 14 dagar vart han noko betre, og dei tok ein tur på elva med båt. Plutseleg fekk han feber igjen, og då han var nokonlunde bra, reiste dei til Laohekou der misjonskonferansen skulle vera i oktober. Der vart han plutseleg angripen av dysenteri og fekk meir medisin. Dessutan fekk han kraftig diaré og vart sterkt <br />avkrefta. Og dette vart eigentleg hans bane. Tirsdag 3. nov. 1896 slokna han, og torsdag var han i grava. Fire korte år fekk han i tenesta. Mandag etter var misjonærane samla til konferanse. I referatet skreiv dei som opning: "Det var en tuktelse fra Herren som rammet oss meget hardt." Skordal sin død må ha gått sterkt inn på medarbeidarane. Dei tok det inn over seg sjølv og klaga ikkje Gud for hendinga. Det viser eit audmjukt sinn hjå Guds tenarar. Misjonsfolket på Varaldsøy og andre stader kunne lesa om alt dette i Kineseren nr. 3 i 1897. Dei fylgde nok med sine utsendingar og syrgde over tapet, slik dei gjorde i Laohekou.<br /> På generalforsamlinga same år gjorde misjonsfolket vedtak om å gi Brita enkjepensjon. Kr 600 fekk ho, og ho vart med dette den første misjonæren som fekk pensjon i Kinamisjonen. I tillegg fekk kvart barn 90 kr. Og det var 16 år før pensjonskassen vart oppretta i 1913. Difor var det generalforsamlinga som år for år løyvde pengar til henne. <br /> Slik fekk ho oppleva at Fellesstyret stod bak den lovnaden dei gav i kallsbrevet. Men spørsmåla var nok mange i tankane hennar. Kva med kallet? Heime var ho så sikker. Gud hadde kalla henne til Kina. Og alt hadde lagt seg vel til rette. Ho fekk utdanning, møtte kinavener og vart godt motteken av Komiteen i Bergen som kalla henne til tenesta. Det var som ei mektig stadfesting på det ho hadde kjent i hjarta sitt heilt sidan den kvelden då predikanten tala om Kina. <br /> Nå var alt dette slutt. Skulle kallet vara så kort? Var det noka meining i at ho skulle vera i Kina nokre få år, og ho hadde igrunnen gjort så lite. Det var mannen som hadde arbeidd. Ho hadde berre vaska klær og kokt mat. Var det ei misjonsgjerning?<br /> Tankane kverna nok i hovudet dag og natt. Framtida låg som i ein tåkedis, og nettene var fylt av stummande mørke. Ho tenkte vel på fleire utvegar, og etter kvart samla dei seg i ein tanke.<br /> Amerika! Der kjende ho folk. Og i denne tida såg mange den nye verda som deira einaste von og utveg. Der var det plass for alle. Òg for gutane. Nå hadde ho ansvar for dei. Det måtte bli løysinga.<br /> Det har ikkje vore lett å fylgja Brita i Amerika. Me veit berre litt. Først reiste ho i 1900 over åleine og let borna vera att i Noreg, truleg hjå verforeldra som då budde i Løkkeveien i Stavanger. I 4 ½ år var ho borte frå borna sine. I 1905 var ho heime att. Vermora var då sjuk og ho måtte sjølv passa borna. I denne tida hadde ho brevveksling og diskusjon med Fellesstyret og Brandtzæg om pensjonen. Men det vart klårlagt at pengestøtta var til borna ettersom ho hadde vore i arbeid. På generalforsamlinga i 1909 gjorde dei vedtak om å gi slik ”barnetrygd” til dei var 18 år. <br /> Ikr. 1906 reiste ho og gutane attende til USA og var t.d. handarbeidslærar og husmor ved Jewell Luth. College i Iowa i åra 1907-09. I 1914 gifte ho seg om att med Lewis Nelson i Sioux City, Iowa, og Brita døydde i 1953. Begge gutane var med i første verdskrigen frå 1917 og kom heim i 1919. Begge vart gifte, men berre Julius fekk born – 3 jenter som alle vart gifte. Dermed gjekk namnet Skordal ut or denne slekta. <br /> Då sonen Julius høyrde om Quisling og angrepet på Pearl Harbor i 1941, melde han seg forresten til teneste som soldat att! Som 50-åring var han for gamal og måtte vera heime. Ingen av dei kom til Kina eller vart misjonærar. Minst ei av jentene er aktiv med i kyrkjearbeidet saman med dotter si. På ein måte fører dei arven etter Brita vidare.<br />*<br /> Dei første misjonærane hadde inga felles utdanning. Ja, dei hadde i det heile lite utdanning. Nokre reiste til USA og gjekk t.d. på Red Wing slik Brita Vestervik gjorde. Tanken om eigen skule kom difor snart opp mellom leiarane.<br /><br /> Kort tid etter gravferda forlet Brita misjonsstasjonen i Lao-he-kou med kurs for Noreg - seinare fõr ho til USA. Eg har lenge spurt meg sjølv om kvifor ho gjorde det. Det sat nemleg ei anna enkje att på misjonsfeltet, Gjertine Johnsen, også frå Sokndal. Ho hadde ei dotter, men vart verande i Kina i mange år som misjonær. <br /> Kvifor reiste då Britha heim? Eg trudde eg hadde funne svaret på det - med eine-ansvar for to born var det ikkje lett å vera misjonær. Ho ville bli til bry, og reiste heim att.<br /> Men - så fekk eg lesa ulike stasjonsdagbøker frå feltet i Kina. Misjonærane noterte frå dag til dag og veke etter veke kva som hende i arbeidet. Der såg eg det rette svaret. I Stasjonsdagboka for Hankow (nå Wuhan) skreiv Nils Arnetvedt som tilsynsmann for feltet i januar 1897, han skulle ”ledsage” Britha og borna til Shanghai: ”Det var nemlig ifølge afdødes ønske besluttet, at hun skulde reise hjem med de to børn.” <br /> På dødssenga har altså Skordal bede Britha om å dra heim med dei små. Han ottast kanskje at dei og skulle bli sjuke eller at kona kunne døy i Kina. Det var tryggast å ta dei til heimlandet. Men det var ikkje lett for henne å forlata misjonsarbeidet. I den første Stasjonsdagboka for Lao-he-kou skriv dei den 19. nov. 1896, berre to veker etter at mannen døydde: ”Med tungt hjerte forlod fru Skordal os. Gud vet om vi ser hende (igjen).”<br /> Og på sjølve dødsdagen hans skreiv (truleg) Sama: ”Idag en mærkedag i vor missions historie herude. Broder Skordal døde idag kl. 1 efm. Han døde meget frimdoigt, var så længe bleven forberedt, såsom alle hans kræfter var udtømte, var hvilen ham kjær.”<br /> Dei hadde ikkje hatt tid til å setja opp gravstein på grava til Skordal før ho reiste. Men frå Amerika har eg fått bilete av gravstøtta hans frå barneborna. Det syner at Britha hadde kontakt med Kina etterat ho forlet landet. Misjonærane må ha sendt biletet til henne. Men det tok lang tid før dei fekk alt ordna. <br /> Sumaren 1897 kjøpte dei truleg gravstein i Hankow og fekk laga innskrift. Så vart steinen frakta oppover Han-elva til Lao-he-kou. Først 14. des. 1897 vart gravstøtta reist, over eitt år etter at han døydde. Det talar litt om kor lang tid det kunne ta å gjera noko i Kina då, og om kor travelt misjonærane hadde det. Det var meininga å gjera det om sumaren før, men tida rakk ikkje til.<br /> Så reiste ikkje Britha frå Kina i frustrasjon og sinne mot Gud. Ho ville gjera som mannen sa dei siste timane han levde. Men ho kom aldri attende til Kina. Heimen hennar vart i USA - der barneborna ennå lever.<br /><br /> Endå eit brev om Brita ligg i NLM-Arkivet på Fjellhaug. Og det kastar litt meir lys over livet hennar. Eg har lenge undrast på kvifor ho ikkje reiste attende til Kina som misjonær. Kor vart det av kallet hennar? Slik spør me sume gonger. <br /> Meinte ho at oppgåva hennar nå var å ta seg av dei to gutane – ho kom til Norge med dei slik mannen ynskte på dødssenga. Eller var ho ”sinna på Gud” som hadde teke mannen frå henne – han døydde etter kort tid av sjukdom i Kina. Eg fann ikkje svar på dette.<br /> Så fann eg eit nytt brev i Arkivet. Ho var i Bergen og skreiv til Brandtzæg 28. august 1899. Det var ”nogle tanker” som arbeidde i henne, og ho hadde tala med Brandtzæg fleire gonger om det, skriv ho. <br /> Ho ville gjerne reisa attende til Kina som misjonær! Ho hadde drive ein forretning i Bergen etter at ho kom attende frå Kina. Nå vil ho slutta med den. Ho har fått brev får mannen sine vener i Amerika at dei kan skaffa henne post som ”bestyrerinde”, truleg på ein skule eller gamleheim.<br /> Men så skriv ho: ”Men (jeg) kan ikke finde fred i den tanke. Chinamissionen er mig så kjær at jeg slet ikke har mod eller tro at forlade den…” <br /> Her såg eg det brennande hjarta og misjonssinnet. Brita vil ut att i misjonsarbeidet. <br /> Men to ting såg ho som hindring. Kunne Brandtzæg hjelpa henne med det? Det eine var helsa. Ho kjende seg ikkje sterk. Men ho meinte sjølv at ho skulle klara det, og har eit framlegg til formannen: Hvis dei sende ut ein lege og bygde opp eit hospital, kunne ho gjerne få arbeida der og hjelpa doktoren. Alle misjonærane visste så vel at dei trong ein lege. Her såg ho framtida si. <br /> Det andre var språket. Ho vil ikkje skjula noko for formannen, men skriv rett ut: ”Jeg er ikke så stærk i Hovedet at jeg med nogen styrke kan ta fat på sproget.” Men kunne dett ordnast, ville ho setja seg ”mer ind i sygebehandling” så ho vart skikka til arbeidet der. <br /> Kva skulle Brandtzæg svara på det? Åleine kunne han ikkje ta noka avgjerd.<br /> 9. sept. hadde Fellesstyret møte. Som sak nr. 8 tok dei opp saka til Brita. Det ”besluttedes at svare, at man ikke fandt at kunne anbefale dette for Tiden, da hun – efter hva hun selv oplyser – ikke er stærk og desuden for sit svage Hoveds skyld ikke ser sig i stand til at lære sprog”. <br /> Slik måtte formannen skriva til henne. På ein måte hadde ho felt domen over seg sjølv ved å vera så ærleg. Brandtzæg visste jo sjølv at sjukdomen kunne vera hard i Kina. Og alle var klar over at språket var særs viktig. Nå er det ikkje sikkert at Brita sjølv dømde rett om seg sjølv her. Ho støtta seg ikkje til nokon lege, men skriv berre sine eigne tankar. Og misjonen var truleg i ein pressa situasjon: i same styremøte seier dei om ein annan misjonær: Dei veit ikkje kva tid dei kan senda henne til Kina. Avslaget kan altså ha fleire årsaker. <br /> Brita kom aldri meir til Kina. Ho reiste til USA med gutane, og slekta etter dei lever der nå. Nokre er med i kyrkjeleg arbeid der, og er slik med i arbeidet for Guds rike.Nils Dybdal-Holthehttp://www.blogger.com/profile/10376439942452015799noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3506491809904454076.post-38015606214531872042007-05-04T06:56:00.000-07:002007-05-04T06:57:02.656-07:004. Karen Eikeskog<span style="font-weight:bold;">4. Karen Eikeskog</span><br />frå Tysvær<br />Fødd og død på juledag.<br /><br />Det er Karen me skal høyra om nå. Ho var fødd 25. des. 1893 i Tysvær og død i Kina 1. juledag 1934.<br />Karen var i slekt med Kinamisjonen sin far, Sivert Gjerde frå Tysvær. Karen var nemleg dotter til Jakob Eikeskog som var gift med Karen Serine Gudmundsdt frå Søndenå i Tysvær, og ho var søskenbarnet til Sivert. Mora har nok fortalt om søskenbarnet som døydde i landet langt, langt borte i aust. Og det hende berre to år før Karen var fødd. Ho heitte forresten Karen Serine, oppkalla etter mor si. Lite visste den unge jenta om at ho sjølv skulle oppleva det same. Men kjennskapet til slektningen har kanskje pensla tankane hennar inn på ei teneste mellom kinesarane i tidlege barneår.<br /> 17 år gamal kom ho bort frå Jesus, men fekk ikkje fred. I 1913 reiste ho til Stavanger og arbeidde ved Waisenhuset. Ein dag i november gjekk ho på møte der vekkjingsmannen Sven Foldøen talte. Då ”ble jeg virkelig løst og gjenfødt”, skreiv ho i søknaden til Kinamisjonen. Eit par år etter vart ho sjuk og tenkte alt var slutt. Då las ho Salme 118, 17: ”Eg skal ikkje døy, men leva og fortelja om Herrens gjerningar.” Det vart eit direkte kall, og det vart straks klårt for henne at Kina var målet.<br /> Ho gjekk Bibelskulen i Bergen i 1917-18, var eitt år ved Lovisenberg sjukehus i Oslo og fekk eit opphald i USA før ho drog til Kina i 1920. Her arbeidde ho ved fleire stasjonar, sist i Nanyang.<br /> Eit par år etter at ho kom til Kina, skreiv ho eit reisebrev til Kineseren. Ho skulle fylgja m.a. Marie Monsen nedover til Hankow, ho skulle til Noreg. Karen hadde vore sjuk, og ville gå til lege. Men då sa legen at "du er frisk og behøver ingen operasjon. Det ble klart for meg at dette var svar på de bønner som alle mine venner, både utlendinger og kinesere, hadde bedt for meg. Gud hadde også denne gang handlet med meg i nåde, ikke etter fortjeneste."<br /> Det kom nye misjonærar frå utlandet, Karen fekk vera med dei attende til Laohokow - og så bar det vidare til deira eigne stasjonar. Ho skulle til Fanghsien, og då måtte ho bærast i 3-4 dagar innover ville fjell og langs smale gangstiar. "Vi var på toppen av et stort fjell, jeg ser ned i dalen. Der renner elven så stille og jevnt. Den ligner en grønnblå slange som snor seg langs dalbunnen. Der nede er det små bondegårder. De ser så fredelige og stille ut, det er bare så sårt å tenke på at der nede har de aldri hørt om Jesus."<br /> Heime i Tysvær sat det nok folk og las i Kineseren ein februardag i 1923 om denne jenta frå bygda deira som var så uendeleg langt borte. Og dei truande var nok glade og takka Gud for at misjonæren ikkje berre fortalde om det rare landet og om sosial naud, men viste at ho hadde omsut for folket der, at dei måtte få høyra om Jesus Frelsaren. <br /> Og i nummeret etterpå av bladet kunne dei lesa ein heil bibeltime av Karen Eikeskog. Ho skreiv om "blodbrudgommen". Det var Guds lam som bar all verda si synd. Ho skildrar Frelsaren og viser klårt at ho har sett inn i kjernen av evangeliet. Og dei må ha gledd seg og tenkt: dette forkynner ho for kinesarane. Og me veit at det er dette som skaper misjonssinnet og nauda for dei ufrelste. <br /> Ho skriv: "En gang ser vi ham, blodig, såret, tornekronet, spyttet på, opphengt. Den gang var hans klær flekket av forsoningens blod. Han forlikte verden med Gud: Det var vi, du og jeg, som skulle båret denne drakten. Men Jesus, vennen som er hvit og rød (Høys. 5, 10), gikk i brudens sted, han tråtte persekaret alene. Han stred med mørkets makter, og han vant seier. Han sa: Det er fullbrakt! <br /> Nå hadde han kjøpt sin brud tilbake med sitt eget blod. Nå hadde han sprengt mørkhetens fengsel, og hver fange kan bli fri."<br /> Slik sat misjonæren mellom dei høge fjella inne i Kina og tenkte. Og mot slutten av dette stykket, bryt misjonærsinnet og sjelevinnaren fram: "Er du blant den skare som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod? Skal du være med en dag og synge i det kor der sangen er lik lyden av mange vann som bruser? Har du lyttet til brudgommens røst som sier: Lukk opp for meg!"<br /> Ho var flink å skriva heim. I 1929 skreiv ho om eit minne frå 1915. Det var avskilsfest i ”Kinahuset” i Stavanger for 5 nye misjonærar, og nå skulle eit nytt kull inn på misjonsskulen. I tillegg skulle Øistese ut – han hadde vore ein periode i Kina før. Ved avslutninga stod han fram og spurde kven som ville lova å be kvar dag for dei unge i skuletida?<br /> Så skriv Karen: ”En skog av hender strakte seg i været, jeg tror alle som bad til Gud lovet det den kvelden. Det var det kull som gikk ut fra misjonsskolen i 1920. Og Gud har brukt og bruker dem til stor velsignelse ute og hjemme.” Mellom desse var Jakob Straume, August Vik og Kristoffer Hovda.<br /> Dette minne frå hennar eigen ungdom har nok sett seg fast i 22-åringen. Då ho skreiv dette, skulle eit nytt kull ta til på Fjellhaug, og ho let utfordringa gå ut til lesarane av ”Kineseren”: ”Hvem vil si ’ja’ til denne bønn og oppfordring?” <br /> I 1927 fann ho grava til sambygdingen Sivert Gjerde. Der var ikkje noka støtte, berre eit nummer (61) på grava. Då var ho på reis heim. “Men kommer jeg til Kina igjen, så skal der komme en liten sten på hans tue”, skriv ho heim 24. apr. <br /> 7-8 år etter kvilte ho òg i Kinas jord - i 1934. Ho er ikkje nemnd i protokollen for Misjonshuset i Haugesund der ho var ei stund, og heller ikkje i protokollen for foreningen Tosao då ho døydde. Namnet er òg borte i årsmeldinga for Stavanger krins som ho tilhøyrde då ho reiste ut. Men i årboka for 1935 er ho nemnd. "Joledags kveld gjekk ho inn til 'kviledags-helga'... I dei mest 4 år ho fekk vere her i Nanyang, vann ho seg mange vener millom kinesarane, og stor er flokken som syrgjer no når ho ikkje er meir." Ho hadde ein alvorleg hjartesjukdom. "Hun var en av dem som vanskelig kunne ta hensyn til seg selv, men gikk så ofte lengere enn kreftene tillot," skreiv Gabriel Lende i årboka.<br /> Då Karen var heime i 1928, reiste ho ein del for misjonen i Hordaland. Brandtzæg skreiv til sekr. Eikrem i juni at det var ”godt at høre, at hun er saa brukbar hjemme – og vi har bruk for henne”. Ho hadde vore i Øystese i påskehelga, og Eikrem skreiv i mai: ”Hun har blit populær i Sundhordland; fra hvert eneste sted begeistring og fra flere steder gode resultater.” Ho var òg med på årsmøtet i Skånevik, og Eikreim skreiv denne attesten om henne til Brandtzæg: ”Hun er en vækkelsestaler av rang… Hun hører til de faa som med fordel kan brukes… Fra alle kanter hvor hun har vært er der krav om at faa hende igjen.” Det er store ord om ein Herrens tenar.<br /> Dette vart siste turen heime. Ho kom ut att til Kina og fekk kvila der til dagen då alt Guds folk skal stå opp frå molda ”og vere med Herren”. <br /> I den siste perioden ute skreiv ho fleire brev heim. I 1932 var ho midt i vekkjinga i Kina. ”Det har vært en fest å se disse flokker i vinter og vår,” skriv ho. ”Det er skapt en større hunger efter en oplevet frelser enn noen gang før.” At dette gledde hjarta hennar, er klårt. I tida frametter signerar ho stykka sine slik: ”Eders i tjenesten lykkelige Karen Eikeskog.” Misjonærsinnet er tydeleg. Misjonen sørgde då ho gjekk bort, og ho fekk mange godord – sjølv om også ho kunne ha ei vanskeleg natur å strid med. Minst fem gonger skriv ”Kineseren” om hennar død.<br /> Juledag kveld i 1934 slutta hjarta hennar å slå i Nanyang. Ho hadde hatt hjarteproblem ei tid. Neste dag sende dei telegram til hovudstasjonen i Laohokow. Nyttårsafta kom Hoaas med kista, og dei hadde minnestund om kvelden i kyrkja på stasjonen Poningai. Ein av elevane ved forstandarskulen talte over Åp. 14,13. Så vart Karen ført til siste kvilestaden utafor bymuren i Laohokow. Og på kista hennar låg ein krans med påskrifta: ”Han gjorde det beste for henne.” Og heime i himmelen forstår ho nok best kva det tyder.Nils Dybdal-Holthehttp://www.blogger.com/profile/10376439942452015799noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3506491809904454076.post-61781303671721409062007-05-04T06:55:00.000-07:002007-05-04T06:56:17.613-07:003. J. R. Brochmand<span style="font-weight:bold;">3. Brochmand, J. R.</span> <br />Ein audmjuk tenar -<br /><br /><br />Brochmand sin postille var ein av dei mest brukte andaktsbøkene i minst to hundre år, skriv prof. Carl Fr. Wisløff i boka ”Gjør en evangelists gjerning”, 1998. Då må bodskapen hans ha nådd langt og mange vorte påverka av han. Wisløff skriv òg at i boka ”finner du i sannhet livets ord”.<br /> Det er difor god grunn til å henta han fram frå støvete bokhyller. Mitt inntrykk er at Brochmand var ein audmjuk kristen. Det ser me av livssoga hans og preikene hans. Skal me fylgja nokre spor etter denne trauste mannen?<br /><br />Soga hans.<br /> Me må ta nokre raske steg i soga hans – det viser kven han var. Jesper Brochmand var dansk, fødd i Kjøge i 1585. Faren var borgarmeister der i byen. I dei første fem åra fekk han opplæring i kristendom av foreldra, då vart han sett i latinskulen til han var tolv år. Då kom han på den adelege friskulen Herlufsholm i fire år og vart så student. Han var to år på skule i Leiden i Holland og to år i Frisland.<br /> Så gjekk vegen attende til heimstaden. I 1608 kom han attende til Herlufsholm, vart magister i filosofi og rektor på skulen. Og no byrjar ting å skje. 25 år gamal vart han professor i latin, 28 år gamal i gresk og professor i teologi 30 år gamal. Same år vart han doktor i teologi ved universitetet i København. Denne tenesta hadde han i 23 år. <br /><br />Biskopen<br /> Det er altså grunn til å festa augo ved han – ut frå desse kvalifikasjonane. Men det skjedde meir som gjer at me bør lyfta augo litt mot Brochmand. Biskopen på Sjælland var då Hans Poulsen Resen som døydde i 1638, han hadde hatt mykje å seia for ei sunn luthersk utvikling i kyrkja.<br /> Kong Kristian den fjerde sende då bod til Brochmand at det behaga kongen at han skulle ta over bispeembetet. Brochmand bad inderleg til Gud over saka, men sende avslag og bad kongen gje embetet til ein som var betre skikka. Dei fornemste prestane i stiftet burde kallast saman og velja den dei meinte var mest skikka.<br /> Dette behaga òg kongen og han kalla prestane saman. Alle som ein stemte på den audmjuke professoren, og våren 1639 kom han til slottet og avla eid som biskop, 55 år gamal. Det var biskopen i Skåne (som då låg til Danmark) som vigsla han til embetet. Då kong Kristian døydde, var det Brochmand som heldt liketale for han – på latin. Deretter fekk han så krona kong Fredrik den tredje til ny dansk-norsk konge. I bispetida si vigsla han 11 menn til bispar og ordinerte 274 prestar. <br /> Også i denne tenesta – som gav han større inntekt og makt – viste han ei audmjuk haldning. Dei hadde alltid levd enkelt og helst fattig og vore nøgde med det. Då han vart biskop, gjorde han og kona den lovnaden at dei skulle gje heile bispeinntekta til dei fattige og trengande. Men han gjorde det klart at ingen ting av dette skulle verta sagt på preikestolen. Han såg nok på æra av menneske som både skadeleg og uvesentleg. <br /> Han og kona Sille hadde berre ein son som levde opp, og han døydde ugift 23 år gamal i London. Brochmand sjølv døydde etter ei tid med sjukdom i 1652, vel 66 år gamal.<br /><br />Skrifter<br /> Brochmand skreiv fleire bøker, nokre var oppgjer med katolikkane, m.a. med tanke på jesuittane. Han kjempa òg mot dei reformerte. Om den lutherske læra skreiv han ein stor dogmatikk i 1633. Dette verket vart mykje brukt, til og med i Tyskland, og ein meiner det vart avgjerande for dansk teologi. Det er prega av ”overveldende lærdom” (Kirkeleksikon for Norden).<br /> Den viktigaste boka for folk flest vart likevel postillen hans, kalla Sabbati Sanctificatio frå 1635-38. Det var den mest brukte andaktsboka i den danske kyrkja og vart nytta og trykt langt ut i 1800-talet. <br /><br />Bodskapen<br /> Generelt kan me seia at Hus-postillen til Brochmand er prega av sunn og streng luthersk teologi. Han levde i ortodoksien med vekt på den rette læra. Men han braut med dei ortodokse som hadde ei død tru, var likeglade og nøgde med kyrkjegang og sakrament. Fleire i denne tida klaga over at det var slik – det var vakne leiarar i Guds rike som samanlikna si eiga tid med bodskapen i Bibelen. Og her ligg faktisk spira til den seinare pietismen.<br /> Slik var Brochmand òg. Han såg det mange ikkje såg. Og han preika det for folket. Slik folket levde då, er eigentleg uttrykk for ei forfina lovgjerning. I preika over Mat. 5, 20ff seier han rett ut at nokre menneske er komne så langt at dei meiner dei kan stå seg for Gud med sine eigne gjerningar. Og her viser han til Mat. 19, 16ff der den unge mannen seier: Det har eg halde frå ungdomen av. Slik tenkjer ikkje dei sanne Guds born, skriv han, dei byggjer heile si frelse på berre nåde og Jesu blod og rettferd.<br /> Når me les og høyrer slik forkynning, kjenner me oss trygge. Og det er nett her Guds born skil seg frå farisearen: Kva byggjer eg frelsa mi på? <br /> Ser me på talane hans, korleis dei er bygde opp, merker me eit par viktige saker. Det eine er at han brukar mykje bibelord. I ein tale kan han sitera over 70 ulike bibelstader, fleire gonger med fleire vers i kvart sitat. Det styrkjer talen, me ser det er Gud som talar. Og han driv ikkje puslespel-teologi med tilfeldige bibelsitat. Nei, her underbyggjer han læra med bibelord frå ulike stader om same saka, og det kastar lys over tema. I det høve ser me at han òg brukar ord frå dei apokryfiske bøkene.<br /> Han fylgjer òg ein tråd gjennom talen og samanliknar vranglæra med dei sanne truande si lære og liv. Me får ei kjensle av at heile Bibelen lærer nett det han skriv om. <br /> Eit døme på ein slik tale, kan vera om Luk. 18, 9-14 om tollaren og farisearen si bøn. Her talar han om det rette sinn for Gud og dermed om svar på bøn. Og så kjem han med fleire døme frå Bibelen. Spørsmålet er: kven får svar på bøn og kvifor? Korleis var Job, David, Daniel? <br /> Det var godt at både farisearen og tollaren gjekk opp i templet for å be. Gud har sagt at me skal gjera det. Det viser han så med om lag ti bibelvers. Det var òg bra at farisearen vakta seg vel for grove synder, som han seier til Herren. Det er ikkje dette Jesus talar mot. Det urette var å stola på det, byggja på det me sjølv var og meina at me ER noko framfor Gud. <br /> Her viser han til Laodikea. For slike sjølvrettferdige menneske har ein tendens til å forakta andre og meine seg sjølv betre enn andre. Men det er fråfall. ”Ver viss på at bøna di aldri er rett for Gud og aldri er du rettferdig for han, om du foraktar andre.” For denne forakt gjeld òg Gud – du foraktar han. Han viser altså tydeleg at det er samband mellom gudstru, gudsliv og svar på bøn. <br /> <br /> Mykje av det me har sett hjå Brochmand – og det er berre ein liten brøkdel – er aktuelt i våre dagar. Me treng vakne leiarar som ser rett på si eiga tid - i lys av Guds ord. Det er fyrst då me kan vera rette bodberarar for Gud. Og me treng bodberarar som vågar å tala det Bibelen lærer, sjølv om menneska vender seg frå oss. <br /> Wisløff skreiv om Brochmand og sa at han var ”stolt over å eie et eksemplar av denne boken” (postillen). Det er god anbefaling.Nils Dybdal-Holthehttp://www.blogger.com/profile/10376439942452015799noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3506491809904454076.post-42388470129538422102007-05-04T06:54:00.001-07:002007-05-07T04:50:27.897-07:002. Augustin<span style="font-weight:bold;">2. AUGUSTIN – </span><br />den største kirkefader.<br />I. <br />En viktig person i utviklingen av de vestlige europeiske kirken fram mot en katolsk kirke er Augustin (354-430). Han får betydning teologisk for hele middelalderen og hører vel så mye med der som i denne pre-katolske tida. Han er en meget betydelig person på mange måter i både kirke-og kulturhistorie. Han har øvd en enorm innflytelse helt inn i vår egen tid. Han forsvarer sin plass i kirkehistorien og filosofien, særlig når vi ser den ut fra kristen ståsted. I allmenn filosofihistorie får han sin plass under kapitlet "Kristen filosofi i middelalderen" (A.Næss). I kirkehistorien får han plass spesielt fordi han "framfør andra sammanfattar den antika bildningen och smälter samman arvet från antiken med den kristna teologin" (Hägglund). Han står slik fram med en syntese av den gamle filosofiske arv og kristendommen. På en særlig måte ble Plotins skrifter til inspirasjon for ham. Han brukte altså tankene fra en av kristendommens motstandere til å bygge videre på og utforme en pro-kristen lære. Han brukte filosofien for å vinne sannheten på fornuftens vei (Hägglund).<br /> a) Liv.<br /> Han er født 13. nov. 354 i Tagaste i Algerie i Nord-Afrika. Faren Patricius var hedning og moren Monica en varm kristen. Dermed opplevde han åndskampen i sitt eget hjem. Faren lot seg imidlertid døpe på dødsleiet. I boka Bekjennelser ("Confessiones") forteller han om sitt liv.<br /> I 16-17 årsalderen kom han til Cartago for å gå på skole. Han forteller at han levde et utsvevende liv i denne tida. Men dette ser han gjennom en alvorlig kristens briller mange år senere, og det er derfor ikke sikkert at de mørke fargene han maler sin fortid med, var så mørke. Han sier bl.a. at han ble "omgitt av utallige skjendige elskovsbedrifter. Selv var jeg først ikke meget opplagt i den retning, og det skammet jeg meg over. Men snart lyktes det meg å styrte meg ut i uren elskov. På samme tid ville jeg selvsagt være fin og dannet. Jeg fikk som tillegg til elskovslysten stadig mistanke til den elskede kvinne, skinnsyke, vrede og trette". Kvinna fødte ham sønnen Adeodatus, men det var faktisk godkjent også av kirken å ha et slikt forhold "som en lavere form for ekteskap" (Holmquist).<br /> Etter et par år i skolen leste han Ciceros dialog Hortensius som gav ham et innblikk i filosofiens verden. Verdslighet og jordisk rikdom ble ikke det vesentlige lenger. Han ble opptatt av å søke visdommen, og dette minnet ham også om morens kristendom hjemme. Nå forsøkte han å forene bibelsk lære med den filosofi han hadde lest uten å lykkes. Bibelen virket heller ikke tiltalende på Augustin.<br /> I denne tida møtte han Manikeismen der han fant en foreløpig løsning på forholdet mellom filosofi og kristendom. Det var et samfunn grunnlagt av perseren Mani på 200 tallet. I ni år tilhørte han denne retningen som var beslektet med gnostisisme. Manikeismen så på seg selv som den sanne kristendom og krevde ikke at tilhengerne skulle bøye seg for noen autoritet. Læren ble derimot begrunnet rasjonelt. Flere deler av dens tro var lettere å ta imot, som gudsbegrepet, dualismen, kritikken av GT og dermed fra dogmer samt askesen som på en sannhetssøker virket opphøyet og fin. Mytologien hadde derimot mindre plass. Etter ni år møtte han "læreren" Faustus fra Mileve. Augustin var ikke fornøyd med læren selv etter lang tid, og heller ikke Faustus kunne gi ham tilfredsstillende svar. Augustin var inne i en ny konflikt som førte ham over i en skeptisk holdning.<br /> I denne perioden omkr. 384 hadde han flyttet til Rom og videre til Milano. Symmachus hadde vært prokonsul i Nord-Afrika, og nå fikk Augustin hjelp av ham til å bli statslønnet lærer i retorikk i Milano. Der møtte han biskop Ambrosius d. 397. Augustin ble mektig imponert av ham. Ambrosius virket på ham både ved sin personlighet og ved sin allegoriske tolking av Skriften. Augustin satt igjen med en ydmyk følelse av at han ikke hadde forstått Bibelen og kristendommen før. Han hadde avvist den på falsk grunnlag. Dette møte forandret hans liv. Men det var ikke det eneste som satte ham inn på en ny kurs. "Åtskilliga omständigheter hava samverkat till at han begynt betrakta den kristna kärleken med nya ögon," sier Nygren. <br /> En av disse "omstendighetene" var møtet med nyplatonismen. For en filosofisk natur som Augustin, ble det viktig. Her fant han svar på noe manikeismen ikke kunne gi ham. Ved lesning av Plotins skrifter møtte han en religionsfilosofi som lærte ham å rette blikket innover mot det åndelige liv og ikke være opptatt av den ytre verden. Slik forsvant skeptisismen hos ham og han fikk visshet om en åndelig realitet som før hadde vært ukjent for ham. Heller ikke her fant han fullstendig ro selv om han mente han nå hadde funnet sannheten. Han ville selv se hvorledes det foreholdt seg med den kristne lære, nå i forhold til Plotins lære. Derfor leste han Paulus' brev. <br /> Augustin kom til at nyplatonismen og kristendommen egentlig var det samme. Begge talte om en åndelig og evig verden med et spiritualistisk gudsbegrep. Men kristendommen hadde noe mer enn nyplatonismen: den hadde løfte en en kraft til å frigjøre seg helt fra verden. Og den kristne Gud kom gjennom Kristus nær menneskene og kalte dem til frelse. Augustin fortsod at det nettopp var dette han behøvde. "Nyplatonismen hadde løst hans teoretiske vanskeligheter og gitt ham visshet om Gud. Men i sitt personlige liv var han ikke nådd fram til avgjørelse" (Holmquist).<br /> Han ble nå henvist til et par eksempler på mennesker som ble omvendt. Den nyplatonske filosofen Victorinus hadde blitt en kristen, og en bølge av kristen askese rullet nå inn over Vesten. Han følte nå sin egen uverdighet og usselhet. Hans indre var i opprør over hans egen stilling. Han kastet seg ned under et fikentre i bønn og gråt. Da hørte han noen barn som lekte i hagen ved siden av, de gjentok flere ganger: "Tolle, lege", som betyr: ta og les. Han hadde en bokrull med Paulus' brev med seg. Han tok ropet som et guddommelig svar og slo opp i Rom. 13, 13-14 om å vandre sømmelig og ikle seg Kristus. Det førte ham til en personlig avgjørelse og omvendelse. Dette var kanskje ikke i første rekke en omvendelse til Kristus etter vår tankegang. Det var mer en avgjørelse for et asketisk liv slik Rom. 13, 13 hadde vist ham. Det betyr ikke at han ikke hadde en sann tro. Han hadde møtt Guds nåde i Kristus, og det ble sentrum i hans liv og lære.<br /> Han gjorde nå alvor av sitt nye syn og sluttet i sin lærerstilling som "ordselger". Men han brøt ikke med sine filosofiske og vitenskapelige interesser og studier, sier Holmquist. Dette hadde hjulpet ham til troen og kunne fremdeles være til hjelp. Men tanken på ekteskap var helt fremmed nå. Etter 12 års samliv med den kvinnen han først levde sammen med, hadde han sendt henne bort. Deretter skulle han inngå et vanlig ekteskap med en ung jente av hans egen stand. Moren ønsket det slik. Men hun var for ung og det måtte utsettes i to år. I mellomtida ble han altså omvendt. Nå levde han tilbaketrukket et halvt års tid og meldte seg til dåpsundervisning hos Ambrosius. I påsken 387 ble han opptatt i menigheten i Milano. Mange av hans venner gjorde etter hvert det samme. <br /> Han reiste så hjem til Afrika sammen med mora. Hun døde imidlertid i Ostia på veien. Han har skrevet ned den siste samtalen han hadde med henne. I 388 slo han seg ned i hjembyen Tagaste for å leve et tilbaketrukket liv for å studere og tenke. Han ble imidlertid bedt om å overta et forstanderembete i byen Hippo Regius da han var på et tilfeldig besøk. Her grunnla han det første kloster i Afrika. Han og noen lekfolk levde her et asketisk liv. I 395 ble han valgt til biskop i Hippo. Han samlet her prestene i kirken under felles tak i fattigdom.<br /> Augustin ble 35 år i dette embetet. Her skrev han sine bøker og sitt tilsynsembete til velsignelse for mange. I 430 var byen beleiret av vandaler og da døde han.<br /><br /> b) Skrifter.<br /> La oss nå se hvilke skrifter Augustin har etterlatt seg og som har hatt betydning for kristenheten. Det gjelder ikke bare Middelalderen og den katolske kirke. Augustin fikk varig verdi i mange evangeliske kirker.<br /> 1. Mest kjent er nok hans "Bekjennelser", på latin "Confessiones". Det er en selvbiografi. Han innleder denne boka med de kjente ordene om at han vil prise Gud fordi "du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig til det finner hvile i deg". Som nevnt har han kanskje overdrevet sitt syndige liv når han tenker tilbake på det som eldre, moden kristen. Men det sier også noe om Augustin: han har en enestående sannhetskjærlighet og ønsker ikke å pynte på seg selv. Denne boka blir stadig trykt i nye opplag på mange språk, også på norsk.<br /> 2. Hans store dogmatiske verk om Treenigheten, latin "De trinitate" fikk stor betydning for utformingen av denne læren. <br /> 3. Et annet stort verk er boka (bøkene) om Gudsstaten, på latin "De Civitate Dei". Det er et apologetisk skrift, egentlig et brev (som svar på et brev). Augustin stiler boka til Marcellinus slik f. eks. Lukas stiler sine bøker til Teofilus. Marcellinus var Augustins venn og disippel. Han var sendt til Cartago av keiseren i en strid mellom kirken og donatistene. Han ville gjerne omvende Volusianus som var prokonsul i Nord-Afrika. Han var interessert i kristendommen men mente bl. a. at den hadde ødelagt det romerske riket. Derfor skrev Marcellinus til Augustin om hjelp til å forklare dette. Det ble opptakten til Gudsstaten. Han brukte for øvrig 13 år på oppgaven og var ferdig i 426. Den er ikke bare historiefilosofi, men forsvar mot fienden og sjelesorg for Guds folk. <br /> 4. En annen bok av Augustin er "Om den frie vilje". Det er en samtale mellom ham selv og Euodius som også var fra Nord-Afrika. Hovedproblemet i denne boka er om menneskene burde ha en fri vilje, "ettersom det er på grunn av denne frihet man synder", og dermed handler den også om den rette visdom (A. Stigen).<br /> 5. Ellers har Augustin skrevet mange bøker, om lærespørsmål, allegorisk tolking av bibelskrifter, stridsskrifter mot f. eks. manikeismen, donatismen og pelagianismen. Også prekener er kommet fra hans hånd og om etiske spørsmål. Det finnes også en stor brevsamling etter ham som gir innblikk i hvordan hans tid var kirkelig og kulturelt. <br /><br />II.<br /> c) Lære.<br /> Augustin er en meget betydelig person på mange måter i både kirke-og kulturhistorie. Han har øvd en enorm innflytelse helt inn i vår egen tid. G. Aulén kan si så sterke ord om ham at "ingen av den gamla kyrkans teologer har utøvat så vittgående inflytande som Augustinus." (G. Aulen). I allmenn filosofihistorie får han sin plass under kapitlet "Kristen filosofi i middelalderen" (A. Næss). I vår sammenheng får han plass spesielt fordi han "framfør andra sammanfattar den antika bildningen och smälter samman arvet från antiken med den kristna teologin" (Hägglund). Han står slik fram med en syntese av den gamle filosofiske arv og kristendommen. På en særlig måte ble Plotins skrifter til inspirasjon for ham som vi alt har sett. Han brukte tankene fra en av kristendommens motstandere til å bygge videre på og utforme en pro-kristen lære. Det er særlig tre ting han overtok fra Plotin: <br /> 1) Forestillingen om en åndelig verden og en rent åndelig Gud. Han omtalte Gud som "lys", men i en annen betydning enn Plotin. 2) Det er en betingelse for liv i den åndelige verden at man vender seg bort fra den sansbare verden. <br /> 3) Plotins lære om grader av "eksistens" der det materielle var nullpunktet i eksistensskalaen og Gud som det høyeste, han strømmer over av eksistensfylde. Ut fra dette lærte Augustin at det onde ikke eksisterer uten som mangel på noe. Og de høyere gradene kan ikke inneholde noe ondt. Nå kan det diskuteres om ikke de to første punktene er selvinnlysende for en kristen og at han må ha lært det fra Bibelen og ikke fra filosofien. For en grundig tenker som Augustin er det ikke til å komme forbi. Men samtidig vet vi at han studerte filosofene meget grundig. Det kan ha vært en vekselvirkning her. Vi må også ha i tanke at den kristne ide eller tanke ikke var så klart utformet i denne tida, og hele Bibelen fantes ikke samlet i den form og så tilgjengelig som vi har den i dag.<br /> Vi må ta med noen hovedtanker i hans læresystem. <br /> a) Caritas-syntesen. I sin store analyse av kjærlighetsmotivet i teologien, plasserer Nygren ham i en slags mellomstilling (Nygren). De greske filosofene var preget av eros-motivet - de strevde alle oppover mot Gud for å vinne frelse. Paulus derimot var fylt av agape-motivet der Gud søkte nedover for å berge mennesket. Også Ireneus hadde agape-motivet, mens Tertullian var lovisk preget (med et nomos-motiv). Augustin får her tildelt en egen term: caritas-motivet. Det opptrer hos Augustin som en syntese mellom de to andre: caritas er hans kjærlighet til Gud. Han forlater nomos-motivet der loven var frelsesvei. Nå lar han kampen stå mellom eros og agape. De blir forent i ham i syntesen caritas på en måte som får stor betydning for middelalderens teologi. Først med reformasjonen ble denne enhet mellom krav og gave brutt. Caritas-syntesen betyr at agape gir kraft til å nå det målet som eros satte seg: opp til Gud. Men dette er ikke identisk med lovoppfyllelse (nomos). Men all kjærlighet er for Augustin et begjær. Man søker etter noe godt (bonum). Den falske kjærligheten kalles cupidas fordi målet for kjærligheten er falsk. Retningen for begjæret i kjærligheten er altså avgjørende. <br /> Nygren legger vekt på at Augustins kjærlighetstanke er en virkelig nyskapelse i teologien. Det er kanskje et av de få (om ikke eneste) steder han er original. Han tar opp og behandler stoff fra mange forskjellige steder, sier Nygren. <br /> Det originale hos Augustin her er den nye tanken om caritas som en syntese mellom eros og agape. Ved første øyekast ser det umulig ut og kan betraktes som en selvmotsigelse. Agape-motivet med Guds suverene kjærlighet til en fortapt slekt kan aldri forenes eller gå opp i den greske og gnostiske eros-tanken om menneskets søking opp til Gud. <br /> Men det er heller ikke det Augustin lærer. Caritas er ikke summen av eros og agape og heller ikke en av dem. Caritas er en ny selvstendig enhet.<br /> For å forstå det må vi også se hvordan kjærligheten er selve hovedsaken i Augustins tolking av kristendommen. Kristendommen er kjærlighetens religion i spesifikk betydning. Kjærlighet betyr hele tiden caritas. Men caritas er ikke en allmenn kjærlighet fra Gud til alle mennesker uten noe gjensvar. Nygren mener det ikke er tvil om at caritas betyr i første rekke kjærligheten til Gud. Kristus kom til verden for å lære oss å elske Gud. Hele hans gjerning gikk ut på det. Som en del av denne forståelsen, må vi også tenke på hans hermenevtiske regel: alt i Skriften må tolkes i overensstemmelse med kjærligheten. Caritas blir ikke bare det viktigste kjennetegn på sann kristendom. Det blir også de briller vi skal lese Skriften gjennom.<br /> Nygren gir noen gode eksempler på hvordan disse "brillene" påvirker tolkingen av enkeltvers i Bibelen, og som samtidig illustrerer hvordan hans allegoriske tolking fungerer. I Joh. 4, 40 fortelles at Jesus ble to dager hos samaritanerne og lærte dem. Hvorfor var han der to dager og hva lærte han dem. Svar: de to kjærlighetsbudene. <br /> b) Et annet punkt i Augustins læresystem er predestinasjonslæren (forutbestemmelse). Den fikk ikke så avgjørende betydning i senere teologi som hans kjærlighets-syntese. Men vi finner den likevel igjen i en annen form både hos Luther og Calvin. Predestinasjonslæren har bestemte forutsetninger hos Augustin og er nær knyttet til andre begrep.<br /> Først kommer nyplatonismen med sitt erosstrev mot Gud. Nåden var her en hjelpende kraft som satte mennesket i stand til å overvinne det "lavere" i seg. Dernest har vi pelagianismen der nåden ble menneskenaturens mulighet til å velge det gode. Pelagius var fra Irland kom til Rom før år 400. Han appellerte til den frie vilje, og frelsen ble egentlig menneskeverk. Mennesket kan gjøre det gode. Synden for ham ble de enkelte brudd på loven, og nåden kom til for at vi lettere skal kunne følge Guds bud. Mennesket kan stort sett nå fram til syndefrihet ved stadig å velge det gode og velge bort det onde.<br /> Her kom straks Augustins reaksjon. Nåden var guddommelig og menneske kan ikke gjøre noe selv. Gud må gripe inn og alt har sin årsak i Guds beslutning. Bak dette ligger læren om arvesynd. Mennesket er totalt udugelige, ja rent ut fordervet. Denne tanken bygger selvsagt på Bibelens ord om syndens makt og på den gamle kirken som stilte synd og død sammen som en enhet. Arvesynden er ikke en oppfinnelse av Tertullian eller Augustin. De uttrykker Bibelens tanker med rene og klare ord. <br /> Augustin utvikler tanken om arvesynd ut fra fallet i Eden. Da hadde mennesket fri vilje til å velge det gode og unngå synd og død. Ved fallet kom nødvendigheten av å synde. Og dette gjelder alle mennesker, for sier Augustin, alle mennesker var til i Adam (Aulen). Når mennesket ble født, ble også syndetilstanden overført til nye slektsledd. Ettersom alle var til i Adam, er også alle personlig skyldige i Adams synd. - Synden er altså ikke bare enkelte onde handlinger, "enkeltsynder", men selve sinnelaget. Dødssynden er at mennesket har vendt seg bort fra Gud.<br /> Frelsen fra synden av nåde er Guds inngrep. Den er så totalt utenfor vår makt at Gud har utvalgt bestemte mennesker til frelse. Nåden er uimotståelig hos de mennesker som Gud har valgt ut. De kan følgelig ikke falle fra når de først er kommet til tro. Og de utvalgte vil bli troende! Hans predestinasjonstanker har både nådelæren og synden som forutsetninger. Nåden var så sterk at Gud valgte ut de han ville ha. Og synden var så stor at mennesket ikke kunne gjøre noe til frelse. Augustin lærte imidlertid en annen predestinasjonslære enn Calvin som hadde en streng dobbel lære: noen ble utvalgt til frelse, mens andre ble bestemt til fortapelse. Calvin lærte også at de fortapte forherliget Gud, også da var Gud rettferdig ettersom han ikke var opphav til at de gikk fortapt. Akkurat dette er ubegripelig for tanken, og Luther tok bestemt avstand fra denne dobbelte predestinasjon. Men det er også viktig å få med at Augustin lærte ikke en frelse uavhengig av sakramentene. De vart tvert om nødvendige - som bærere av agape. <br /> Senere ble pelagianismen noe avdempet i semi-pelagianismen.<br /> c) Kirkebegrepet hos Augustin. I sin frelseslære var Augustin i kamp mot pelagianismen. I kirkesyn kom han i kamp mot donatismen. Vi ser altså at den kristne lære ofte blir utformet i kamp mot vranglære, jfr. de kirkens bekjennelser. Donatus d. 332 var biskop i Kartago, og bevegelsen fikk navn etter ham. Striden går tilbake til forfølgelsene som sluttet i 311. En som hadde inntatt en vaklende holdning da ble valgt til biskop i Kartago. Nå mente noen at sakramentene ikke var gyldige når det var mangel ved presten og biskopens hellighet. Kirkesynet utviklet han i De Civitate Dei. Han taler om kirken i to betydninger: det ytre kirkesamfunnet og de helliges samfunn (de troende). De er ikke identiske. Tenkt som sirkler er de troende en mindre sirkel innenfor den større som omfatter den ytre kirken. I tillegg taler han om de utvalgte som bare er en del av de troende, en del av det ytre kirkesamfunn og noen som faller utenfor begge sirklene. Det kan tenkes, mener Augustin, at Gud velger ut noen som ikke tilhører den synlige kirken, som f. eks. Job. Dette synet kan vi følge videre noe omformet i Luthers lære om de to riker og pietistisk lære om "Guds folk" som de personlig troende. <br /><br />III.<br /> Hvilken betydning har Augustin hatt for sin samtid og særlig for den senere utvikling av kirken? Det spørsmålet trenger seg på når vi gir ham så stor plass i historien. Bare ubetydelige personer blir glemt. Hvordan er så Augustin vurdert av kirke-og dogmehistorikere? Det gir oss en antydning om hvilken stilling han har hatt og har i den kristne kirke også nå.<br /> Aulen gir ham en uforbeholden og stor plass når han sier: "Ingen av den gamla kyrkans teologer har utövat så vittgående inflytande som Augustinus" (Aulen). Hägglund er heller ikke snau i sin vurdering. Hans attest er slik: "Inflytande från hans författarskap sträcker sig också till andra områden än det direkt teologiska, til filosofin, statsrätten, kyrkopolitiken och litteraturen." (Hägglund) Og kirkehistorikeren Holmquist følger opp med nye adjektiv og superlativ: "Augustinus er Oldkirkens betydeligste Personlighed næst efter Paulus" (Holmquist). Ivar Welle følger opp denne tankegangen når han sier at "Augustin var uten sammenligning kirkens største mann mellom apostlene og Luther". Går vi til den engelsktalende verden for 100 år siden, får han denne attesten: "Agustin er en av den universelle kirkes doktorer. Han er kanskje den mest prominente leder av utviklingen av (den kristne) lære, og for mange er han apostlenes etterfølger"(Schaff). Og et nyere leksikon sier at "hans mange skrifter har fått innflytelse på nesten alle områder i den vestlige tankeverden de siste århundrer" (D.F.Wright). <br /> Juristen og kirkehistorikeren Rudolf Sohm sier at Augustin var "bestemt til åndelig å beherske den vesterlandske kirkelige utvikling". Det sier ganske mye om den vekt han legger i Augustin. Går vi så til den siste av våre norske historiebøker om kirken, møter vi dette: "Augustin ble middelalderkirkens "systematiker" og teologiske lærefader fremfor noen (Skarsaune)."<br /> Vi kan altså med stor rett si at historikerne og teologene har en samstemmig positiv "dom" over Augustin: han var unik, her tenkt på den innflytelse han har hatt i ettertid. Vi kan la prof. Hal Kochs ord lyde uten skam: "På mange måder betegner A. højdepunktet indenfor den antikke verdens kristendom (...) Langt større indflydelse har han dog, lige til vore dage, fået gennem sit forfatterskab".<br /> Når vi skal tale om det Augustin har betydd for kirken, kan det samles i følgende hovedpunkter:<br /> a) Først ved sitt forfatterskap har Augustin fått stor ettervirkning. Uten tvil er hans "Bekjennelser" (Confessiones) den boka som har hatt størst innflytelse på vanlige mennesker. Den er oversatt til mange språk og lest av menigmann. Sentensen her om at sjelen ikke finner ro før den vender tilbake til Gud er flittig sitert fra talerstoler og i kristen debatt. Denne boka er et forsøk på analyse av hans eget sjelsliv og ikke en overfladisk selvbiografi. Nyere forsking har kommet til at den stort sett er pålitelig. Vi har nevnt en mulig reservasjon: I sin kompromissløse sannhetskjærlighet overdriver han kanskje sin egen syndighet i unge år. <br /> Boka om "Gudsstaten" eller "Guds by" (De civitate Dei) blir dernest oppfattet som den mest leste og betydeligste. På grunn av størrelsen (1000 s) og dybden i innholdet, er den ikke folkelesning og har trolig aldri vært det slik Confessiones er. Som nevnt ble den skrevet som svar på et brev og kan betegnes som en apologi. Også J. O. Mæland tar Augustin med blant kirkefedrenes apologeter. Dermed får han også betydning som apologet.<br /> Gudsstaten er delt i to deler. De første ti bøker "er så at sige afslutningen på den oldkirkelige apologetik". Her vil han vise at Roms undergang ikke hadde sin årsak i de kristne eller at romerne hadde gått over til kristendommen. Han viser at det motsatte var tilfelle: bare de kristne og deres kirker ble skånet da riket gikk under. Kristendommen er bedre enn alle andre. Ikke minst viser han til Platon og Plotin. I andre del taler han om Gudsrikets grunnleggelse i himmelen, om djevelens frafall og disse to rikers historie på jord. Han taler om Skriftens sannhet og verdsens historie fra skapelsen til dommens dag. <br /> Også andre skrifter har hatt betydning for ettertiden, som nevnt andre steder. Blant dem er hans bibeltolkininger. han tilhører kirkens "betydeligste eksegeter".<br /> c) Læren om synd og nåde er her viktig. Både Luther og Calvin var her "augustinere" ved at de overtok og videreførte hans lære. Det henger trolig noe sammen med hans egen utvikling og omvendelse. Der hadde han erfart hva synd var og dernest nådens virkning i livet. Men den ble utformet og trolig modnet i møte med vranglæreren Pelagius. Han hadde et overfladisk bilde både av synden og nåden. Synd var bare enkelthandlinger som mennesket velger. Det betyr også at mennesket har en fri vilje - til å velge enten det gode eller det onde. Synden ligger derfor ikke i sinnelaget eller naturen, men bare i den ytre handlingen. Det er bare det mennesket gjør som er synd. <br /> Med et slikt syndebegrep kan det også tenkes at mennesket kan oppnå syndefrihet: ved stadig å velge det gode og unngå det onde. Når det ikke går slik for menneskene, forklarer Pelagius at det skyldes vanen. Ved stadig å synde ved gjentatte ganger å velge slik, øker også trangen og lysten til det onde. <br /> Dermed er det også duket for et ganske annet nådebegrep. Pelagius lærte at nåde er nærmest lik frihet og vilje til å gjøre det gode. Men det er altså Gud som har utrustet mennesket med slik egenskaper og muligheter fra begynnelsen av. Nådens verk blir "bonum naturae". Gud har gjort det lettere for oss å velge det gode og nå målet.<br /> d) Augustins kirkebegrep må også nevnes spesielt her. Om hans syn er årsak til senere lignende syn eller ikke, skal være usagt. men vi finner faktisk et lignende kirkesyn med andre uttrykk flere ganger senere. <br /> e) Vi kan også peke på noen uheldige påvirkninger eller følger av Augustins lære. Romerkirken holder Augustin om mulig høyere enn de protestantiske kirker. Og Rom har fått noen av sine læresetninger og praksis fra ham. Augustin brukte kanskje menneskelig autoritet på en uheldig måte ved å forene gresk filosofi med kristen tro. Man kan følge linjer herfra til Romerkirkens bruk av tradisjonen og pavens autoritet. Fra et baptistisk synspunkt blir også gjenfødelsen i dåpen tillagt de uheldige frukter av Augustin. <br /><br />---<br /><br />Om Augustin:<br />Prof. Per-Erik Persson: Textkommentar, Hermods: nr- 26.<br />Hovedsaken I de første århundre av kirkehistorien var det kristologiske spørsmål og trenigheten. Diskusjonen foregikk da i den østlige kirken som vesten tok del i. Dette ble avsluttet med krikemøtet i Kalkedon 451. I vest var det stort sett bare Tertullian og Kyprians teologi som fikk betydning. <br />Med Augustin begynner en ny tid for den vestlige kirken, dvs Romerkikren. Her forutsetter man det som har skjedd før i Øst, men arbeider videre med nye spørsmål. Persson sier at i øst arbeidet man med Gud og Guds gjerning i Kristus, mens i vest fortsatte man med å arbeide med mennesket og frelsens betydning for det innen teologien. <br />Her er Augustin sentral. Talen om ”synd og nåde” går tilbake til han. Hvis vi kjenner Augustins teologi, kjenner vi hovedpunktene i middelalderens teologi (Persson). <br /><br /><br />Frå: G. Aulén: Dogmhistoria 1917, Stockholm.<br />s. 74ff: <br /><br /><br /><br />B. Hägglund: Teologins historia, 1966. Lund.<br />s. 92ff:<br /><br />A. Nygren: Eros och agape. 1966.<br /><br />C. Fr. Wissløff: Oversikt over Dogmehistorien (stensil, kan ikkje siterast direkte offentleg) 1974.<br />s. 71ff.Nils Dybdal-Holthehttp://www.blogger.com/profile/10376439942452015799noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3506491809904454076.post-50539489545779547392007-05-04T06:53:00.000-07:002007-05-04T06:54:15.867-07:001. Johan Arndt<span style="font-weight:bold;">1. Johann Arndt.</span><br />Han skreiv om sann kristendom –<br /><br />Somme menneske står i ein særstilling i soga – både profan og kyrkjeleg soge. Det gjeld faktisk både på godt og vondt. Somme får difor meir å seia for utviklinga på lang sikt enn andre. Og nokre kristne lærefedrar i eldre tid bør me ikkje gløyma. Dei hadde eit innsyn i kristen tru og liv som er heller sjeldan. Og det er fare for at nett vår tid har mange lette ”lærefedrar” og det er trong for å gå attende til kjeldene. Det er fare for at rett mange yngre forkynnarar og leiarar kjenner lit og inkje til lærefedrane i kyrkja.<br /> Ein av dei er Johann Arndt. Han var ”ein av lutherdomen sine fremste oppbyggingsforfattarar”, står det i Nordisk Teologisk Uppslagsbok bind I. Og Kirkeleksikon for Norden kallar han ”ein av de mest leste forfattarar til oppbyggingsbøker innan den protestantiske kyrkjeavdelinga”. Spener sette han faktisk ved sida av Luther når det gjaldt kva skriftene hans hadde hatt å seia. Er det slik, er det god grunn til å sjå nærare på denne mannen med tanke på vår eiga tid.<br /><br />Liv<br /> 27. des. 1555 vart Johann Arndt fødd i Anhalt i Tyskland. Han var presteson der, men vart farlaus ti år gamal. Vener hjelpte han så han fekk studera, og han tenkte på å verta lærar. I ein kraftig sjukdom lova han Gud å studera til prest om han vart frisk. Då var han m.a. i Wittenberg og Basel der han til og med underviste i Romarbrevet. Ein gong heldt han på å drukna i Rhinen, men ein baron berga%2<br /><br />han frå ein viss død. <br /> 27 år gamal vart han prest i Ballenstedt, og gifte seg same år med Anna Wagner. Han var prest fleire stader m.a. Braunschweig, men hadde motstand frå dei reformerte. Kanskje dette var grunnen til at han tok til å skriva ei bok om den sanne kristendom. Første del kom ut i 1605, utan at han då skjøna kor mykje denne boka skulle få å seia seinare. <br /><br />Sann kristendom<br /> Johann Arndt er truleg mest kjend i ettertid for den store boka om ”Denne sanne kristendom”, del 1-4. Ein del utgåver har berre med del 1-3. Den endelege utgåva hadde seks delar, der dei to siste var samandrag av andre skrifter av Arndt. Første del kom i 1605, og resten fire-fem år seinare. <br /> Han hadde eit konkret og spesielt siktemål med boka. Dette var midt i ortodoksien med vekt på rette, teoretisk lære. Utviklinga hadde vore mot ei død tru hjå mange av dei lærde. Studentar og prestar var prega av tida. <br /> Arndt hadde eit anna syn. Han ville føra dei truande frå ei død tru og kristen teori til ei levande tru som bar frukt for Gud. Difor viser han òg korleis det rette truslivet er, og at det er samsvar mellom den rette læra og det rette livet. Nå vart det ikkje berre Kristus for oss, men like mykje Kristus i oss. Slik var han saman med t.d. Chr. Scriver ein forløpar for pietismen som kom på 1700-talet. Til siste delen av boka høyrer ”Paradis urtegard”, ei omfatande bønebok. <br /><br />Bodskapen<br /> Overskriftene i dei tre første bøkene er talande og viser kva Arndt legg vekt på. Den første boka som kom i 1605, er om Skrifta. Her talar han om at mennesket er skapt med Guds bilete i seg. Det endra seg totalt ved syndefallet. Då røva mennesket æra frå Gud, ved at det sjølv ville vera Gud. ”Etter den tida er mennesket åndeleg død, eit vreiden og fordøminga sitt barn”, så lenge det ikkje er frelst. Mennesket ”er gått over frå å vera Guds bilete til å verta Satans bilete og reiskap”. <br /> Det er sterke ord. Han meiner ikkje at me har vorte ”små-djevlar”, men brukar sterke bilete for å visa kor ulike me syndarar er i høve til opphavet. I oss kan det då ikkje verta noko anna enn vonde frukter i livet. Og det verste er at ”eg ikkje kan erkjenna eller skjøna nok kor elendig eg er”. <br /> Difor må frelsa vera radikal – ein helt ny fødsel. Berre ved fødsel får me ei ny natur. Difor må me venda om og tru på Kristus. Det er vegen til det nye livet. At den nye fødselen er trua på Kristus, kjem tydeleg fram i talen på Trieiningssundagen med tekst frå Joh 3 (i preikesamlinga hans). Mot slutten skriv han om slangen i øydemarka og seier: ”Ved det lærer han oss kva den nye fødsel er, nemleg ikkje anna enn når eit menneske ved trua i kraft av Kristi forteneste tek imot forlating for alle syndene sine, Kristi rettferd, barnerett og den evige arven (…). Så er no den nye fødsel trua, den hjartelege tiltru og fulle trøyst til Kristus og hans liding og død.” Det er av nåde, ved trua og dåpen, seier. Her er det ikkje nok berre ein er døypt, slik me har ei kjensle av at mange meiner i dag. Arndt vil ha fram den personlege trua og kristendomen. <br /><br /> Men Arndt strekar òg sterkt under at det nye livet må visa at me fylgjer Kristus. Her er han ein sann pietist. Og her er han streng: ”Alle som er ubotferdige, stolte, gjerrige, lever i vellyst og misunning, dei lever i djevelen og er gjennomsyra av djevelen si vonde natur. Dei kan smykka seg på utsida så herleg dei berre vil, dei vert likevel djevelske i hjarta.” <br /> Difor må ein kristen eigentleg hata og forakta sitt eige liv her i verda. Me må slutta å elska oss sjølve og dagleg døy frå synda. Dette er noko av kampen i ein kristen mellom kjøt og Ande. Synda vil alltid vera i oss, men ho skal ikkje herska over oss. <br /><br />Preikesamlinga<br /> Dei gamle teologane var flinke til å gje ut hus-postillar eller preikesamlingar over alle helgedagar i året. Med det nådde dei ut til mange fleire menneske enn dei som sat i kyrkja deira. Alle tekstane samla vil bli ein god dogmatikk over kristen tru.<br /> Johann Arndt er streng i sin forkynning. Han talar mot synder og ulivnad, mot vantru og sløve kristne. Alle må fødast på nytt til nytt åndeleg liv. Og alle kristne skal leva i samsvar med trua. Her er klåre tonar og ikkje rom for noko kompromis. <br /> Me merker òg at han disponerer stoffet godt, gjerne i to store hovuddelar som han så legg ut i detaljer. Det lettar forståinga.<br /><br />Strid<br /> Det er klårt at dette måtte føre til kamp og strid. Det naturlege mennesket reagerer på alt det som vil dempa livshugen der. Reaksjonen på boka var tredelt. Vanlege småkårsfolk tok godt mot boka. Dette var ein bodskap dei trong, og som dei kjende seg att i. <br /> To andre grupper var nok samde i kritikk av boka, men med ulik grunngjeving. Nokre lærde teologar såg kor populær Arndt vart mellom folket, og misunninga sin kvasse tistel vaks opp. Dei skulda han for å vera katolsk og kalvinist og mykje anna.<br /> Andre hadde læremessige grunnar for motstand. Det var både ortodokse teologar som meinte dette var galt, dei heldt seg til den objektive læra og forakta det personlege og subjektive. <br /> Han fekk ikkje gje dei andre delane av boka på grunn av sensur i landet. I 1608 sende han difor manus som gåve til venen Johann Gerhard. Men same år fekk Arndt kall til Eisleben, og då fekk han heile boka trykt i Magdeburg. Men striden var nok ikkje slutt. Likevel fekk han tiltru hjå dei leiande og vart utnemnd til superintendant i Braunschweig i 1611. Ti år etter tala han for siste gong – over Salme 126, 5. Etter talen sa han til kona si: No heldt eg liktalen min, og nokre dagar etter sovna han inn. Liv og teneste var slutt.Nils Dybdal-Holthehttp://www.blogger.com/profile/10376439942452015799noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3506491809904454076.post-13372438711785658112007-04-29T23:39:00.001-07:002007-05-04T06:53:02.177-07:00Mini-biografiarNOKRE MINI-BIOGRAFIAR<br />Av Nils Dybdal-Holthe<br /><br />Her vil du finna nokre korte biografiar over kjende og dels ukjende personar, i Noreg og frå andre land. Nokre artiklar er korte og kjappe, andre lengre og meir omfatande. Det heng dels saman med at nokre personar har eit mangslunge liv og var med på mykje som me kjenner til, og dels heng det saman med at eg kjenner for lite til dei.<br /><br />Innhald:<br /><br />1. Johann Arndt. 1<br />Sann kristendom 2<br />2. AUGUSTIN – 3<br />3. Brochmand, J. R. 11<br />4. Karen Eikeskog 13<br />5. Kina-Brita 15<br />6. Christian Scriver 22<br />7. Carl O. Breien – 24<br />8. K. G. Pfander: Ein Islam-misjonær. 26<br />7. Fjellstedt, Peter 28<br />8. ALFSENS MISJONSARBEID 41<br />9. Otto Torvik 53<br />10. Misjonær Fleischer. 59<br />11. Gjertine Orrestad 72<br />12. Pionermisjonæren Daniel Nelson 75Nils Dybdal-Holthehttp://www.blogger.com/profile/10376439942452015799noreply@blogger.com0