Sunday, October 28, 2007

Minneboka

Frå Minneboka mi.

Innhald:

1. Bestemor - og Nøkken. 1

2. Songen til far.x. 2

3. Til bedehuset x. 2

4. I militæret x. 3

5. Til ei ny brakke. x. 4

6. Mitt første vitnemål. x. 4

7. Åleine kristen. x. 5

8. Bestefars bibel. x. 6

9. Omvendt i lyn og tåke. x. 6

10. Bibelord på ljåen. x. 7

11. Kona med saltet. x. 8

12. Fars bøn. x. 9

13. Mitt første ja. x. 9

14. Predikanten på Mo.x. 9

19. Predikant 10

Kr. 1,75. x. 10

17. Bestemor får eit syn. 11

18. Ein slurk brennevin. 12

15. På Skorpevatnet.x. 12

16. Eit knust glas.x. 12

17. Julesong på Ormhaug. 12

18. Bønnestein. 13

1. Bestemor - og Nøkken.

Bestemor gjekk på bedehuset. Det gjorde mor og, men ho hadde ikkje alltid tid.

Ein kveld visste eg at det var møte, og mor hadde sagt at ho kunne ikkje gå. Far var truleg bortreist. Då gjekk eg opp i folgehuset og sa til bestemor Guri: "Skal du gå på møte?"

"Ja," sa ho, "eg skal gå."

"Kan eg få fylgja deg då? Dei andre skal ikkje på møte i dag."

"Klart du kan," sa ho, og me rusla oppover Dalen til bedehuset. Om litt kom me til ein bekk eller ei lita elv. "Mørka-bekkjen" heitte han. Der var ei gamaldags bru, berre med stabbesteinar på kva sida. Men dei stod eit stykke frå akvarandre, så det var lett å gå feil.

Då me kom ned til brua, stansa bestemor og sa: "Nå, Nils, må du ta meg i handa så skal eg leida deg over brua. For du veit at nede under brua bur Nøkken, og han vil ta slike små gutar som deg. Så dreg han deg ned i fossen."

Ja, så blei det gjort. Eg hugsar ennå kor trygt eg gjekk over brua. Bestemor si hand var sterk nok for meg. Og seinare har eg tykt at det var ein ganske god pedagogikk ho hadde då.

Men så snart eg var over på den andre sida, sa eg:"Nå kan eg gå åleine!" Og det fekk eg. Korleis det var på møtet, er borte frå minnet. Men hendinga på brua står fast.

Slik er jo livet vårt. Me har ein veg å gå, ofte er den fårleg, og Nøkken - den gamle djevelen - er etter oss heile tida. Då seier Jesus: Ta mi hand, då er du trygg. Og han heldt oss fast, ikkje berre på einskilde fårlege stader. Men kvart steg.

Ein dag er me framme, på den andre sida, i himmelens rike. Då er me trygge for alltid, og kan aldri falla meir. Og der vil aldri "Nøkken" nå oss.


2. Songen til far.

Far var lærar og klokkar og bonde. Og han kunne synga. Ein gong i tidleg ungdom skulle eg ha tak i far - eg trong vel hjelp til eitkvart. Eg gjekk bak løa - eg visste han arbeidde der. Eit stykke frå høyrde eg han song dette verset av Wexels:

"Tenk når en gang jeg uten synd skal leve,

hver tanke ren, hver gjerning uten brist,

når aldri jeg behøver mer å beve,

for muligheten av en syndig lyst."

Eg forstod med ein gong at her var eg på "heilag grunn". Far hadde ei stund med seg sjølv og sin Gud der eg ikkje skulle bryta meg inn. Difor snudde eg og gjekk attendc til huset. Mitt arbeid var ikkje så viktig nett då. Det hasta ikkje slik.

Far kjende nok og på fall og nederlag og synder han ikkje blei kvitt. Og synda var ei plage for han, og han vann ikkje råd med det som budde i hjarta hans. Då såg han fram mot ein ny dag då alt dette var slutt. Eg sa aldri til han at eg hadde høyrt songen og trekt meg stille bort. Der er stunder i livet vårt me skal ha for oss sjølve. Dei er mest heilage for oss då. Men i himmelen vart det nok notert.

Seinare har eg skjøna meir av det far kjende på i den stunda. For eg har sjølv hatt slike heilage stunder borte frå folk. Me ynskjer ikkje å blir forstyrra då. Og det var vel ei slik stund som låg bak denne strofa i songen: "Når eg og Jesus åleine er, då ynskjer eg ikkje meire her." I vår travle tid skulle me hatt fleire slike heilage "øyeblikk" med Gud. Det ligg mykje kraft der.


3. Til bedehuset.

Ikkje alle hendingar i livet vårt er me stolte av - heller ikkje reint menneskeleg. Eg har fleire slike dagar i mitt liv som eg ofte har skamme meg over.

Ein av dei var merkeleg nok ved eitt av bedehusa heime. Ein kveld det var møte der - og på same tid var det dans på ungdomshuset. Eg var ein stad i dei første tenåra.

Det gamle bedehuset i Osen låg den gongen ved ein sideveg til vegen til ungdomshuset. Bedehusvegen var forresten ein del av det me kalla "kjærleiksstien". På vegen til ungdomshuset var det altså eit kryss der bedehusvegen tok av.

Eg hadde sykla ikr. 4 km til dette møte, og det var nok haust eller vinter. For då eg nådde fram var det mørkt og eg hadde lys på sykkelen. Eg høyrde spel og song frå ungdomshuset, og mange unge gjekk langs vegane. Det må ha vore ein laurdagskveld - då var det oftast dansefest.

Som dei andre sykla eg bortover vegen til ungdomshuset, men ingen var nær meg. Eg visste berre at nokre kom etter. Då eg skulle ta av den gamle og smale vegen til bedehuset, heitna eg i kinna. Tenk om dei kjenner meg, og kva vil dei seia etterpå? På den tida var det ein kamp å vera ein kristen. Det kosta kameratskap og vener. Kva skulle eg gjera nå?

Eg slo av lyset på sykkelen. Eg kjende meg feig og redd og ynkeleg liten der eg prøvde å finna leia og vegen. Stille sette eg frå meg sykkelen ved bedehusveggen, såg meg litt ikring før eg smatt in bedehusdøra.

- Ikkje noko å skryta av nei. Men det har vore ein tankevekkar ofte seinare. Eg våga ikkje å heisa flagget reint og fritt og visa at eg var ein kristen. Sjølv om dei fleste som kjende meg, visste det frå før!

Og det store underet for meg er at eg vart bevart som kristen. "Nåde at han fant meg, nåde at han bar meg til sin fold."


4. I militæret.

Eg vart norsk soldat i 1953, og fekk plass i Somaleiren ved Sandnes. Luftvernartilleriet var våpengreina der då. Og der hadde eg fleire opplevingar som kristen. Første dag er kanskje mest spesiell på ein slik stad. Og eg visste det var best å tona flagg så tidleg som mogeleg. Men korleis skulle eg gjera det?

Den første dagen vart eg plassert på eit 12 eller 16-mannsrom i ei gamal tyskarbrakke. På vegen bort til brakka gjekk me forbi eit hus der det stod om lag slik: "Kristent soldatlag." Ein av karane banna og ropte: "Senk farten, her er det kristne!" Eg skjøna alt då at det ikkje var søndagsskule eg var komen til.

Då me skulle leggja oss og det gjekk mot rosignal, vart det litt banning og laust snakk. Eg var sist som skulle i seng, og eg tenkte sterkt på korleis eg skulle få visa at eg var ein kristen. Ein av karane hadde ein gitar som låg på eit bord. Han hadde spela ein trudelutt før han gjekk til ro.

Eg kunne tri-fire grep og spurde eigaren om å få prøva gitaren. Eg sette meg på bordet og klunka litt i C-dur. Etter ei stund to eg til å nynna - mest som for meg sjølv: "Jeg har vandret med Jesus i mørke og lys --- Hvilken lykke og fred, ja vidunderlig fred som jeg har…."

Då var det stille i brakka. Ein sa: Syng eit vers til! Det gjorde eg og la meg lukkeleg den kvelden. Eg hadde vist kven eg var. Minst tolv gutar visste det nå. Ein lukkeleg soldat sovna - han hadde vitna om sin Frelsar.


5. Til ei ny brakke.

Etter ei tid i militærleiren skulle me flytta. Då vart det eit mindre rom - eg trur me var 4 mann der.

Dei eg kom saman med nå var nye folk. Igjen måtte eg tenkja på korleis eg skulle få vitna om Gud. Eg hadde fått underkøy denne gongen og hadde ein krakk til nattbord. Då eg hadde lagt effektene mine på plass i skapet slik det skulle vera, var det sengetid for soldatane. Alt skulle gå føre seg til rett tid før rosignal og alt vart stille.

Kva skulle eg gjera nå? Her var ingen gitar eller andre hjelpemedel.

Då fann eg fram det vesle Nytestamentet mitt og la det på krakken ved senga mi. Dei andre såg det, og eg fekk berre ein kommentar, hugsar eg: "Å ja, du er ein som les i Bibelen!"

Så hadde eg fått sagt frå denne gongen også. Det var ikkje så lett for meg å stå fram midt på golvet og seia: Hei, eg er ein kristen!

Men eit lite NT var ein fin ambassadør for meg, som tala eit språk alle skjøna. Og gutane visste kor dei hadde meg.

Her vart eg buande resten av soldattida. Men eg kan ikkje minnast at nokon hakka på meg for mi tru. Ein gong prøvde ein kar seg på meg. Han ville ha meg med på ein syndig veg. Eg svara nokså kontant: Nei, det gjer eg ikkje. Det var igrunnen lett å svara slik når eg hadde vist kven eg var. Då såg han på meg og sa: Nei, du vil vel ikkje det, du.

Han visste korleis ein kristen var!


6. Mitt første vitnemål.

Det er søndag kveld og møte i Osen bedehus. Ingen talar var med, men bedehusformannen leia møtet. Me var tre-fire unge og fleire vaksne og eldre. Det må ha vore i 1950-51.

Alle dei som brukte å vitna, hadde vore oppe å "tala". Nokre av dei tala lenge og godt. Eg skjøna ikkje alt dei sa, eg tykte dei brukte mange vanskelege ord.

Dei andre unge reiste seg òg - med enkle vitnemål, bibelvers og songar. Berre eg sat att.

Då snudde formannen seg og såg på alle - og sa: Me syng eit vers til, hvis det er ein til som vil seia noko. Det brann i kinna mine då. Berre eg sat att. Og han hadde sett det, det var ikkje fleire. Kva skulle eg gjera nå? Eg hadde aldri reist meg på eit møte før. Eg trur ikkje det var så vanleg at dei unge var snare til å reisa seg heller. Det var dei gamle som skulle tala, og me skulle høyra.

Eg sat og fomla med det vesle Nytestamentet mitt og hadde funne eit vers eg var glad i. Eg trudde det var til meg. Det høvde i alle fall godt i mitt liv.

Så reiste eg meg. Skjelvande og usikker og redd. Ordet las eg. Det var kort: "Så er det då inga fordøming for dei som er i Kristus Jesus," (Rom 8,1). Eg fekk stamma fram at eg tykte det var godt for meg, eg trudde det var mitt ord. Og eg hadde fått sagt til sambygdingar at eg ville høyra Jesus til. Difor var det ein glad gut som sykla oppover dalen den kvelden.


7. Åleine kristen.

Eg veit ikkje av at nokon av dei eg gjekk i klassen med eller vart konfirmert saman med heime, var kristne. I dag kjenner eg ikkje til korleis alle har det.

Difor var eg ofte åleine heime so kristen ungdom. Eg hadde fire km å sykla til møte i yngres og der det oftast var møte søndagskveldane.

Difor var det ikkje alltid lett å vera frimodig eller tru at alt var rett med meg. Og kvifor skulle eg vera ein kristen når alle andre gjekk på dans?

Ein talar så noko ein gong som eg hefte meg med, og som blei til hjelp for tanken min på dette området. Eg trur det var rett, og han sikta vel til ungdomen som var på møtet: Det treet som har vakse opp åleine, har sterkaste røter. Og det klarar seg best når det kjem storm.

Eg skjøna kva han meinte, og han sa det vel klårt også.

Seinare har eg ofte tenkt som i songen: "Å, jeg undres hvorfor Jesus stanset meg og opp meg tok-."

Kvifor skulle nett eg få nåde til å ta imot Guds kall til frelse og vera med i arbeidet i Guds rike og misjonen. Eg veit vel at eg ikkje fortente det. Eg var ikkje eit hakk betre enn dei andre i klassen.

Difor må eg synga så ofte: "Han søkte meg i nåde som gikk på syndens vei. Han fant meg…."


8. Bestefars bibel.

Eg har eit gamalt og stygt NT heime. Eg bad mor om å få det ein gong. For det har eg etter bestefar som eg heiter etter.

Det er skittent med sunde og lause blad, og det passar ikkje i bokhylla i stova. Men eg har teke vare på det med stor vyrdnad.

Eg ser bestefar Nils for meg. Han arbeider ute på garden. Han var haugianar og tok sin kristendom på alvor. Så strevar han med åndelege spørsmål, legg spaden frå seg, har ikkje tid å vaska hendene. Han går berre inn i stova, grip boka og må lesa. Han måtte sjå kva det stod i boka den dagen - og fingrane set sine merke der. Gule og mørke blad fortel om mange timar attmed Bibelen.

På denne måten vart han kjend i den gamle boka. Han hadde funne gode vers og mykje mat for sjela. Kort før han døydde, bad han mor om å få sjå vesleguten som nett var komen og som var kalla opp etter han. Mor fortalde at han gjekk inn på salen, såg på guten før han la hendene på hovudet hans og velsigna han. Det var det siste han gjorde på denne jorda.

Den dagen han slokna, retta han hendene opp og mest ropte ut: "Gid du vilde agte paa mine Bud Da skulde din Fred vorde som en Flod, og din Rettferdighed som Havets Bølger," Jes. 48,16. Og dette verset vart sett på gravstøtta hans. Det var ikkje uttrykk for ei lovisk tru, men for djup respekt for Guds heilage Ord.


9. Omvendt i lyn og tåke.

Ein kald haustdag skulle eg gå etter posten - eg trur det var i 1948 eller 49. Far var ordførar då og fekk mykje post. Me måtte henta han på ein gard lenger nede i dalen der postkassane stod då.

Det regna og såg ut til å verta torevér. Men det var min tur å gå, og ingen diskusjon nytta då.

Eg fann posten og var på heimveg. Då måtte eg gå over ei bruk over ein bekk - den var litt annleis i den tida enn nå. Rett før eg kom til brua skar eit lyn over himmelen - eg tykte det gjekk rett framfor meg. Eg måtte berre stansa opp, stiv som ei støtta.

Den første tanken som slo meg då, var dette: Dersom det lynet hadde truffe deg, hadde du ikkje gått til himmelen. Den andre plassen eg kunne koma til, våga eg ikkje å tenkja på ein gong. Og eg følte lynet ville ta meg.

Det gjorde det nok ikkje. Men opplevinga var likevel dramatisk. Eg stansa og sa til Gud: Nå skal eg bli ein kristen. For eg visste med meg sjølv at eg var ikkje ferdig til å døy, ungguten eg var. Skulle eg døy, måtte eg møta Gud først til oppgjer og omvending. Sjølvsagt visste eg lite om kva det var eigentleg. Men frå mi sida var i alle høve tanken klår og bestemt: her og nå skal det skje same kva folk flest seier.

Sein på heimvegen var eg slett ikkje. I fullt firsprang bar det opp brekkå på andre sida av brua, snudde av frå hovedvegen og inn gardsvegen. Heime kasta eg posten inn på bordet til far. Han såg visst litt opp på ungguten og tenkte vel sitt. Svært til hastverk han har i kveld. Men avisa og brevene samla vel interessa hans då og eg for på loftet på rommet mitt. Eg låg forresten saman med yngste bror min på same rommet då. Men me hadde kvar vår seng. Dei stod på kvar side av rommet. Eg trur han alt hadde lagt seg.

Eg kledde av meg i ein fart. Tankane sprengde hovudet nett nå. Tid til prat vart det ikkje. Eg måtte få tida for meg sjølv, tenkja litt alvorleg.

Under dyna snudde eg meg, kan eg minnast, og bøygde kne oppe i senga. Eg var for feig og skamfull til å bøya kne ved sengekan­ten. For å vere skikkeleg skulle det vel helst vore slik. Men det fekk ikkje hjelpe. Med dyna godt over meg, låg eg framfor den levande Gud og trygla om hjelp: eg bed om tilgjeving for mitt liv og alle syndene mine. Kan eg få bli frelst nett nå?

Han svara meg ikkje høgt slik profetane fekk det i den gamle pakta. Men ungguten hadde høyrt frå Skrifta og lese litt sjølv. Han visste at Jesus tilga synderar. I den stunda kjende eg meg som ein syndar om eg ikkje kunne peika på dei store syndene moralsk sett. Eg må helst seia det. Ikkje hadde eg drukke meg full og ikkje røykte eg. Eg var ikkje på dans eller kino, og hadde ikkje vore mot jenter som eg ikkje skulle. Det var ikkje det som plaga. Men det var noko inne i meg, det plaga meg.

Men eg fekk svar. Eg trudde han tilgav i den stunda. Eg somna så godt etter det. Eg hadde fått hjelp. Eg var fri. Og vissa om denne tilgjevinga fekk eg avdi eg visste at Bibelen sa det. Nokre svære kjensler og brus hadde eg ikkje. Det var ei erkjenning i mitt indre av mi synd, og ei tru på Ordet sin grunn at Gud tilga.

Seinare plaga det meg sume gonger at eg var blitt ein kristen av otte og redsle. Eg høyrde folk sa at då var det ikkje rett. Det kunne ikkje halda om eg kom på den måten. Sjølve opplevinga mi kom eg i tvil om og seinare. Serleg når eg høyrde ein streng predikant som berre tala om ei slag oppleving. Det var ein vond vinter.

Med tida las eg òg at Luther opplevde det på ein slik måte. Men mi oppleving var ikkje herming etter ein stor mann. Dette hadde eg nok ikkje høyrt stort om då eg opplevde tòreveret i ei lita bygd i Ryfylke. Då var det eg som møtte Jesus - eg åleine. Og det er ei rett omvending.


10. Bibelord på ljåen.

Tønnes budde i ei bygd på Sørlandet. Sumaren 1958 var det teltmøte i den bygda, og han var ikring 50 år og ufrelst då. Det samla seg mykje folk, og teltet var tema for mange samtaler dei vekene det stod godt synleg i bygda.

Ein onsdag i slutten av juli bøyde han seg for Gud. Teltet stod då på 5. veka.

Men Tønnes kunne ikkje få tru seg frelst. lenge gjekk han å grubla over dette. Kvifor var det slik for han når fleire andre stod opp og vitna frimodig om kva dei hadde fått av Jesus? Var det ikkje von for han?

Ein dag i slåtten gjekk han ute og slo med longorven. Då slo det ned i han, ein kort setning: "Min nåde er nok åt deg." Han visste ikkje kor det stod, men trudde vel det var i Bibelen ein stad. Men det vart så stort for han og løyste han ut or striden han hadde. Nå skjøna han det! Alt var berre nåde! Han skulle ikkje gjera noko sjølv. Jesus hadde gjort alt.

Dette ordet måtte han ikkje missa, og over 40 år etter fekk eg høyra korleis det skjedde. Han hadde korkje blyant eller papir. Så tok han ein spiker. med den rissa han inn bibelverset på skaftet på ljåen. Og der vart det ståande! Til minne om ein salig dag då ljoset rann.


11. Predikant

Eg var meg vel ikkje bevisst at eg skulle bli predikant heile livet. Men eg hadde bala med dei tankane frå eg var barn. Og eg hadde prøvd meg på det nokre gonger "på lesta".

Den eine gongen var heime på guterommet ein søndag ettermiddag me kom frå kyrkja. Eg hadde sett presten messa og preika. Denne dagen trur eg det kom folk heim til oss, utan at eg veit nå kven det var. Me gutane gjekk då på rommet vårt på salen og leika. Då gjekk eg opp i senga, tok eit laken eller ullteppe rundt meg som prestedrakt og tok til å messa: a-a-men. Dei hysja på meg og tykte vel presten var litt uvanleg.

Ein annan gong var eg og yngste bror min ein tur opp i lia. Eg veit ikkje om me hadde ærend. Det var om våren. Eg gjekk opp på ein stor stein og tok til å halde 17. mai tale for han - om Norge og fridomen.

Det som kom nærast ein predikant var nok talen til sauene. Det var etter at eg var blitt ein bevisst kristen og eg var nok tidleg i tenåra ein stad. Det var slik hjå oss at sauene var inne om natta og måtte hentast om kvelden. Om morgonen skulle dei så avstad til beite lenger aust i marka. Fleire gonger gjekk eg med dei. Og då eg hadde lukka grinda att og skulle snu heim, stilte eg meg opp ved grinda og heldt tale til sauene. Eg hugsar eg tok med meg eit Nytestamente og les for dei og prøvde å leggja ut Ordet etter fatig evne. - Så vart dette det meste av livet mitt eg vart oppteken av.

12. Kona med saltet.

Eg hadde møte i ei bygd, og ein dag vart eg beden om å vitja ei gamal kone. Ho var skral og kunne ikkje gå på møtet. Men ho ville tala med predikanten.

Kaffi kom på bordet, og drøsen gjekk. Eg måtte fortelja om mitt liv, og ho sa litt om korleis ho hadde levd. Så det vart ei utveksling av erfaringar i truslivet.

I samtalen sa ho mellom anna: Eg finn så mykje fint om Jesus i Kolossarbrevet, om Jesu kross og død. Det brevet likar eg godt og les det ofte. Der måtte eg vera samd, og eg las nokre vers for henne om han som sletta ut skuldbrevet vårt.

Då eg skulle gå, sette ho kvasse augo i meg og sa med sterkt trykk: Du må ikkje gløyma å ha salt i talen!

Der stod eg - det demra for meg kva ho meinte. Alvoret måtte fram. Ordet om synd så vel som om nåden. Ordet om to utgangar av livet, dom og frelse.

Hugs saltet! Det fylgde meg i lang tid.


13. Fars bøn.

Ein gong var eg i stor naud. Andre menneske fôr med sladder og urett snakk og skapte vanskar for meg. Eg kjempa litt då, både om kveldar og dagar. I slike stunder veit me ikkje alltid kva me skal gjera, og me kan lett fara feil.

Ei tid etter fekk eg brev frå far. Han hadde vakna midt på natta for ikkje lenge sidan og vart minna om å be for guten sin. Han visste ikkje kva det var, eg hadde ikkje fortalt om min strid. Men han skjøna det var noko som stod på, og difor tala han med sin far om saka.

Nå skreiv han om det. Eg sa aldri kva eg streid med då - eit og anna skal me visst ha for oss sjølve. Men det gjorde godt å vita at Gud kjende mi stoda og fann ein som ville bruka litt av natta i bønekamp.

Men eg sende far takkebrev.


14. Mitt første ja.

Ein gong i slutten av barndomen sat eg på bedehuset på møte der heime. Eg var truleg 11-12 år. Ein predikant tala. Eg hugsar korkje tekst eller kva han sa. Det er visst mykje som går i gløymeboka.

Men mot slutten av møtet sa han noko som hengde seg fasti tanken: Hvis du vil bli ein kristen nå, kan du falda hendene dine der du sit og seia: Jesus, eg vil bli din.

Det gjorde eg, og meinte det i fullt alvor den kvelden. Eg ville vera i lag med bedehusfolket, for eg ville til himlen.

Men! Denne stunda vart nok snart gløymd og eg vart den same guten att. Likevel låg det der. Eg hadde sagt eit ja og ville til Guds himmel.

Seinare lærte eg eit bibelvers - eg lærte det på bokmål i den gamle omsetjinga: ”Hvem vil forakte den ringe begynnelses dag?” Sak. 4,10. Eit lite frø var sådd, og seinare fekk eg venda om til Gud.

15. Predikanten på Mo.

Ein gong i barndomen var eg på møte på bedehuset. Og det møtet gløymde eg aldri. Truleg var det ein ung og ny predikant. Kanskje var han ute på reist for første gong.

Han hadde skrive preika si, på fleire ark. Så stod han på talarstolen og las og preika. Kor ”godt” det var, veit eg ikkje nå. Men plutseleg seilte alle arka ut frå Bibelen og frametter midtgangen framfor talarstolen.

Truleg var han både raud og blå av skam og rådløyse. Han summa seg likevel, gjekk ned dei to-tre trinna og plukka arka opp. Eg vil tru han ikkje kjende seg sers høg i den stunda.

Han kom opp på ’stolen’ att, sa truleg noko om hendinga og ei orsaking. Så vidt eg hugsar heldt han fram - så snart han fann sidetalet!

Eg hugsar eg tenkte: Når eg blir predikant, skal eg ikkje ha lause ark. Det er for risikabelt!


16. Kr. 1,75.

Det var rett før påske i 1952. På bedehuset var det møtet, og formannen leia. Etter møtet sa han at han hadde ”Påskeboken” for sal, om nokon ville ha. Han kom til meg og sa: Du vil vel og ha ei slik bok? Det var bibelskulen i Staffeltsgata i Oslo som ga ut boka då.

Eg sa som sant var at eg ikkje hadde pengar med meg. I den tida gjekk me ikkje rundt med lommeboka eller hadde pengar på oss. Påskeboka kosta kr. 1,75. Men formannen sa: Berre ta boka du, eg ser deg alltid seinare, så kan eg få betaling då.

Og boka vart med meg heim - og alle stader der eg seinare har flytta. Men betalinga vart gløymt.

Heilt til eg stod i vekkjingsmøter ein stad på Vestlandet. Ein sein kveld etter eit stridt møte med mange på kne, kom påskeboka til meg att. Den har du ikkje betalt, sa samvitet. Så vidt eg visste, levde ennå formannen.

Og same natt reiste eg meg opp, fann skrivepapir og skreiv til den gamle formannen og ba om orsaking. I brevet la eg ein blå fem-kronesetel: Her er betaling og renter.

Ei tid etter var eg heime hjå foreldra mine. Då kom formannen syklande. Han takka for brevet og sa: Du sende for mykje, eg skal ikkje ha meir enn 1,75. Eg stamma noko om rentene, men han sto på sitt: Eg hadde gløymt alt saman, sa han, og det er nok med det bladet kosta.

Ein gamal bedehusformann var truleg glad i hjarta. Han skjøna ein av gutane i bygda hadde eit vart samvit. Mitt hjarta var og glad og letta. Eg hadde gjort opp.

Påskeboka står framleis i bokhylla mi.


17. Bestemor får eit syn

I 1905 døydde bestefar. Han fekk lungebetennelse og måtte sendast med båt til sjukehuset i Stavanger. Det var ein sjukdom til døden i den tida.

Bestemor var og sjuk og låg på salen. Då båten kom frå byen med flagget på halv stang, sa: Det er mannen min. Ho hadde 9 born - den minste var eitt år gamal. Trygd og pensjon var ikkje oppfunnen for vanlege folk, og ho tenkte nok med gru på framtida.

Ei natt hadde ho ei slik tung stund. Ho visste ikkje om det var draum eller eit syn Gud spanderte på henne. Ho var langt frå overspent. Men ho såg det soleklårt:

Nede ved enden av senga kom Jesus gåande, han bar krossen med seg. Ved fotenden nikka han til henne og gjekk vidare.

Den morgonen var det klårt for den 43 år gamle Åsa: Jesus bar krossen for henne til Golgata, og nå ville han bera henne vidare. Framtida var ukjent, men Jesus var med. Ho fekk leva i 44 år til før ho møtte mannen sin att. Og det ho såg den natta i 1905, var sanning for henne kvar dag. Trass i to store krigar, fekk ho røyna det misjonsbodet seier: Sjå, eg er med dykk alle dagar.


18. Ein slurk brennevin.

Eit lite feilsteg kan få fylgjer, og er me ikkje redd synda er det lett å falla. Det hadde eg lært. Ikkje alltid har eg vore på vakt, det er mi sorg. Men ein gong var det levande klårt for meg at det vonde måtte eg flykta frå.

Ein laurdagskveld var eg saman med ungdomsflokken, og me rek langs vegane. Då møtte me og ein kar som hadde flaske på baklomma. Som vanleg var han ivrig etter å spandera. Du må prøva ein liten slurk, sa han til unggutane. Mange smakte, og harka og hosta for å få det ned.

Eg stod for tur. Nå, Nils: du må og prøva.

Då kjende eg otten i meg. Far hadde sagt: Ta aldri det første glaset, då er du ferdig.

Eg var ikkje modig eller karsleg. Men eg stamma fram eit nei, tok sykkelen og fôr på heimveg. Eg ville ikkje ta det første glas.

Det er ein god regel å halda seg til i alt som er fårleg. For freistingane kan ofte vera sterkare enn viljen. Har ein først teke det første steget, vil ofte det neste koma mest av seg sjølv. Gud vil nok seia oss: ta ikkje det første glaset.


19. Eit knust glas.

Ein kveld sat eg heime åleine. Eg var tyrst og ville finna meg eit glas vatn. Det var vel ikkje noko galt i det? I kjøkkenskapet fann eg eit av desse små glasa me brukar til kvardags. I springen var det kaldt og godt vatn. Det skulle smaka nå!

Eg måtte ta det inn i stova, der sat eg med ei god bok og levde meg inn i ei framand og spanande verd.

Då hende ein av desse småtinga som ikkje skal henda: Eg snubla i teppet og miste glaset! Vatnet rann utover - du store tid.

Det var ikkje det verste. Glaset - kor var det?

Heile bordet vart fullt av støv. Og golvet rundt, det flaut over alt. Glasstøv dekka teppet og stolen. Kva skulle eg gjera nå?

Og medan eg prøvde og renska opp etter meg, kom tankane: Slik er det å bli knust. Det er ingen ting att, og det kan ikkje reparerast. På den tida hadde eg bala med bibeltekstar om påske. Der stod det at Jesus vart knust - for oss. Slik var det altså. Totalt borte, øydelagt, kunne ikkje bli berga med mannehånd.

Då vart det ei lita andaktsstund for meg. Ei nådestund. For det var eg som skulle vore knust, i ei evig fortaping. Men Jesus tok plassen min - og straffa. Eg var altså fri. Her sat eg i stova og fekk gleda meg: eg gjekk fri - for han vart knust!


20. Datamaskinen - ein predikant.

Alle har ein datamaskin i dag, i alle høve 99,9%. Ungdom og eldre kan bruka denne vidundermaskinen. Sjølv om der er mange finessar me sjeldan bruker og mykje me ikkje kan, så er han utruleg nyttig.

Datamaskinen har til og med vore predikant for meg. Og eg lyttar til han med ope sinn. For han har fleire punkt på preikene sine.

Eit av dei er denne: Ein av knappane heiter ”Delete”. Det er ein god knapp, men også fårleg. Trykkjer eg på den, forsvinn noko ut av maskinen. Har eg laga ”område” av eit brev eller eit langt dokument, er det borte og vekk med eit lite tastetrykk. Det skal ikkje meir til.

Då sa han til meg: Lag eit område av ditt gamle liv med alle dine synder - og trykk på knappen. Så er det borte. Og knappen er Jesus. Han rår med alt.

I sume dataprogram kan eg angra det eg har sletta ut slik. Eit lite klikk - og alt saman er på plass att. Det er nyttig. Kor ofte har eg ikkje angra, og så fått retta det opp att. Jesus gjer det og.

Men i eit par andre program eg brukar, kjem det nokre gonger meldinga: Kan ikkje angra. Vis eg trykkjer på knappen då, vil eg aldri sjå det att. Det er borte for alltid. Slik er det når Jesus tek mine synder. Men du kor fårleg det er om eg trykkjer JA når Jesus kjem med sitt kall. For slik er det i fortapinga. Der kan du aldri angra. Det er for alltid for seint.

Nils Dybdal-Holthe

Monday, July 9, 2007

17. Johannes Gossner

Han heitte eigentleg Johannes Evangelist Gossner, og levde etter det namnet. Gossner var fødd ved Augsburg i Tyskland i 1773 i ein katolsk familie. I denne trua vart han og utdanna som prest.

Snart kom han likevel under påverknad av evangelisk tru og studerte Bibelen flittig. Det ser me av dagboka hans. Som prest prøvde han å tala evangelisk og kom dermed i motsetnad til si katolske kyrkje. Han var fleire stader, men la ned embetet sitt i 1811 på grunn av forfylging og tok imot eit nytt kall i München og seinare Düsseldorf. Han skreiv mykje, men vart til slutt avsett frå embetet sitt.

Gossner skjøna nå at han ikkje kunne arbeida evangelisk nokon stad i den katolske kyrkja, og reiste til Russland. I Petersburg var han i fire år som eit glad og frimodig vitne. Han opplevd ei rik vekking i denne byen. Her fekk han motstand både frå dei romersk katolske og den ortodokse kyrkja og måtte slutta i si teneste i 1824 og forlet Russland. Keisar Alexander I beklaga det, han hadde vyrdnad for Gossner.

Nå slo han seg ned i Leipzig, og her skreiv han m.a. andaktsboka Skattkiste. Og nå gjekk han over til den evangeliske kyrkja og ynskte å halda fram som predikant. I brevet til leiinga for kyrkja skreiv han m.a.. ”Eg bed, kort sagt, om høve og tillating til å forkynna Guds ord offentleg igjen.”

I 1829 vart han tilsett ved Betlehemskyrkja i Berlin der han virke i 17 år, utan at han fekk sjå dei store vekkingsfrukter som i Russland. Men Gossner var eit bønemenneske også her.

Han var også med i misjon. Gossner tykte misjonsselskapet i Berlin var for teoretiske og byrja dermed sitt eige arbeid. Han førebudde unge handverkarar til arbeid for misjonen. Dei måtte gje Gud heile sitt hjarta og leva eit inderleg liv med Gud. Han fekk senda ut misjonærar til sydhavsøyane, Java og Vest-India. Han sende og prestar til tyske kyrkjelydar i Nord-Amerika. Alt dette gjorde han åleine og hadde aldri nokon medarbeidar eller sekretær.

Gossner var 65 år då han byrja dette arbeidet og heldt fram i 20 år til han døydde i 1858. Då hadde han sendt ut 140 misjonærar og heile tida preika han sjølv. Prestetenesta omfata og foreiningsarbeid og diakoniteneste. Han skipa til og med eit eige sjukehus i Berlin.

Eit rikt arbeids-og trusliv gjekk mot slutten. Og den siste tida opplevde han sjukdom og hadde store smerter til han døydde. Ein stor og modig, men einsam Herrens tenar gjekk bort 30. mars 1858.

NDH.

Monday, June 4, 2007

16. Jens Zetlitz

"Glædens muntre sanger" -

Av Nils Dybdal-Holthe.

Soga om Zetlitz.

Diktarpresten Jens Zetlitz lever ennå i minnet hjå eldre folk i fleire bygder. Han var oppvaksen i Stavanger, kapellan i Ly på Jæren, prest i Vikedal i Ryfylke og seinare Kviteseid i Telemark. Han sette slik merke i bygdene at endå i mi ungdomstid song me viser av han.

Han var sant nok prest. Han utførte sikkert tenesta si rimeleg bra i høve til andre prestar på den tida.

Men han var og diktar og ikkje lite av ein folkeleg person som visste korleis folk tenkte og dermed kva dei likte. På den måten møtte han folk på heimebane.

Likevel - det var kanskje ikkje alt han gjorde som var like vel. Eg møtte ein eldre mann i ei bygd og spurde etter Zetlitz, om han kjende han? Han såg granskande på meg og sa litt kjapt: Er du i slekt med han? Då er det best eg passar meg.

Eg kunne forsikra at eg nok ikkje var etterkomar av han så langt eg visste då - og samtalen kom i gang. Så merke har han sett etter seg og mange segner går om han.

Han sette og merke etter seg på anna vis. Reint gløymt vart han ikkje litterært sett. I eldre leseverk var det dikt av han - sjølv om dei har skrumpa inn til eitt einaste i eit av dei siste. Og i leksika og sogebøker er han med.

Axel Coldevin skriv t. d. i eit historieverk om Det norske Selskab i Køvenhavn at då glanstida var slutt med Wessel, kom det "en etterblomstring under Jens Zetlitz, Jonas Rein og Lyder Sagen".

Og i Aschehougs Konversationsleksikon er han omtala som norsk diktar, "død som sogneprest til Kviteseid". Her skriv dei om han at "hans forsøk i folkelig digtning er belærende og moraliserende efter tidens smak, men rummer ikke megen poesi. Høiest naar han i sin naturlyrik og i sine selskabs-og drikkeviser; sidstnævnte skaffet ham i samtiden hædersnavnet 'glædens muntre sanger'".

I eit seinare leksikon er ei anna vurdering av han i ei setning: "Det er fart og lyrisk varme over hans diktning." Det syner kanskje kor ulikt folk har sett og ser på Zetlitz sitt arbeid. At folk sette pris på dikta hans i samtida, kan vel "ærestittelen" eller heidersnamnet i ein viss mon visa. Då kalla dei han "Glædens muntre sanger".

Kristen Valkner nemner han med namn i Nordisk Teologisk Uppslagsbok i kapitlet Salmedigtning. Han reknar opp ein del salmediktarar og skriv så: "En lettere tone har opplysningstidens diktere, Claus Frimann og Jens Zetlitz..."

Interessant er det og at han er komen med i Kirkeleksikon for Norden. Her er han kalla "norsk præst og Digter". Her vert han vurdert som"munter og glad og poetisk begavet" og dermed "et skattet Medlem af "Det norske Selskab" i København. Her vert det og påpeika at "hans Digtning saavel som hans Forkyndelse bærer Præg af den belærende og moraliserende Oplysningstid, hvori han hørte hjemme, og det meste var mere velment end vellykket. Højst naaede han med sine Viser - han forstod at gribe den flygtige Stemning..."

Det er sikkert rett som fleire peikar på at hans diktarevner låg i naturskildring og dei meir lette selskapsviser. I alle høve var han ikkje ein salmediktar der verka hans har levd vidare. I nokre av salmane hans er det likevel nokre gode ansatsar. Bibelsk og teologisk tyngde kan ein likevel ikkje seia dei har om ein jamnfører dei med andre.

Korleis var så denne mannen?

Barndom og ungdom.

Jens Zetlitz var fødd 26. januar 1761 i Stavanger av foreldre Sigismundus Zetlitz f. c. 1725 d. i Holstein 19.9.1762, og kona Mette Christine f. Magnus f. 29. sept. 1735 d. 22. nov. 1772. Vesleguten låg framleis i vogga då faren døydde i leiren i Danmark/Tyskland.

Då Jens var 5 år, gifte mora seg om att den 9. desember 1766 med apotekar i Stavanger Andreas Borse (1732-1776). Men mora døydde då han var på 12. året. Stefaren, seier han, "føyede min Lyst til at studere, som man kalder det og sørgede for at jeg nød privat Undervisning i det latinske sprogs Elementer indtil 1775, da jeg blev optagen i den Bergenske Kathedralskoles 3dje Klasse". Året etter døydde stefaren. Dermed måtte han læra å stola på seg skjølv. Han tok artium i 1780/81. Etter dette var han dels i Drammen som huslærar hjå justisråd Stockfleth og seinare i Arendal hjå Søren Dedekam til 1786. Han budde så eit par år i Stavanger der han levde av å "informere" (vera lærar). Han måtte altså på eiga hand streva seg fram for å koma til København, som Kreutz Magnus skriv.

I september 1788 finn me han så i København der han m. a. skreiv dikt til kronprinsen som kom frå Noreg. I 1770 åra var det usemje mellom dei danske og norske studentane ved universitetet i København. I 1772 hadde dei norske studentane skipa sitt eige lag: "Det norske Literaturselskab" i motsetnad til det danske. Her møttes dei norske jamleg. Dei hadde møtebok og skreiv sine epigram der. dei vart seinare utgjevne under namnet "Poetiske Samlinger av et Selskab". Etter å ha skrive diktet: "At Slyngler hæves til Ærens Top, At Smiger meskes og Sandhed tigger..." vart det oppstand. Her viser Zetlitz seg som ein uredd refsar av dei etablerte som ikkje for rett fram. Han avslørte utan nåde korleis storfolk, rike og adelsmenn var. Då var det nær han vart opp-prylt, etter det han sjølv fortalde. Og det treng ikkje berre vera etterpå-skryt. Nokre år seinare fekk Peter Andreas Heiberg smaka det.

Medan han var i hovudstaden ga han ut sine første dikt, "Poesier" i 1789. Kanskje hadde han ambisjonar om å bli diktar.

Men alt i 1790 var han cand. theol. og vart same år tilsett som pers. kap. hjå Jens Bull på Ly på Jæren.

I Ly.

Alt året etter vart han gift med prestedottera der, den yngste av Bull sine døtre. 10. september 1791 stod bryllaupet med Maren Elisabeth Bull f. 11. sept. 1761 d. 20. jan. 1801. Desse to var forresten noko i slekt - av Kielland-familien. Dei var firmenningar etter Morten Seehuusen og Elisabeth Godtzen nedf. Ho gjorde han til "den lykkeligste Mand", skriv han i kallsboka.

Han heldt fram som pers. kap. i Ly der 3 born vart fødde. Det fjerde barnet vart fødd i Stavanger i 1799 den 6. januar. Han har truleg halde til der ei stund.

Han skreiv nye dikt på Jæren. Minst to samlingar kom ut då: "Sange for den norske Bondestand" i 1795 og og "Psalmer" same år. I 1800 ga han ut "En norsk Høst", truleg før han reiste til Vikedal. Skriftet er trykt i København og Zetlitz er då kalla "Sognepræst til Vigedal". Truleg har han fått det trykt i hovudstaden då han var hjå kongen for å få nytt embete. Då det var klarlagt, gjekk boka i trykken. Dette var elles same år - om sumaren - då lekpreikaren Hans Nielsen Hauge var i København for første gong, også han for å tale med regjeringa og få bøker trykt.

Til Vikedal.

Same år, den 3. januar 1800 vart han sokneprest i Vikedal der han vart i 11 år. Her kom eit dødfødd barn - det og ei jente. Det vart til stor sorg for dei båe. Det "ble Aarsag til at den Ædleste Qvinde aflod ganske at see den, og jeg nogensinde at see den ret blid mere, denne sørgelige catastrophe indtraf i Begyndelsen af 1801 - kort efter at jeg var flyttet til Wigedahls Kald". Slik skreiv han i kallsboka i 1811.

Maren Elisabeth - eller "Elisa" som han kalla henne - døydde etter dette barselet den 20. januar 1801.

Med første kona hadde Zetlitz desse borna:

a) Axeliane Christine Zetlitz f. i Ly 8. juli 1792 d. i Stavanger 15. febr. 1855 g 1811 med Jacoob Kielland f. 14. des. 1788 d. 1863. Han var konsul og kjøpmann i Stavanger. Dei var nær i slekt som søskenborn. Mødrene deira var søstre. Dei vart besteforeldre til diktaren Alexander Kielland. Foreldra til diktaren var Jens Zetltz Kielland (1816-1881) og Christiane Lange (1820-1862).
b) Mette Christine Zetlitz f. i Ly 12. des. 1794 d. som ugift i Stavanger 1. april 1853.
c) Johanne Margrethe Zetlitz f. i Ly 28. aug. 1797 d. i Stavanger 1888 først gift 1817 med Ole Smith Ploug (1788-1824) - han var handelsmann i Stavanger og dei hadde 3 born. Ho gifte seg om att 1825 med Fredrik Petersen (1800-1840). han var og handelsmann i Stavanger. Dei hadde ei dotter.
d) Kirsten Seehuusen Zetlitz f. i Stavanger 6. jan. 1799 død som ugift i 1878.
Desse fire borna hadde han og kona med seg til Vikedal då dei kom inn fjorden med båt i året 1800. Som me ser vart ingen av dei verande i den bygda.
e) Dødfødd jente i januar 1801 i Vikedal.
Då både kona og barnet døydde i desse kalde januardagane 1801, vart presten tung i sinn. Han må kjend seg sterkt knytt til kona og han freista nok å dylgja sorga best han kunne. Tidleg vart han truleg kjend med familien von Krogh i Hogganvik. Dei høyrde så absolutt til den øvre "sosieteten" i bygda. Soga om denne familien i Vikedal skriv seg attende til 1722 då oberst Christoffer von Krogh og kona Marie de Fine kom dit og kjøpte halve garden. Den andre halvparten kjøpte han to år etter. Då kongen selde kyrkjene i Noreg i 1720 åra, kjøpte von Krogh fleire av dei i distriktet, m. a. kyrkja i Røldal. Dei hadde 7 born og to av døtrene vart gift med prestar, i Hjelmeland og Askøy. Son hans generalmajor Søren de Fine von Krogh var gift to gonger, med Anna Marie Stockfleth (1734-1769) og Cathrine Nicolava Frørup (1741-1803). Han hadde 14 born i alt. Den eldste dottera Maria vart gift med presten Michael Baade i Vikedal og den nest yngste vart andre kona til Zetlitz.
Vel året etter at første kona døydde, gifte han seg om att med Christiane Sofie Fasting von Krogh. Ho var fødd i Vikedal 9. februar 1780 og altså 19 år yngre enn Jens Zetlitz og døydde 11. februar 1867. Bryllaupet stod i Vikedal 21. mars 1802. Og det var dette han gløymde å føra inn i kallsboka og føyde det til mot slutten. Men ekteskapet er ført inn i kyrkjeboka på vanleg måte. Det var prost Dybdahl i Skjold som vigde dei. Ho var slik enkje i 46 år og -

Dersom Zetlitz trudde at ho skulle fylla plassen til hans kjære "Elisa", tok han grundig feil. Var det første ekteskapet "9 lukkelege år", som Kreutz Magnus seier, vart det neste eit sørgeleg kapitel. Det er ikkje godt å seia kven si skuld det var. Kanskje han gjekk for raskt inn i det? Nå var det nokjså vanleg å gifte seg kort tid etter at ektefellen døydde i den tida.

Dei fekk tre born:
f) Søren de Fine von Krogh Zetlitz døypt 20. januar 1803 d. 28. febr. 1868 gift med Inger Marie Christoffersen d. 1843. Han vart cand. philos. 1832 og cand. theol. 1833 og var først sokneprest i Kautokeino frå 1836 og frå 1851 sokneprest i Byneset. Dei hadde to born.
g) Maren Elisabeth Bull Zetlitz døypt 6. nov. 1804 gift med bonde i Telemark.
h) Cathrine Nicolava Frørup Zetlitz døypt 25. mars 1807 gift med bonde i Telemark.

Den nye prestekona hadde altså 7 born å ta seg av der fire av dei ikkje var hennar. Kreutz Magnus er inne på at dette kan vere ei årsak til at det ikkje gjekk så godt. I alle høve varte det ikkje så lenge før Zetlitz si versøster Johanne Margrethe Kielland måtte ta seg av dei små - ho var søster til Maren Elisabeth. Ho henta dei frå prestegarden til Stavanger. Nå døydde ho i 1818 og mannen i 1821, men då var dei så vaksne at dei kunne klare seg sjølve og fekk for det emste tilhald i Stavanger.

Det ser ut til at Zetlitz var godt likt av folk flest i Vikedal. Han var vistnok ikkje nokon stortalar. Men han tykkjest å ha vore enkel og folkeleg i si framferd. Teologisk var han nok rasjonalist som prestar flest på denne tida. Frilyndt må han og ha vore, det ser me av dikta hans der han ofte konsentrrar seg om vin og verdsleg liv. Nokon haugianar kan han knapt ha vore korkje i tru eller liv.

Vikedal høyrde på denne tida til Kristiansand bispedøme. Då var den danske teologen og radikale rasjonalisten Peder Hansen bisp.

I 1802 kalla han saman prestane i Rogaland til eit møte i Stavanger. Han kom då med påbod om at prestane skulle ta i bruk "Den Evangeliske Salmebog", leggja av prestedrakta og sjølv velja tekstar for preikene.

Det var visstnok ikkje mange prestar som etterkom desse "framlegga". Heller ikkje Zetlitz høvde det for. Han fylgde heller ynskja frå kyrkjelyden og ville ikkje gjera dei imot.

Men eitt av framlegga fall i god jord i Vikedal. Dei skulle skipa lese-selskap eller "bibliotek" i bygdane for å heva folket si daning og på den måten vera med å jamna ut den store skilnaden det var mellom folk som hadde skule og dei fleste som ingen skikkeleg skulegang hadde.

Zetlitz var ein av dei som såg at det var naudsynt. Folkeopplysning låg nærare for han enn Hauge si vekkjings-forkynning. Me kan også sjå dette i songane hans der han syng om og for vanlege folk.

30. mai 1802 var Hansen på visitas i Vikedal, truleg i samband med møtet i Stavanger nytta han høve til å vitja ein del prestegjeld. Truleg har han tala med presten om eit leseselskap og, sjølv om det ikkje er skrive nokon stad. Han viste i alle høve interesse for skulearbeidet og har ein merknad i skuleprotokollen.

Alt 24. juli same år sende han ut innbyding gjennom lærarane til å skipa eit leseselskap i Vikedal. 32 personar møtte fram og betalte innskot. Dei fleste betalte 1 ort, medan presten betalte heile 1 Rd. To betalte 2 ort kvar, det var kaptein Fredrik Stockfleth von Krogh som var verbror til presten, og broren oberstløytnant von Krogh.

Innbydingsbrevet frå Zetlits syner oss ein vidsynt og framsynt mann kulturelt sett (forenkla rettskriving):

"Da det er en sak som ikke kan omtviles at ettertenksom lesning i gode bøker skaffer det fornuftige menneske en behagelig tidsfordriv i formørket utveder og beriktiger dets begripelse og således setter det i stand til både å gjøre dets kallsgjerning med bedre overlegg, og riktigere å bedømme møtende tilfelle. Da det ydermere er vanlig at mange av bondens få timer - særlig om helligdagene - enten sløses bort hos gjestgiveren, eller sløeses bort i fullkommen uvirksomhet, bare fordi han savner anledning til å anvende den på en mer morende og nyttig måte, og at en god bok ville gi ham denne anledning; så har jeg besluttet å forsøke om ikke her i Vikedal prestegjeld kunne bli opprettet et lese-selskap, slik det er skjedd i flere nabo-kall. Til den ende (formål) innbydes de menn og karer som er nedskrevet nedenfor å gå inn i et slikt selskap. De som akter å inntre i dette betaler 24 sk.. For disse pengene besørger jeg å kjøpe inn passende bøker. De skal komme i omløp blant selskapets medlemmer når selskapet først har antatt visse lover til å fremme orden og sikre bøkene god medfart."

Av dette brevet ser me og at lese-selskapet ikkje skulle vera eit ope bibliotek for alle i bygda. Det var eit lukka lag der medlemmene skulle betale kontingent og berre dei fekk låna bøker. Dermed var og ei rekke folk utestengde frå denne åndelege påverkinga, som husmenn, tenarar og dei mange innerstar og strandsitjarar som budde i Osen.

At dette var ein eksklusiv klubb ser me og av medlemslista. Her var offiserar, klokkar, medhjelparane, skulehalderar og (større) bønder. 4 ungkarar var og med. I alt kom det inn 9 Rd 1 ort. I tillegg fekk dei heile 5 Rd av G. S. Kielland i Stavanger som skulle kjøpe inn bøker frå København etter lista frå Zetlitz. Kielland var verbroren, gift med søster til første kona hans. Opningsmøte var i prestegarden 24. september 1803 - altså over eit heilt år etter innbydninga. Det tok si tid å skaffa litteratur i dei dagar. Etter lovane kunne og nye verta medlemer dersom dei "lovligen er bleven valgt" og betaler sine 24 sk.

Kva slags bøker fekk så Vikedals-buen å lese i dei mørke vinterkveldane og på fridagane sine? Her var fleire preikebøker og nokre nyttebøker om åker-og hagebruk m. a. Men her var og "Morende Historier for Bondestanden" og boka "Om Hexemestere". I samlinga var og ei bok om "Zetlitz Bondesange" som kosta 18 skilling.

Presten sette nok i gong ein "åndeleg" aktivitet med dette kring i mange heimar. Truleg har fleire enn dei som hadde betalt funne eit høve til å sjå gjennom desse forvitnelege bøkene frå prestegarden.

Ved sida av prestegjerning og arbeidet med leseselskapet var Zetlitz oppteken med diktinga si. Det gjorde han her i Vikedal og. Han skreiv reine "drikkeviser" og andre lettare viser tilliks med salmer og vakre naturskildringar. Det teologiske innhaldet er svakt i dei fleste dikta hans. Men det treng ikkje tyda at han sjølv var ein "drankar". Det motsette ser me nett i saka om lese-selskapet. Eit motiv var då å motverka at dei gjekk til gjestgjevaren for å drikka brennevin. Elles var det meir akseptert at også prestane tok ein dram då.

Han ga ut ei diktsamling medan han var i Vikedal og. Den kalla han "Sange for den norske Armee" i 1808 - truleg påverka av offisersfamilien i Hogganvik som han var mykje saman med. - Til slutt i dette skriftet er ein bolk med dikt og brev av Zetlitz.

Til Kviteseid i Telemark.

25. januar 1811 fekk Zetlitz så kall til presteembetet i Kviteseid i Telemark. Ved fleire høve hadde han nemnt at han måtte få eit betre (økonomisk) kall enn Vikedal. Han var i stadig og stor gjeld til svogeren Gabriel i Stavanger. Nå vona han på at "Hvidesøe" skulle verta betre.

Her fekk han ti år til han døydde i 1821. Året etter vart ei samling "Prædikener og Lejlighedstaler" utgjevne posthumt. Juristen og diktaren Conrad N. Schwach (1793-1860) ga ut Zetlitz sine samla dikt i 2 bind i 1825. Han skreiv og eit minnedikt til Zetlitz i 1821 då han var død, og det kom med i hans eiga diktssamling i utval i 1856: "Digtninger". Diktet syner at tapet av Elisa var vida kjend - det siktar tydeleg til det. Og han bar det med seg til Telemark. Me tek diktet med her:

Jens Zetlitz.

Høit mellem Thules vilde, mørke Fjelde
En Sanger gik med Lyren i sin Haand.
Dybt bøiet af sin dybe Kummers Velde
Med Vemod i den før så muntre Aand.
Fra forhen kraftig rige Strengeleg
kun sjelden, ak, og mat en Tone steg.

Hans Gud og Bragtes varme, tro Vendinde
har sandru nævnt det aldrig lægte Saar,
Som tidligt Tab af en tilbedet Kvinde
slog i hans Barm, hans Aand i Elskovs Vaar.
Ak, barnlig øm og skaldens hete Barm
den knuses let af Smertens Vredesharm.

Omsider brast det llænge syge Hjerte
Og Aanden fra sit Fengsel svang sig fri.
Forvunden er da nu hans gamle Smerte,
nu er hans lange Savn, hans kval forbi.
Fred over Graven da, som venlig, huld
har gjemt, o Skald, i moderfavn dit muld.

Naar Venskab sig i samlet krets vil fryde
skal Norges Pige synge dine kvad.
Naar Nordmenn vil sit Land et ønske yde,
Din skjønne Sanfge han skal gjentage glad.
Og friske Roser evig smykke skal
Dit Navn, du Glædens og vort Norges Skald.

***

Ættesoga.

Jens Zetlitz si soge går attende til m. a. Traneslekta og Losnaætta. Elles har han fleire presteslekter og andre av dei høgare samfunnslag i ættekrinsen sin.

Trane-slekta.

1. Christen Trane I. Den første me kjenner her, er Christen Trane som var gift to gonger. Som våpen hadde familien i Stavanger ei gylden trana i eit rødt felt. I den vesntre kloa heldt trana ei kule. På hjelmen hadde dei og ei gylden trana.
2. Sonen Christen Christensen Trane II f. 1533 d. 12.7. 1600 gm Magdalena, dotter til lagamnn i Stavanger Nils Jensen (eller Jonsøn) n. 1550, 1559, 1561 - av Losnaætta. Han var truleg gift med dotter til Gaute Ivarsen Dahl. Han hadde som våpen ruter mellom to slangar. - Christen Trane II vart fogd på Utstein Kloster i 1573 og seinare kongeleg fogd over Ryfylke, Jæren og Dalane. Det hang eit epitafium av han i domkyrkja i Stavanger til denne vart restaurert i 1860 åra. Kona Magdalene er kanskje identisk med Den "Gamle-Magdalene" som er omtala i Stavanger i 1605 og 1606 - då var ho altså enkje.
3. Sonen Christen Christensen III Trane må vere fødd før 15.. og levde ennå i 1647, vart gift med Anne Jensdt, levde i 1645. Ho var halvsøster til kona til biskop Lauritz Clausen Schaboe i Stavanger. Christen studerte visstnok i Rostock i 1603 og var seinare borgar og handelsmann i Stavanger. Her utførte han trelast, fisk, hud og talg. Han åtte og skip. I 1612 kjøpte han eit husved torget og åtte fleire hus og eigedomar i byen. At dei var av "fint" folk ser ein at sjølvaste kong Kristian IV var til stade i bryllaupet deira og ga dei eit sølvkar.
4. Dotter deira Elisabeth Christensdt f. 1613 d. 1684 vart så gift 1630 med Søren Pedersen Godtzen f. 1599 d. 1665. Elisabeth budde som enkje i Høyland og brev i 1665 om fritak for skatt og borgarleg teneste. Valspråket hennar var: "Gud ære og dy - er all min fryd." - Søren (Søfren) kom til Stavanger saman med brørne Henrik, Jens og Godske som alle vart rådmenn. Dei kom frå "de jydske Byer", frå Danmark. Søren vart fullmektig hjå Henrik Bille, lensherre i Stavangerfrå 1622 og vart fogd over Jæren og Dalane i 1632. To år etter vart han rådmann og i 1638 borgarmeister i Stavanger. Frå 1643 var han og tollar. Søren Pedersen dreiv handel og åtte fleire skip og eigedomar. I 1661 ser me såleis at han åtte heile eller partar i desse gardane: Hana i Høyland, Asseim, Eie i Egersund, Apeland og Omdal, Obrestad, Ueland, Høyland, Midtsale, Laland, Svihus, Østebø og Selgjer. Eigedomane vart verdsette til 2000 Rd i 1657 og det same vart formua og handelen hans samt 200 Rd i rentepengar. Det må altså ha vore ein sers halden mann med ein ikkje liten posisjon i byen, må ein tru. Som våpenmerke hadde han på skjoldet ei hand som strekte seg ut or ei sky og var utbreidt over eit dødningehovud. På hjelmen bar dei ein tredelt blomst. Valspråket hans var : Den høyestes høyre hand - alle ting omskifte kan. I domkyrkja i Stavanger heng eit epitafium over familien. Søren og frue ga og to messingarmar til domkyrkja samt i 1635 gardane Eidland og Homtland i Gjesdal "til vin og brødhold". - Elisabeth hadde elles ei søster Anne som først var gift med biskop i Stavanger Thomas Cortsen Wegner frå Skåne og sidan med biskop Markus Christensen Humble. - Det er dottera Elisabeth som fører oss fram til Zetlitz-familien.
5. Elisabeth Sørensdt Godtzen f. 26.8. 1639 d. 14.12. 1714 g 1659 m Morten Seehuusen f. 5.9. 1629 d. 25.6. 1694. Han var rådmann i Stavanger og den rikaste mann i byen, er det sagt.

6. Hans Seehuusen f. 1666 d. 1712 g 1) 1696 m Mette Christine Buch d. 1711. (Han gifte seg om att 1711 med Bodil Johannesdt Sommer - ho hadde først vore gift med sokneprest Anders Andersen Fugl i Veilby. - Hans var kapellan og frå 1691 sokneprest i Helleland, magister 1696, prost i Dalane same år. Mette Chr. sine forfedrar var:
Jens Hansen d. 1558 var magister, kannik og sokneprest i Viborg, gm Maren Knutsdt Brynild.

Anna Jensdt d. 1592 gm Kjeld Jensen Juel d. 1571 var Lect. theol., magister og superintendent i Viborg.

Anna Kjeldsdt Juel gm Nils Sørensen Juel var rektor og kannik i Viborg, 1572.
Anna Nilsdt Juel gm Anders Olufsen Schytte d. 1592 var sokneprest i Gråbrødrekirke i Viborg. Han er son til pastor Ole Nilsen i Viborg.

Maren Andersdt Schytte d. 1671 gm Laurits Jensen Aagaard d. 1628 sokneprest i Viborg. Han var son til Jens Aagaard, sokneprest i Langå og Vinge gm Kirsten Lauritsdt Libbert som var dotter til Laurits Libbert, borgar i Viborg, som var son til Christen Libbert, borgarmeister i Viborg 1509. 1516.

Anders Lauritsen Aagaard f. 1609d. 1661 gm Mette Pedersdt Ostenfeld d. 1689, dotter til Peder Pedersen Ostenfeld f. 1574 i Holstein og var borgarmeister i Viborg gm Anne Christensdt. Anders var sokneprest i Ørum og Viskum i Viborg stift.
Maren Andersdt Aagaard f. 1647 d. 1707 g 1677 m Hans Hansen Buch d. 1685. Hans var sokneprest i Værslev og Jordløse på Sjælland 1676. Han skal ha vore av adel.
Mette Christina Hansdt Buch gm Hans Seehuusen ovf.

7. Kirsten Aagaard Seehuusen f. 1698 d. 1754 g 1731 m Christian Magnusf. 1707 i Bergen d. 1756. (Han var gift andre gong 1755 med Margretha Hiorth 1714-1804.) Christian Magnus var kjøpmann, "Konsumptionsforpagter" og kyrkjeverge i Stavanger.

Forfedrane hans var:
Heinrich Magnus var kaptein ved Bergenhusiske regimente. På eit sølvkrus frå 1686 som har familien Magnus sitt våpen, er bokstavane HHM og ANDT.
Christian Magnus d. 1730 var toldar i Sundhordland, seinare overtolderbetjent i Bergen. Gift med Margrete Andersdt.
Heinrich Magnus f. 1684 d. 1739 g 1707 med Regine Christensdt Beyer 1681-1738, dotter til Christen Mogensen frå Nordfjordeid og Trine Tomasdt. Heinrich var skipper i Bergen og kjøpmann i 1738.
Christian Magnus f. 1707 gm Kirsten Aagaard Seehuusen ovf.

8. Mette Christina Magnus f. 29.9. 1735 d. 22.11. 1772 g 1) 1752 m Sigismundus Zetlitz f. Strømsø c. 1725 d. i leiren i Holstein 19.9. 1762. (Ho gifte seg om att 1766 med apotekar Andreas Bosse 1732-1776.) Sjå nedafor.

9. Jens Zetlitz

ZETLITZ-slekta.

Zetlitz si eiga slekt bakover kan me fylgja eit stykke på morssida hans.
1. Den første me veit om er Cornelius Claussen. Han var sokneprest i Frue menighet i Trondheim, og kannik. Det må ha vore i 1570-80åra. Det er truleg son hans me fylgjer vidare.
2. Niels Corneliusen (Ganz) var kapellan, og 1583-89 sokneprest i Borgund.
3. Claus Nielsen Gaas d. 1625 vart 1589 sokneprest i Borgund og seinare prost. Han var gift med Maren Eriksdt, dotter til sokneprest i Herøy, Erik Knutsen.
4. Jens Claussen Parelius f. 12.3. 1585 d. 1667, gift 1619 med Gjertrud Svendsdt, dotter av fogd i Verdalen og borgarmeister i Trondheim Svend Andersen. Jens var imm. Leyden 1616 og vart sokneprest i Stjørdalen.
5. Claus Jensen Parelius f. 8.4. 1620 d. 1684 gm Kirsten. Han var sokneprest i Ørkedalen.
6. Hans Claussen Parelius f. 1670 d. 1751 gm Marie Helene Tostrup (Dostrup?) f. 1667 d. 1759. Han var kommandant på Munkholmen. Dotter deira vart Jens Zetlitz si farmor.
7. Kirsten Hansdt Parelius d. 1750 gm Johan Gabriel Zetlitz d. 1737. Han var kirurg ved det 3. akershus regiment, og "examineret af Facultate Medica og nogle af de ældste Mestere af Bertskier Lauget i København og til Bartskier Professionen at forestaa dygtig befunden". Han var Bartskier (barberar) i Strømsø frå 1727. Kona fekk løyve 1738 til å halde fram med mannen sitt arbeid. - Ein er ikkje viss om kor Johan Gabriel Zetlitz er frå. Etter adelsarkivet i Wien vart Conrad og Christopher Zetlitz zur maur i Steyermark i 1604 opptekne i "Landmanschaft" og var slik av adel. Ein har gissa på at Johan Gabriel var av denne slekta. Kielland meiner likevel det er meir truleg at han stamma frå byen Zetlitz i Bøhmen og har teke namn etter den. Han nemner likevel at tradisjonen i familien er at dei tilhøyrde adelen i heimlandet sitt. For dette talar og at presten Jens Zetlitz heilt frå tidleg ungdom nytta eit våpen med stor pietet. Det var eit blått skjold som var delt med eit skråbjelke av sølv. I kvart felt var ei lilje. På hjelmen var ein tredelt blomst. - Dei hadde minst 12 born.
8. Jens Zetlitz f. 1761 d. 1821.


Etterord: Diverre var ikkje Zetlitz den einaste i si tid av prestar og andre embetsmenn som levde som han. Mange var meir opptekne av vin og verdsleg levemåte enn med Guds vilje til oss menneske.

Men han hadde altså ei anna side og, som han viser ved nokre dikt og salmar og preikene han etterlet seg. Ei salme av han er komen med i den siste salmeboka i Norge, nr. 271: Halleluja, vår Gud er stor, det må alt liv bekjenne. Og denne salma skreiv han i 1795, før han vart prest i Vikedal.

----

Litteratur:
Kjelder:
Johs Kreutz Magnus skreiv om prestane i Rogaland Historielags årshefter.
I Kallsboka for Vikedal skreiv han om seg sjølv.
C. N. Schwach: Samlede Digte (av Jens Zetlitz), 1825.
Utheim, J.: Udvalg af Jens Zetlitz' Digte. 1886.
Zetlitz, Jens: En Norsk Høst et Digt af Jens Zetlitz. Sognepræst til Vigedal. Kiøbenhavn, 1800.

Andre kjelder og litteratur: Det Wigedalske Læse-Selskab 1803-1963 av O. Dybdal Holthe, 1963.
Vikedal kyrkje 100 år. 1881-1981, av Nils Dybdal-Holthe.
Axel Kielland: Familien Kielland med dens kognatiske Ascendents. Christiania 1897.
Einar Balle: Utkast til bygdebok for Vikedal (manus).
Bygdebøker for Kviteseid.
Oluf A. Løwold: Fra Jæderen. Gammelt og Nyt. Stavanger 1888.