Wednesday, May 16, 2007

15. Henrich Müller

Henrich Müller
var født 18. okt. 1631 i Lübeck og døde 23. sept. 1675, bare 44 år gammel.

Han kom altså til verden i trettiårskrigens redsler. Faren var borger og kjøpmann i Rostock i Mecklenburg i Tyskland, men hadde søkt tilflukt i Lübeck på grunn av krigen. Foreldrene hadde lite av jordisk gods å gi gutten, men de oppdrog ham i kristen tro og liv. Moren var en from kristen, og hun gjorde seg umak med å lede sønnen til kristen tro helt fra barndommen. Dermed la hun grunnen for det tros-og bønneliv Henrich hadde senere.

Henrich var svak legemlig, men ble sterk i ånden. 14 år gammel begynte han på høyskolen i Rostock og gjorde en rask karriere. Allerede 22 år gammel ble han doktor teolog og året etter professor, Kort etter giftet han seg med Elisabeth Siebrand, datter til en kjøpmann i Rostock. Hun var en from jomfru og en god hustru.

I denne etterkrigstiden måtte landet bygges opp igjen, det var ganske rasert og nøden var stor. Men Müller så at Guds rike måtte også bygges opp igjen. Nøden hadde lært folk å be, men krigen hadde forherdet mange. Han arbeidet med ungdoms mot for å bygge den åndelige kirke.

Han sier om denne tida: ”Jeg var full av angst og redd, for jeg var ennå uerfaren og hadde uøvde sanser i guddommelige ting og lite mot til å straffe de ugudelige. Hva skulle jeg gjøre? Jeg knelte ned for Gud på mitt rom og sa med Jeremias: Akk, Herre, jeg kan ikke tale, for jeg er ung. Men Herren sa til meg: Si ikke: jeg er ung, for du skal gå dit jeg sender deg, og det jeg befaler skal du tale.”

Han hentet kraft i bønnen og stod fast på den evangeliske kirkes bekjennelse i arbeidet for Herren. Selv om han møtte motgang og baktalelse, fikk han flere kall til store høyskoler og storbyer. Men han holdt fast på Rostock – byen han kalte Rosenstock. Han var sterk i ånden, men svakere etter hvert som menneske. Vinteren 1669 ble han syk. Folket var redd han skulle dø, men selv var han frimodig. Da skrev han ned også de trøstetanker han hadde i sykdomstida, men døde få år etter.

Han skriftefar sa om ham: ”Han levde mer i himmelen enn på jorden. Verden og dens lyst var bitrere enn malurt og galde, men Jesus søtere enn honning.” Og hans valgspråk var: Som bedrøvede, dog alltid glade.

Han trykte prekener og andaktsbøker fikk stor utbredelse. I 1659 utkom ”Det himmelske kjærlighetskyss”(utkom på svensk med tittelen ”Guds kärleks lof” i 1914 og 1930) og i 1661 en bok om Salme 143. To prekensamlinger over søndagens tekster og epistler kom ut i 1663 og 1672. Størst utbredelse fikk ”Åndelig vederkvegelse” i 1664. Det året han døde, gav han ut ”Tåre-og trøstekilde”, og prekensamlingen ”Hjertespeil” kom ut etter hans død, i 1679. Andaktsboken "Nåde og sannhet" kom også ut etter hans død ved Viktor August Jäger.
---NDH.

Friday, May 4, 2007

14. Daniel Nelson

14. Pionermisjonæren Daniel Nelson
Kinamisjonæren frå Sveio.


Av Nils Dybdal-Holthe

Mange misjonærar har reist ut frå Noreg. Me kan rekna dei i tusental når me slår saman alle selskap og kyrkjer. Også til Kina har nokre reist frå Vestlandet. Somme var ute i teneste i kort tid, andre brukte livet der ute og enda livet sitt langt borte frå heimen.


Ein av dei var Daniel Nilsen frå Sveio – på amerikansk vart namnet til Nelson. Ei dramatisk soge byrja her i Sunnhordland.

Der vogga stod
Slekta kom frå fleire gardar. Far til Daniel var Sæbjørn (Sigbjørn) Nilsen f. 1821 d. før 1884. Han kjøpte bruket Aastøleitet på Eltravåg i 1852, det var ein del av det gamle husmannsplasset Årstadleitet som vart delt i to i 1819.

Far til Sæbjørn var Nils Jørgensen frå Hinderli i Sveio f. 1789 d. 1880. Han var gift to gonger og hadde 19 born. Han bygsla plasset i 1819 og var gift første gong med Helga Halvardsdtr frå Eltravåg. Sæbjørn sitt bruk fekk seinare bruksnr. 11. I 1865 fødde dei hest, fem kyr, ein gris og 17 sauer på bruket. Dei sådde to tønner havre og 1 ½ tønne poteter. Det er noko mindre enn på broren Halvor sitt bruk der Daniel tente.

Sæbjørn var gift med Ingeborg Serine Godtskalksdtr f. 1833 frå den andre halvparten av Årstadleitet – så dei to var nære naboar! Ho var dotter til Godskalk Endresen frå Tveitastøl f. 1800, som døydde i kolera i 1849. Dei budde først på Hasseløy i Haugesund, men kjøpte Årstadleite i 1837. Kona var Marta Jensine Danielsdt f. ikr. 1803 i Haugesund.

Den 10. april i 1853 vart så Daniel fødd på Eltravåg sørvest i Sveio. Det var på eit mindre bruk og Daniel vaks nok opp i vanlege eller tronge kår med lite utsikt til rimeleg gode levekår der. Ikkje var han eldste son heller. Slik hadde nok mange det i vestlandsbygdene på den tida.

Skulen var ofte omgangsskule i dei dagar, og dette var i nåverande Vandaskog skulekrins. Eit rom som ikkje var i bruk, vart nytta til skulestove, har folk fortalt. Som 13-åring var han gjetar hjå onkelen og passa geiter. På same skulen gjekk óg ei jente som heitte Anna –ho var om lag 1 år yngre. Dei fekk opplæring i lesing og skriving og litt rekning. Og særleg lærte dei bibelsoge og Luthersk katekisme.

Eltravåg ligg om lag 2,5 norske mil nord for Haugesund, men då Daniel var fødd, var det ingen by her, men ein ”ladestad” og kjøpstad. Men berre eit par år etter vaks den nye byen fram. Dei eigentlege byane for distriktet her var likevel Bergen og Haugesund. Det åndelege klima i området var nærast haugiansk og pietistisk ved sida av kyrkja.

Fjorten år gamal vart Daniel konfirmert og drog nå ut på fiske saman med vaksne folk. Alt på første tur i båten stod det om livet. Han opplevde kulde og uvær på sjøen, og kom heim døden nær av lungebetennelse. Likevel vart han god att og heldt fram med fiske. Seinare såg han at Gud hadde berga han og ville noko med livet hans.

Deretter gjekk Daniel om bord som kokk i ein fiskebåt som skulle til Nord-Noreg, truleg til Lofoten. Dette såg ut til å bli yrket hans.

Ut i verda

16 år gammal fekk han hyre som kokk på eit skip som gjekk frå St. Petersburg i Russland til London. Han tok steget ut i den store verda. Og våren etter fekk han plass på ein fraktebåt som gjekk til Antwerpen i Holland. Han og ein kamerat må ha blitt skremd av livet om bord der, og i nattemørke hoppa dei over bord og rømde i Holland. Dei fekk hjelp av ein svenske til å koma til ein gard utafor byen.

Seinare fekk dei høyra at båten hadde gått ned og alle drukna kort etter at dei forlet Antwerpen. Denne gongen tenkte óg Daniel at Gud hadde berga han. Likevel vende han ikkje om, men følte han var langt borte frå Gud. Daniel fekk ny hyre og opplevde to gonger til at båten forliste. Også det vart nye vitnemål om at Gud var etter han. Eit anna liv venta han.

Nå var det ikkje uvanleg med forlis korkje då eller seinare. Utan vérvarsel og noko særleg å hjelpa seg med, enda mange menn sine liv på havet. Å verta berga var eit større vitnemål då om under og Gud si allmakt enn kanskje seinare.

Endå eit forlis venta han. I 1873 var han om bord i ein båt som gjekk frå USA til Kina. Båten gjekk ned i ein tyfon ved Kina-kysten, og Daniel vart berga av ein kinesisk fiskar. I Shanghai tok han hyre på ein amerikansk krigsbåt, og etter to år var han i Brooklyn. Deretter tok han båt til Hamburg og så heim til Noreg til jul.

Anna Sandvig

Heime i Sveio møtte han skulekameraten Anna att. Kanskje dei møttest ved kyrkja juledag eller ute i bygda der ungdom ferdast. Daniel fortalde om reisene sine og om eventyr på sjøen og i andre land.

Og Anna lytta. Forundra og gripen av den store verda og kva den kunne vera. Ho hadde berre vore ein tur til Bergen og teke sykurs der. Truleg levde ho av å sy til folk. Det var vanleg for ugifte kvinner.

Anna var fødd 22. sept. 1854. Faren var Peder Mikkelsen Sandvik f. 1816 gift med Ingebritta Aslaksdtr Rødmyr, ein liten gard litt sørvest for Daniel sin heimplass. Far til Anna kom truleg frå Eidfjord, og mora var dotter til Aslak Ingebrigtsen og kona Britta Steffensdt på Rødmyr (eller Rygmyr).

Anna og Daniel tykte vel om kvarandre og trulova seg våren etter. Men han måtte ut på ny tur – nå til London. Der gjekk han i sjømannskyrkja og fekk nattverd for første gong etter konfirmasjonen. Far til Anna hadde påverka han til å søkja Gud.




Nytt liv

På den nye båten vart det snart kjent at han var ein kristen, og dei kalla han ”den vesle kristne” – kanskje av di han var lågare enn mannskapet elles. Det var meint som eit nedsetjande skjellsord. Men det endra seg. Når sjøfolk vart sjuke om bord, spurde dei han om forbøn. Han hadde skapt respekt for levemåten sin der.

Han heldt heile tida kontakt med Anna og skreiv brev som vart posta når dei var i hamn. Slik kan me fylgja reiseruta hans på sjøen. For Anna gøymde breva. Frå London gjekk turen til Spania, Sicilia og Sør-Amerika.

I 1878 kom han heim att til Sveio, og han og Anna vart gifte i Haugesund. Her budde dei medan han gjekk på Sjømannsskulen der og lærte navigasjon og tok eksamen som skipsoffiser. Sjømannsskulen i Haugesund byrja i 1874, så Daniel gjekk der i ein tidleg fase. Haugesund vart etter kvart ein viktig sjøfartsby med fleire reiarlag. Skulen hadde 63 elevar først året, og dei heldt til i Strandgata 97 på den tida Daniel gjekk der. Seinare vart skulen flytt lenger opp i byen.

Etter dette måtte Daniel ut att på ein ny langtur, og lengta heile tida heim att etter å sjå den vesle jenta (Nora) som var fødd då han var på havet.

Endå ein ny langtur skulle han ut på, nå som styrmann på eit engelsk skip i fart mellom London og New York. På turen vestover var mange emigrantar med, dei gleda seg til å byrja eit nytt liv i Amerika. Daniel vart gripen av dette, det ein kalla ”Emigrantfeber”. Tidleg på våren 1882 var han viss: sjølivet måtte ta slutt. Han ville bli farmar i den nye verda.

Ein onkel budde i Iowa, og han oppmuntra sjømannen til å gå i land. I mai 1882 reiste så Anna, Nora og Daniel til USA via London. Vel framme i New York tok dei toget same dag til Iowa. Her slo dei seg ned i nærleiken av Eagle Grove. To år etter organiserte dei ein norsk luthersk forsamling der Daniel vart ”diakon”.

Misjon

Etter sju år som bonde, byrja eit nytt kapittel i Nelson-familien. Ein varm sommardag i 1889 la han tak på huset som då vart utvida og påbygd. Tankane gjekk til kinesarane som han møtte ved forliset mange år før. Dei kjende ikkje evangeliet! Han fekk truleg òg lesa brev frå Ole Næstegaard d. e. som stod i bladet ”Lutheraneren” i 1889. Næstegaard var kinamisjonær.

Daniel kjende det slik at Gud tala til han og bad han gå til Kina. Det ville tyda ei veldig omvelting for heile familien. Korleis ville det gå?

Det kan sjå ut som om han var lett å påverka og hadde eit sterkt kjensleliv. Han var snar til å bryta opp heimefrå, og han hadde hatt eit uroleg og dramatisk ungdomsliv på sjøen. Det omskiftande livet kan ha gjort han open for nye ting og planar.

I dette høvet svara han ja til kallet og fekk kona med på det, sjølv om ho ikkje trudde ho hadde noko misjonskall. Ho hadde til og med bede Gud om å senda ein annan i denne tida. Det skreiv ho mange år etter. Då reisa endeleg var avgjort, sat ho for seg sjølv om tenkte gjennom alt dette. Til slutt gav ho Gud rett og sa: ”Herre, din vilje skje!”

Ikkje alle var overtydd om at Daniel skulle bli misjonær. Ein pastor talde han frå og gjorde han motlaus. Ein nabo spurde Anna om mannen var klår i ”sinnet”. Daniel sjølv tok straks affære og reiste til Minneapolis og gjekk eit år på bibelskulen ”Augsburg Seminary” Sumaren 1890 var han i Valparaiso, Indiana, på eit sommarkurs i bedriftsleiing. Slik førebudde han seg på fleire måtar.

Men han fekk ingen til å støtta seg ved utreisa. Dei sa han var for gammal – han var 37 år, og hadde for mange born og heller ikkje nok utdanning. Motstandarar finn alltid argument. – Men to andre nordmenn var nå på veg til Kina og stansa i Amerika nokre månader. Dei var ugifte og kunne lettare klara seg med lite. Daniel fekk kontakt med dei som oppfordra han til å dra til Kina. Ole Næstegaard jr. og S. Netland reiste først, og Daniel møtte dei seinare i Hankou (nå: Wuhan).

Loddet var kasta, og Daniel fekk ein nabo til å selja dyra og garden, og han kjøpte billettar til Kina. Eit nytt livskapittel skulle byrja.

Misjonsvekking

Me har alt sett at Daniel Nelson ikkje stod åleine som nordmann med tanke på misjon i Kina. Alt i 1887 var det planar om å skipa eit skandinavisk misjonsselskap i Oslo, sjølv om det ikkje vart noko av då. Misjonsvekkinga hadde byrja og skapt interesse og offervilje.

Om lag 20 år før hadde Hudson Taylor i England skipa Kina Innlandsmisjon (forkorting på engelsk: CIM). 25 år etter var det etter måten mange misjonærar i landet. Men Kina var stort og vrimla av folk. Før H. Taylor hadde Griffith John frå England vore der frå 1861. Og i 1885 reiste to norske kvinner til Kina, Sofie Reuter og Anna Jakobsen.

I tida før 1890 var det óg tysværbuen Sivert Gjerde gjekk med kall til Kina. Han reiste ut med nokre få støttespelarar i Noreg, men fekk berre nokre månader i landet. I 1891 vart så Det Norsk lutherske Kinamisjonsforbund til. Same år reiste fleire til Kina. Det var med andre ord ei aktiv ”Kina-tid” me talar om nå.

Daniel var altså ikkje åleine. Og han visste det. Han kunne rekna med å møta både norske og utanlandske arbeidarar der borte i aust. Men var det sikkert at dei ville ta imot han og hjelpa han fram i arbeidet? Han måtte ha ein attest med seg som viste at han var ein truverdig Guds tenar.

Kanskje dette låg bak då han bad om brev frå bibelskulen i Minneapolis. Georg Sverdrup var styrar (president) der, og han skreiv anbefaling på skulen sitt offisielle papir den 15. okt. 1890. Der stod det:

”Med dette attesterar me at herr Daniel Nelson, som er misjonær til Kina, tilhøyrer den lutherske kyrkja, er gift, og reiser til Shanghai i Kina med kona Anna Nelson, og fire born: Nora, Peder, Sigvald og Bertine. Med dette anbefalar me han og familien til dei tenester og hjelp som misjonærar vanlegvis får.” (Fritt omsett.)

Dei hadde med seg dette dokumentet, billettar og 500 $ frå salet av farmen då dei reiste ut frå Vancouver i Canada. 30. nov. 1890 var dei framme i Shanghai. Eit nytt avsnitt av livet stod på startstreken.

Eit nytt liv

Familien var ei stund i Shanghai og budde på eit misjonshospits eller heim for misjonærar der. Mange norske budde der då dei steig i land, og Daniel var sikkert tipsa om dette huset før han forlet USA. Dei hadde ingen faste kontaktar og var på ein måte ”trusmisjonærar”. Men Daniel hugsa Netland og Næstegaard d.y. som han hadde hatt kontakt med i Amerika. Nå sende han telegram til Hankou og bad truleg om råd: Kor skulle han byrja? Svaret var klårt: Kom over og hjelp oss. Ta med ein omn! – Det lønar seg alltid å vera litt praktisk. Det kan vera kaldt i Kina.

Turen med elvebåt oppover Yangtse-elva tok fleire veker. Det er 960 kilometer innover i landet. Men i Hankou stod Netland og helsa velkomen. Gutane tykte det var eit eventyr å vera her langt inne i eit nytt land. Anna og dottera Nora på 11 år var meir reserverte. Og Nora skulle berre få tre fire år i Kina før døden kom til henne. Livet skulle ikkje bli lett for familien, og tenesta hadde sin pris.

Dei kinesiske husa var heller ikkje som i Iowa, men små og tronge med jordgolv. Det var dei ikkje vande med. To månader etter at dei kom fram, fødde Anna ein gut, Helmer Johan. Berre mannen og språklæraren Tang hjelpte henne. Det var ikkje utan grunn ho hadde grudd seg til det nye livet.

Språket var viktig, elles kunne han ikkje kommunisera med folket. Kvar dag sat Daniel saman med Tang, som då var ein heidning. Men Tang var den første han fekk føra til Kristus. Borna lærte kinesisk raskare enn han slik det ofte skjer. Daniel hadde eit venleg og vinnande vesen og fekk ofte kontakt slik.

Sommaren 1891 var det ein kampanje mot alt utanlandsk i Kina. Dottera Mary skreiv om det seinare. Folket reagerte – med rette – på at vestlege land utnytta Kina økonomisk, både politisk og militært. Misjonærane fekk òg sin del av dette då folk meinte dei kunne vera spionar og kunne truga kinesisk kultur. To svenske misjonærar vart myrda, og familien Nelson måtte flytta frå bydelen Wuchang til den britiske konsesjon i Hankou.

I desember kom fleire norske til Kina. Det var Johannes Brandtzæg, Ludvig Johnsen og Gjertine Årrestad frå det nystarta ”Kinamisjonsforbundet”, nå: Norsk Luthersk Misjonssamband). I tillegg kom m.a. H. N. Rønning, søster Thea g.m. Landahl og frk. Rørem. Det var òg nokre svenskar i byen, så dei var faktisk ein liten skandinavisk ”koloni”, sjølv om dei ikkje budde saman.

Tidleg i 1892 vart Nelson godkjend som ”lekmannsmisjonær” i det amerikanske, lutherske selskapet som Rønning var i. Nå fekk han høve til å kjøpa land og byggja ein misjonærheim i Hankou der dei òg kunne studera språket.

11. mai 1892 reiste Nelson saman med m.a. Brandtzæg oppover Han-elva til Fancheng og vidare til Laohekou for å finna ein høveleg arbeidsplass for Kinamisjonsforbundet. Brandtzæg likte Laohekou godt, og det vart hovudstasjon for deira misjon. Tirsdag 11. juni var dei attende i Hankou. At det var vidare kontakt mellom Kinamisjonsforbundet og Nelson ser me m.a. ved at Anna og Daniel Nelson var i Laohekou på vitjing i juni 1894. Det var akkurat i startfasen for arbeidet der. Misjonær Sama og frue og Seyffarth hadde kome til Laohekou 25. mars same år.

Nelson tok nå kontakt med Griffith John om kor dei skulle byrja arbeidet. Valet fall på Fancheng ved Han-elva. Ikkje alt gjekk like glatt i byrjinga. Men nye misjonærar kom, og Nelson vart ordinert i 1895 av Rønning, som nå vart støtta av Hauge-synoden i USA. Same år fødde Anna ei ny jente, Nora Adina, oppkalla etter dei to borna som var døde. Den eldste, Nora, var også død. Og Anna hadde det ikkje lett med all sorga. Nelson og Netland arbeidde i Hankou den første tida medan Rønning var i Fancheng.

Sommaren 1896 kom koleraepidemien og tok Netland. Fleire andre vart sjuke, men dei kom seg. I denne tida kom Lyder Kristensen og frue. Begge var sjukepleiarar og var til stor hjelp for misjonærane. Dei arbeidde òg for Kinamisjonsforbundet ei tid. Han og Nelson reiste nå opp til byen Xinyang i Sør-Henan og vart overtydd om at der var den framtidige arbeidsplassen. Daniel vart seinare sjuk og måtte i hast reisa frå Kina til Amerika av helsegrunnar medan familien var att i Hankou.

I Amerika tala han misjonen si sak. Då han reiste attende til Kina i des. 1898, hadde han tre nye misjonærar med seg. Same månad vart ei ny jente fødd, Mary Lee. Ho var blond medan Nora var mørk som faren. Det var May Lee som skreiv soga om faren sitt arbeid mange år etter.

Tidleg i 1899 vart Nelson igjen sjuk, truleg både på lekam og nerver. Og nå skulle heile familien ha ferie. Det var på ein måte heldig for dei. For året etter kom den store tragedien med det såkalla ”bokser-opprøret” i Kina. Over 200 utlendingar vart drepne og ca. 30.000 kinesiske kristne leid døden. Det var hat mot all framand påverknad som dreiv det fram. Nelson-familien kom att då opprøret var slutt. Då var tre gutar att i Amerika for å gå på skule. Den yngste på 13 år undra seg over kvifor foreldra ikkje ville ha han lenger. Det var ikkje lett å skjøna at foreldra var så langt borte i lang tid.

Arbeidet veks

Dei neste ti åra vaks arbeidet monaleg i Kina, særleg om ein samanliknar det med dei første ti åra frå 1890. Både kvinner og menn kom ut som medarbeidarar, og misjonen i Amerika overførte eigedom og mannskap til misjonsstyret for Den Forente Norske Lutherske kyrkje i Amerika.

I Xinyang bar arbeidet frukt og fleire vart døypte. Etter kvart bygde dei ein ”stasjon” med kyrkje, skule, sjukestove og bustadhus, slik det var vanleg i misjonsarbeidet då. I kyrkja var det plass til 600, og Nelson var både arkitekt og byggeleiar. Sonen John var òg flittig med i arbeidet på kyrkja i 1906.

Kinesarane var forvitne og ville sjå. Alt var etter vestleg standard og heilt ulik kinesisk kultur. På vigslingsdagen song dei ”Vår Gud han er så fast en borg” på kinesisk, og frk. Andersen spelte orgel til.

Dette vart nå hovudstasjonen deira, og Nelson byrja arbeid i byar og landsbyar ikring. Nye misjonærar som kom, vart plassert i byar og stader der det ikkje var misjonsarbeid før. Sjølv brukte Daniel meir og meir innfødde kinesarar som medarbeidarar. Difor starta han ein liten bibelskule for å hjelpa dei.

Forsamlinga i Xinyang vaks år for år. Både nye kristne og andre kinesarar kom til møta. Ein av dei som vart kristne her, var Chu Hao-jan, døypt 20 år gamal i 1903. Han gjekk seinare på den lutherske presteskulen (Seminaret) i Shekow og vart ordinert i 1918. Han var Nelson sin medarbeidar i Xinyang. Seinare flytte han til Shanghai og organiserte ei luthersk kyrkje der. To år etter, i 1929, vart han president i den lutherske kyrkja i Kina. Her ser me altså lange liner frå Nelson sitt arbeid.

I 1908 bygde Daniel ein høgskule i Xinyang, og to år etter var det ny ferietur til Amerika. Det underlege er at dei truleg aldri reiste heim til Noreg i slike ferieår. Dei hadde slekt heime, men truleg ingen som støtta arbeidet deira. For Nelson var arbeidet i Guds rike nå det viktigaste.

Våren 1911 var dei attende på Kina-feltet. Dei kom med båt til Shanghai og tok nå toget til Beijing og deretter tog sørover til Xinyang. Der ynskte flokken av kinesiske kristne dei velkomne med ein rakettparade!

Same haust gjekk den kinesiske keisarinna av, og landet vart republikk. Men dei politiske tilhøva var ustabile, og grupper av røvarar herja mykje. Dette var ofte soldatar som hadde desertert. Misjonærane reiste nå frå feltet med tog til Hankou, men Nelson sjølv vart att i Xinyang hjå kinesarane. Mange kinesarar kom nå til stasjonen og sov i kyrkja. Der kjende dei seg tryggare enn i sine små hus og hytter. Etter fire månader stilna det av.

Dei hadde òg skule for misjonærborn, men den flytte dei til feriefjellet Jigongshan, sør for Xinyang, då uroa kom. Nelson hadde teke initiativ til feriestaden. Han ser ut til å ha vore ein iderik og føretaksam kar.

Nye misjonærar kom ut under første verdskrigen. Bert Nelson var ein av dei, son til Anna og Daniel. Kona hans døydde i 1921, men Bert heldt fram med arbeidet til 1930. Då vart han kidnappa av ei kommunistgruppe og døydde eit par år etter.

Då krigen var slutt reiste familien Nelson på ferie til Amerika i 1919 og kom attende i 1921. Det vart den siste heimturen for Daniel. Nå bygde han ein ny skule for jenter, kalla ”Lena Dahls høgskule”, som var ferdig i 1925. Den var oppkalla etter …

Nå vart det ny uro i landet. Det var nett i denne tida at det var uro mellom nasjonalisthæren (leia av Chiang kai-sjek (kinesisk skrivemåte: Jiang Jieshi) og kommunistpartiet der Mao var med. I januar 1926 var Xinyang arena for strid mellom desse gruppene. Daniel var 72 år nå og hadde vore sjuk av tyfoid-feber. Men 1. juledag året før preika han i kyrkja. I slutten av januar 1926 skreiv han ned ein del minne frå desse dagane, som ei dagbok. Andre augnevitne har òg rapportert om hendinga.

Edvard Sovik var ein nær medarbeidar av Nelson og han har skrive bok om han, m.a. skriv han slik: ”Søndag 7. febr. var mange inne på stasjonen. Dei hadde vore angripne i to veker. Denne søndagen hadde dei gudsteneste i det indre gardsrommet, og Nelson tala og sa m.a. at livet var usikkert og ein visste ikkje kva tid den siste time kom, medan striden rasa utafor.

Måndag kveld etter sat Nelson og kona saman med ei kvinne i eit rom og bad saman. Plutseleg kom ei geværkule gjennom rommet og råka Daniel i hovudet. Utpå natta slokna han, den 9. februar 1926.

Daniel Nelson frå Sveio var ein pionermisjonær i den sør-austlege delen av provinsen Henan i Kina. Han var heilnorsk, og utsend og støtta av norske lutherske kristne i Amerika. E. Sovik har skrive om han: ”Han var ein trushelt, som ikkje var ulydig mot det himmelske synet.”

Anna Nelson tykte ikkje ho hadde misjonskall. Ho bad ofte før utreisa: Herre, send ein annan! Men til slutt fekk ho nåde til å be at Guds vilje skulle skje. Kallet hennar vart å fylgja mannen i tenesta hans.

Nå då Daniel var død, aksepterte ho kallet. Nå ville ho leva og døy i Kina. Ho var 71 år gamal. Men den politiske uroa heldt fram, og året etter måtte misjonærane dra ut til kysten og nokre reiste heim. Mellom dei var Anna Nelson, ho var gamal og kunne ikkje vera der slik stoda var då. Anna budde hjå dottera Nora ved Minneapolis til ho døydde i mai 1940, 86 år gamal.

- Eit misjonærpar hadde avslutta tenesta. Berre æva vil visa fram dei åndelege fruktene. For oss ser det ut som at dei er mange og gode, etter 36 år i teneste. Det arbeidet dei starta vart avbrote i 1949 då Mao tok over makta. Alle misjonærar måtte etter kvart ut. Men etter liberaliseringa dei siste tiåra i Kina, held arbeidet fram. Amerikanske kristne av norsk/skandinavisk ætt støttar kinesiske kristne som arbeidar i landet både ved evangelisering og bibelskulearbeid.


Noter:
Kineseren nr. 10 1892 s. 80f.
Kineseren nr. 5 1893 s. 39f.
Kineseren nr. 9 1900 s. 98. I ein artikkelserie om byrjinga til Kinamisjonen finn me òg Brita nemnt. Komiteen i Bergen fekk først spørsmål frå ein prest i Sogn om dei ville senda ut ei kvinne. Det svara dei nei til, avdi dei alt hadde to kvinner i Bergen, og dei var “besjelede av trang til å reise ut”. Ei av dei var Brita.
Verden for Kristus s. 82. Ho var “antagen“ av Sentralstyret i Bergen før ho reiste til Oslo. Generalforsamlinga har truleg vore ei offentleg stadfesting på kallet frå Komiteen.
Skordal sin Levnetsbeskrivelse” finn me i Kineseren nr. 3 1892 s. 17f.
Kineseren nr. 5 1893 s. 39.
Anders Hoaas: Nybrottsmenn. Lunde 1983 s. 170f.
J. Straume: Langs vegen, 1946, s. 234.
Skordal sin død må ha gått sterkt inn på medarbeidarane. Dei tok det inn over seg og klaga ikkje Gud for hendinga: “Det var en tuktelse fra Herren som rammet oss meget hardt,” skreiv dei. Kineseren nr. 3 1897.
Utsyn nr. 16 - 1963, s. 4-5.
J. Straume: Kristenliv i Hardanger... s. 49. Me veit ikkje kven denne preikaren var.
Emil Birkeli: Misjonshistorie II, 1937, s. 57.
K.S.Latourette: A History of the Expansion of Christianity &, 1971, p. 52f.
W. H. T. Gairdner: The Rebuke of Islam, London 1920, p. 188.
Stephen Neill: Misjon i 2000 år, 1972, s. 244.
S. Neill: Concise Dictionary of Christian Mission, p. 482.
Kirke-Leksikon for Norden, bind II, 1911, s. 545.
J. Edwin Orr: The Light of the Nations, i serien The Advance of Christianity through the cebturies, vol. VIII, 1965, p. 74.
Gairdner: The Rebuke of Islam, London 1920, p. 204.
Bladet ”Orientierung”, utgjeve av Orientdienst i Wiesbaden, Tyskland.
Clinton Bennett i International Bulletin of Missionary Research, 1. april 1996.
S. Neill: Misjon i 2000 år, s. 249.
E. J. Ekman: Illustreret Missionshistorie 1, Bergen 1894, s. 488.
C. G. Pfander: The Mizanu’l Haqq, faksimile av utg. 1910, p. 368.
Dei hadde sjølvsagt korkje radio eller andre moderne kommunikasjonsmidlar då.


Svensk historia, bind IV, 1972, s. 777.
Berndt Gustafsson: Svensk kyrkohistoria, Stockholm 1966, s. 180ff.
Juelssons artikkel i Kyrka och Folk, 205. Fleire opplysningar er henta frå den.
Nordisk Misjonshistorie, ved Kurt Westman m.fl., Ansgar forlag 1950, s. 333.
Artikkel om Fjellstedt i Kyrka och Folk, av Gunnar Juelsson, julen 2005.
Palmqvist i Fjellsetdska skolans historia (sjå nedafor), s. 21.
Arne Palmqvist: Fjellstedska skolans historia, Uppsala 1994, utg. av Kamartföreningen Gamla Fjellstedtare. 320 s.
Palmqvist, s. 281.
Nordisk Teologisk Uppslagsbok, bind II, sp. 900.
Mange opplysningar i artikkelen er basert på Herbert Strom sin artikkel i bladet Spotlight on China nr. 1 i 2001. Den er supplert med andre kjelder, skriftlege og munnleg samtale med folk.
Bygdeboka for Sveio er nytta, samt kyrkjebøker og folketeljingar samt slektstavle av Solveig Hauerbach.
Reidar Østensjø: Haugesund 1835-1895, 1-2 + bind 3 av Øyvind Bjørnson.
Frode Steen, Fjellhaug. Har ein opplysande artikkel om skandinavisk misjon i Kina frå Amerika i Budskap 2004, årbok for Fjellhaug Misjonshøgskule – her s. 101.
Her brukar me namnet Hankou, sjølv om det eigentleg var tre byar nær ein annan her – Hankou, Hanyang og Wuchang. Desse tre byane vart seinare slått saman under namnet Wuhan. Misjonærane budde i fleire av desse byane etter kvart.
O. Uglem: Norsk hedningemisjon gjennom 250 år, 1976, s. 86.
Sjå om desse i Harald Stene Dehlin si bok: Pionerer i skjørt, 1985.
Om dette kan ein lesa i A. Tiltnes si bok: Den norske lutherske Kinamisjonsforbund bind 2, 1946, og i Erik Kjebekk si bok: Kallet fra Kina, 1999.
Brev frå Ludvig Johnsen til Knut Stokke 26/5 1892; Ludvig Johnsens private dagbok 1891-94 s. 43 (avskrift s. 31); Stasjonsdagbok for Hankou s. 3.
Stasjonsdagbok for Laohekou 1892-1897. s. 3b (avskrift s. 7). Boka ”25 Aar”, 1916, s. 137.
Spotlight on China, nr. 1 1997 (+ nummer før og etter). Her er soga om denne kinesaren fortalt.
Jung Chang/Jon Halliday: Mao. Den ukjente historien. 2005/06, s. 65ff.
Opplysningar ved pastor Paul Ofstedal i Minnesota, USA.

.Utdrag av brevet er skrevet i Hovedstyreprotokollen for Den Norske Misjonsallianse, styremøte tirsdag 5. mai 1936 kl. 5, 30.
.Det engelske navnet ble også brukt i Norge uten oversettelse til "Trosmisjon".
.Hovedstyret i M.A. 14. mai 1936.
.Brevarkivet i M.A. er kommet bort for tida før krigen.
.Det ser ut til at Westborg opplevde dette kallet da han hørte Alfsen tale i denne tida. Se
.Dette er nevnt i Alfsens brev av 9. mai 1936, referert i Hovedstyreprotokollen for 14. mai s.å.
.Bilag til M.A.'s protokoll.
.Her skal vi tenke på at dette skjedde midt i "de harde trettiåra" der flere misjoner strevde økonomisk. I denne tida var det f. eks. forslag om to nye misjonsmarker i Det norske lutherske Kinamisjonsforbund - Mandsjuria og Øst-Turkestan. Under genralforsamlingen i Drammen i 1930 talte flere om at tiden "ennå ikke var moden for løsning, særlig av rent økonomiske grunner", se E. Kjebekk: Verden for Kristus, s. 232a.
.Til sammenligning var Otto Torvik i Øst-Turkestan i 4 år da Kinamisjonsforbundet sendte ham dit for undersøkelse og forsøk på å starte opp nytt arbeid.
.Kristen misjon i et lukket land. Den norske Tibetmisjons 40-årige historie, Oslo 1978; Tibetmisjonen gjennom 50 år, Oslo 1988; Olav Uglem: Norsk Misjonshistorie, 1979 s. 197f.
.Emil Birkeli: Misjonshistorie II, Oslo 1937 s. 241.
.The Story of Zoe, p. 60.
.The Story of Zoe 1985, p. 65.
.Kristen misjon i et lukket land 1978, s. 118.
.Brev fra Bø datert 29. april 1992 til styret for N. L. Lekmannsmisjon. Styret har åpnet for sitat av brev og vedtak.
NOTER:
Festskriftet Såkorn av Guds ord, Bergen 1949, sier Andreas Fleischer ble født i Hegra, mens Norges Geistlighet i 1914 sier han var født i Ø. Stjørdal.
Her sitert etter minne etter min far som var født og oppvokst i Vikedalsosen. Men samme historie har jeg også hørt av andre.
John Nome: Det Norske Misjonsselskaps historie i norsk kirkeliv, Stavanger 1943, bind I s. 225.
Se til slutt i denne framstillingen.
Udatert brev til Andreas Fleischer i Kina; original i NMS-Arkivet, Stavanger.
Denne brevbunke ble faktisk reddet i siste liten. Sammen med annet ”avfall” var den kommet i en container som skulle til søppelfyllingen. En våken mann forstod dette var historie og av interesse for misjonen. Han tok brevene og brakte de til NMS-Arkivet.
Det var denne sommeren Norge ble løst fra Sverige og fikk sin egen konge og selvstendighet tilbake. 7. juni er den endelige datoen.
The New International Dictionary of the Christian Church, 1974, p.953.
Først hørte jeg historien av min far som vokste opp i Vikedalsosen der Petra bodde som barn og ungdom. Senere hørte jeg samme historie av en uavhengig person. Og dette ble stadfestet av misjonsprest Egil Holthe Eggen i NMS som er født i Kina.
Misjonæralbumet som E. danbolt skrev i 1948 har her en feilaktig opplysning. Der er notert at han beynte i Sinhua 1905, men Fleischer reiste opp som fast arbeider først i februar 1906.
Kineseren nr. 5 1892 s. 33f. Det norske lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år (DNLK), bind I s.60; bind II s. 15.
J. Straume: Kristenliv i Rogaland, s. 126.
DNLK gjennom 50 år, bind I s. 406.
Årbok 1947 s. 18.
DNLK gjennom 50 år, bind II s. 15.
Mange opplysningar i artikkelen er basert på Herbert Strom sin artikkel i bladet Spotlight on China nr. 1 i 2001. Den er supplert med andre kjelder, skriftlege og munnleg samtale med folk.
Bygdeboka for Sveio er nytta, samt kyrkjebøker og folketeljingar samt slektstavle av Solveig Hauerbach.
Reidar Østensjø: Haugesund 1835-1895, 1-2 + bind 3 av Øyvind Bjørnson.
Frode Steen, Fjellhaug. Har ein opplysande artikkel om skandinavisk misjon i Kina frå Amerika i Budskap 2004, årbok for Fjellhaug Misjonshøgskule – her s. 101.
Her brukar me namnet Hankou, sjølv om det eigentleg var tre byar nær ein annan her – Hankou, Hanyang og Wuchang. Desse tre byane vart seinare slått saman under namnet Wuhan. Misjonærane budde i fleire av desse byane etter kvart.
O. Uglem: Norsk hedningemisjon gjennom 250 år, 1976, s. 86.
Sjå om desse i Harald Stene Dehlin si bok: Pionerer i skjørt, 1985.
Om dette kan ein lesa i A. Tiltnes si bok: Den norske lutherske Kinamisjonsforbund bind 2, 1946, og i Erik Kjebekk si bok: Kallet fra Kina, 1999.
Brev frå Ludvig Johnsen til Knut Stokke 26/5 1892; Ludvig Johnsens private dagbok 1891-94 s. 43 (avskrift s. 31); Stasjonsdagbok for Hankou s. 3.
Stasjonsdagbok for Laohekou 1892-1897. s. 3b (avskrift s. 7). Boka ”25 Aar”, 1916, s. 137.
Spotlight on China, nr. 1 1997 (+ nummer før og etter). Her er soga om denne kinesaren fortalt.
Jung Chang/Jon Halliday: Mao. Den ukjente historien. 2005/06, s. 65ff.
Opplysningar ved pastor Paul Ofstedal i Minnesota, USA.




13. Gjertine Orrestad

13. Gjertine Orrestad

To kvinner var dei aller første misjonærane som fekk kall frå Kinamisjonsforbundet - ja, det var før Forbundet vart skipa. Ein komite i Bergen kalla Brita Vestervik frå Hardanger, og Kina-vener i Stavanger kalla Gjertine. Dei var mellom dei første utsendingane til Kina i 1891.
Ho var fødd 9. april 1859 i Sokndal av foreldre Kristian Olsen og Grethe Torkelsen Orrestad. Garden Orrestad ligg langt frå sentrum og Hauge i Dalane. Og det var ikkje av dei større gardane. Handeland skriv at ho vaks opp i “et kristent gårdbrukerhjem” og var heime til 16-årsalderen. Då reiste ho til Stavanger der ho var i 4 år og var då sterkt påverka av Guds ord. Dette var midt i Oftedahlstida då store vekkjingar gjekk over distriktet. Det er ikkje utruleg at ho var påverka av den. Ho torde ikkje å gå ut i det verdslege livet, og truleg har mora sine formanaingar og bøner fylgd henne seint og tidleg.
Ho hadde nok ofte skamma seg heime, skriv Handeland, når ho og søskena blei kalla “borna til den heilage Grethe”. Men otte for døden og uro i sjela var tung å bera. Då ho var 20 år, vart ho vakt for alvor og kom gjennom til tru og kristenliv. Etter endå 2 år i Stavanger, tok ho til på Diakonissehuset i Oslo. Der vart ho i ti år til ho drog til Kina. Ved Lovisenberg vart tanken på misjon vekt i henne då ein spurde om ho ikkje ville bli misjonær. Det slo ned og sleppte ikkje taket i den unge kvinna. Det vart eit kall frå Gud. Siste året der hadde ho permisjon for å studera engelsk. Ei tid tenkte ho på India. Men då arbeidet i Kina kom på tale, oppmoda venene i Stavanger henne til å reisa til Kina som deira utsending.

I Kina vart ho gift med Ludvig Johnsen, men vart enkje alt året etter. Ho vart verande i Kina og er kjend under namnet “fru Johnsen” i t.d. Kineseren. Desse to saman med Brandtzæg var dei første misjonærane som gjekk i land i Kina 13. nov. 1891. Som så mange andre reiste dei over Amerika.
Bestemor til Gjertine var med i det første kvinnelaget for NMS på Bø i Sokndal (Kirkebø) og bar rokken ei mil for å vere med på møta, fortel J. Straume.

Gjertine skreiv sin “Levnetsbeskrivelse” hausten 1891, og den kom inn i Kineseren i februar 1892.


Gjertine Orrestad (Aarrestad).

Hun var også blant de første som drog direkte til Kina sammen med Brandtzæg, og Johnsen - som skulle bli hennes ektemann. Hun skriver slik i sitt vita:
Jeg er født på garden Årrestad i Sogndal i Dalane av foreldre Kristian Olsen og Grethe Torkelsen. Mine barneår rant hen stille og ubemerket i mitt hjem med en streng kristen oppdragelse. Særlig min mor formante oss barn tidlig og sent til å være hos Herren og ikke forlate ham. Jeg var visst til stor bekymring og sorg for henne framfor mine søsken. For jeg ønsket å nyte noe av verdens fornøyelser som vi ellers alltid ble nektet å delta i.
Jeg ønsket nok å være en kristen, men ikke å ta det så alvorlig som min mor. Slike tanker fikk jeg særlig når kameratene kalte oss barne til den hellige Grethe.Dette syntes jeg var en skam. Likevel hadde jeg ofte en svær angst og frykt for å dø, og da lovet jeg Gud å vende om om jeg bare ble fri denne angsten.
Da jeg var 15 år gammel, døde min far og min bror overtok garden.Jeg syntest at jeg ikke hade mer å gjøre hjemme. Derfor reiste jeg året etter til Stavanger, dit hadde mine søstre reist tidligere. Glad og fornøyd forlot jeg hjemmet der jeg ofte hadde følt det var for trangt.
I Stavanger fikk jeg snart mange venner og tenkte at nå skulle jeg uhindret glede meg med verden og dens verden. Men den trofaste hyrde fulgte etter meg og gav meg ingen ro. Jeg var ikke før kommet i verdslig selskap før min mors formaninger og bønner og hennes siste tårer stod for meg som en mur. Full av angst forlot jeg vennene og gikk fredløs hjem. Da gjentok jeg alltid løftet om at nå ville jeg vende om.
Slik gikk det i 4 år da jeg endelig ble ledet til omvendelse ved Guds godhet og langmodighet. Det gikk en tid før jeg fikk tro at synden for forlattMen Herren gav meg til slutt også den nåde, og nå fikk jeg smake den fred som overgår all forstand. Da song jeg glad: Farvel du brede strede, du seg meg aldri mer.
Nå kunne jeg neppe kjenne meg selv igjen. Nå var det om å gjøre å vite hvorledes jeg best kunne vie mitt liv til Herrens tjeneste. Og jeg bad inderlig at Gud måtte lede meg ved sitt råd. Det gjorde han også. På en uforklaring måte viste han meg til diakonisse gjerningen som var nesten ukjent for meg før. I vissheten om at det var Guds kall til meg, søkte jeg og fikk plass etterat jeg i to år hadde lagt saken fram for Gud og spurte vennene til råds.
22 år gammel reiste jeg så til Diakonissehuset i Kristiania. Jeg var nok ung og uerfaren, men jeg var bestemt på å tjene Herren. Etter et par år oppfordret en venn meg om å tenke på arbeidet blant hedningene, og denne tanken har siden forfulgt meg.
Litt senere fikk jeg høre om Zenanamisjonen som vakte en levende interesse hos meg. Jeg kom også sammen med en søster som fullt delte og forstod min interesse. Hun skrev til Fosterlandsstiftelsen og bad om opplysninger. Fra den tid ble vi ført inn i hvorledes kvinnene var forsømt både i Kina og India.
Nå bad vi Gud om å åpne veien for oss om det var hans vilje. Men nå tok Gud denne søster hjem til seg, og jeg ble igjen alene med Gud om denne saken. Selv om jeg nå bad om å få ofre meg helt for Gud der han ville lede meg, følte jeg likevel at det ikke var noen lett sak å forlate alt som jeg hadde kjært. Det var også vanskelig for å bli klar over at jeg skulle forlate den gjerning som Gud hadde gitt meg.
Først etter mange kamper og prøvelser kunne jeg si av hjertet: Her er jeg, Herre, send meg. Men jeg visste ikke hvorledes det skulle skje. Jeg bad om permisjon ved Diakonissehuset og fikk det. Nå ville jeg lese engelsk og lære misjonen å kjenne bedre.
Jeg var en tid hos slektinger i Stavanger, og der fikk jeg tilbud om å være deres utsending til Kina. Det var en glede for meg å vite at Gud hadde vakt noen lutherske kristne til å begynne denne misjonen. Jeg ville nødig bli skilt fra dem. I august 1890 reiste jeg over til London for å lære mer engelsk og ble der til kommiteen kalte meg hjem for å være med på generalforsamlingen i Bergen i mai 1891.
Det jeg opplevde i England, alene blant et ukjent folk, var noe av det mest lærerike i mitt liv. Jeg fikk oppleve Guds trofaste hjelp og ble mer stadfestet i mitt kall til å gå ut blant hedningene. Etter møtet i Bergen der jeg sammen med noen brødre ble antatt som Forbundets utsendinger, reiste jeg til Kristiania for å si farvel til min kjære forstander og forstanderinne og de mange kjære søstre. I 10 år hadde jeg nå vært i denne gjerningen.
Det er med inderlig takk til Gud jeg ser tilbake på den gjerning som Herren betrodde meg for å forberede meg til min endelige gjerning i det fjerne Østen. Min bønn til Gud må alltid være at hans velsignbelse må hvile over Diakonissehuset og dets arbeid.
“Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.”Venner, be for Kinamisjonen og for meg.

Gjertine kom til Kina 13. nov 1891, gift i Kina 1892 med Ludvig Johnsen som døde 1893. Ho vart i Kina til 1911, død 1946(47). Ho flytte heim til Sokndal og døydde der. Ved 50-årsjubileet i 1941 var ho den siste som levde av dei som reiste ut i 1891. Då var ho 82 år, men “hun talte med kraft og glød, enmerket ikke stort til at hun var langt over 80 år”, skriv Handeland.
Årboka 1947 skriv om henne at ho “vitnet gripende om Herrens ledelse og hjelp gjennom de mange år”.
Då mannen var døld, arbeidde ho ved Liangigai stasjon. Ho var altså ute i 20 år, 18 år som enkje.

Ludvig Johnsen
Blant de første som reiste direkte til Kina. Han skriver:
Året 1867 den 17. juni ble jeg født i Mandal. Mine foreldre er skipsfører Johan Johnsen og Hanna Johnsen. Som barn fikk jeg en god oppdragelse i et kristent hjem. Da jeg var 6 år gammel, begynte jeg på borgerskolen i Mandal, som i min skoletid ble forandret til middelskole. Slik fikk jeg anledning til å ta middelskoleeksamen som en avslutning på skolen da jeg var 15 år.
Når jeg ser tilbake på min barndom, var den lys og lykkelig for meg. Mine foreldre hadde jo så gode kår at jeg ikke behøvde å savne noe av det nødvendige. Fra jeg var barn har det stått så for meg at den eneste rimelige livmulighet var å bli et Guds barn og leve som det. Ikke desto mindre var jeg fremmed for Gud til jeg var 17 år.
Mitt kjennskap til sannheten var bare delvis. Jeg erkjente at jeg var fortapt og fryktet døden og dommen. Men jeg håpet på omvendelse en gang i framtida. I konfirmasjonstiden arbeidet Guds Ånd så sterkt på meg, at jeg lengtet etter å gå opp til Herrens alter for offentlig å bekjenne at jeg ville høre Herren til.Av den grunn fryktet jeg ikke for å gi svar på de spørsmål som konfirmantene fikk.
Likevel tok jeg feil. Jeg kjente ikke Guds fred fordi jeg ikke kjente hans nåde. Ja, både før og etter konfirmasjonen var det tider da jeg følte at jeg var en fredløs og som ikke kunne være trygg noe sted. Jeg husker at en tanke stod så levende for meg da jeg skulle dra ut fra hjemmet: “Nå har du alt du behøver som utrustning for dette livet. Det har dine foreldre sørget for. Men du mangler en ting: Fred med Gud. Når du har fått den, kan du trygt reise til verdens ende.”
I denne tilstand reiste jeg til Kristiania der jeg fikk post og ble et år. Her vokste min uro. Jeg søkte ikke venner, da jeg ikke kunne være med i det verdslige lag. Ofte måtte jeg på kne for Gud, særlig når jeg gikk til hvile om kvelden. Likevel hadde jeg liten tro på at det ville hjelpe. Det var bare den indre nød som tvang meg til det.
Først da jeg et år senere kom hjem til mitt fødested, lykkes det Herren å få meg til å søke ham. Og da fant jeg min frelser. Nå behøvde jeg ikke å be til ham som til en ukjent Gud, men til min kjære far i Kristus Jesus.
Nest etter Gud hadde min eldre bror Johannes mest innflytelse på denne forandring i mitt liv. Siden denne tid har jeg i ca. 6 år vært tilsatt i handelen i Mandal. Men jeg dugde visst ikke til å være kjøpmann, selv om jeg kunne brukes som handelsbetjent. Min lyst lå ikke her, og dessuten skaffet handelslivet meg mye nød og mange bekymringer. Og de måtte tjene til å føre meg inn i bønn til Gud. Under disse omstendigheter var det min eneste utvei.
Mine fristunder var mye opptatt. I 3 år var jeg lærer ved en søndagsskole. I tillegg kom litt virksomhet for Guds rikes sak både i byen og rundt om på landet, ettersom mine evner strakk til. Det største blant disse ytre ting er likevel det at jeg eidde og eier mine kristne brødre og søstres kjærlighet og tillit. Og jeg føler meg ett med dem, så jeg vil sent glemme det kjære Mandal.
I nesten hele denne tiden lå det i mitt hjerte en dyp og sterk lengsel etter å bli misjonær. men så lenge det var så små utsikter til å realisere min plan, skjulte jeg mine tanker godt. To ting var mest fremtredende ved mitt misjonskall. På den ene side var det hedningenes nød som drog meg, og på den andre side fant jeg ikke fred i å leve rolig hjemme.
Det som som om jeg ble nektet å slå meg til ro i mitt hjemland. Gjennom alt dette bad jeg til Gud at han ville finne en utvei slik at jeg en gang kom ut på misjonsmarken hvis det kunne bli til hans navns ære og til gagn for meg og hedningene.
Når Gud nå i det siste har ordnet det slik at jeg kanskje snart er i Kina som et vitne for ham, da måtte jeg være meget vantro om jeg ikke hadde den tillit til Herren at det skal bli til ære for hans navn.
Jeg kan i den forbindelse ikke unnlate å bemerke at et års tid etter at jeg var komme til liv i Gud, ble også min kjære broder Seyffarth vakt, og vi skal reise sammen til Kina. Fra den stund har vi sluttet vennskapspakt og styrket hverandre, også med hensyn til vårt misjonskall.
Sist vinter var jeg 4 måneder i Kristiania for å tilegne meg noen smuler av legevitenskapen ved Rikshospitalet og ved lesning.
Når jeg nå er i ferd med å forlate mitt hjem, mitt land og folk og mye kjært i gamle Norge, da er det mange tanker i min sjel. Blant disse er det en som fortjener liv og vekst: Om jeg hadde langt mer kjærlighet, begavelse, kunnskap, erfaring og styrke enn jeg har, da ville jeg med glede ofre det der ute for Jesus. Og når jeg nå synes at det er meget lite av alt dette hos meg, og Gud likevel kan bruke meg, da ser jeg det som en særlig nåde av ham. han vil selv gjøre meg til sin røst, som for ham og mine søsken i troen her hjemme kan rope ut et godt budskap til dem som sitter i mørke og dødsskygge i Kina.”
- Johnsen døde i Hankow 6. aug. 1893. han var 24 år då han kom til Kina, frå Mandal. han vaks opp i ein truande heim i ein velståande skipsførarheim. Barndomstida var god, og han til realskuleeksamen 15 år gamal. Men kom ikkje til personleg gudsliv før 2 år etter. Det var lengsel og uro og kamp. Eit år var han i Oslo, men kom heim att og var ulukkeleg. Ein eldre bror, Johannes, hjelpet han, og han fekk fred i sjela. Seyffarth var også kristen då og dei blei vener. Tanken om å bli misjonær vakna. Johnsen var handelsbetjent i Mandal og var med i søndsagsskole og anna kristent arbeid. Men han sa aldri noko om misjonærtankane til andre enn Seyffarth. Då Kinaforbundet vart skipa, vart det sjølvsagt å gå inn der. Det kjende han som Herren si leiing, og han måtte være meget vantro” om han ikkje nytta høve nå. Herren ville leia han vidare. Livet som misjonær vart kort, men det vart til Guds ære, skriv Handeland - “ikke mindt ved en tidlig grav i fremmed land, den første i Kinaforbundets arbeide der ute”.

- Johnsen og Gjertine saman med Brandtzæg var dei første som kom til Kina i 1891 og skulle finna arbeidsplass for norsk misjon.

- Våren og sumaren 1893 var misjonsheimen i Hankow ferdig, ein stor bygning på 2 etasjer. Gjertine og Ludvig Johnsen fekk ei dotter, Lilly, og alt såg lyst ut for den norske kolonien.

12. Andreas Fleischer

12. Misjonær Fleischer.


9. sept. 1904 stevnet båten ”Montebello” ut Oslo-fjorden. Om bord satt cand. theol Andreas Fleischer fra Trøndelag – med kurs for Kina. Det skulle gå nesten åtte år før han igjen satte foten på norsk jord, åtte meget begivenhetsrike år! Vi vil følge ham gjennom høydepunktene i denne tida – og senere.
Først må vi imidlertid gå tilbake i tid og få med oss opptakten til det som hendte. Det danner også bakgrunn og kulisser til hans ungdomsliv. (Jeg skriver dette på bokmål ettersom det er en del sitat fra brev etc. som er på bokmål. Slik blir ikke den språklige stilen brutt.)

Slekt og familie

Andreas Fleischer er født 5. nov. 1878 i Hegra, Stjørdal. Faren var sokneprest Carl Edvard Fleischer (1843-1885), prest i Bjørnør i Nidaros bispedømme og drukna på hjemreis fra osen annekskirke Allehelgens søndag 1. nov. 1885. Mor hans, Johanne Sofie f. Fergstad 1850 døde i 1926. da mannen døde satt hun igjen med to gutter, Andreas og Carl. Den siste ble offiser og kjent general, bl. a. I Nord-Norge.
Andreas vokste opp i Trondheim, tok studenteksamen i 1896 og var ferdig teolog i Oslo i 1902 og tok praktikum året etter. 20. sept. 1903 ble han ordinert i Trondheim av biskop Skard. Fleischer ble engasjert av NMS som reisetaler i denne tiden. Tanken var nok å møte misjonsfolket før han drog ut som misjonær. Målet var tidlig Kina. Han ble gift med Petra Amalie Margreta Ulsaker f. i Skedsmo i 1881.
På folkemunne har det gått en historie om hvordan Fleischer og Petra Ulsaker møtte hverandre og ble gift. Som reisetaler for misjonen kom han også til Vikedal i Ryfylke og bodde i prestegarden. Fra 1884 til 1913 var Johan Svendsen Ulsaker fra Hemsedal prest i Vikedal. Han var gift med Martha Marie Amble, datter til Chr. Amble som reiste som taler for NMS. Ulsaker hadde fem barn, bl. a. tre døtre. Mens Fleischer var i Vikedal, skal han ha sett ekstra godt på den ene, men fikk ikke anledning til å ordne saken før han måtte reise til Kina – der behøvde misjonen folk. Så blir det fortalt at Fleischer ikke kunne glemme jenta i Vikedal, og satte seg ned og skrev frierbrev til Norge. Han fikk ”ja” og saken utviklet seg videre i rett retning – vi skal komme tilbake til denne ”retning” senere.
Petra Ulsaker er f. 28. juni 1881, tok middelskoleeksamen 1898, ble utdannet sykepleierske og gikk på misjonsskole i London i 1906. Dette var trolig C.I.M.s skole for kvinner (Kina Innlandmisjon). I løpet av våren eller sommeren 1907 kom hun så til Kina og begynte på språkstudium der.
1. februar 1908 kom så det store øyeblikk da Petra fikk ”følge (Andreas) frem til brudeskammelen og svare ja for Herrens åsyn”, som hun skrev til Fleischer en gang i 1906 eller 07. Bryllupet stod på Yiyang stasjon i Hunan. Far hennes har ført inn bryllupet i kirkeboka i Vikedal på samme dato.
Men før dette skjedde, hadde de to unge brevvekslet i omkring tre år. Her får vi et ganske levende inntrykk av hvorledes misjonærlivet var i denne pionertida. Vi har 9 brev fra A. Fleischer til Petra Ulsaker og ett brev fra henne til ham. De utgjør en viktig og god dokumentasjon på misjonsarbeidet i Kina i denne tida. Flere trekk likner på eller er identiske med det norske misjonærer opplevde litt lenger nord i Kina på samme tid, Kinamisjonsforbundets misjonærer i Hubei og Henan.

”Kjærlighetsbrev”
Petra hadde skrevet til ham 15. mars 1905. Der hadde hun skrevet ”sjelfulle tanker og alle de sterke, gode ord”, som var til oppmuntring for ham. Posten tok lang tid i de dager, og først to måneder senere svarer han.
Det første brevet vi har er datert 23. mai 1905 i Changsha. Han skriver konsekvent ”De” når han tiltaler henne – det skjer gjennom hele perioden. Noe kan nok det skyldes praksis på den tida, det skulle være formelt og høytidelig. Men det indikerer samtidig at de ikke var svært godt kjent med hverandre. Og brevene er i det hele tatt lite preget av ”kjærlighet” i mer moderne forstand av ordet. Alle hans brev er stort sett fortellinger om hans liv og arbeid i Kina, noe som kan gjenspeile hans noe flegmatiske holdning. Og brevene ligger på et ”høyt” nivå – han veksler mellom i hovedsak norsk og ord og uttrykk på engelsk, tysk, fransk og latin. Han kan forklare innholdet i en bok, skrive om teologi? og forklare ord og begreper. Men han legger også sin egen sjel åpen for henne, skriver om tvil og uro, motløshet og tanker om arbeidet. Men ingen direkte kjærlighetserklæringer. Dette første kjente brevet hans kan ikke være det første, men vi vet ikke hvor lenge de har brevvekslet – kanskje et halvt års tid, fra høsten 1904.
I dette første brevet fra mai 1905 skriver han litt om seg selv. Han kjenner seg utslitt, både i hodet, øynene og hele kroppen. Han kan ikke arbeide mer enn to timer om gangen. Det stod i stil til været denne maidagen: ”Ute regner det ustanselig, plask, plask, så den lille gårdsplassen står under vann og det er trøstesløst å gå ut for å få mosjon. For luften er tung og mettet av damp, og man oppnår bare at alt man har på seg blir vått.” Ikke alltid var det lett å være misjonær, verken p.g.a. klimaet eller folket. Han må sitere sin venn pastor Eckhoff som sa at en misjonær måtte kunne ”ta et ryggtak med tilværelsen”. Han eget liv gikk både opp og ned. Han var klar over at en misjonær først og fremst var en sterk mann. Fleischer siterer også en engelsk misjonær som hadde skrevet et sted at ”misjonærens liv består langt mindre i det heltemessige eller helgenmessige enn folk vanligvis mener, og langt mer i ’plod’,” som betyr strev og slit. Selv måtte han lese kinesisk og pugge tegn og repetere lyd ”inntil det går rundt for meg og mine øyne ikke kan mer”.
En annen side ved misjonærlivet var det rent praktiske som byggearbeid og kontakt med myndighetene. Heller ikke det var så lett. De hadde strev med ”å forhandle, prute på priser, kjegle med arbeidsledere?, skjenne på dovne arbeidsfolk, pine mest mulig ut av et spent budsjett, være forretningsfører, byggmester, finansmann, skjønt man ikke har lært noen av delene.” Det er tydelig at den nye misjonæren er noe frustrert over alle oppgavene. Han hadde ikke vært mer en vel ½ år i Kina nå. Men de fleste misjonærer kan nok nikke gjenkjennende til Fleischer skriver om.
Og så kommer spørsmålet om det ”egentlige misjonsarbeidet” – skjer ikke det? Jo, svarer han. Misjonæren preker og underviser og viser hedningene veien til Kristus. Og det har lykkes: ”For tiden har Gotteberg en katekumenklasse på 20, som han tenker å døpe om 3 uker – i alle fall de fleste av dem.” Og han selv – for Fleischer gjort noe av det ”egentlige” arbeidet? ”Og selv jeg, min stakkar,” svarer han, ”har allerede holdt en tale på kinesisk i menighetens forsamling og deltatt i bønnemøter om vekkelse og liv sammen med mine trofaste brødre her.” Noe skjer altså, men han må vedgå at det ”blir kun en forsvinnende liten del av vår tid opptatt med dette direkte. Størsteparten går til strev og slit med forberedelse og forretningsførsel av forskjellig slag”.
Petra kunne nok bli forskrekket av slikt – den ”lille pige”, som hun kaller seg i sitt brev. Og han er klar over at hun neppe ventet ”å få slike utgydelser fra misjonsmarken”. Men han har faktisk ”moro av å la henne titte litt bak kulissene” og se hvordan det egentlig er. Som eksempel på det forteller han om 17. mai i Kina. Dette skriver han jo bare 1 veke etter den, selv om han må ta det i to etapper.
Det var en strålende dag, og tidlig om morgenen hørt han Gottebergs lille 5 års gamle jente synge ”ja, vi elsker”. Men noen fridag ble det ikke for han. Han gikk på skolen som vanlig og hadde engelskundervisning. Elevene var greie, ”og det var ingen sak med så villige elever”. Deretter leste han i evangeliene sammen med sin lærer – det må ha vært den kinesiske bibel de brukte da. Han hadde også en time gymnastikk – og det hadde ikke vært så enkelt i begynnelsen, for ”ingen av dem hadde det minste takt i kroppen”. Om kvelden var han hos en ung kinesisk høyskolelærer, som var med i metodistmisjonen. De var 11 unge menn, og Fleischer talte til dem – ”jeg snakket kinesisk til høyre og engelsk til venstre og følte meg riktig i mitt ess”. Og da han kom hjem dumpet han oppi et ”koselig eggedosislag… hvor vi ble sittende og filosofere over de store fordeler vi hadde ved å være født til verden som nordmenn”. Men i disse maidager i 1905 var det ganske naturlig at de talte om ”fedrelandets fremtidige skjebne” og ba ”for hjemlandet” før de skiltes ved 11–tiden. Og selvsagt mintes han Petra i sin bønn.
Var 17. mai en hyggelig dag, ble dagen etter noe annet. Et ”uhyggelig regnvær” begynte, og ”de første symptomer av den blindhet som jeg nå så vidt er kommet over”. Han klager flere ganger over problem med øynene og han møtte flere problem og han var på Gottebergs katekumenklasse, ”men jeg var for trett til å følge med”. Likevel leste han ennå en time engelsk med evangelisten etter møtet. Først kl. ½ 11 var han ferdig, og da var han ”for trett til å få sove”. Det virker som om han stadig går trett og nedslitt denne første tida og skriver: ”Maktesløsheten, maktesløsheten støter en på i alt arbeid her på å bygge den allmektige Guds kirke!” Han har gløden og iveren for Guds sak, men oppdager mer og mer av sin egen begrensning. Så får han glede seg over at det skjer store ting andre steder i verden. Petra har sendt en artikkel om vekkelsen i Norge – det må særlig være vekkelsen i Calmeyergatens misjonshus ved Albert Lunde som var nettopp dette året. Og han har hørt om vekkelse i England, særlig Wales. Der stod den unge Evan Robert og forkynte. Men Fleischer er sikker på at vekkelsen vil komme. ”I den anledning var det ogsaa at vore evangelister og nærmeste venner her samles daglig til bønnemøte i middagsstunden foruten morgen og kveldsmøtene. Og vekkelsen kommer sikkert, når vi bare er utholdende i bønn, og faste i tro.”
Og før Fleischer slutter dette lange brevet, kommer han med en interessant opplysning. Han har hørt rykte om at den gamle kinamisjonsveteranen Hudson Taylor skal komme på besøk. Han grunnla Kina Innlandmisjon og hadde som mål at alle provinser i Kina måtte få misjonærer. Den siste provinsen som ble åpnet for misjon, var nettopp Hunan der Fleischer nå var. H. Taylor mente hans livsverk over slutt med det – han var over 70 år gammel. Men han ønsket å få se den menigheten som vokste fram i denne del av landet også. Og han fikk virkelig sitt ønske oppfylt. Fleischer skriver ikke noe om dette, men Taylor døde i Changsha, provinshovedstaden i Hunan samme år. Hans siste reis gikk til den siste provins i Kina som ble åpnet for evangeliet!

Brev nr. 2
Om sommeren 1905 var Fleischer en tur på sommerfjellet Kuling. Her skrev han til Petra 15. juli. Han hadde hatt liten tro på at misjonærene skulle bruke tid på en slik ferie. Men etter noen måneders slit og strev som misjonær, begynte han å forstå hvor viktig det var. Derfor måtte han ”strekke våpen”, sier han. Han føler seg nå nærmest til klassen ”kvinder og børn” – ”med skam at sige”. Han hadde både hørt og sett hvor viktig det var å komme en tur opp på fjellet noen uker og hvile ut. Mye kan forandre seg med erfaringen.
Arnetvedt var reist helt til Japan ”for å prøve å få helsebot”, og Fleischer har nok hatt til til å slå følge: ”Hvor interessant at skulle få komme til Japan nettopp nu.” Men Arnetvedt var nå ”gammel og meget tunghørt” så han fikk trolig ikke mye utbytte av turen. Men de behøvde ham sårt – ”han er den eneste gamle praktikus mellom oss norske misjonærer her ute.”
De gikk om bord i en japansk dampbåt i Changsha 24. juni og nøydde seg med kinesisk førsteplass på grunn av økonomien. Der var billig. Fru Gotteberg med barna og Anna Gerhardsen var med på turen. Den siste hadde en ”ustyrlig mengde bagasje med” – hun skulle holde bryllup noen uker senere. Flere andre misjonærer var også med på turen – amerikanske. Etter et døgn var de i Hankow og Fleischer fikk oppleve flere vansker i Kina. For der hadde de ”selvfølgelig” andre penger enn i Changsha og oppe på Kuling var det atter andre penger. Dette skapte vansker i vekslingen. En annen vanske var varmen – den var nå 37 ½ grad C. – som var legemstemperaturen. Nå leidde han en rickshamann til å trekke seg – ”skjønt jeg følte samvittighetnag”. Som en sterk ung mann følte han seg trolig ikke vel ved dette. Dessuten hadde han hørt at slike menn bare levde 5 år i jobben – så hardt var livet.
Fra Kiukiang ble de først båret i bærestol ca. 2 norske mil over sletta og deretter ca. 1 norsk mil oppover fjellet hele 3500 fot opp (11-1200 meter) ei steintrapp. De kunne se Yangtse-elva nedafor og noen mindre innsjøer ”som det røde gull i aftensolen”.
Endelig kom de opp til feriefjellet Kuling, ”en fredelig grønn dal med den ene vakre stenvilla ved siden av den andre, som en bedre liten idyllisk engelsk landsby”. Her hadde flere misjonsselskaper fra andre land sine ferieplasser. Nordmennene hadde også bygt sitt hus: ”Det norske hus var vel kjendt, oppe i lien en stor monumental bygning af huggen sten med stor træveranda foran baade ovenpaa og nedenunder. Men saa er den ogsaa beregnet paa 8 familier, bygget for hele missionen, medens de andre missioners missionærer, - de rige englendere og amerikanere -, har for en stor del hver sine private huse.”
Og mens han sitter her på feriestedet, filosoferer han for Petra om kirken og misjonen og lekmannsarbeidet. Her viser han at han har et fast kirkelig ståsted. Kirken har nok ingen misjonsorganisasjon. Arbeidet tar lekfolket seg av i foreninger m.m. ” Men ellers gjør vore præster gjennomgaaende et godt arbeide. Det viser særlig den megen vækkelse, som vor kirke er velsignet med; for hvor meget den end kan være fremkaldt ved lægmænd, har den altid som sin uomgjengelige forudsætning det solide arbeide som fra søndag til søndag gjøres af præsterne ved konfirmandundervisning og fra prækestol. Det er den af dem udsaaede sæd, som indhøstes. Og saanings-arbeidet er meget vanskeligere og betydeligere end indhøstningsarbeidet. Dessuden er jo vore lægpredikanter gjennemgaaende prestenes elever og kirkens børn. Det arbeide som i Norge gjøres af andre kirkesamfund, er jo aldeles forsvinnende i sammenl. med Statskirkens. Og det norske folk er jo et gjennem kristent folk; om det end vistnok staar tilbage for de britiske folk, særlig det vælske og det skotske folk, staar det dog aldeles over ethvert andet folk i kristelig bevægethed og kristeligt arbeide, særlig missionsarbeidet.”
Han sidestiller ikke lekpredikantene med prestene. Og kirkens misjon i Norge er NMS og Madagaskar. Andre selskap er ikke med i tankegangen her: ”Den norske kirke har jo netop bevist sin umaadelige livskraft ved det storartede missionsarbeide, den har faat gjøre , særlig paa Madagaskar, hvor den har faat optage i kirkesamfundet indtil 1/10 af samtlige, som det aar blev vundne av hedningekristne. Hans (=Meegs) polemik mod Missionselskabets krav paa at være kirkelig mission (er) spidsfindig og latterlig, aldenstund, - som han selv siger, - missionsarbeidet hjemme vesentlig ledes og bæres af prestene, og udsendingene er ordineret af kirkens biskop som kirkens prester og opretter lutherske datterkirker i hedningeland.” Fleischer taler her trolig om Martin J. Meeg som var misjonær på Madagaskar i 1880-1903 da han gikk av NMS.
I dette brevet gir også Fleischer en vurdering og et sammendrag av en liten bok, ”En kristen” av Hall Caine. Den liker han godt. Han hadde lest den 7 år tidligere, og nå gjorde den sterkt inntrykk på ham. Og til slutt kommer han så vidt inn på Petras stilling. Skulle hun komme ut, ville Gud finne plass til henne. Det er han trygg på. De må ha diskutert om hun kunne få plass som sykesøster – som Petra var. Men nå er Ellen Guldbrandsen kommet ut og har fått frk. Olsens plass, så Petra kunne ikke få den.

Brev nr. 3
Her på fjellet fikk han denne sommeren oppleve et misjonærbryllup for første gang. Selveste Reischelt skulle vies til Anna Gerhardsen fra Mosterhavn i Sunnhordland. Det skjedde 12. august, og Hertzberg var vigselsmann og prest. ”Han opptrådte meget verdig og staselig i norsk prestedrakt.” Det var den ”vesentligste begivenhet på Kuling” denne sommeren. Hertzberg talte over Jes. 28,16. Etter talen sang de ”I bygge skal huset…” – ”med Hartmanns deilige melodi”. Det er den melodi vi har i vår sangbok nå. Fru Hertzberg sang vers to og tre alene ”med sin deilige sølvklare stemme”. Damene ble så båret hjem til deres felles sommerhus mens ”vi mannfolk spaserte”. Og der fortsatte de festen med sang og taler. Fleischer hadde diktet en sang på kinesisk for anledningen ”til den lettsindige melodi: Å kjøre vatten, å kjøre ved.” Dette var ”en rosenrød dag”, skriver han opprømt i sitt tredje brev 4. sept. .
Fire dager senere drog Fleischer og Hertzberg ned fra fjellet, tok båt oppover Chang Jiang-elva (Jang-tze) og kom tilbake til Changsha der han fortsetter brevet. Først 7. sept. får han avslutte brevet og ekspedert det til Norge. Der forteller han om en episode på bymuren i Changsha. En snekker skulle ut av byen for å avslutte en kontrakt om levering av murstein. Men da han kom til bymuren, ble han stanset av vaktene som nektet han å gå ut gjennom porten. De pleide alltid å la misjonærene passere, men ikke hvem som helst. Nå spurte de hvem han var, og han svarte han tilhørte kirken. Men da slo de ham og drog ham inn i barakken. Dette ble faktisk mer enn en episode. Fleischer selv måtte inn i diskusjonen. Han sendte sitt eget navnekort med en tjener for å be soldatene sette snekkeren fri. Men det gikk ikke så glatt. De bare lo hånlig av tjeneren og skjelte ham ut. Først da Fleischer gikk til mandarinen på fremmedkontoret, forandret klimaet seg og snekkeren ble fri.
Måneden etter skulle han reise til Sinhua sammen med Hertzberg for å etablere virksomheten der, som han skriver. De ville plassere en evangelist der samt åpne utsalg for bibeler og traktater. De hadde altså tro på litteraturmisjon og ”innfødte evangelister”. I mellomtida skulle Fleischer være i Yiyang og lære ”den mest elementære legekunnskap”. Det mente han var nyttig. Han ville også skaffe seg kinesiske klær og anlegge hårpisk som kineserne gikk med.
Det ser ut til at han i denne tida har problemer med seg selv og arbeidet – det er ikke noe enestående, men en temmelig felles kristen erfaring. I samme brev skriver han: ”Ikke destomindre falder jeg stadig i fristelse, paa den ene side til modløshed, - det er det almindelige, paa den anden side til overlegenhed. Det er jo ogsaa en lidt vanskelig situation: Naar jeg intet greier, intet udretter eller gegaar feil og dumheder, saa er det min skyld, min gjerning. Men naar jeg virkelig faar udrettet noget, saa er det ene og alene Guds gjerning. – Imidlertid er det noget vidunderlig stort og herligt at være overladt helt og holdent til Gud, at hvile i ham.”
Han er flere ganger inne på at han har det travelt. Dagen etter skulle han tale på kinesisk, det samme skulle han gjøre søndag formiddag – og så engelsk gudstjeneste søndag ettermiddag. Og ennå har han ikke fått tid til å forberede talene.
Men han kan ikke bare tale om seg selv og arbeidet i Kina. Hvorledes går det med Petra? Det opptar ham også. Hun hadde fortalt at hun hadde deltatt på sommerstevner og møter og gleder seg over det. Når skal hun komme ut? Det virker ikke som om de på dette tidspunkt tenker på ekteskap. Han skriver for vagt til det. Han mener hun ikke kommer ut før en gange neste år. ”For øvrig skjønner jeg at Misjonsselskapet gjerne vil se tiden an og se om det snart blir sikre, rolige forhold hjemme, eller om det blir uro og utrygghet, før det påtar seg flere forpliktelser…” Her er det nok usikkerheten omkring bruddet med Sverige i 1905 som er bakgrunn. Mange var usikre på den tid om det kunne bli krig mellom nabolandene.
Selv er han også usikker. Hans eneste rettslige beskyttelse var konsulene, og på den tid hadde de ingen konsul. Penger måtte de også få fra utlandet – og kanskje ville de få beskjed fra NMS at de ikke lenger kunne støtte dem. Så uklart fortonte alt seg for dem i Kina.

Brev nr. 4
Siste dag i oktober er det tid for nytt brev. Han hadde fått brev fra Petra skrevet 9. sept. Og det minte ham om avreisedagen fra Oslo med Montebello. Det var just denne dagen. (Her er ei halv side av brevet uleselig.) Brevet er skrevet i Yiyang. Han hadde nettopp flyttet dit fra Changsha og reist med elvebåt med alt sitt jordiske gods i Kina. Arnetvedt var med som ”reiseleder”. På denne turen har de hatt en interessant samtale om misjonen i Kina. Og her har trolig Fleischer fått et feilaktig inntrykk av Kinamisjonsforbundet. Om Arnetvedt bevisst har vinklet det slik i samtalen eller om det bare er Fleischer som har fått dette inntrykket, er uvisst. Men i sitt brev til Petra gir han en del unøyaktige opplysninger om ikke verre.
Arnetvedt er en meget from gammel mann, sier han med rette. Han er en betydelig kristen tenker og teolog, og han har en mengde merkelige og interessante erfaringer. Derfor var det hyggelig å reise sammen med ham. Arnetvedt var egentlig lærer, men hadde også vært bonde. Så tillegger Fleischer ham æren for å ha stiftet Kinamisjonsforbundet i Bergen ”og reiste så til Kina, skjønt allerede 46 år gammel, for å redde dette forbunds arbeid herute fra undergang. Det gjorde han.”
Dette siste er vel en overdrivelse. Arnetvedt var med å stifte Forbundet, det er sant nok. Men de var flere og Brandtzæg og Rettedal var vel så viktige i dette arbeidet. At han så reddet arbeidet i Kina fra undergang henviser til Brandtzægs hjemreise etter 1 år i Kina og Arnetvedt ble sendt ut som misjonens leder ute. Men det var flere misjonærer i Hubei på det tidspunkt. Men vi skal ikke frata Arnetvedt noe ære for den store innsats han gjorde på dette feltet før han kom til Hunan. Det er likevel tydelig at Fleischer og de andre i Hunan setter ganske stor pris på ham og mener han var en meget dyktig misjonær.
Ordbruken om hans avgang i Forbundet er også tvilsom. Han sier at han sammen med ”Gotteberg og Hertzberg ble sparket ut av forbundet”. NMS sin 50-årshistorie om Kina nevner ikke dette, men Kinamisjonsforbundets historie går inn i saken. Bakgrunnen for at de sluttet er vedtaket i Forbundet om at misjonærene ikke skulle ordineres før utreise, men innvies av misjonens styre, den såkalte ordinasjonsstriden. Noen misjonærer ville ikke bøye seg for vedtaket. Forbundet innkalte til samtalemøte og bad alle utsette evenetuelle avgjørelser til senere. Det ville ikke misjonærene og forlot forbundet. NMS hadde ikke misjon i Kina i 1899/1900 da dette begynte. Men de vetok på generalforsamlingen i 1901 at arbeid skulle påbegynnes i Kina. Det skjedde året etter. Ordet ”sparket ut” virker derfor noe sterkt i sammenhengen.
Planen var at Fleischer nå skulle reise opp til Sinhua der hans stasjon skulle bli. Men det ble ikke lett. Fremmedhatet var stort, språket var vanskelig i forhold til normal-kinesisk og vanskene me då skaffe seg hus viste seg snart. De hadde sendt en kinesisk evangelist opp dit for å rydde vei på en måte. Nå var det kommet et voldsomt anklageskrift mot evangelisten og misjonærene fra amtmannen i Sihua til Fremmedbyrået i Changsha. Det var så sendt til Yiyang. Evangelisten Liu skulle reis opp og ordne saken mens Fleischer ble i Yiyang. Her hadde han morgengudstjeneste 2-3 ganger i veka og reiste så over elva til dr. Nilssens hospitaltomt og lærte litt medisin. Det ville komme vel med i arbeidet senere. Denne tomten er det senere Taohwalun der sykehuset ble reist.
Fleischer har mye godt å si om fru Hertzberg. Hun er en ypperlig lærerinne og gjør et godt arbeid blant kvinnene. ”Hun går omkring som en lysengel mellom de med klumpfot og for det meste avstumpede og ’naturlig’ utseende kineserkvinner. Hun leser engelsk med de store guttene, lærer dem og evangelisten å spille orgel, hun besøker syke, og hun er en god husmor og en kjærlig mor mot sin lille Gerhard. Samtidig er hun en vel så flink ”kineser” som oss menn som har langt mer tid og anledning til studium.” Og Fleischer kjente denne kvinnen fra før, de var faktisk artiumskamerater fra Trondheim i 1896. Som jente hette hun Øverland.
I Yiyang var det et kapell med sitteplass til 3-400 mennesker, men det hadde hendt at 600 hadde presset seg sammen der. Dette forteller at arbeidet var godt i gang og interessen stor. Det så med andre ord lyst for misjonen i denne begynnerfasen. I tilleg planla de hospitalet. Grunnen var kjøpt og dr. Nilssen hadde 30 mann i arbeid. De arbeidet på en familienbolig til Nilssen. På denne tida bodde Nilssen i en kjøkkenbolig og holdt poliklinikk i portrommet. Fleischer klager over at arbeidet går seint, både fordi folket var uvant med arbeidet og hadde en tendens til å fuske. Men han gleder seg: de kommer inn under ordets hørelse. Nilssen samler dem til andakt hver morgen og Fleischer får også tale til dem noen ganger. De hørte godt etter, sier han, og de forstod ham. Og det er godt at Ordet har fritt løp, for Yiyang var tidligere et rent røverhull. Allrede nå var det forandring blant folk, det sa også de kinesiske øvrighetspersoner. Men han har sett mye usedelighet med derav følgende syfilis.
Dagen etter skal han og Hertzberg sammen med en evangelist reise oppover til Anhua og Sinhua. Han er nok en smule redd, for der er en ”sterkt fremmedfiendtlig og opphisset stemning i Sinhua”. Men problemene tårnet seg opp. Man ville forandre leiekontrakten og deretter ble den oppsagt. Det kom anklage fra amtmannen om fusk og bedrageri og saken kom opp for fremmedbyrået. Midt opp i alt dette sendte Gotteberg om et skarpt angrep på misjonærene i Changshas offisielle dagsavis fra ingen ringere enn Hunans provinsguvernør. Det så virkelig mørkt ut i misjonens begynnerfase her oppe. Noen øvrighetspersoner anbefalte at de ikke reiste opp til Sinhua slik situasjonen var. Men Fleischer kunne ikke godta det. De anbefalte seg i Guds omsorg og vennenes forbønn og reiste. I tillegg kom det vanskelige språket i Sinhua-distriktet. Han kommer tilbake til det flere ganger.
Med det siste brevet hadde Petra sendt ein svensk sang som hun sjev hadde satt melodi til: ”Genom lidande.” Han satte pris på den og skriver: ”Den er meget vakker og så karakteristisk i den reneste moll!” Og så håper han at han skal få høre henne selv synge den om et års tid!
Nettopp på denne tid skulle to nye misjonærer komme til Kina, sykesøstrene Emilie Caspersen og Dorthea Guldbrandsen. Da var det meningen at han skulle reise ned til Hankow og følge dem til misjonsfeltet. Til Hankow kunne de reiste med båt fra Shanghai, men resten av veien var mer komplisert ser det ut til. Og dermed er brevskrivningen slutt for denne gang.

November 1905
Det femte brevet er skrevet 22. nov. 1905. Da har han fått to brev fra Petra – ett til hans fødselsdag 5. nov. – da var han 27 år ? Hun hadde også sendt brev til ham 30.sept. I tillegg hadde hun sendt ham et bilde, men det hadde han ikke fått. Han frykter det er kommet bort på veien. Det var ikke uvanlig da kineserne samlet på utenlandske bilder. Det kan se ut som om han aldri fikk dette bildet, og at han derfor ble overrasket da hun kom til Kina – det skal vi se på senere.
Nå hadde han og Hetzberg vært i Sinhua og selv følt på kroppen den motstand mot kristendommen som var i byen. Generalen som var ansvarlig for deres sikkethet sendte med dem 5 soldater med denne beskjeden: ”Nå skal jeg ofre flittig til mine avguder, for at de kan bringe de to ”muh-ser” hurtig og sikkert tilbake hit. Kommer de så vel tilbake,skal dere også få en pen belønning. Men tilstøter det dem noe, skal dere miste hodet!”
Det var klart og grei ordre. Og vi skal unders over at de kom vel tilbake. Og Fleischer kommenterer det slik: ”Det var rene ord for penegne, som man sier i min by, Trondhjem.” Her peker Fleischer på et forhold innen det kinesiske militærvesen og forteller om noe han har hørt av de andre misjonærene. Hvis soldatene viste for mye fortrolighet med utlendinger, kunne de risikere straff og sette forfremmelsen i fare for seg selv. Den første general som Arnetvedt hadde hatt med å gjøre i Yiyang hadde handlet slik: Han kommanderte noen soldater til å beskytte Arnetvedt og misjonsstasjonen. Når soldatene kom tilbake til brakka, fikk de pisk på bare ryggen.
General Steen som Fleischer hadde med å gjøre var ikke slik. Han var nærmere 60 år ”en gammel blid, bondeaktig mann”. Han var en virkelig venn. Han satte ikke pris på evangeliet og likte ikke at de prekte for ham. Han kom ofte på besøk, og Fleischer kunne ikke forstå grunnen til det. Han hadde ingen fordel av det og de hadde vanskelig for å snakke med han, for han brukte en vanskelig dialekt. Misjonæren hadde ofte undret seg over ”hvor meget godt og solid der dog også kan være hos disse gamle hedninger”. De tilbad sine guder, ”latterlige tre-og stenfigurer. Deres interesser er penger og makt. Men de lever i en bestandig frykt for sine overmenn, for djevler og demoner og for døden.Etter døden er det intet håp, og samtidig har de en nokså klar forestilling om at deres hode ofte sitter løst på deres skuldre. Men tross alt dette er de vennlige, hjelpsomme og slett ikke upålitelige – mer enn ofte kristne mennesker hjemme viser seg å være det. Dette har jeg ikke sjelden undret meg på.”
Misjonæren fikk altså erfaringer og opplevelser som han slett ikke hadde ventet midt i hedenskapet. Ja, hedenskapet var ikke slik han hadde forestilt seg i alle detaljer. Og han så mer: ”Likeså har jeg her flere ganger mødt noen unge mennesker, - rene, fine sjeler, som foraktet lasten og urenheten, men ikke kjente frelsen. Den naturlige åpenbaring har ikke så lite å si, og der er meget i det som de gamle dogmatikerne talte om som en ’anima naturaliter Christiana’.” – Men på tross av denne naturlige kunnskap om Gud og livet, var det også en annen side ved folket: ”Men håpløse, veke og udugelige er nå kineserne da, som alle ukristne folk, til tross for at deres kultur på visse måter kanskje står høyere enn vår.” Han er så ny i landet ennå at noe av den negative karakteristikken nok kan skyldes det.
Landet hadde en befolkning på 400 millioner, men de ble styrt av et folk på 8 millioner – manchuene. Og landet ble styrt av en gammel kvinne. ”De forakter henne og setter henne meget lavt.” Her henviser han til dronning (keiserinne) Dette var enkekeiserinnen Tze Hsi d. 1908, enehersker fra 1881 med få avbrudd. Det var ikke alltid lett for verken kinesere eller utlendinger i denne perioden. ”De søker alskens knep og fanteri for å hindre utlendingenes, og da særlig misjonen å komme inn i Kina. Men resultatet er bare at den for hver dag gjør nye framskritt og kineserne lider nye ydmykelser.”
En av dem var at den gamle kvinnen opphevet det gamle eksamenssystemet i Kina og innførte nye skoler etter vesterlandsk vis. Det betydde også brudd med ”den årtusen gamle kulturbasis”. Fleischer ser nok faren ved det og siterer en kinesisk avis: ”Vi 400 mill. kinesere er bare 400 mil. svin.”
Han er opptatt av vanskelighetene i Sinhua: Der ”står nå er mektig aristokrati samlet mot vår misjon. de er støttet av en meget innflytelsesrik mann, Wei-Gwan-dao, forhenværende visekonge i Nanking, og av selveste Hunans provinsguvernør. Vi er representanter for et lite fattig land, som bare har litt over 1/10 av Hunans innbyggertall. Også på grunn av de politiske forhold var det et spent forhold. Det var den svenske konsul i Shanghai som hadde ordnet ”våre interesser” – men nå var bruddet med Sverige et faktum.
Likevel hadde det gått godt til nå. Motstanderne hadde fortetatt et ”tilbaketog” i en dagsavis, og magistraten i Sinhua var meget vennlig. Han sendte til og med kaffe og syltet frukt til misjonærene! Heller ikke møtte de motstand mer mot at de leidde et hus.
Sent om kvelden fortsetter han brevet. Nå hadde han fått nytt brev fra Petra – og han skryter av henne: ”Ja, De er en energisk, prektig representant for den frie noble nordiske kvinne, som med sin viljestyrke og sjelerenhet, sitt lyse smil og sine stjerneklare øyne er den beste lignelse for begrepet Guds engler vi har her i verden.De er ikke redd for å gå livets synd og nød inn på livet i all dens hæslighet og frastøtende simpelhet.”
Det var store ord fra en mann til en kvinne – og ser kanskje litt romantiske ut. Er de skrevet for å vinne henne? Men han mener det nok – for ”det må da heller ikke en misjonær være”. Men det var likevel noe spesielt med Petra: ”Jeg tror som De, at Gud virkelig ganske særlig har kalt og utrustet Dem til denne store og ansvarsfulle gjerning.”
Fleischer har lært at misjonærgjerningen krever mye på alle vis. Og selv føler han seg nok uskikket: ”Jeg, min stakkar, er nå av trening og disposisjon nærmest bokorm, og dette kan være bra nok om man orker å studere de 18 timer, eller ennå bedre de 22 timer i døgnet. For menn med ’scholarship’ og åndsdannelse behøves i høyeste grad i misjonsarbeidet her. Men jeg synes til min sorg at arbeidskraften er snever, og at studium dessuten her er nytteløst når det ikke er forenet med en praktisk hånd og organisasjonsevne.”
Hjemme hadde både han og Hertzberg vært med å arrangere og organisere arbeid, ”men her er vi begge nærmest idioter, dog jeg naturligvis i meget høyere grad enn han”. Vi møter hans beskjedenhet flere ganger slik som her: andre er bedre enn han.


På kinesisk husbåt – brev nr. 6.
Et interessant brev fra Fleischer er datert 1. jan. 1906. Da er han på kinesisk husbåt på Dong-dung-sjøen på vei til Hankow (Wuhan) for å møte to nye misjonærer. Da hadde han god tid, og han har tid til å filosofere og fortelle.
Han er enig i at Petra må til London for å lære språk, selv om storbyen kan ”bringe en liden pige til at græde af hjemve”. Så sammenlikner han med norske byer: Oslo er i forhold til Stavanger som en port ut i verden. Slik er London i forhold til Oslo en port ut i den store, vide verden. Et opphold der vil gjøre overgangen til Kina mindre brå. Han gir henne et par adresser der hun kan få hjelp, bl.a. i Kina Innlandmisjon.
Men så kommer et interessant avsnitt. Det gjelder spørsmålet om kvinna kan tale Guds ord offentlig. I Misjonsselskapet hadde det vært debatt om ”kvinnesaka” før, og to år tidligere hadde kvinnene fått stemmerett i NMS. Om dette teller med i det Fleischer skriver, er uvisst.
Petra Ulsaker har tydelig nok vist at hun mente kvinnene kunne tale offentlig. Han skriver: Når hun er kommet hjem fra England, ”vil De vel så reise og preke litt. De har jo ikke følt Dem så svært bunden av det beryktede ord av Paulus i 1. Kor. 14,33-35.” Og vi vet at hun var med på møter før dette, bl.a. i Vikedal i 1904 der hun var sammen med Sven Foldøen i en vekkelse. Dette kjente nok misjonæren til, og trolig har han forstått at hun var viljesterk nok til å sette det gjennom.
For han skriver: ”Det gjør De også rett i.” Her viser faktisk teologen Fleischer at han avviker fra svært mange kristne i synet på kvinnelige talere i begynnelsen av hundreåret. Begge står faktisk nærmere for eksempel Frelsesarmeen enn den norske kyrke i dette. Og det stemmer med den attesten begge fikk da han gikk av som biskop. I festskriftet ”Såkorn av Guds ord” til ham i 1949 er det en kort biografi. Her er skrevet: ”Parti og organisasjonsgrenser ansa dei lite.” Han har ei kort forklaring på Paulus sine ord om kvinna, uten å gå i dybden.


Brev nr. 7 – februar 1906.
7. februar 1906 er Fleischer i Changsha, og skriver brev. Han er noe deprimert, og dette har med Petra å gjøre. Han har nettopp fått brev fra henne. ”Deri bringer De meg den sørgelige nyhet at De iallfall ikke før om to år, kanskje aldri – kommer du på misjonsmarken.” Dette sørgelige har nok ikke bare med at misjonen skal muligens miste en medarbeider. Her gjelder det enda mer forholdet mellom de to. Om hun ikke kommer ut, vil han kanskje også miste henne. Han har ennå 6-7 år igjen i Kina etter vanlige perioder på 8 år.
Og årsaken? ”Dette beklagelige forhold skal altså skyldes selskapets miserable økonomi.” 1905 og 1906 var vanskelige år for NMS – det kan for en del henge sammen med de urolige politiske forhold i 1905 da Norge blie fritt fra Sverige og fikk egen konge. Og dette er Fleischer klar over og setter sitt håp til at det snart vil gå over: ”Jeg kan ikke tro annet enn at det vil rette på seg snart.” Og årsaken er nettopp nye politiske signaler: ”Nå er jo, Guds skje lov, det trykk som så tungt har hvilet over landet hele forrige år, fjernet på den mest fullstendige og glimrende måte. Og den takknemmelighet og pris som jubles ut i alle blader hjemme, må vel også gi seg utslag i gjerning.” Her tenker han åpenbart på større giverglede og kollekter til misjonen – nå må gavene ”strømme inn rikere enn noensinne”. Men misjonen for Fleischer er først og fremst NMS - ”som jo er det norske folks store og vesentlige innsats i verdenslivet”.
Dette måtte jo føre til at Petra Ulsaker kom ut som misjonær! Og så kommer han med et meget sterkt argument for at hun skal ut til Kina – vi må bare undre oss over hvordan det har virket inn på en ungdom på 27 år. Han skriver: ”Og dessuten, er De, som jeg har fått inntrykk av, en av Guds utvalgte redskaper, som har fått en bestemt gjerning å gjøre i verden.”
Dette bruker han så til å styrke sin og hennes tro på at pengene vil komme: ”så må jeg også tro at de usle penger, som kun er det uunnværlige arbeidsmiddel, nok alltid vil komme til veie i rette tid.” Men han innrømmer at denne rette tid er det bare Gud som kjenner og kan bestemme.
I denne sammenheng –stadig med tanke på Petras utreise – kommer han med noen krypiske uttalelser. Tolkingen vår er ikke sikker, men hva ellers kan det bety? La oss lese avsnittet: ”For øvrig kunne der jo også tenkes en annen ordning, som har været anatydet for meg av mine venner herute, hvorved deres utreise visstnok ville kunne fremskyndes atskillig; - Dersom De ville akseptere den ordning, - men så vel forholdene herute ialminnelighet som spesielt forholdene på den meg anviste plass og også rent personlige forhold forhindrer meg fra foreløpig nærmere å omtale denne utvei.”
Hva betyr dette?
Det er sannsynlig at han tenker på ekteskap. Det er lite og ingen ting som tyder på at han allerede har fridd til henne. Men han har det i tanken. De andre misjonærene har trolig sagt at misjonen sender ut vordende misjonærhustruer, og det må de skaffe midler til. Hvis han ikke ennå har fridd til henne, tar han altså forbehold om at huns varer ja. Men ennå kan det ikke skje, for hus er ennå ikke bygt ut i Sinhua. Hva han sikter til med "rent personlige forhold” er mer vanskelig å forstå.
Nettopp på denne tiden fikk Petras far, prost Ullsaker, et nytt kall som prest i Enebakk. Han tok ikke imot det, men ble værende i Vikedal til sin dødsdag. Det visste ikke Fleischer da, og gratulerte henne med farens nye stilling.
En annen vanskelig sak han må fortelle Petra om, er uro og motstand mot misjonen. Denne gang var det i Lienchow i Kantonprovinsen der 5 amerikanske misjonærer var myrdet på en grusom måte. Dette var sør for Hunanprovinsen. Også i Shanghai var det uro, særlig med agitasjon mot Amerika, det hang sammen med amerikansk politikk og ”utelukkelsesloven” som USA ikke ville forandre. I Hunan var det ikke minst problemer oppover Tse-dalen som førte opp til Sinhua.
Han fortsetter brevet 8. februar ettersom kl. var over 12 da han avsluttet brevet kvelden før. Da forteller han om huset de hadde leiet i Sinhua, men som det ble problemer med. Fremmedbyrået lovet da å leie dem et hus og en evangelist ble sendt opp. Magistraten var imidlertid uvillig og skrev at stemningen der oppe var sterk mot utlendingene. De som reiste dit opp, ville utvilsomt bli drept. Det hadde vært flere henrettelser og mandariner var avsatt. Alt dette skjedde mens Fleischer var i Hankow.
Gotteberg ble ikke imponert av alt dette, skriver Fleischer. Til slutt kalte de sammen et råd av de mest innflytelsesrike menn i byen, og magistraten leste opp fremmedbyråets brev om at de skulle skaffe Fleischer hus. Ifølge Kinas traktater med utlandet hadde faktisk utlendingene rett til å slå seg ned i byen.
Resultatet ble at Magistraten brukte et barnehjemsfond til å kjøpe et shus som han så leidde ut til Fleischer og misjonen. Hertzberg satte huset i stand og ordnet med leien. Fleischer skulle faktisk reise oppover samme dag ”eller i morgen” for å slå seg ned der. Stemningen var nå forandret, selv om lederne i byen var forarget fordi de var blitt ydmyket og hadde tapt ansikt.
Det var ikke postgang til Sinhua, men brev ble likevel sendt – trolig ved tjenere som kurer. Gotteberg hadde nå bygt et ”prektig hus” for to familier i Changsha. Gotteberg hadde sagt at den ene leiligheten skulle bli hans når han om noen år kom dit ned for å lede preste-og evangelistutdannelsen. Dette var altså bestemt så tidlig, og det taler for at de så på Fleischer som en dyktig mann. Likevel har han sien reservasjoner: Først om han kunne se seg istand til det – her tenker han vel på om han var dyktig nok og hadde evner til det. Det er den ydmyke Fleischer vi møter her. Det andre gjelder økonomien. Han er nok redd for at den sparsomme lønnen han får som misjonær ikke vil strekke til i en større by som Changsha – ”et kultursentrum med representasjonsplikter – og derav følgende utgifter både ovrefor de mange utlendinger og de mange høyt dannede og velstående kinesere”.
Han ber om unnskyldning for dette brevet som han selv synest er rotet og uklart. Men det kommer av , sier han, at ”den som skriver det, også er uklar og rotet, og verken vet hva han vil eller vil hva han kan”. Han sier ikke hva han sikter til her. Vi kan bare gjette oss til svaret. Og mon ikke han avslutter brevet her med de samme tanker han hadde da han begynte å skrive dagen før? Det kan med andre ord være spørsmålet om å fri til Petra han er i villrede om. Det ser ikke ut til at han tviler på at han skal be henne blir hans hustru, men det er tidspunktet som er vanskelig. Og kanskje han har litt tvil også – han kjenner henne ikke så veldig godt – hvis det er sant at han har forvekslet hennes navn med søsteren. Derfor kommer trolig siste setning på denne måten: ”Men jeg vil kun hva jeg skal, og det viser Gud meg fra dag til dag, og gir til like evnen og kraften til å gjøre hans vilje.” Så bøyer han seg for Guds vilje og venter på et klart signal.


Brev nr. 8 – mars 1906.
Dette er det korteste av brevene som er bevart, datert 23. mars 1903. Han har fått to brev fra Petra opp til det avsidesliggende Sinhua. Ny uro var kommet over distriktet, og misjonærer var myrdet i Kiangsi en naboprovins i øst. Det var trolig misjonærer fra et annet land. Gotteberg var urolig for den ensomme misjonæren og sendte en mann opp med post.
Petra har fått flere meldinger om uro og drap i denne tida, og det må nok ha virket inn på den unge kvinnen. Fra hennes senere liv kjenner vi henne som en sterk kvinne, og hun har nok ikke latt seg skremme av dårlige nyheter. Ingen ting i brevene tyder på det.
Hun har skrevet at hun vil sende ham noter, Jonas Dahls ”Orgeltoner”. Musikken skulle vel være trøst og avkobling i ensomheten. Og han er overgitt over henne: ”De er altfor god for meg, og jeg kan ikke gjøre gjengjeld!” Men straks er han igjen over i sin egen hverdag, travelhet og uro. Det var misjonsstasjonen som skulle reises nå. Hver dag hadde han morgen og kveldsandakt.
Og nettopp nå føler han at Gud har åpnet vei for arbeidet. ”Her er kommet en hel del av de fornemme, av skolelærerne og lærere ved de nye skoler og vært meget interesserte og vennlige. Magistraten har utstedt en meget tilfredsstillende proklamasjon om vår virksomhet som skal slås opp over hele ”hsienet” (fylket?)” Han hadde også fått en god venn, Li.shue-shü som var en ung student. Han var den flinkeste eleven ved høyskolen i Changsha og benyttet sin innflytelse til å få studentene med til møter i den episkopalske kirke om søndagene. Men da ble han ekskuldert fra skolen, og skolens hviledag ble forandret fra søndag til mandag! Slik prøvde altså de kinesiske ledere å stanse kristendommens sinnflytelse over sine elever. Nå var han kommet hjem til Sinhua og var med Fleischer og selger bøker og gikk stadig på møtene. I tillegg hadde Fleischer engelsktimer med ham.
Allerede våren 1906 var det et par troende i Sinhua og 10-12 faste tilhørere på møtene. Og på kveldsmøtene var det ”overfullt”. Han regner med å komme ned til Changsha om en måneds tid, og da skal han skrive mer. Da skulle misjopnærene ha sin konferanse. Dette korte brevet er nok skrevet i all hast mens budbærerne ventet før de skulle tilbake.

Det siste brev – april 1906.
I slutten av april kom Fleischer til Changsha til konferansen. Da lå det mer post og ventet på ham, bl.a. pakken fra Petra med ”Orgentonene” i.

------
Søknad om tillatelse til ekteskap
Vi har et tiende brev fra Fleischer som er av interesse her. Han sitter på sin misjonsstasjon i Sinhua og skriver til Hovedbestyrelsen i NMS. Det er blitt 19. des. 1906. Han har fått telegram fra misjonen 11. des. og kan nå ”meddele” dem at han er forlovet med Petra Ulsaker. Det har altså tatt sin tid å bli formelt forlovet. Han ville nok være sikker i sin sak. Det er så sin sak å ordne slike ting pr. brev! Men det er kanskje en svak bekreftelse på at den nevnte ”historien” har en smule sannhet i seg: De var ikke videre godt kjent fra før – det er vel alle brevene hans en indikasjon på. De var i alle tilfelle ikke forlovet, og det tok det to år å ordne pr. brev.
Samtidig ber Fleischer misjonen om tillatelse til å gifte seg. En slik søknad var vanlig praksis for misjonærer da, ja, i noen selskap varte denne praksis helt til etterkrigstida. Han ber misjonen også å sende Petra ut til Kina og minner dem om at den skal ”bestride reisudgiftene”. Han mener også hun må ha minst ½ års språkstudium før hun kommer opp til han i Sinhua, og altså før de kan gifte seg. Det taler for at hun kom til Kina sommeren 1907. Og hun må lære mandarin-kinesisk, skriver han, for dialekten der han arbeider er ”meget corrumperet og vanskelig forståelig”. Samtidig ber han styret bevilge penger til kjøp av eiendom (tomt) til nytt hus der de kan bo. Og arbeidet i dette vanskelig området har allerede båret frukt. Etter mindre enn to års arbeid har de en menighet på 5 døpte derav ett barn, og de har 7 katekumener, en menighetsskole med 16 gutter. Til offentlige møter kom det 150 mennesker og 30 til menighetsmøtene. Han skal skrive mer om dette i sin rapport, sier han. At det kommer her i søknaden om ekteskap, kan kanskje bety at han dermed vil overbevise styret om at det nyttet å arbeide, og at han behøvde sin forlovede med en medhjelp i denne virksomheten.

Ekteskap
”Historien” forteller videre at da Fleischer møtte henne i Kina i 1907, så han straks at det ikke var den rette kvinne! Han hadde forvekslet to navn. Jeg har lett i arkiver for å prøve å få stadfestet eller avkreftet dette, uten å lykkes. Men blant misjonærer i NMS har den samme historien versert med et lite tillegg: Fleischer var syk da Petra kom til Kina, og som sykepleierske stelte hun ham i denne tiden. Slik utviklet det seg likevel et kjærlighetsforhold mellom dem. Og som den gentleman han var, tok han henne til ekte selv om hans hjerte hang ved en annen. Bryllupet stod i Yiyang 1. februar 1908 og de fikk 4 år sammen i Kina fram til hjemreis i 1912.
Fleischer var alene som misjonær i Sinhua 1906-07 , kom til Yiyang og Taohwalun 1908 og var der sammen med sin kone til de reiste hjem i 1912. Han bestyrte middelskolen på Taohwalun 1911-12 og evangelistsskolen i Yiyang 1909-12.


Til Norge
Fleischer og frue kom hjem til Norge for godt i 1912 – kort etter ’revolusjonen’ i Kina i 1911. Han ble først sokneprest på Fitjar i Sunnhordland i 1912-1917, deretter på Stord 1917-1922 – der underviste han samtidig på lærerskolen på Rommetveit, Stord. Så kom de til Brunlanes i 1922-1932, og deretter ble han biskop i Bjørgvin 1932-1948. Han var altså blant dem som la ned sitt embete under krigen i protest mot nazistene.
Som pensjonister bygde de seg hus i Vikedal der Petra hadde bodd som barn og ungdom. Huset kalte han Elim, skrevet med hebraiske bokstaver over inngangsdøra. Fleischer døde i Vikedal 23. nov. 1957. Jeg var flere ganger hos dem, også da hun var alene. Hun ringte meg opp og bad meg komme ned. Da fikk jeg kaffe og kake, hun gikk bort i bokhylla etter ei eller to bøker som hun overrakte meg. Slik fikk jeg flere av Bessers kommentarer oversatt til norsk. Da hun syntes besøket var langt nok, reiste hun seg og sa kontant: ”Nu er det nok, nu kan du gå!” Og da var det bare en ting å gjøre.
Petra var et kjent bilde i Vikedalsosen. Hun gikk med svart sjal over skuldrene og beveget seg med verdighet nedover veien. Hun var flittig på bedehuset i Osen og reiste seg ofte og avla vitnesbyrd. Det var alltid levende og kraftig, hun hadde noe hun ville si til folket. Petra Fleischer døde i Vikedal 8. mai 1963. De fant henne hjemme i stua – med telefonrøret i hånda! Men hun rakk ikke å få kontakt med sentralen i Osen før livet var slutt. Begge ligger begravet på kirkegården i Vikedal.

11. Otto Torvik

11. Otto Torvik
Otto Torvik (1901-1988) var norsk misjonær i Øst-Turkestan og i India, og han skipa Den Norske Muhammedanermisjon (NMM) i 1940 (nå: Kristen Muslimmisjon - KMM). ____________________________

Innhaldsliste
1 Liv 1.1 Slekt og heimstad 1.2 Utdanning 1.2.1 Noreg 1.2.2 USA 2. Oppgåva 2.1 Islam 2.2 Problemet 2.2.1 Vanskar 2.2.2 Ingen organisasjon
2.3 Misjonær 2.3.1 Øst-Turkestan 2.3.2 Noreg førebuing 2.3.3 Krigen og etter krigen 2.3.4 India
2.4 Misjonsleiar i Noreg 2.4.1 Generalsekretær 2.4.2 Predikant 3. Medarbeidarar 3.1 I Noreg 3.2 I andre land 3.2.1 Øst-Turkestan 3.2.2 India
3.2.3 Andre land
4. Skrifter 5. Litteratur ______________________
Otto Torvik er så sentral i organisasjonen Den norske Muhammedanermisjon, at desse to er mykje fletta inn i kvarandre. Soga om Torvik vert difor og noko av soga til misjonen. Difor vert nokre hovudliner av organisasjonen i Torvik si levetid tekne med.
Liv
Slekt og heimstad
Otto Torvik var frå Romsdal. Han vart fødd i Bolsøy sokn 12. juni 1901, og mora var sjuk då han vart fødd. Difor bad ho Gud om å bruka guten i si teneste. Etter folkeskulen gjekk han på Rauma folkehøgskule og fekk misjonskall den vinteren, og det klårna etter kvart: Han måtte verta misjonær! Då gjekk turen til Misjonsskulen på Fjellhaug i Oslo. Det norsk lutherske Kinamisjonsforbund dreiv skulen. Far til Otto Torvik var Ingebrigt Taraldsen frå Torvik i Romsdal. Han var bonde og lekpreikar.

Utdanning
Noreg og USA
Etter 5 ½ år på Fjellhaug var han ferdig – etter fire år tok dei på den tida lærarprøva. Nå var han både lærar og misjonær. Det var i 1927. På Fjellhaug gjekk han saman med andre kjende misjonærar, t.d. Asbjørn Aavik som reiste til i Kina.
Etter tida på Fjellhaug ville Torvik ta meir utdaning. Difor reiste han til Amerika og gjekk på Augsburg Seminary i Minneapolis der han tok magistergrad i teologi der eitt av bifaga var Islam. I ferien var han vikarprest på prærien i Sør-Dakota. Presten Hemmingsen hadde mange bøker, og Torvik las med interesse ei bok av muslimmisjonæren Samuel M. Swemer d. 1952. Det var der han fekk opne augo for muslimar (då vart dei kalla muhammedanarar) og kjende kallet til å arbeida mellom dei. Swemer skreiv om muslimane i Persia og austover ved Himalaya mot Kina og skriv: ”Me treng pionerar i Guds rike.” Nå var frøet sådd: Dette var livsoppgåva hans. Dette kallsoppdraget heldt han fast på heile livet. Sentral-Asia var hans arbeidsplass.

Oppgåva
Islam
I Sentra-Asia var det mange muslimar, og dette folket ville Torvik reisa til. I 1920-åra rekna dei med om lag 900 000 muslimar i verda og var slik den største religionen. Om dei rekna alle kristne kyrkjsamfunn under eitt, vart Islam neststørst. Før vart dei kalla muhammedanarar, og har då namn etter han som skipa religionen, Muhammed i Arabia. Han var fødd ikr. 570 e. Kr. i Mekka i det nåverande Saudi-Arabia, d. 632. Far hans var av fin slekt, men Muhammed vart tidleg utan foreldre. 25 år gammal gifte han seg med den 40 år gamle rike enkja Chadidja.
Då Muhammed var 40 år, vart han profet for sitt eige folk, men dei møtte han med mistru. I 622 drog han ut frå Mekka til byen Jatrib som fekk namnet Medina (profetbyen). Denne utferdsdagen vert kalla Hidjra som tyder brot, og er utgangspunktet for arabisk/muslimsk tidsrekning. Der fekk han framgang, og 8 år etter tok han Mekka med makt, og den vart hovudsetet for Islam. Berre to år etter døydde han. Då vart det snart maktkamp mellom tilhengarane og etter kvart oppstod det to store retningar i Islam som me framleis finn: sunnittar og shi’ittar. Seinare har fleire andre grupper stått fram med utgangspunkt i Islam, t.d. Ahmadiya-rørsla.
Koranen er Islam si grunnbok. Ordet tyder opplesing eller resitasjon. Boka er delt inn i 114 surer (kapittel), men den er ikkje ordna kronologisk. Generelt kan ein seia at dei lengste surene er plassert først og vert rekna som yngst. Dei korte og eldste står då sist, med unnatak av Sura 1 som er kort og er ei slags inngangsbøn. Muslimane ser på Koranen som ei heilag og ufeilbar bok, og er kopi av ein himmelsk original.
Læra i Islam vert samanfatta i 5 grunnpilarar eller søyler. Heile Islam kviler på dei. Truvedkjenninga er mest kjend: Det er ingen gud utan Allah, og Muhammed er profeten hans. Den som seier det, er ein muslim. Dei bed fem gonger kvar dag, vend mot Mekka. Ein muslim skal gje almisse til sjuke og fattige og fasta, særleg i månaden Ramadan. Ein muslim bør òg dra på pilegrimsreis til Mekka minst ein gong i livet.
I Koranen står det om Jesus, der han er kalla Isa al Masih. Han er ein stor profet og var ein historisk person. Men han er ikkje Gud og døydde ikkje for syndene våre. Difor er han ikkje frelsar i Islam.
Problemet Problemet Torvik stod ovafor var av fleire slag. Hovudproblemet var eit feil folkeslag utan Gud og frelse, slik kristendommen ser det. Muslimane hadde sin eigen religion og sin eigen veg til Paradis. Men førde vegen fram til målet? Det var problemstillinga.
Problemet var difor ikkje at dei levde umoralsk eller var dårlege menneske. Og heller ikkje at alle var fattige og trong humanitær hjelp og bistand.
Vanskar
I Noreg møtte han eit anna problem eller vanske. Arbeidet mellom desse folk var vanskeleg og tungt. Muslimmisjon var ein heilt spesiell misjon. Han krev kanskje meir av misjonæren enn noko anna arbeid. Det er skilnad på folk, kor samanvakse dei er med sin religion. Han skjøna at muslimar var meir eitt med Islam enn mange andre.
Ingen organisasjon
Det var heller ingen eigen organisasjon som hadde dette som sitt spesialfelt. Nokre misjonsselskap arbeidde i land der det var muslimar. Men det var ikkje hovudsaka for misjonane. Det kunne sjå ut som om nokre selskap faktisk unngjekk område med muslimar. Skulle Torvik koma ut som spesiell muslimmisjonær, såg det ut som om han måtte ha ein ny organisasjon. Nokre som såg dette som sitt spesielle kall. Men dette såg han ikkje i byrjinga, det gjekk nokre år før det dukka opp.

Misjonær
Då Torvik kom heim frå Amerika, var det generalforsamling i Drammen i 1930 i Kinamisjonsforbundet der han høyrde til. Då skulle dei ta opp spørsmålet om Torvik skulle reisa ut som muslimmisjonær. Misjonsfolket vedtok då at han skulle reisa til Øst-Turkestan og byrja arbeid der. Berre 28 av 204 utsendingar stemde mot dette framlegget. Det var i Himalaya-området. Han hadde folk i Noreg bak seg då han reiste.
Øst-Turkestan
Landet ligg inneklemt mellom tidlegare Sovjet-stater, Kina, Kasjmir og Tibet. Det var fjell-landskap med fjelltoppar på 7-8000 meter over havet. Dit skulle Torvik. Seinare vart landet ein provins i Kina og kalla Sinkiang. Saman med sju andre reiste han austover mot Himalaya. Det var hausten 1931. Nokre svenske misjonærar skulle same veg, og dei vart til god hjelp for Torvik.
Det var ei strabasiøs reis. Dei mista mange trekkdyr på vegen opp gjennom fjella frå Nord-India. Torvik talde 80 døde dyr på ein halvtime medan dei reid bortover ”dødsvegen”, dei kalla han. Maten minka og stemninga var ikkje høg. Menneske hadde òg sett livet til her. 10. november nådde dei fram til byen Kuldja etter tree månader på reis. Han sende straks rapport heim om turen, og Torvik var flink til å skriva heim om arbeidet.
Lang tid gjekk med til undersøkingar. Då hadde han hjelp av dei svenske misjonærane, dei var utsende av Misjonsforbundet. Politiske tilhøve gjorde at han måtte endra planar fleire gonger. Fire år var han i Øst-Turkestan. Før han reiste heim, fekk han døypa ein ung kjøpmannsson, Abdulla Jan.
Fru Wiebe
Ein ung lærar med kone og to døtre hadde flykta frå Russland av religiøse grunnar. Det var lærar Heinrich Wiebe og kona Helene og døtrene frå Kirgisistan. Dei var nybyggarar i Ilidalen ikkje langt frå Kuldja. Men her døydde Heinrich i 1933.
Helene hjelpte til i misjonen, og etter to år vart dei forlova og Torvik skreiv heim om saka. Regelen var slik då at ekteskap måtte godkjennast av leiinga i misjonen. Begge skulle arbeida i misjonen.
I 1935 skulle dei reisa heim. Det var politisk uro i landet. I vest stod Sovjet og ville ta landet. Og i aust var Kina som og var interessert. Helene var flyktning utan pass og ville få vanskar med å koma ut. Men Torvik tok henne med gjennom Russland til Noreg på ei dramatisk reis. Mellom anna vart dei haldne 18 dagar i arrest av kommunistane i Alma Ata. Den norske konsulen hjelpte dei trygt fram.
Noreg - førebuing
Torvik var nå tilsett i Kinamisjonsforbundet i Noreg. Han var godt likt som talar der han reiste og var mykje nytta på sumarskular og ein tid på Fjellhaug. Han stod og i rik vekking eit par stader.
Men tanken på muslimane kunne han ikkje verta fri. Det var samtalar med leiinga i misjonen om ny utreis. Misjonen skulle nå teke til med arbeid i Mandsjuria. Og då meinte mange at det var vanskeleg å byrja på endå ein ny stad. Og nå var Øst-Turkestan stengt. Etter ei tid sa Torvik opp i misjonen frå 1. jan 1940, og eit nytt kapittel i livet hans byrja.
Krigen
Den store vansken denne gongen var krigen. Våren 1940 gjekk Tyskland til åtak på Noreg, og etter ei tid vart det uråd å reisa ut. Desse fekk åra brukte Torvik til å reisa landet rundt og samla vener til ein ny misjon som han skipa 1. jan 1940 med tanke på muslimmisjon. han fekk nokre vener med seg i Bergen. Dei skipa ein komite som fungerte som styre gjennom heile krigen. Dei tok og var på pengar som kom inn til arbeidet. Komiteen var Fridtjof Ludvigsen, Hermann Østrem og Sigvald Selbak og Torvik sjølv. Dei var me di dette arbeidet heile livet etterpå. Dei gav og ut eit blad, Lys over land – som vart stengt av NS i 1943. Frå 1945 har det kome ut.
Etter krigen
1945 var fredsåret og nye tider for Torvik og misjonen. 26. okt. 1945 samle dei seg i Bergen til konstituerande generalforsamling i Fiskarheimen med 54 som hadde stemmerett. Mange ting måtte ordnast når ein heilt ny organisasjon skulle skipast. Hovudkontoret vart nå flytt til Oslo. Fleire meinte at det måtte liggja i hovudstaden.
Då organisasjonen var eit faktum, gjekk mykje arbeid for Torvik med til å finna ei ny misjonsmark i Sentral-Asia. Fleire stader var det nå stengt mest av politiske årsaker.

India
I 1947 vart India sjølvstendig, og det var stor spenning om korleis misjonsarbeidet ville få det nå. 3. juledag 1947 fekk fam. Torvik visum til India, og i januar 1948 drog dei dit. India var godt kjent for norske misjonsvener. Den legendariske Lars Skrefsrud byrja arbeid her og Santalmisjonen vart skipa i 1867. Dei var både i Santalistan og andre provinsar. Men Torvik fann ein stad med mange muslimar der det ikkje var misjon før – i Murshidabad i Bengal. Han byrja først i byen Dhulian som hadde 16000 innbuarar, men der lukkast det ikkje. I 1950 byrja han for alvor i Sajinipara. Det var ein stasjonsby med mange landsbyar ikring.
Etter fem år var det tid for ferie i Noreg. Og i januar 1953 kom fam. Idar og Harriet Egeland til India og tok over arbeidet der. Dei var i landet i 15 år.
Etter ferietida kom Torvik attende til India og byrja arbeid i Calcutta. Der var han og leiar av leseværelset/velferdskontoret for skandinaviske sjømenn. Og dei hadde ein kyrkjelyd i byen, og Torvik hadde slik kontakt både med heimlandet og folket i India. Helene hadde ikkje sterk helse, og dei måtte dra heim att før tida.

Misjonsleiar i Noreg
I 1958 var Torvik attende i Noreg. Nå tok han over som leiar for sin eigen misjon, som Generalsekretær etter Nils Bloch-Hoell som sa opp si stilling. Nå tok ei travel tid til for Torvik. Han reiste land og strand og tala Guds ord og om misjonen. Ofte i tre veker kvar månad var han på reis. Den eine veka gjekk med til kontorarbeid. Han hadde ei uvanleg god helse. Litt av kontoret hadde han i kofferten. Slik gjekk det i 8 år. Då gjekk han over til å vera reisetalar, og han sparde seg ikkje nå heller. Og Torvik var forkynnar. Også etter pensjonsalder reiste han mykje i Noreg. Men då han var 75 år ville han trappa ned og vera heime. I 1973 var dei på ei kort vitjing i India og fekk sjå arbeidet han byrja 25 år før.

Medarbeidarar
I Noreg
Dei første medarbeidarane i Noreg då misjonen vart starta, var dei som var med i komiteen i Bergen. I tillegg var Gunnar Lislerud sekretær i byrjinga og deretter Reidar Wang og N. Bloch-Hoell. Margit Dahle var lenge på kontoret i Oslo. Her tek me berre med folk som var med i byrjinga: Alf Andersen, Leif Bakeng og Alfred Dahl reiste for misjonen. Andre var mest knytt til krinsarbeidet. I Møre og Romsdal var Ivar I. Grøtta, Leif Bakeng og Ansgar Urkegjerde akative. I Trøndelag var Jon Røed og Ludvig Høvik aktive, og i Bergen finn me Torviks gode ven F. Ludvigsen, Berent Giil og Georg Skjetne. I Agder og Stavanger krins var Gustav Handberg den første sekretæren, deretter Egil Møller-Jonassen og Tollak Jakobsen, som alle gjorde eit stort arbeid i misjonen og var nære vener av Torvik. På Austlandet var Ragnar Thorstensen den første sekretæren og var sentral i alle år der.

I andre land
Øst-Turkestan
I landet ved Himalaya hadde Torvik kontakt med svenske misjonærar, men måtte for det meste greia seg på eiga hand. Den første og einaste han døypte der var Abdulla Jan, som han óg skreiv eit hefte om. Her var han óg åleine som misjonær, sendt ut av Det norske Kinamisjonsforbund, nå Norsk Luthersk Misjonssamband. Kona Helene hjelpte han ei tid – dette var før dei var gifte.
India
I India møtte han norske misjonærar i Santalmisjonen, der var det og danskar og folk frå andre land. Slik sett var det lettare for han her. Han fekk indiske medarbeidarar, og seinare for fleire norske misjonærar dit. Søster Gudrun Sæther var ei trufast diakonisse i Sajinipara frå 1954 til 1986. Her var og fam. Egeland og ei tid Berit Svendsen. I Calcutta var Gerd Ognedal gift Bonarjee lærar i mange år. Ho var tidlegare Santalmisjonær.
Andre land.

I Torvik si tid var også Arne og Päivi Rudvin i Pakistan og Lars og Anne Marie Gaustad i Kamerun.

Skrifter av Torvik:
• Guds medarbeidere. Bibeltimar utgjeve av Misjonskurset på Fjellhaug i 1939. Nytrykk ved NMM i 1986.
• Mellom Muhammedanere. Bergen 1939 og 1946.
• Abdulla Jan. Bergen 1940 og 1942.
• Bak Himalaya. Bergen 1945.
• Muhammedanermisjon. Oslo 1961.
• Blant muhammedanere i India. Stavanger1967.
• Frelse og ansvar (Preiker. Stavanger 1971.
• Hele fra Kirgisistan. Oslo 1981.
• Artiklar i bladet Lys over land.
• Artikkel i boka: A. Tangeraas: kamp og spenning. Oslo 1945, s. 300-314.

Litteratur/Kjelder:
- Utrykte kjelder ved NMMs kontor (forhandlingsprotokollar, rekneskap, brevarkiv).
- Torvik sine eigne bøker.
- Nils Bloch-Hoell: Muhammedanermisjon. Oslo 1954. Brosjyre.
- Jens Christensen: Islam. København 1959.
- Torben Christensen: En kirke blir til. 1957.
- Nils Dybdal-Holthe: På troens veier. Torviks 75-årsdag. 1976; og: På Jesu bud. NMM 50 år.1989.
- Olav Hodne: The Seed bore Fruit. Dumka 1967.
- Gunnar Melbø: Islam – et misjonskall, udat.; og: Korset kaller udat.; og: Krigerprofeten, 1951.
- O. G. Myklebust (red): Muhammedanismen som misjonsproblem. 1949.
- Norsk Misjonsleksikon 1-3. 1965.
- Geir Valle: Religionene og kristen misjon. 1973.
- A. Romarheim: Muslimenes tro og vår egen tro. udat.

- Arne Rudvin: Evangeliet og Islam. 1971.
- Lys over land - blad for orgsanisasjonen.

Artikkel i NTM, nr. 1998: Alfsens misjonsarbeid: